Ingeborg Arvola Carla, min Carla
CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37407-5 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Ole Peder Juve Sats: Type-it As, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. sabon og trykt på 80g 1,8 Noorbok cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
til Vidje
Første del
9. november Jeg søker etter hestebilder på nettet. Jeg finner en nydelig Welsh Cob-ponni, kategori I. Jeg laster ned bildet, henter det inn i Photoshop, der man kan forandre på bilder, og skriver: Min nydelige ponni Doffen som jeg elsker mer enn alt i hele verden. Jeg henter inn et bilde av meg selv. På bildet har jeg lysegrå ridebukse, ridestøvler, islender og hjelm. Jeg har allerede markert kanten av meg selv, og kuttet vekk alt som er rundt. Jeg flytter litt rundt på meg, til jeg blir fornøyd. Nå ser det ut som jeg klapper Doffen på halsen. Det ser ekte ut! Jeg lagrer bildet under navnet Doffen1. Etterpå legger jeg bildet ut på profilen min på Facebook. Den nye profilen min. Den er bare åtte dager gammel. Likevel har jeg allerede 68 venner. Profilen min er ikke ny fordi jeg nettopp har begynt med Facebook, altså. Rett som det er må jeg stenge siden og skifte profil. Det er alltid noen som vil ødelegge drømmen min. Kommer det først en sånn melding, kommer det bestandig flere. Du lyver! Det der er ikke dine hester! 9
Det første jeg tenkte da jeg fikk bærbar pc til jul i fjor, var at foreldrene mine var utrolig dustete hvis de trodde en pc kunne erstatte en ponni (som er det jeg egentlig ønsker meg). Det andre jeg tenkte var jippi nå kan jeg late som jeg har min egen ponni! Jeg har ikke egentlig fått det til. Ikke for mer enn noen uker om gangen i alle fall. Rekorden er elleve uker. Før sommeren. Nå er det snart jul igjen. Det et utrolig vanskelig å få noen til å tro at jeg har egen ponni. Jeg skjønner ikke hvorfor. Er det noe med meg? Er det noe som gjør at de avslører meg uansett hvilket navn jeg dikter opp til meg selv? Dette er min ellevte profil på facebook. Jeg ser på bildet av meg selv. Jeg ser søt ut når jeg smiler, selv om jeg ikke har langt, bølgete lyst hår, sånn som Kaia. Hun er en av bestevenninnene mine. Og jeg er pen, selv om jeg ikke er like pen som Renate med det tykke, brune bustehåret. Renate er den andre bestevenninna mi. Penelope er den tredje bestevenninna mi. Hun sier at hun ligner på en popstjerne, og at det betyr at hun er dritlekker, men både Kaia og Renate har sagt at jeg er penere enn Penelope. Eller de sa søt. Egentlig bryr jeg meg ikke om å være pen. Mamma sier at det er en veldig overflatisk kvalitet. Hadde pen vært det viktigste i verden, ville vi alle sett ut som Marimekko-servietter, sier hun, og det gjør vi ikke. Jeg bryr meg om hester. Jeg bryr meg om hester fra morgen til kveld og i søvne også. Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med en hest. Eller i alle fall med en som har hest. Men det hadde ikke gjort noe om jeg lignet litt mer på Stine i stallgjengen på rideskolen. Stine er helt utro- 10
lig fantastisk. Hun lukter hest, hun er sterk, og hun er lavere enn meg, selv om hun er 16. Hun har helt grå øyne og tusen fregner og et stort smil som hun smiler til hestene på rideskolen og til de andre i stallgjengen. Kanskje hun kommer til å bli jockey siden hun er liten? Jeg er over middels høy. Nest høyest i klassen. Er det derfor ingen tror på profilene mine på Facebook? Fordi jeg er over middels høy? «Blås i det,» sier jeg kjekt. Denne gangen skal det gå. Doffen skal være min for evig og alltid. Jeg har jo lært litt underveis. Jeg har sluttet å overdrive. På den første profilen eide jeg femti hester. Jeg photoshop et flere timer om dagen. Jeg koste meg glugg i hjel. Lippizanere, Engelsk