César Aira Den rosa kjolen Spøkelser Festival Oversatt fra spansk av Christian Rugstad
Forord Av Mirko Stopar, argentiner, filmskaper og forlagskonsulent I kortromanen El Tilo (2013) skildrer César Aira en lek han pleide å leke da han var liten, «hjørneleken». Guttungen slentret gatelangs i hjembyen Coronel Pringles, og når noen gikk bak ham i samme retning, fortsatte han å gå i samme tempo helt til han rundet et hjørne. Da løp han så fort han kunne, til han antok at «offeret» var fremme ved hjørnet selv, og sakket deretter ned igjen til slentretempo. Så kunne den andre gå der og lure på hvordan i alle dager det hadde oppstått en sånn uforklarlig avstand mellom dem. Denne guttestreken illustrerer presist den effekten César Airas tekster har på leserne. Forfatteren Aira oppfører seg som den lekne gutten han var, og vi, leserne, er som de intetanende fotgjengerne som forbløffet ser ham i det fjerne og lurer på hvordan det hele har gått til. I møtet med Airas tekster vil vår aksept for hva som kan skje, tilta etter hvert som vi leser. Som de utvalgte titlene i denne samlingen viser, er nemlig alt mulig i tekstene hans. Hvordan det er mulig, er imidlertid et ganske annet spørsmål. Det som utmerker Aira, er ikke først og fremst den tøylesløse fantasien han utviser når han pønsker ut beretningene sine, men måten han i løpet
av et lite øyeblikk klarer å spinne en kompleks intellektuell beretning andre forfattere ville ha trengt mer tid, mer plass og en mer gradvis og rasjonell logikk på å forløse. Med sin flyktige dynamikk sender ikke Airas tekster oss ut på reise, de teleporterer oss. Vi var akkurat her, og uten at vi har fått det med oss, er vi havnet der borte. Forvirring er gjerne den første reaksjonen som oppstår når man leser Aira. Men så finner altså denne magiske teleporteringen sted, og fra da av kan man gi seg hen til en leseglede lik den man hadde før man kjente til noen litterær kanon og fikk smakssansen foredlet. Med sin eksplosive friskhet og vitalitet gir Aira leseren uskylden tilbake, for når man leser disse tekstene, forankres man i øyeblikket, som om det ikke finnes noe før og ikke noe etter. Forfatteren sier selv at han improviserer frem bøkene sine, uten å gjøre korrigeringer. Og når man leser, er det virkelig som om bøkene skriver seg selv underveis, som om de muterer og bestemmer seg for hvor de skal gå videre setning for setning. Idet permenes lukkes, ramler så setningene fra hverandre, så de kan stables sammen på ny ved neste lesning. Aira har latt seg inspirere av franske surrealister og argentinsk lyrikk når han har utviklet sin metode og stil, som karakteriseres ved improvisasjon og sprang. Likevel er han en slags fremmed fugl, som det er vanskelig å plassere i noen tradisjon, også den argentinske. Dette at
Aira er så vanskelig å plassere, gjør ham samtidig typisk for Argentina, et land som er kjent for å dyrke sin annerledeshet. Grensene for Airas fantasi representeres av de 80 90 sidene bøkene hans vanligvis består av, men eksisterer ikke i den forstand at de fungerer som noen endelig slutt eller konklusjon. Tekstene hans har sjelden noen reell slutt, eller de slutter på høyst uortodokse måter, for hver og en av dem er en del av den gigantiske, uavsluttede veven Airas samlede verker utgjør. Den omfatter om lag 80 titler (selv Aira har mistet tellingen). Hver bok er en potensiell inngang til en omfattende, forunderlig og frydefull labyrint, som selv om den er mangslungen, har sitt eget tematiske system og sine egne sykluser: Vi finner historier lagt til strøket Flores i Buenos Aires (der Aira bor), eller til småbyen Coronel Pringles (der Aires er født). Vi finner historier lagt til Panama, og fortellinger Aira selv opptrer i (det være seg blant annet som forfatter eller som en seks år gammel jente eller en lege som utfører mirakler). Enkelte historier retter oppmerksomheten mot kunstnerisk arbeid; andre mot et uendelig øyeblikk, og det er dette som knytter Aira til landsmannen Borges. Alle disse aspektene er representert i denne antologien, som også omfatter bøker som for første gang oversettes og publiseres utenfor Argentina. I alle tekstene finner vi humor, presis språkbruk, digresjoner, essayistiske tilsnitt og en veldig følelse av frihet og eksperimenteringsvilje. Det er likevel
ikke en poserende, tvungent avantgardistisk forfatter vi møter her. Snarere er Aira som et barn som leker seg med et kjemisett og fryder seg over å blande ulike elementer for å se hva slags effekt han kan oppnå. Hans fortellinger, som er så korte at det anbefales å lese dem i ett strekk, bærer leseren på skulderen og viser ham de mest utenkelige steder og hendelser, uten å følge noen tydelig logikk eller å respektere klassiske sjangerforventninger eller dramatiske strukturer. Trekk pusten dypt, kikk deg over din egen skulder, og gjør deg klar til å runde hjørnet.
