Toxofil Medlemsblad Norsk Langbuelag 2011 8. utgave
Redaktøren De av oss som deltok på NM ved Jørundgard, og det var mange av oss, vil nok huske det arrangementet som et av høydepunktene iløpet av 2010. Det står stor respekt av den innsatsen som må ha gått med for å gjennomføre et så bra NM, med et uvanlig høyt deltagerantall. Mot slutten av sommeren samles vi på nytt, denne gangen helt vest i landet. Der jobbes det for tiden både med planlegging av NM og ikke minst en utstilling som bør være av interesse for den som måtte lese dette. Legg merke til baksiden av bladet. Vinteren er her, og det er tid for å se over bue og piler. Det er nok mange som har planer om å lage noe nytt til neste NM. Dermed passer det bra at vi denne gangen har to artikler i bladet som lar oss hilse på buemakere fra både Italia og England. Siden sist har vi også fått en egen adelskalender for vår historiske runde. Det er ikke rent få som skyter svært bra i klubben. Hvem blir den første til å skyte en hel runde uten bom? Til sist vil jeg minne om årets innendørs NM. Se annonsen, notér datoen, og sett av tid til å delta på årsmøtet! Ivar Malde Redaktør Norsk Langbuelag Leder: Ingar Abrahamsen inab@hvaler.kommune.no Økonomiansvarlig: Marianne Lindau mariannelindau@gmail.com Redaktør Toxofil: Ivar Malde bue@kviljo.no Webansvarlig: Håkon Rødfjell post2@langbue.no www.langbue.no www.bueforum.no Forsidefoto: NM 2010 på Jørundgard. Fotograf: Roar Strand 2
Innhold Lederen Ingar Abrahamsen 4 En ny pil på strengen Av Andreas Enger Abrahamsen 5 Handletur hos Bickerstaffe Av Bjørn Andreas Bull-Hansen 9 Besøk hos Arcieri di San Giovanni i Rieti, Italia Av Dag Duckert 12 Normannerne i Syd-Italia og på Sicilia på 1000-1100-tallet Av Dag Duckert 14 Historisk fingertab? Av Ivar Malde 18 Arkeologiske funn Av Ivar Malde 19 Annonser 20 Aktivitetskalender 23 Adelskalenderen - Presisjon 24 Adelskalenderen Historisk runde 25 Adelskalenderen - Lengde 26 Forfatterveiledning 27 3
Lederen Det nærmer seg årsmøte i Norsk Langbuelag og et nytt Innendørs NM står for døren. Jeg håper at mange melder seg på til NM, men også at medlemmene tar seg tid til å delta på vårt årsmøte. Det er der ting blir vedtatt. Etter snart et år i lederstolen sitter jeg tilbake med mange gode opplevelser, men også en del utfordringer har det vært i løpet av året. NM utendørs på Jørundgard ble en flott opplevelse med ny deltakerrekord og et flott arrangement med Laugen BS som den store drivkraften. En stor takk til Kristen Brendhaugen og hans medarbeidere. Styret i Norsk Langbuelag ser det som viktig at NM kan arrangeres på forskjellige steder i landet. Det er derfor gledelig å kunne meddele at årets NM vil bli lagt til Hordamuseet i Bergen. Dette bør kunne bli en stor inspirasjon for de som bor på vestlandet, og jeg gleder meg allerede til turen over fjellet. Norsk Langbuelag vil i år for første gang invitere til Buemaker-seminar på Hamar. Jeg håper at mange med interesse for buemakingens kunst har muligheten til å delta. Det blir mange aktuelle temaer på programmet for de som driver med den edle kunst. Noe av mitt viktigste mål som leder i året som har gått, har vært å få struktur og organisering på det vi ønsker å drive med i laget vårt. Dette føler jeg vi langt på vei har klart, men vi kan selvsagt bli enda bedre. Informasjon til medlemmene blir et satsingsområde. For å få til dette ber jeg medlemmene følge med på langbue.no og ikke minst Bueforum. Det er også ønskelig at medlemmene som har e-postadresse gir oss beskjed om dette, slik at vi kan gi en mer personlig informasjon når dette er ønskelig. Da vil jeg ønske alle et riktig godt nytt år med pil og bue. Ingar Abrahamsen Leder 4
En ny pil på strengen Av Andreas Enger Abrahamsen For veik for veik er kongens bue! ropte Einar Tambarskjelve under slaget ved Svolder for over 1000 år siden. Den dag i dag bæres denne delen av norsk kulturarv videre av staute norske bueskyttere. Innta standplass. Gjør klar. Skyt! Slik lyder skytterleders kommando, og stillheten brytes av krigspiler som flerrer gjennom luften og etterlater seg en blanding av spenning og ærefrykt mens samtlige skyttere prøver å følge sin egen pils bane mens den fletter seg gjennom luftstrømmene og til slutt daler ned i målområdet. Buene senkes ikke før pilene borer seg ned i bakken. Vi er vitne til er en rekonstruksjon av hvordan middelalderens bueskyttere gjorde krig: artilleriskyting. Under slag rettet de buene i bratt