Fullblods, Hannoveranere, Pintoer. Jeg avlet fram nye krysninger og ga dem superskjønne navn. En het Mirabella Sommerfugl. En annen het Crispy Marshmallow. Men det er sant som duste-sofie sa: Ingen eier femti hester i Norge. I mitt ellevte liv på Facebook har jeg bestemt meg for å ha bare en ponni. «Dette må de tro på,» sier jeg til Adrian og kysser bildet på skjermen. Adrian hmf-er noe til svar. Han leser tegneserier. «Nå skal jeg skrive hva slags fôr Doffen får,» sier jeg drømmende, og ser for meg jentene i stallgjengen, som får lov til å mate hestene på Tromsø Rideskole. De dypper målekoppen ned i dunkene med pellets og havre. «En liter pellets,» mumler jeg, «eller kanskje en liter havre til morgenstellet, og en halv liter pellets til fôringa klokka to?» Jeg søker etter bilder på nett. 11
Man må være tolv år for å få være med i stallgjengen. Jeg er 11. Alle som ikke er med i stallgjengen er verdiløse på rideskolen. Sånn er det. Der har du livet mitt i et nøtteskall. En gang forsøkte jeg å snakke med Stine. Det var før jeg visste hvor fantastisk hun var. Jeg hadde nettopp skjønt at hun var stelleren til Blizz. Det er favoritthesten min. Men Stine er helt suveren. «Ser du ikke at jeg er opptatt,» sa hun og så skrått på meg da jeg ikke sluttet å skravle. Gjett om jeg sluttet å skravle. Jeg skulle ønske jeg het Stine, jeg også. Eller noe annet på S. Jeg skulle ønske jeg hadde fregner. I min ellevte profil på Facebook heter jeg forresten Sheila. Det heter nemlig en jente i en hestebok jeg liker. «Det hadde vært så kult om jeg fant et bilde av en fôrtavle, og skrev på den, Doffen øverst, avstamningen og fødselsår, og hva han skal ha til fôr morgen, middag og kveld.» «Hva med den fôrtavla du viste meg?» mumler Adrian. «Å ja!» Jeg spretter i været og springer ut i gangen. I det ene skapet har jeg hestetingene mine. Jeg samler til jeg får min egen hest. Jeg har samlet siden jeg var seks år. Da fikk jeg en ridepisk i bursdagsgave. Mamma sa hun angret da jeg smekket til henne over rumpa. Gavepengene jeg fikk, brukte jeg til å kjøpe mitt første hodelag. Det er i mørkebrunt, mykt lær, med fletter på pannereima. Sist jeg var i byen med tante, kjøpte hun en fôrtavle jeg kan skrive på. Man kan stryke ut tusjen med sprit så mange ganger man vil, og skrive på nytt og på nytt og på nytt. 12
Jeg kan bruke den til Doffen, min nydelige ponni! Min vidunderlige Welsh Cob. Fantastisk. «Hvor er de?» roper jeg til pappa, som lager kjøttkaker. «Hvor er tusjene!» «Hva skal du med dem?» spør han. «Holder du på med noe tull, Inghill?» «Tull, nei,» sier jeg fort. «Det er bare noe jeg og Adrian holder på med.» «Det er det ikke!» roper Adrian fra rommet mitt. Pappa ser på meg. «Ikke hør på Adrian. Han bare tøyser,» smiler jeg. «Hvor er tusjene?» Ti minutter senere roper pappa at middagen er klar og at jeg og Adrian må dekke på bordet. På Doffens fôrtavle står det: Navn: Doffen. Født: 2000. Fødested: Sverige. Mor: Dolly. Far: Alfred. Rase: Welsh Cob ponni, kat I. Kat I er en vanlig forkortelse for kategori I. Til frokost får Doffen 1 kg høy og 1 liter havre. Til middag får han 1 kg høy og 0,5 liter pellets og til kvelds får han 0,5 kg høy. «Du har fin håndskrift,» sier Adrian. «Ikke like fin som din,» svarer jeg. Det er sant. Adrian kan skrive veldig pent og veldig stilig, men han nektet å hjelpe meg med fôrtavla. Han er imot løgn. Kanskje han er imot løgn fordi han er halvt indisk? Kulturforskjeller er ikke det samme som verdens undergang, pleier mamma å si, men jeg vet ikke, jeg. «Du sa du ikke skulle mase mer,» sukker Adrian. «Å si at håndskrifta di er finere enn min, er ikke mas,» sier jeg. 13