Den rosa kjolen Oh enviable Briareus with thy hands And heads, if thou hadst all things multiplied In such proportion! But my Muse withstands The giant thought of being a Titan s bride Or travelling in Patagonian lands. So let us back to Lilliput and guide Our hero through the labyrinth of love In which we left him several lines above. Lord Byron, Don Juan, VI, 28
M idtveis i forrige århundre, i nærheten av en av de siste skysstasjonene før indianernes land i det sørlige Argentina, levde et hittebarn av uviss alder, et sted mellom tjue og tretti, som gikk for å være noe av en undermåler. Enten var han det, eller så virket det sånn. Eller begge deler. Eller ingen av delene. Han bare var der, med runde øyne og måpende munn, treg i snakketøyet og med fakter litt i hytt og vær, tung i sessen, fortumlet, alltid meget stillferdig og preget av frykten for ikke å forstå. De andre visste ikke helt hva de skulle mene om ham, og denne usikkerheten vedvarte kanskje bare fordi det aldri bød seg anledninger som varte lenge nok til å avgjøre om han resonnerte som folk flest eller ikke. Men så var det kanskje ikke dette det gjaldt å få rede på. Han slumpet til å være der når det passet seg slik, men uten å røpe noe om sin fortid eller fremtid som kunne ha feid vekk all tvil; fremtoningen gjorde skjebnen hans tåkete og uklar heller enn å kaste lys over den. Stort sett ble han godtatt som han var; en tjenstvillig løsarbeider, en dyktig hestekar, en kløne hva prat og samtaler angikk. Det var noe innesluttet ved ham, men det var også dette som gjorde at han tilpasset seg de dagligdagse situasjonene. I situasjoner av et annet slag flyktet han mot den klare himmelen over pampasen sammen med hele sitt følge av spøkelser, og ikke engang en blek liten eterisk fot streifet den unge mannes panne
der de fløy av sted. Hans åndsfraværelse og overnaturlige tilpasningsevne føyde seg tross alt etter denne fattigslige og ensformige tilværelsens krav. En mann, som nå var død, hadde tatt ham til seg da han var ganske liten, og selv hadde han ingen erindring om foreldrene sine eller steder han hadde vært. Etter at denne beskytteren hadde vandret heden, fortsatte han å bo sammen med sønnen hans, en bisk og grinete kreolsk kvegfarmer av den sorten som tror at det vil skje noe fælt for hver gang det skjer noe godt. Med andre ord en irritabel og oppfarende mann. Han hadde giftet seg med en underskjønn mestis som senere ble stygg. Sammen fikk de fikk to barn som vokste i takt med at morens skjønnhet bleknet. Ektemannens mor, som hans kone skulle komme til å legge for hat, beholdt et visst grep om sin sønn, som pussig nok hadde samme navn som hun, nemlig Rosario, skjønt folk flest kalte henne Sara. Svigerdatteren avskydde svigermoren, slik det ofte er, og den eldre kvinnen svarte med giftige stikk, på snikende vis, men ikke desto mindre effektive, som vi skal se. Selv holdt han seg lengst mulig unna dem og deres utstuderte sjofelheter. Kona hans het Luisa, barna het Augusta og Manuel, og idioten het Asís, ikke et ordentlig navn engang, men et barnslig lydord som hermet et nys atsjo. De bodde i et stort, lavt leirhus som var malt rosa. Foruten familien rommet husholdningen tre indianere, to av dem (det var ikke lett å si hvem) med koner, et eldre
ektepar som sto under doña Rosarios beskyttelse, en kreolsk gårdsarbeider og sønnen hans, nok en indiansk kvinne, og flere barn. Når familiens overhode irriterte seg over sin adopterte brors intelligens, hadde det blant annet med arbeidet å gjøre. Det var her utålmodigheten hans stammet fra; han hadde merket seg at det ikke var annet å gjøre enn å arbeide for å døyve livets kjedsomhet samtidig som arbeidet erstattet all tankevirksomhet med meningsløs mekanikk. Han så Asís komme og gå, alltid travelt opptatt med noe. Var det virkelig, ekte? Eller var det alle tiders spøk? Han var flink med dyrene, han sov som en stein fra solen gikk ned, han gestikulerte som i forskrekkelse. Men hva betydde alt dette? Var han en idiot, en vanskapning? Eller var han som han selv, og som alle andre? Iblant luftet han sin frustrasjon for don Palmiro, gårdsarbeideren. Kvinnene gadd ikke engang å høre på ham, selv om de visste hva det var som red ham. Ingen tok ham alvorlig, og der delte han skjebne med alle hissige og oppfarende mennesker. Også Palmiro tidde og ble sittende og glane ut i luften. Hva brydde vel han seg om den andres problemer? Gutten var riktignok litt snål, men det var det jo så mange som var, eller hva? Disse litt utstående øynene og det tomme blikket betydde ingenting. Men, sa Rosario til seg selv, hvorfor delte han verden med dem? Av samme enkle årsak som gjorde at en edderkopp ikke falt ned fra et tre? En hvilken som helst idé erstattet alle mulige ideer. Og hvorfor ikke? Livet lærte en så mangt, men alt rant ut i ingenting;