vinkel opp mot himmelen og fyrte av samtidig, slik at pilene til slutt falt i et regn av død over fienden på slagmarken. Norsk Langbuelag tok i slutten av august turen til Jørundgard Middelaldersenter i Gudbrandsdalen, hvor Laugen BS, Rondane Pil og Bue og Hedemark Middelalderforening sto for å arrangere norgesmesterskap i bueskyting, historisk klasse. Her kledde menn, kvinner og barn i alle aldre seg ut i middelalderklær, la fra seg alle moderne hjelpemidler og satte sin lit til pilen og buen. Årets norgesmesterskap ble arrangert på Jørundgard Middelaldersenter, stedet hvor filmen Kristin Lavransdatter (1995) ble filmet. Slik sikret Norsk Langbuelag seg ikke bare en passende og realistisk plass å arrangere NM på, men også en flott møteplass for menneskene som kommer fra alle landets kanter for å både se på og delta. Mens bueskytterne tevlet om tittelen som Norges beste, vandret familie, venner og tilreisende entusiaster rundt omkring på det innerste tunet på Jørundgard for å se hva det norske middelaldersamfunnet hadde å tilby av kjøpvarer. 5
Presisjonsskyting Presisjonsskytinga skulle bli en spennende affære, hvor det ble skutt 2x3 piler på stubbeblinker på avstandene 6 12 18-24 og 30 meter. Bjørnar Burdal var her best i innledene skyting. I finaleskytingen ble hver pil som bommet ble fjernet fra konkurransen helt til én skytter sto igjen som vinner. Av de i juniorklassen var det Kristian Melgårdsbakken som var stødigst med pila, mens i dameklassen dro Nina Standerholen inn seieren med et praktskudd fra 30 meter. I herreklassen måtte det hardere lut til. Trond Kvitnes og Bjørnar Burdal fikk inn treff etter treff på 30 meter at dommerne til slutt valgte å flytte tilskuerne fem meter bakover, slik at de to mesterskytterne kunne skyte på 35 meter. Og derfra tok det likevel flere omskytinger før Trond Kvitnes til slutt trakk det siste strået og kunne heve armene i seier og som Norgesmester presisjon. Handelsboder Bak en rekke lange bord satt tre damer som stolt viste frem produktene sine. De selger klesplagg fra middelalderen, og alt er håndlagd. Torunn Meyer, datteren Hildegunn og Mona Utheim reiser rundt på vikingmarkeder over hele landet, hvor de viser hva som kan oppnås med noen timers hardt arbeid og en interesse for middelalderens klesplagg. - Det som gjør datidens klær så spesielle var at de hadde et så utrolig fint snitt! Det var faktisk så bra at det fortsatt brukes aktivt i dagens klær, forteller Torunn entusiastisk. Sammen med Mona reiser Torunn rundt i landet på diverse vikingmarkeder, hvor de selger og viser fram det de har laget, som inkluderer alt fra enkle drakter brukt i middelalderens hverdagsliv til dekorerte biskopsdrakter. Og noen uker senere dro Torunn og datteren Hildegunn til Horstens i Danmark for å lære å lage mat på ekte middelaldervis. Med hammer og ambolt Noen meter bortenfor damene og tekstilboden deres lå smia til Pål Lien. Han har nettopp fått lærlingplass som smed. Bak ham står lillesøster Kari. Hun hadde 6
ansvaret for å pumpe belgen og dermed sørge for at det var varmt nok i flammene til å bearbeide metallet riktig. Pål bruker tykke hansker på hendene og et enda tykkere forkle beskytter ham fra brystet og ned når han smir, men når hverdagen består av et konstant regn av gnister og flygende biter av glødende metall skal det ikke mer enn et hammerslag i feil vinkel til for at det skal gå galt, noe han selv har blitt minnet smertelig på: - Jeg havna på sykehus for en stund siden, faktisk. En liten metallbit spratt opp og traff netthinna mi. Det var ikke mye om å gjøre før jeg ble blind da. Ren flaks. Så nei, det er aldri helt trygt. Men det er veldig givende når jeg står der med resultatet noen timer senere, så det er absolutt verdt det! Lengdeskyting Norgesmesterskapet ble avsluttet med lengde- og artilleriskyting. Her hadde skytterne muligheten til å bruke sine egenproduserte krigspiler i tillegg til vanlige spisser. Det var kun i lengdeskyting det ble kåret norgesmestere, og vinnerne var: Juniorklassen Elias K. Drønen 155 meter Dameklassen Solveig Brendhaugen 235 meter Herreklassen Bjørnar Burdal 287 meter Krigspiler Are Onstad 212 meter Positiv utvikling Kristen Brendhaugen var arrangementsleder og hjernen bak årets NM. Han kunne med stor entusiasme melde at arrangementet var svært vellykket deltakermessig: - Vi har sett en fantastisk økning blant de yngre! Det blir stadig flere som oppdager bueskyting, og når de først prøver det ut så finner de fort interessen. Så interessen for historisk bueskyting øker? ALLE SKAL MED! Å sitte i rullestol er inget hinder for å delta i NM ei heller liten erfaring - Absolutt. Bare fra i fjor har vi hatt en overraskende økning i antall deltagere. Vi har mange flere barn her i år, og antall kvinnelige deltagere har faktisk doblet seg! Tidligere har vi hatt 60-70 deltagere, mens i år har vi 110, så det er en flott utvikling, smiler han. 7