«Må jeg rope snørrunger?» roper pappa. «Jeg roper snørrunger om tre to en» «Vi kommer!» svarer vi i kor. Adrian er ny i Tromsø. Han og den indiske faren hans, Sunil, og den norske mora hans, Gabrielle, kom flyttende fra Oslo. De er litt annerledes, siden de er så multikulturelle. De hører mye på multikulturell musikk. Tv-en deres står nesten aldri på. De bor i det hvite rekkehuset i Vinkelveien 9. Skal jeg besøke Adrian, er det bare å hoppe over gjerdet bakerst i hagen. Gunnar, naboen til Adrian, er redd for at vi skal ødelegge gjerdet når vi klatrer over det. Han peker bestandig at vi må gå rundt når han ser oss. Man kan si at Gunnar er et hinder i hverdagen. Hadde jeg vært Espen Askeladd, ville Gunnar vært et troll, men jeg er en hestegal jente på elleve. Jeg vet ikke hva det gjør Gunnar til. Plagsom, kanskje. Det beste hadde vært om jeg og Adrian bare skulle besøke hverandre når Gunnar er i stua si, der han ikke kan se gjerdet, men verden er ikke perfekt. I en perfekt verden ville jeg bodd i huset nærmest rideskolen, og jeg ville hatt en ponni. Eller vært 12 år og med i stallgjengen. Som oftest er det Adrian som besøker meg. Gunnar er hans hinder i hverdagen, ikke mitt. Adrian tør ikke gå ut alene, i hvert fall ikke langt. Ikke til byen og ikke rundt Prestvannet. Flaks for ham at jeg bor i nabohuset, her i 2. etasje i Haakon VIIs gate 13. Selv når Gunnar ber Adrian gå ut i gata, tør han å gå hit alene, om så i blinde. Adrian var ikke redd for å gå alene før i tiden. Men da skolen begynte i høst, ble han oppdaget av Gustav og Lillian og gjengen i Myrengblokkene. Sikkert i Myrengveien, siden det er skoleveien vår opp til Prestvannet. 14
Ungdommene går i motsatt retning, på vei til ungdomsskolen. De oppdaget ham og begynte å erte ham. Typisk dem. De plager nesten alle. Adrian ble redd og sprang sin vei. Det syntes de var kjempegøy. De sprang etter og ropte skjellsord. Mamma har sagt at erting og plaging vil hun ikke ha noe av her hos oss. Hun viste meg avisa en ettermiddag, og spurte: «Vet du hvem Adrian er?» «Han er den nye gutten i klassen,» sa jeg og trakk på skuldrene. I avisa var det bilde av Sunil, pappaen til Adrian. Han sto med turban i Storgata og beklaget seg over miljøet i Tromsø by. Sunil trodde han hadde flyttet fra slike holdninger da han flyttet nordover, sto det under bildet. Det som hadde skjedd var at noen ungdommer hadde angrepet Adrian på vei hjem fra kino. Ikke så langt fra Sjømannsskolen fins det en snarvei. Det er en lang steintrapp, og den falt han ned. Kanskje han til og med ble dyttet. I bunnen av trappa slo han hull i hodet. Noen av ordene til Adrian falt visst ut av hullet i hodet hans den dagen, før de fikk sydd det igjen. Adrian er veldig stille. Han skravler aldri. Ofte rekker han ikke opp hånda i timene, enda jeg vet han kan svaret Gunvor spør etter. Etter oppslaget i avisa, besøkte ordføreren Sunil og Gabrielle og Adrian. Da mamma så bildet av naboene våre og ordføreren i avisa, gikk hun straks på besøk, hun også. Jeg ble med. Det var sånn jeg først fikk vite om all den multikulturelle musikken som Gabrielle liker. Mora til Adrian har krydderplanter overalt og baker bananbrød. Sunil er opptatt av Volvoen sin. Han snakket mest om den, og at han ville 15
male gangen eggeskallhvit. Da trodde jeg mamma skulle himle med øynene og klage: «Ikke si at vi sitter her og snakker om biler og maling!» men det gjorde hun ikke. Siden mamma bestemmer det meste, ble det sånn at å erte Adrian, det gjør vi ikke her hos oss. Her er det mer Sommerfuggel i vinterland, som mamma synger til Adrian når han spiser middag her. Da rødmer han. «Du gjør ham flau,» sier jeg til mamma. «Neida!» sier mamma selvsikkert. «Jeg gjør ham glad.» Mamma er vant til å ha rett. Hadde mamma forstått hvor fint og viktig det er for meg å ha en hest, ville jeg blitt født med