Selv kom Kristen til Jørundgard med hele familien på slep, og alle deltok i årets konkurranse, inkludert barnebarnet på bare tre år. - Det er veldig viktig for oss at dette ikke blir noen gubbesport, og fremover vil vi satse på å gjøre flere arrangementer spredd over hele landet, for å vekke interessen for sporten. Bueskyting ligger dypt i vår kulturarv, og jeg er sikker på at det finnes mange fremtidige Robin Hood er der ute som bare trenger en sjanse til å vise seg fram! Norsk Langbuelag fungerer både som aktivitetsarena og som interesseorganisasjon, med det mål å skape interesse for både bueskyting og de historiske aspektene sporten bringer med seg noe som ser ut til å fungere. Jørundgard er fullt av vandrende beviser på dette. Far og sønn, mor og datter, bror og søster menn, kvinner og barn i alle aldre har møtt opp for å ikke bare ha det gøy, men gi sin egen lille hyllest til den arven gitt videre til oss gjennom bueskytingen. En ny pil er lagt på strengen. FAR OG SØNN HOOD Tobias Gutmann (30) og sønnen David (6) har skutt med pil og bue i snart et år og storkoser seg på NM! 8
Handletur hos Bickerstaffe Av Bjørn Andreas Bull-Hansen Det hele begynte som et innfall. Mange gode ting begynner jo slik. Jeg tenkte at jeg ville ha en ordentlig staselig engelsk langbue, og den skulle være laget i England av en engelsk buemaker. Valget falt på Pip Bickerstaffe i Kegworth, ikke langt fra Nottingham. Der hadde jeg aldri vært før, men siden Robin Hood var min store helt da jeg var liten pjokk, vakte dette gode assosiasjoner hos meg. Turen ble bestilt. Dessverre ble jeg nødt til å fly med Ryanair, som jeg forsøker å boikotte fordi de pusher smoke-free sigarettes og er slemme med sine ansatte. Jeg ryddet plass på timeplanen, pakket håndbagasje med undertøy, Traditional Bowyer s Bible Volume I, eksplosiv tannpasta, Al-Quaida s bombemanual og godt humør og la i vei. Jeg landet i Liverpool såpass sent at jeg måtte overnatte på et nærliggende hotell. Om Liverpool kan jeg si at den er som storbyer flest: Stinkende, bråkete og full av mennesker jeg ikke kjenner. Når jeg i tillegg får utslett både av fotball og The Beatles, sier det seg selv at det var nesten godt å skvise seg inn i en leiebil og kjøre mot innlandet. Pip Bickerstaffe og jeg hadde på forhånd kommunisert en del via e-mail, og jeg hadde allerede forstått at Pip er en mann av sterke meninger, noe jeg vil komme tilbake til. Nå har det seg slik at Pip ikke er den eneste som har klare meninger. Jeg er nok litt den typen selv. Derfor kan det å bevege seg ute i det moderne samfunnet på en del utfordringer. Allerede på flyet hadde jeg begynt å bli litt gretten. Der hadde jeg beklaget meg over de trange setene, som slett ikke passer min 106 kgs kropp, jeg sa vel at de var laget for pygméer. Og jeg hadde hatt en diskusjon med fjortenåringen som satt i skranken hos Avis. Sistnevnte hevdet at bilene deres hadde all year tires, noe jeg betvilte. Det hadde seg nemlig slik at det hadde falt snø i England, og derfor ønsket jeg vinterdekk på minibilen jeg hadde leid. Det fikk jeg ikke, men jeg ville ikke la dem slippe unna med påstanden om all year tires, for som nordmann vet jeg at noe slikt finnes ikke. Nå vet Aviskontoret på Liverpool det også, for å si det slik. Liverpool og området rundt var noe av det tristeste jeg har sett, så det var godt å komme seg ut på landsbygda. Da jeg nådde Kegworth, var Pip på sykehus, så en av hans ansatte tok imot meg. Jeg tror ikke de hadde verdens mest stressende arbeidsmiljø, så vi tok oss god tid til å kjenne på noen av de vakre langbuene de hadde stående. Jeg fikk trekke opp alt fra 40 til 100 pund, og jeg la merke til at disse buene var tunge nesten fra første centimeter. Det hadde visstnok med valget av tresorter å gjøre, og slik skal engelske langbuer lages. Pip foretrekker å laminere og mener at det gir større frihet i forhold til å skape ønskede 9
egenskaper i buen. Pip er mer opptatt av å oppnå gode egenskaper i buen enn å være historisk korrekt i forhold til valget av treverk. Likevel lager han også selfbows på forespørsel, og da jeg var der, ble det arbeidet på en barlindbue. For en aspirerende buemaker var Pips workshop et lite paradis. Her fantes alle mulige sorter treverk, buer i alle stadier av produksjonsprosessen og alle mulige tradisjonelle buemakerverktøy. Bare det å rusle omkring og se på alt dette var lærerikt i seg selv. Pip ville komme neste dag, fikk jeg vite, men inntil videre kunne jeg oppholde meg i verkstedet så lenge jeg ønsket. Jeg fikk kjenne litt på de forskjellige buene som var klare til salg, og valget falt allerede den første dagen på en 50 punds bue laget av hickory, bloodwood, osage og lønn. Jeg ville gjerne ta den med meg på hotellet, men det fikk jeg absolutt ikke lov til. Den skulle selvsagt poleres først Pip møtte meg i verkstedet tidlig neste morgen, og viste seg å være en trivelig kar. Han er en storvokst mann, og siden han har skutt med relativt tunge langbuer siden han var guttunge, har han utviklet en fysikk som kan fortelle oss en del om hvordan den middelalderske bueskytter så ut. Ryggen er bred og dyp, og hans høyre peke- og langfinger er abnorme. Vi begynte straks å snakke om bueskyting og buemaking, og siden jeg er aktiv styrkeløfter, kom vi fort inn på dette med pundstyrken. Pip mener at middelalderens krigsbue sjelden var på over 100 pund. Mange mener at de ofte var betraktelig tyngre, og begge parter har vel sine gode argumenter, men det som er klart, er at 100 pund er mer enn tungt nok for meg. En slik vekt får min høyre skulder til å protestere, og det blir vanskelig å holde siktet rolig. Jeg gjør sikkert mye feil rent teknisk, men jeg mener likevel at 100 pund er altfor mye hvis man skal skyte på blink. Likevel er det ingen tvil om at hvis du ønsker å skyte noe stort, som for eksempel en lastebil, er en slik bue nyttig. Og tunge buer har selvsagt sin misjon hvis du ønsker å sende krigspiler langt av sted. Men jeg vil likevel påstå at de aller fleste bør holde seg under 60 pund hvis man driver med blinkskyting. 10
Vi brukte et par timer i verkstedet og snakket om løst og fast. Pip innehar mye kunnskap og det er lærerikt å lytte til ham, selv om enkelte ting lyder litt galt i mine ører, som for eksempel hans påstand om at mine norrøne forfedre ikke jaktet med bue om vinteren, fordi buene deres brakk i kulden. Han pakket langbuen min kjærlig inn i en vakker buepose og deretter i et rør hvor endene var polstret med skumgummi, og jeg fikk med meg noen signerte bøker han har skrevet om historisk bueskyting. Jeg hadde også bestilt fire stokker med barlind, som jeg tok med meg. Reisen hjem gikk ganske knirkefritt, selv om jeg trolig er blitt svartelistet hos Ryanair the low quality airline. Jeg stjal nemlig stolen til Ryanairs ansatte på flyplassen og ga den til en gammel dame med dårlige knær. Jeg er en slem gutt. På flyplassen i Norge ble jeg vinket inn i tollen, og da tolleren pekte på barlindstokkene og lurte på hva det var, kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte jo bare si at jeg hadde vært i England og kjøpt ved. Utrolig nok tok han spøken, og da jeg forklarte at dette skulle bli buer, var det greit. Så nå har jeg en ekte engelsk langbue. Du som leser dette, lurer kanskje på om det er en god bue. Ja. Det er en god bue. En svært god bue. Den er vakker, kjapp og laget for å drepe prey on four or two legs, som Pip så treffende sa det. Den er laget for å vare og vil utvilsomt være et klenodium min sønn kan arve når jeg har parkert tøflene for godt og sitter benket i Valhall. Men er det en historisk bue? Både ja og nei. Den er laget av tresorter som middelalderens engelske buemaker ikke hadde tilgang til, så historisk korrekt er den ikke. Men den er laget i en tradisjon som strekker seg tilbake til tidenes morgen og med mange av de samme verktøyene som man brukte for flere hundre år siden. Lærte jeg noe under denne turen? Ja, jeg lærte mye om buemaking. Jeg fikk også en del velmente skytetekniske råd som hadde mer med tradisjon og mindre med logikk å gjøre, men det er viktig å forstå at Pip og hans ansatte arbeider med, og skyter buer i nettopp en tradisjonell sammeheng. Og dette går ikke alltid hånd i hånd med det å treffe målet. Jeg har inntrykk av at i tradisjonell bueskyting har hver enkelt sin stil, sin måte å skyte på, og sin foretrukne type bue. Og det er kanskje nettopp denne individualiteten som gjør bueskyting så fascinerende. 11