hest på beina. Så bestemt er hun. Men mamma skjønner ikke dette med hest. Hun tror det er en fase jeg er i. Hun tror jeg er i en fase som har vart siden jeg var to. Hun venter på at hestedilla skal gi seg. Joda. Hun ble med på de første lørdagsridningene, da jeg endelig ble seks år og gammel nok til å få lov, men hun falt av den tredje lørdagen, og etter det har hun ikke likt hester. I hvert fall ikke de som er mørkebrune og store. «Mener du dølahester?» spurte jeg en dag, «til forskjell fra fjordinger?» «Kall dem hva du vil, bare du holder dem unna meg,» svarte mamma. Etter det gikk pappa på de to første nybegynnerkursene sammen med meg, inntil mamma og pappa bestemte at jeg var stor nok til å sykle alene til rideskolen. Etter det har det bare vært meg. Jeg har forklart mamma hvor viktig hester er for meg. Da jeg var mindre sa jeg at jeg ville bli hest når jeg ble stor. I høst sa jeg at jeg ville bli superstjerne i sprangrid- 16
ning, sånn som svenske Malin Bayard. Hvis jeg bare fikk en hest jeg kunne øve meg med. Mamma googlet straks Malin Bayard. Hun leste noen artikler, så pekte hun triumferende: «Aha!» «Hva?» «Hun har H&M-hester.» «H&M? Er det en hesterase?» «Hestene hun rir er sponset av Hennes & Mauritz. Klesbutikken.» «Gjør det noe?» «Vet du hvorfor H&M har penger til å kjøpe hester til små, nusselige svenske jenter?» ropte mamma. «Fordi de ikke betaler arbeiderne sine skikkelig lønn for jobben de gjør!» «Gjør de ikke?» «De bruker barnearbeidere! De bruker sånne som deg, Inghill, i fattige land, til å sy buksene for seg, og betaler dem i knapper og glansbilder.» «Kanskje ungene liker glansbilder?» foreslo jeg, for jeg skjønte at jeg og mamma var uenig om et eller annet, og at det handlet om klær og arbeid. Men også om hester. «Dumme unge!» freste mamma. «Du forstår ingenting! Verden er et urettferdig sted der noen unger får hester mens andre ikke får lønn for å arbeide under SKREK- KELIGE forhold! Vi må velge den rette siden, Inghill. Vi. Må. Ikke. Støtte. Verdens. Urettferdighet!» «Men hester» «Hester er en sport for rikmannsunger! For bortskjemte mennesker med altfor mye penger mellom hendene! Tror du jeg boikotter de store kleskjedene bare for å støtte dem når det gjelder hester?» 17
Jeg brøt ut i gråt. Jeg gråter omtrent aldri. Ikke engang når jeg slår meg. Jeg gråt voldsomt, som en kran man skrur på for fullt. Jeg hikstet og hulket og ble kokvarm i hodet. Mamma trodde jeg gråt fordi hun kalte meg dumme unge, og sa at hun aldri, aldri skulle kalle meg det igjen, men mamma kan kalle meg dum så mye hun vil, så lenge hun ombestemmer seg og forstår at hester er verdens beste dyr. Mamma heter Hilma. Pappa heter Nils. «Mitt hjertes Nils», pleier mamma å kalle ham. Adrian trodde lenge at han het det: Mitthjertes-Nils. Nå ber pappa meg sette kasserollen med grønne erter på bordet. Adrian bærer vannmugga. Han bærer den så forsiktig at det er helt utrolig. Verden går ikke under om han søler en skvett vann! Jeg vet ikke om jeg ville ertet Adrian hvis ikke mamma hadde lagt ned forbud. Kanskje? Han er veldig stille. Han lukter annerledes enn oss andre i klassen. Det er på grunn av krydderplantene til mora. Han lukter peppermynte og rosmarin. En stund snakket Kaia og Renate gebrokkent til han, bare for spøk, for Adrian snakker ikke gebrokkent selv om Sunil gjør det. Adrian snakker sånn som de gjør i Oslo. Tullesnakket til Kaia og Renate var morsomt å høre på, men jeg gjorde det ikke selv. Å gjøre mamma sint er det siste jeg vil i hele verden. Jeg vil heller være en integrerer, som jeg forklarte i klassen. Alle skulle holde tale om seg selv. Siden jeg ikke kan holde en tale om en ponni jeg ikke har, snakket jeg om hvor integrerende jeg er. Ja, ja, ja, selvfølgelig gjorde jeg det for å få skryt av mamma. Øynene hennes gikk nesten i kryss da hun så at jeg hadde skrevet integrerer. 18
Hun ga meg en deilig knuseklem, og jeg fikk dobbelt med lommepenger, men jeg gjorde det ikke bare for å få skryt, altså. Jeg er en integrerer. Det er sant. Jeg er den første vennen Adrian fikk her i byen. Uten meg ville han vært ensom. Uten meg ville han hatt et forferdelig liv. Etter at jeg og mamma hadde besøkt de nye naboene våre, la jeg merke til Adrian i klassen på en helt ny måte. Det er jo lett å glemme å legge merke til noen som nesten ikke sier noe. Jeg så på bandasjen rundt hodet hans. Jeg tenkte på ordene som hadde falt ut av hullet i hodet. Da Gunvor, læreren vår, ba Adrian legge seg på sofaen i fellesområdet, la jeg merke til det. På grunn av hullet i hodet, måtte Adrian slappe av klokka ti og klokka tolv. Da Gunvor gikk for å kopiere opp en sang, la jeg meg ved siden av ham. Da han ikke sa noe, spurte jeg om jeg skulle ramse opp alle hesterasene jeg kunne. Adrian nikket. Hver gang jeg sa en hesterase, dyttet jeg pekefingeren min mot nesetippen hans. Sånn ble vi venner. Etter talen min om at jeg er en integrerer, sa Gunvor at jeg muligens hadde et litt vel positivt syn på meg selv. Jeg skrev blant annet at jeg reddet Adrian fra elendighet og ensomhet. Egentlig likte hun talen min godt. Tror jeg. Penelope holdt en tale om at hun skulle bli kjendis. Kaia og Renate holdt talen sin sammen, og de snakket bare om at de skulle bli advokat og lege og bo ved siden av hverandre og dra på spennende reiser ut i verden. Jeg har sett folk holde tale på tv, og jeg gjorde som dem, viftet med armene for å understreke de viktigste ordene: elendighet, ensomhet. Adrian likte talen min. Jeg er et viktig menneske i livet hans. Det vet han. Da jeg be- 19
gynte å være sammen med Adrian, skjønte de andre på skolen at de kan være sammen med ham, de også, selv om han snakker søring, ikke kan alt om Star Wars og har farge som en fløtekaramell. Adrian er helt ok i fotball og skikkelig bra i slåball. Han er veldig snill, deler alltid og maser aldri. Etter overfallet og bildene i avisene i september, var det først bare jeg som var sammen med ham. Men allerede i oktober hadde han mange å være sammen med. Gustav og Lillian og gjengen i Myrengblokkene går på Sommerlyst ungdomsskole. Det er bare Børge fra gjengen deres som går i syvende på vår skole. De andre er ungdommer. Lillian har forresten en føflekk på nesa som er stor som en tikrone. Vi pleier å kalle henne dalmatiner, fordi hun er blek og flekkete og slem, men det er hemmelig. Finner mamma ut at jeg bruker kallenavn på noen, putter hun meg i vaskemaskinen i kjelleren og vasker meg til jeg er blitt et godt menneske. Vi har akkurat satt oss ved bordet og skjenket vann i glassene når mamma kommer hjem fra jobb og slenger seg ned sammen med oss. «Hei, alle elsklingene mine!» sier hun og smiler det store smilet sitt, «hei, mitt hjertes Nils,» sier hun og kysser panna til pappa, før hun begynner å spise kjøttkaker med glupende appetitt. Jeg lager en ring av grønne erter rundt dammen av brun saus, og så gir jeg ertene hestenavn mens jeg spiser dem. Det er sånt som jeg pleier å gjøre. Etterpå knar jeg poteten i sausen. Etter middag skal jeg fotografere fôrtavla til Doffen og overføre bildet til dataen. Så skal jeg legge bildet ut på profilen min, det vil si Sheilas profil. Jeg gleder meg til å diskutere stamtavla med nettvennene mine. Noen av dem er like hestegale som meg. 20
Æ så dæ i går på gata, da byen lå kald og stor, synger mamma med grønnerter mellom tennene, æsåduvany i våres by, æ så du va ny i nord «Skal vi se hvem som drikker fortest?» spør pappa og løfter vannglasset. Mamma vinner, med Adrian som en god nummer to.