Besøk hos Arcieri di San Giovanni i Rieti, Italia Av Dag Duckert Jeg har en stund forsøkt å få kontakt med italienske buebyggere. For et par uker siden fikk jeg napp. Jeg fant Arcieri di San Giovanni, en klubb i Rieti, helt øst i vår region Lazio. «Il presidente» Angelo Ermini sendte meg en hyggelig e-post og ba meg ringe. I går, fredag 19. november, kjørte jeg til Rieti for å treffe ham. Jeg reiste tidlig, bilturen tar i alle fall to timer. Ettersom jeg valgte å nærme meg Roma på Via,Cassia om morgenen ble jeg fanget inn av rushtiden og tapte nesten en time, så jeg var ikke fremme før ved halv elleve-tiden. Vel fremme ble jeg tatt vel i mot av hans mor som serverte «caffè corretto» som er espresso med en dash Sambuca-likør i. Angelo hadde lovet meg at vi skulle finne noen bueemner til meg mens jeg var der. Ettersom været var litt usikkert, ble vi enige om først å dra på skauen ettersom det ikke regnet akkurat da. Vi kjørte innover skogen i hans velbrukte Hyundai-jeep. Vi fant ganske fort tre stammer av hassel. I Italiensk litteratur er hassel regnet som den beste bueveden etter barlind, bedre enn både ask og alm. Emnene hadde en tykkelse fra ca 5 til ca 12 cm. Han hadde tenkt å finne noen emner til seg selv også, men så ringte en venn av ham og fortalte at hestene hans var rømt. Den påfølgende hestejakt ble ganske fredelig ettersom hestene, to hopper og et fem måneder gammelt føll er veldig tamme og rolige. Når vi kom tilbake til huset hans, var det å se på og prøve buer. Etter hvert gikk det opp for meg at buetradisjonene i Nord- Europa og Italia er veldig forskjellige. Våre langbuer/flatbuer er her nede nokså eksotiske. Her nede er det bare rytterbuer som gjelder. Særlig var han opptatt av min flatbue i kvistfri einer (som jeg for 12
øvrig brukte i NM på Jørundgard). Han tilbød på stedet at vi kunne bytte jeg lager en flatbue til ham og han lager en rytterbue til meg. Så nå har vi allerede første gang vi traff hverandre felles prosjekter på gang. Han foreslo også at hvis han fikk ønske om langbue/flatbue, skulle han formidle kontakt til meg og at jeg skulle formidle ønsker om rytterbuer til ham. Han lager rytterbuer i ungarsk, italiensk, bysantinsk og arabisk tradisjon. Han bruker ikke glassfiber i buene, men horn og tre. Av tresorter likte han spesielt et bambuslignende tre i Juniperus-familien, kalt Giunco eller Rattan på italiensk. Dette tåler ekstrem bøying uten å knekke. Det blir mye brukt til møbler. Pilene som han lager er strengt historiske i de samme tradisjoner som buene hans. Bildet som jeg sender med er av pilespisser laget etter sarasensk (arabisk) tradisjon. Skaftene er bambusskaft. Oppholdet hos ham førte til en ganske lang dag. Om kvelden (titiden) skulle han og klubben hans opptre i lokal-tv for Lazio (en region med 5,6 millioner innbyggere inklusive Roma). Der ville de gjerne ha med en viking. Så jeg stilte i vikingutstyr laget av min datter Nina og med fire selvlagede buer. Han var veldig opptatt av å fortsette kontakten. Han foreslo at vi skulle etablere et vennskapssamarbeid med italiensk deltagelse f.eks. på NM om sommeren og norsk gjenbesøk på italienske arrangementer. Jeg antar at dette kan være interessant også for oss det må være interessant å knytte kontakter med et historisk buemiljø helt forskjellig fra vårt. Dag Duckert, nordmann og Tolfa-innbygger om vinteren. 13
Normannerne i Syd-Italia og på Sicilia på 1000-1100-tallet Av Dag Duckert Denne artikkel handler ikke direkte om bruk av pil og bue, men er en historie om hvordan vikingenes etterkommere fra Normandie erobret Syd-Italia og Sicilia og etablerte sitt kongedømme der. Et kongedømme hvor lov og rett var satt i høysetet. Hvor romersk-katolske, bysantinere (gresk-romerske), jøder og sarasenere (arabiske muslimer) levde fredelig sammen og skapte en kultur som var helt enestående i middelalderen. Det har vært sagt at Vilhelm Erobreren var inspirert av dette da han la under seg England og etablerte sitt engelske kongedømme. Bakgrunn Seinen og Paris var et yndet mål for vikingenes herjinger. Vikinghærene hadde en slik størrelse at franskekongene flere ganger valgte å betale store løsepenger i sølv for Paris i stedet for å kjempe mot dem. I 911 var Karl den enfoldige konge i frankernes rike. Han var nok ikke så enfoldig som navnet tilsier. Da en vikingehær under ledelse av «Rollo» seilte opp Seinen foreslo han at de skulle få et hertugdømme ved Seinens munning. Betingelsen