15. november Hver onsdag drar jeg til Tromsø Rideskole. Jeg er den yngste jenta på kurset for videregående. Det imponerer ikke jentene i stallgjengen. Det skal mye til for å imponere dem. Jeg skjønner jo det. Jeg godtar det. Nesten. Jeg ser Stine og noen andre i stallgjengen sitte og småprate på en høyballe mens de rengjør børster. Jeg skulle gjerne løpt bort til dem, men jeg gjør det ikke. Jeg er jo ikke med. I stallgjengen. Jeg sniker meg forbi langs veggen og håper de ikke legger merke til meg. Jeg skynder meg til ridehuset. I lomma har jeg en hovkrok, i tilfelle noen skulle trenge det. Jeg pleier å ri Blizz. Hun er den største rideskoleponnien. Hun har mankehøyde på 148 cm. Blisset strekker seg ned gjennom neseborene. Hun har bestandig bustete lugg. Hadde jeg vært i stallgjengen, skulle jeg ønske jeg var stelleren til Blizz, men det er det Stine som er. Hadde jeg hatt min egen ponni, skulle jeg ønske den var akkurat som Blizz. Blizz. Det ønsket er så hemmelig at jeg ikke har sagt det til en levende sjel. Kurset for videregående begynner klokka seks. Som regel kommer jeg klokka fem og ser på kurset som går 22
før mitt. De er bare øvet. De gjør utrolig mange feil; henger i tøylene, en av dem kan knapt ri lett, får ikke hesten inn på volte, holder ikke avstand til hesten foran seg. Det gjør ingenting at de ikke kan noe. Det får meg til å føle meg enda flinkere enn jeg er. Når Anne for eksempel sier: «Kom igjen nå, bruk sjenklene!» klemmer jeg beina mot hverandre. Jeg øver meg. Jeg vet at det er beina mine som er sjenklene, og jeg øver meg i å presse dem, fast og bestemt, inn i en hesteside. Jeg kan utrolig mye om hester og ridning. Jeg kan nesten alt. Det gjør ikke noe at jeg blir kald av å stå stille. Lufta lukter varme hester. Rett som det er traver en diger hestekropp forbi nesa mi, og det er nok for meg. Det er sånt som gjør meg lykkelig. Jeg kan ikke noe for det. Jeg kommer aldri til å bli like lykkelig av å stikke fingrene inn i håret til Renate eller Kaia, som jeg blir av å stikke dem inn i manen til en hest. Kanskje venninnene mine merker det. Kanskje det er derfor de alltid velger hverandres hår å stikke fingrene sine inn i, som i langfriminuttet i dag. Jeg satt på benken i garderoben. Håret mitt var ledig, helt uten fingre av noe slag. Likevel stakk ikke Renate fingrene inn i håret mitt da hun kom. Ikke at jeg tenkte på det, altså. Hadde hun gjort det, ville jeg blitt skikkelig overrasket. Renate satt ved siden av meg og fingret med mobilen. Jeg byttet sokker, og hadde problemer med å få den ene til å sitte ordentlig. Da Kaia kom, stakk Renate fingrene inn i Kaias hår. De driver på sånn, hele tiden. Jeg spurte Adrian om han ville stikke fingrene inn i håret mitt. «Jeg skal bare fargelegge denne o-en,» sa han med nesa i en blokk. Typisk Adrian. Penelope er altfor hårsår til å drive med fingre i hår. 23
Dessuten er hun mer interessert i sitt eget hår, enn i andres. Jeg måtte sitte der alene med sokkene mine i hundre år før Adrian la blokken fra seg. Da han endelig gjorde det, hadde Renate og Kaia sluttet å fingre med håret til hverandre, og jeg rykket hodet mitt vekk fra Adrian. «Gjorde jeg det feil?» spurte Adrian. «Superfeil,» sa jeg og dro på meg uteklærne. Kurset for øvede avslutter skrittingen, og stiller opp på midtlinja. Jeg suser bort til Blizz. Det er spor av snørr i neseborene hennes. Jeg tørker det vekk med ermet på genseren. Så svinger jeg meg opp i salen, først av alle, og napper fornøyd i reima til hjelmen. Alt sitter som det skal. Sommerfuglene flagrer rundt i magen. Den beste timen av uka skal til å begynne, og det har ennå ikke gått ett minutt. Jeg har femtini minutter igjen. Pur glede. Alt jeg elsker mest. Jeg presser sjenkelen forsiktig mot Blizz. Hun reagerer med å skritte mot sporet og klippe med ørene. Før jeg griper fatt i de slakke tøylene, smetter jeg fingrene inn i manen, tvinner det brune ragget mellom fingrene, og jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det er som å komme hjem. Etter å ha vært borte i hundre år.
18. november På lørdager er jeg med på lørdagsridning. Det er førstemann til mølla. Etter morgenstellet henger Anne opp en liste. Den kan man skrive seg på. Når det er fullt, så er det fullt. Jeg er nesten bestandig den første til å skrive meg opp selv om jeg må sykle helt fra Haakon VIIs gate, forbi Prestvannet, ned Langnesveien og gjennom alle rundkjøringene. Langs det siste veistrekket på oversiden av flyplassen blåser det bestandig motvind. Uansett hvilken vei man kommer syklende, er det motvind. Når jeg en sjelden gang har medvind, pleier jeg å leke at sykkelen min er en hest, og at vi er med i et villmarksløp. Kanskje et feltritt. Jeg har sagt til pappa at alle andre blir kjørt til rideskolen, men det bryr han seg ikke om, ikke engang nå på mørkeste vinteren. Selv ikke midt på formiddagen er det egentlig lyst. Nord-Norge er en eneste stor sparepære om vinteren. Pappa smører matpakke til meg og sjekker at piggdekkene på sykkelen min har godt med luft. Han forsikrer seg om at ingen har flere reflekser enn meg, og putter en termos med te i sekken min, enda jeg egentlig ikke liker te, og mye heller vil ha varm sjokolademelk. 25
«De som blir kjørt har neppe like sterke lårmuskler som deg!» erter han, og klemmer musklene mine. Han har et poeng. Jeg er ganske sterk. Jeg er sterkere enn Adrian. Jeg vinker til ham når han kommer trillende med sykkelen sin. «Err du siker på detta, da, Nils?» spør Sunil. «Ongene sikle på reinhekla vinterren?» «Det går bra,» sier pappa. «Inghill kan sykle den strekninga i blinde. Hun sykler i all slags vær, hun, jeg venter bare på at hun skal slutte med disse hestene og begynne med terrengsykling.» «Adrian kan bli sjuk?» «Adrian har bare godt av å tråkke litt med lårmusklene!» sier pappa og ler fornøyd. «Ikke sant, Adrian? Ikke sant du liker å kjenne melkesyra i musklene?» «Sånt snaker en ekte gimlærrer,» sier Sunil. «Ok, Adrian, jai henter dere med Volvoen, barre si ifra. Ring, ikke sant?!» Sunil skynder seg inn, og Adrian ser på meg med hodet på skakke. En del av meg vil ikke at han skal være med, for han sykler saktere enn meg og bremser altfor mye ned Langnesbakken. En annen del syns det er helt greit, for da henter Sunil oss, og jeg slipper å sykle hjem. På rideskolen er ikke Adrian i veien. Tidligere i høst gikk han rundt i fjæra og undersøkte tang og tanglopper. Nå som det er vinter sitter han i kafeen og tegner stilige bokstaver i en av kladdebøkene sine. Det er visst ingen som syns det er rart at han bare sitter der. Flere av jentene fra stallgjengen har bedt ham skrive navnet til hesten de er steller til, med kule bokstaver. Adrian sier aldri nei. Det 26
eneste han sier nei til, er å dra noen steder alene. Han ville aldri syklet til rideskolen alene. Det irriterer meg litt. Av og til sykler jeg fra ham, for eksempel gjennom rundkjøringene, men jeg ombestemmer meg bestandig, og setter foten i bakken mens jeg venter på at han skal ta meg igjen. Det er helt ok å bli hentet av Sunil også, selv om han bruker turban, og selv om han er tannlege. Jeg liker ikke tannleger, men det har jeg ikke sagt til Adrian og Sunil. Sunil bryr seg visst ikke om at turban er veldig vanlig blant terrorister. Jentene i stallgjengen ser både en og to og tre ganger på faren til Adrian, men han er ikke sånn som Adrian, som bryr seg om at folk ser på ham. «Syns du det er rart at så mange folk stirrer på deg?» spurte jeg en dag. «Jai tenker de syns skjegget mitt err flott,» sa Sunil og så lurt på meg. «Jai tenker de se bilen min og tenker jai er en sikkeli riking!» Denne lørdagen går sykkelturen greit. Det er tørr, fin snø på fortauene, nesten bart nede ved flyplassen, og ikke altfor mye motvind. Jeg er den andre til å skrive navnet mitt på lista. Inghill Ingerøynen, skriver jeg og krysser fingrene for at jeg skal få ri Blizz. Jeg gjør en annen ting også. Mens Adrian kryper opp i hjørnet av den ene sofaen i kafeen, henger jeg opp en lapp på tavla. Jeg håper Adrian ikke ser hva jeg gjør. Jeg er så spent. Jeg vil ikke snakke om det. Ikke ennå. Ikke før jeg har fått det til. Jeg har ikke engang fortalt det til mamma og pappa. Erfaren hestejente søker hest på fôr. 27