var at de skulle beskytte Seinen og Paris mot flere vikingtog. Rollo aksepterte og hans hær slo seg ned i Normandie. Etter dette ble det slutt på vikingenes herjinger langs Seinen og i Paris. Av Snorres saga om Harald Hårfagre fremgår at «Rollo» skal være identisk med Gange-Rolf, sønn av Ragnvald Mørejarl. Vår historie begynner omkring år 1000. Et barnebarn av en av Gange-Rolfs høvdinger var blitt en liten baron. Baron er den laveste adelstittel, rett over ridderen. I hertug Richard II den godes hær hadde han kommandoen over ti riddere. Selv om vikingene holdt sin krigertradisjon i hevd, tilpasset de seg snart slik at de tok i bruk fransk som sitt sprog. De var også blitt kristne. Jeg vil derfor bruke navnene i sin franske form. Baronen het Tancrede de Hauteville. Han hadde et lite gods i landsbyen Hauteville la Guichard. Denne landsbyen finnes enda i dag og består av 10 15 hus, en kirke og et museum i den gamle prestegården. 14
Tancrede var gift med hertugens datter Murielle. Med henne fikk han fem sønner: Serlon, Guillaume, Dreux, Geoffroy og Onfroi. Etter hennes død giftet han seg med hennes søster Fressende. Med henne fikk han syv sønner, Robert, Mauger, Guillaume den yngre, Humbert, Auvray, Tancrede og Roger samt tre døtre: Emma, Fressendine og Fressende. Av de tolv sønnene var det minst åtte som ble med på det italienske eventyret. Første reiser til Italia På denne tiden var det strid mellom det tysk-romerske riket, det østromerske riket i Bysants (nå Konstantinopel) og pavedømmet. Paven var da like mye verdslig herre og kriger som han var den vestromerske kirkes overhode. Sarasenerne (muslimske arabere) hersket på Sicilia. Det var mange som dro på pilgrimsreiser, til Roma, Compostella, Monte Gargano og de hellige land. Monte Gargano i Puglia ligger på Italia-støvelens «spore» og inneholder en hule viet til erkeengelen Mikal. Det er to teorier om hvorledes normannerne ble vervet som krigere til Syd-Italia. I den ene versjonen møtte en gruppe normanniske riddere i hulen i Monte Gargano den lombardiske adelsmannen Melus. Han hadde hersket over Bari, men var blitt fordrevet av den østromerske keiser fordi han ble for selvstendig. Han ønsket normanniske riddere i hæren sin for å kjempe tilbake. Han lovet at de skulle bli rikt lønnet. Den andre historie går på at en gruppe med 40 normanniske riddere hadde hjulpet prinsen av Salerno, Guaimar IV med å beskytte byen mot sarasenske sjørøvere. Prinsen ønsket seg normanniske riddere i sin hær. Begge disse tilfellene skjedde i 1016. Kanskje er de sanne begge to? Det kan til og med være samme riddergruppe i begge tilfellene. Resultatet er i alle fall at en stor gruppe riddere og andre krigere reiste fra Normandie i 1017. Ryktet om at normanniske riddere var ønsket spredde seg hurtig i landsbyer og adelsgods. Mange adelssønner som var for unge til å arve adelskapet etter sine fedre var på jakt etter andre muligheter. For dem fortonet det seg forlokkende å reise til Italia for å vinne gods og gull. Det rastløse vikingblodet var nok også levende. Den første gruppen klarte i september 1018 sammen med lombardene å kaste det østromerske riket ut av størsteparten av Puglia (Italias støvelhæl). Foreløpig var det likevel ikke snakk om en varig seier for allerede i oktober samme år tapte den normannisk-lombardiske hæren mot den bysantinske på Cannae, samme 15
sted hvor Hannibal slo den romerske hæren år 216 fkr. I den bysantinske hæren var også mange vikinger. År for år strømmet det flere normannere inn i Syd-Italia og de ble snart mange nok til å utgjøre en maktfaktor hvis de samlet seg. De første årene sluttet de seg til forskjellige krigsherrer. De sloss ofte mot hverandre, men behandlet hverandre høvisk slik at de tapende ikke ble slaktet ned slik som var vanlig med andre tapende krigsmenn. Tre av Tancredes sønner, Guillaume, Dreux og Onfroi forlot Hauteville i 1036 som de første i familien. I 1038 var en del normannere, bl.a. de tre med på et krigstog mot Sicilia. Det østromerske keiserriket ønsket å erobre øya fra sarasenerne. Her utmerket Guillaume seg slik med mot og rå styrke at han fikk tilnavnet «Bras de fer» eller jernarmen. Rasende fordi de ble snytt for sin andel av krigsbyttet deserterte normannerne og returnerte til fastlandet. I samarbeid med Guaimaro av Salerno, begynte de å frigjøre Puglia fra bysantinsk herredømme. Nå klarte de også å samle de fleste normannere slik at det ble en fryktinngytende hærstyrke