Jeg heter Inghill, og er en 11 år gammel hestegal jente. Jeg har gått på kurs siden jeg var seks. Jeg kan alt om hester. Jeg kan være fôrrytter en dag i uka, eller så ofte som det passer. Jeg kan også stille opp på kort varsel, hvis du blir syk eller brekker beinet. Jeg lover å ta godt vare på hesten din. Etterpå går jeg drømmende rundt i stallen, mens jeg fantaserer om hvilken hest jeg skal få være fôrrytter til. Alle hestene er skinnende og vakre og nydelige. Noen ser mer nysgjerrig ut enn andre, men alle er perfekte. Selv Gurken, en av de eldste rideskolehestene, er perfekt. Han er en litt tung dølahest som pleier å bite folk i rumpa, men hadde jeg vært med i stallgjengen og vært stelleren hans, ville jeg vært i den syvende himmel garantert. «Så fin du er, Gurken,» lokker jeg. Gurken bare klipper litt med ørene, og gidder ikke se på meg. Siden det fremdeles er over en time til lørdagsridningen begynner, går jeg inn til Adrian. Vi drikker te og spiser brødskiver. Jeg forteller en vits som får Adrian til å le helt til han hikster etter luft. Jeg ser på ham mens han blunker vekk lattertårer. Adrian har en fin latter. Det er litt rart at han nesten aldri ler, når han har en så fin latter. Jeg har aldri hørt ham le på skolen. Han skjønner visst ikke at dersom han hadde ledd av Lillian og gjengen i Myrengblokkene, hadde de latt ham være i fred. Adrian sparer latteren sin til meg. Når han kan være sammen med meg, tør han visst å dra hvor som helst. Og le så høyt som bare det. «Du har en fin latter.» Jeg drar vekk mellomleggspapiret fra den neste skiva. «Takk,» sier Adrian og trekker på skuldrene. «Jeg ble født med den.» 28
«Du burde le mer på skolen,» sier jeg. Adrian blunker. «Kan du le på kommando?» Jeg tenker meg om. «Jeg vet ikke.» «Jeg tror ikke jeg kan le på kommando,» sier Adrian. «Kanskje når jeg har blitt mer vant til» «Vant til hva?» «Alt sammen. Tromsø. Skolen. Vinkelveien. Skoleveien.» Adrians stemme blir lav mens han snakker. Han tenker på Lillian og Gustav og gjengen i Myrengblokkene. Egentlig vil jeg si: Ta deg sammen! Det sier pappa til meg når jeg faller på ski og vil dra hjem. Eller hvis jeg tråkker i en myr og blir våt når vi er på tur i skogen. «Ta deg sammen, Inghill, ingen overlever i villmarka ved å begynne å sutre.» Men Adrian er ikke meg. Han har ikke vært på overlevelsesturer sammen med faren sin. Han har spist bananbrød og vokst opp sammen med alle mulige slags krydderplanter. Pappa har lært meg å overleve på verdens sureste krøkebær, bare for at jeg skal forstå at det går an, hvis det en gang skulle bli nødvendig. For to år siden dro jeg og pappa ut i villmarka, like ved Neiden i Finnmark. Vi hadde regntøy, fiskeutstyr, fyrstikkeske og tollekniv med oss. Mamma holdt på å bli hysterisk da hun hørte om det etterpå. Hun trodde vi var på hyttetur. «Krøkebær!» hylte hun. «I to døgn?!» «Vi fikk ikke fisk,» sa pappa. «Vi så noen som vaket,» tilføyde jeg for å støtte pappa siden mamma holdt på å gå i taket. «Inghill er sterk som en hest,» sa pappa stolt. «Du skulle sett henne spikke greiner da vi lagde gapahuk.» 29