av det. Normannerne hadde nemlig i stort antall i de mellomliggende år strømmet til Italia. I 1042 ble Guillaume Bras de fer greve av Puglia. Dette var litt av en overgang ettersom han bare seks år tidligere forlot Normandie som en fattig adelssønn uten store muligheter i hjemlandet. Han døde i 1046. Han ble etterfulgt av sine yngre brødre Dreux og Onfroi. Den kanskje største hærføreren av Tancredes sønner, Robert Guiscard kom fra Normandie i 1045. Onfroi ble i 1053 angrepet av en hær av tropper fra det tyskromerske riket og pavestaten. Han ba sin halvbror Robert om hjelp. Ved Civitate slo de denne hæren og tok paven til fange i juli. De førte ham til Benevento hvor han fikk gå fritt rundt i byen og ble godt behandlet. Men han fikk ikke forlate byen før fredsforhandlingene var sluttført ni måneder senere. I 1054 godkjente pave Leo IX Onfroi som hertug av Puglia og Calabria og fikk sin frihet tilbake. Onfroi døde i 1057 og Robert ble hertug. Fire år senere, i 1061, begynte Robert sammen med sin yngste bror Roger å erobre Sicilia fra sarasenerne. Ettersom det stadig var uroligheter på fastlandet, måtte Robert konsentrere seg om dette. På denne tiden var det nemlig stor forskjell på å erobre et område og å bevare kontrollen over det. Det fantes ingen egentlig statsdannelse. 16
Det var yngstemann, Roger som fikk ansvaret for Sicilia. I 1072 erobrer han Palermo. Men det tok enda mange år før de hadde kontroll over hele Sicilia. Og i denne perioden utviklet Roger sin statsmannskunst. Ettersom det var sterke krefter i de forskjellige kulturene utviklet han et samfunn hvor både de bysantinske (gresk-katolske), jødene og ikke minst de arabiske sarasenere (muslimene) kunne leve side om side i fred og fordragelighet med de romerskkatolske, i alle fall så lenge de håndfaste normannere styrte. Freden og Sicilias sentrale plass på handelsveiene mellom øst og vest førte til at når det nå var fred på Sicilia blomstret handelen og ga grunnlag for en oppblomstring av kulturen som savner sidestykke i denne tidsepoken. De forskjellige kulturene inngikk på Sicilia et samarbeid som lå på et svært høyt nivå. Mange flotte byggverk ble oppført. Arkitekturen var en vakker blanding av de forskjellige folkenes byggekunst. Flere eksisterer den dag i dag. To av de beste eksemplene er katedralen i Cefalù og Palatinerkapellet i det kongelige slott i Palermo. Rogers sønn, Roger II overtok etter sin fars død i 1101. Han ble i 1130 kronet til konge over Sicilia av en kardinal utsendt av paven. Han tok også kontrollen over resten av Syd-Italia og innlemmet det i sitt rike. Som i så mange andre historiske situasjoner var også dette normanniske riket avhengig av en sterk leder for å fungere. Særlig her hvor så forskjellige kulturer og religioner skulle forenes til ett rike. Vi befinner oss tross alt i korstogstiden med voldsomme religionskriger. Etter Roger II's død i 1154 gikk kongeverdigheten over til hans sønn Vilhelm den første som døde etter 12 år. Hans sønn Vilhelm II døde i 1189 uten å etterlate seg livsarvinger. Nå gikk det raskt utover med det normanniske Italiariket. Det endte med at den tysk-romerske keiser Henrik VI ble konge av Sicilia i 1194. Han var gift med Roger II's datter Konstanse. På denne måte ble slekten Hauteville (it. Altavilla) på en måte videreført gjennom deres sønn Fredrik II. Nå var imidlertid freden og samarbeidet mellom de forskjellige religionene opphørt og den imponerende felleskulturen falt i grus. I 1200 ble araberne, som hadde vært sentrale i kongerikets forvaltning for alltid drevet ut fra Palermo. Det er fristende å dra paralleller til vår tids Jugoslavia og det som skjedde etter Titos død. Tito døde i Ljubljana 4. mai 1980. Da Tito døde, startet spekulasjonene om hans etterfølgere ville være i stand til å holde den jugoslaviske føderasjon samlet. Etniske konflikter økte gradvis i årene etter, som til slutt kulminerte i Jugoslavia-krigene ett tiår senere. Nasjoner som har en komplisert etnisk og/eller religiøs struktur kan ofte ha behov for en sterk samlende leder. Dag D. Duckert, Tolfa, Italia 28. nov. 2010 17
Historisk fingertab? Av Ivar Malde De fleste som har skutt bue uten fingerbeskyttelse vet hvor lite behagelig det kan være. Skyter man mye uten noen form for beskyttelse vil kroppen ta saken i egne hender, bokstavelig talt, og danne et ekstra tykt lag skinn på fingrene. Kanskje er det nettopp derfor at man har funnet så få fingerbeskyttere fra forhistorisk og historisk tid? Hugh D. H. Soar, i sine to bøker The Crooked Stick (2005) og Secrets of the English War bow (2006), undres på samme vis over at arkeologer ikke har funnet flere fingerbeskyttere. Dette kan nok være på grunn av at arkeologer ikke har kjent igjen selve gjenstandstypen blant store mengder utgåtte sko-såler og andre lærfragmenter. Den eneste ordentlig gamle fingertab jeg kjenner til, er en fra Coventry i England, som er datert til middelalderen (Side 129, Soar 2005). Som det fremgår av illustrasjonen er denne ganske enkelt utformet, og originalen er så liten at den har vært for barnefingre. Skytehansker med tre fingre og ei reim over håndleddet, slik skytehanskene normalt er lagd i dag, har man dokumentert helt tilbake til 1400-tallet i England (side 168, Soar 2006). I Encyclopedia of Native American Bows, av Steve Allely og Jim Hamm (1999), er det på side 44 tegnet en enkel skytehanske bestående av to ganske store poser med reimer. I denne har det sannsynligvis vært plass til fire fingre, slik at man har trukket strengen med to over og to fingre under pila. En lignende skytehanske er illustrert av Sirelius (1919), som rapporterte fra grupper i Sibir som fortsatt jaktet med pil og bue på slutten av 1800-tallet. Kanskje har disse vært ment som noen slags skyte-vott, for bruk på kalde dager? Ved sist årsmøte i Langbuelaget ble det vedtatt at fingerbeskytterne skal være lagd av naturmaterialer. Lær er både penere og mer historisk enn plast. En fingerbeskytter av lær er svært enkel å lage, og kan tilpasses på alle måter slik at den passer perferkt. Jeg har selv eksperimentert med en rekke forskjellige varianter av en enkel fingertab, og har kommet frem til et design som fungerer bra. Den kan ganske sikkert forbedres. Jeg lager dem i 3mm tykt lær, mens andre kanskje vil foretrekke tynnere. Man kan også droppe det nedre hullet, og kun tre den på langfingeren. Skalér gjerne opp tegningen og bruk den som mal til å lage din egen! 18
Arkeologiske funn Av Ivar Malde I forrige utgave av Toxofil trakk jeg frem en illustrasjon fra Conrad Engelhardt sin publikasjon fra 1865. To år før denne ble utgitt, presenterte Engelhardt et lignende funn i en bok han kalte Thorsbjerg Mosefund. Myrområdet som funnene ble gjort i, lå i det som i dag er Schleswig-Holstein i Nord- Tyskland. Grunnet de gode bevaringsforholdene i myren ble det funnet en rekke gjenstander av materialer som arkeologer bare kan drømme om å finne. Deriblant et par buer og piler. Engelhardt skriver at den best bevarte buen fra Thorsbjerg er 60 tommer lang, men legger til at begge tuppene er avbrukket. På midten skal buen være en og en kvart tomme bred, noe som tilsvarer litt i underkant av 32mm. Lemmene skal ha hatt spor etter krysssurringer av beket tråd, noe som såvidt vises øverst på illustrasjonen til venstre. Buken på buen er dekorert med innrissede linjer og sirkler. Thorsbjergfunnet som helhet dateres til omkring Romertid (0-400e.kr). Fra 500-tallet, i ei grav på Veiem i Nord-Trøndelag, har vi rester av en lignende barlindbue med innrisset dekor. Det kan med andre ord se ut til at det for 1500 år siden var ganske utbredt å dekorere buen sin. På buen fra Veiem er dekoren lett risset inn i overflaten på den myke barlinden, og man har trolig smurt dekoren inn med et fargestoff for å la rissene tre bedre frem. Kanskje får vi se at noen har latt seg inspirere ved neste NM? 19
Annonser Ønsker du å annonsere i bladet? Medlemmer får annonsere gratis i Toxofil. Annonser med kommersielt innhold koster 200,- pr. halve side, og 400,- for en hel side. Ta kontakt med redaktøren for innsending av annonse. Invitasjon til NM i Historisk Bueskyting Innendørs 2011 Norsk Langbuelag avholder sitt NM i Moss Bueskytterhall Lørdag 12.mars 2011. Konkurranseform: Det skytes 2 x 30 piler på 60 cm FITA-blink på 18 meters avstand. Klasser: Herrer,damer og junior (t.o.m. 14 år). Program: 10.00 > Fremmøte/registrering. 10.30 > Teknisk kontroll. 11.00 > Prøveskyting. 11.30 > Skyting av første del: 30 piler. > Pause. > Skyting av siste del : 30 piler. 14.30 > Premieutdeling/kåring av årets Norgesmestere 2011. NB: Årsmøtet avholdes rett etter premieutdelingen. Påmeldingsavgift: Kr.150,- for NL-medlemmer. Kr.200,- for ikke medlemmer. Påmelding til nm2011@langbue.no Overnatting: Det er muligheter for overnatting i hallen for langveisfarende gjester. Kontakt Trond Kvitnes 92284547. Kiosk: Det blir enkelt kiosksalg. 20