Frode Sandal Jeg går først Arne Sigve Klungland hadde bestemt seg for å nyte livet. Drømmen ble knust av en Nokas-raner Lunde
Copyright 2005 Lunde Forlag AS Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway www.lunde-forlag.no Forsidebilde: Lars Idar Waage, Rogalands Avis Forsidedesign: Helge Kjølberg Sats: Lunde Forlag Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta as 2. opplag 2005 ISBN 82-520-4887-0
Ordet «Livsnyter» var logoen på mobilen til Arne Sigve Klungland (53) da han ble skutt av Nokas-ranerne. Jeg tror ikke Gud på noen måte ville at Arne skulle bli skutt. Det var et resultat av menneskers ondskap. Aslaug Klungland
Innhold Forord. Om det å gå først. Av justisminister Odd Einar Dørum... 9 Forord. Det ble ingen påskeferie. Av politidirektør Ingelin Killengreen... 11 Dramaet... 15 Hurtig puls... 15 Sjefen... 15 Ranskolonne... 17 Den fristende pengebingen... 19 En milliard kroner... 19 Alarmen går... 20 Drar alene... 22 Rått parti... 23 Penger lempes... 25 Kjetils dramatiske dag... 27 Ville se ham... 27 Væpnet aksjon... 28 Skutt og drept... 29 Byen i jernring... 30 Roser mediene... 33 På hjemmebane... 36 Pizzakongen... 36 Livsnyteren... 38 Aslaugs vitnesbyrd... 39 Uskyldige rammes... 41 Vær ikke bekymret!... 43 Engasjert tjenestemann... 45 Avskrekkende... 45 6
Nysgjerrighet... 47 Seriøs tørrpinne... 48 I frontlinjen... 51 Rakettkrigen... 51 Skyting... 52 Den siste turen... 54 Tidenes varp... 55 Tøff og mild... 58 Kriminelles venn... 58 Alvorlig skadet... 60 Kameraten min... 63 På toppen... 63 En forferdelig dag... 67 Fyll på danskebåten... 68 Savn... 70 Full fres... 73 Lekte med dukker... 73 Jobbet knallhardt... 76 En spesiell leteaksjon... 78 Forsvunnet... 78 Drapsrykter... 80 Galskap... 82 Lokalt engasjement... 85 Respektert... 85 Mislikte plastkrus... 87 Ikke kjekt lenger... 89 Bygd i sjokk... 91 Hjelperen... 93 Kollisjon i Kiev... 93 17. mai og jul... 96 7
Kraftige stønn... 98 Oppdraget utført... 100 Tatt på fersken... 102 Trøbbel i Praha... 102 Måtte redde Arne... 103 Elsket bussen... 105 På rødt i Stockholm... 107 En ordførers opplevelser... 109 Søvnløs i New York... 109 Voldsom debatt... 110 Farvel, pappa... 112 Utrolig glad i deg... 112 Vakkert farvel... 114 Forbilde og ledestjerne... 115 De beste dør... 118 Sjokkranet... 120 Nøye planlagt... 120 Stjålet i 2003... 122 Jaget... 123 13 tiltalt... 125 8
Forord Om det å gå først Av justisminister Odd Einar Dørum Foto: Jørn-Kr. Jørgensen «Jeg går foran, dere har små barn hjemme,» sa Arne Sigve Klungland da hans vaktlag ved Stavanger politistasjon skulle ut på skarpe oppdrag. Denne tenkemåten kan stå som et bilde på Klunglands måte å leve på. Natten mellom 6. og 7. februar 2004 var jeg med denne politimannen under en patrulje i Stavanger. Møtet var sterkt og personlig og ga meg en følelse av å stå overfor en politimann med engasjement og integritet, en mann med trygghet og vilje til å arbeide for positive verdier i samfunnet. Jeg skjønte fort at jeg sto overfor en person som var villig til å gå foran på flere av livets arenaer. I tillegg til å være politi var Klungland aktiv innenfor idrett, som bussjåfør på fritiden og i menighetsarbeid. Han valgte bevisst å være en utearbeidende politimann i aktiv polititjeneste. Som justisminister skulle jeg ønske at flere politifolk med en slik bakgrunn, rutine og trygghet gjorde samme valg. Samfunnet roper etter politifolk med en slik støpning som Klungland. Han gikk foran! Hans død vakte sterke reaksjoner av sorg og avsky i hele landet, også hos folk som ikke kjente ham. Jo større verdier som er på kriminelle hender, jo større grunn er det til å bekymre seg for demokratiets helsetil- 9
stand. Det er av betydning for samfunnet at kriminelle miljøer ikke får utvikle seg til å bli en maktfaktor. Ranet i Stavanger og det brutale drapet på Arne Sigve Klungland utløste energi. Det ble starten på en bred etterforsking som satte søkelyset på miljøer og personer som så langt hadde fått litt for stort spillerom. Med en slik vinkling kan en si at Klungland gikk foran også i kampen mot den organiserte, grove kriminaliteten som er så ødeleggende for samfunnet. Gjennom etterforskningen av Nokas-ranet i Stavanger har vi fått synliggjort noe av denne kriminaliteten og miljøene som ligger til slik virksomhet. Nå gjenstår domstolsbehandlingen. Selv når denne en gang er avsluttet, vil det som hendte morgenen 5. april 2004 i Stavanger ikke bli glemt. Et godt bidrag i så måte er denne boken. Når en leser boken, må en ikke glemme alle de andre politifolkene og involverte som opplevde den uvirkelige vårmorgenen i Stavanger sentrum. Vi skal sende en tanke til dem som har arbeidet dag og natt for å oppklare saken. Nokas-saken endret livet til mange enkeltpersoner og familier, og flere sliter med ettervirkninger av det som hendte. Arne Sigve Klungland, den han var og det han sto for, har vært en støtte og inspirasjon for mange av disse. Med forankring i sin kristne tro gikk Klungland foran i kampen mot kriminalitet. Klunglands innsats for samfunnet vil stå som en ledestjerne for oss som er igjen. Nå er det vår tur til «å gå foran»! Odd Einar Dørum Justisminister 10
Det ble ingen påskeferie Av politidirektør Ingelin Killengreen Foto: Jørn-Kr. Jørgensen Alle som går inn i tjeneste i politiet vet at det er et krevende yrke, og at du kan stå overfor vanskelige og farlige situasjoner. Likevel er det heldigvis slik i vårt land at det meste av politiets daglige arbeid er rutinemessig, og det er langt mellom de såkalte «skarpe» oppdragene. Kanskje nettopp derfor reagerer vi så sterkt når en av dem som nettopp skal ta vare på publikums trygghet og sikkerhet, blir angrepet. Hvis noen spurte meg hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven, er jeg nok en av dem som ikke kan gi et svar på det. Men jeg kommer aldri til å glemme hvor jeg var da jeg fikk telefonen om at Arne Sigve Klungland var drept av skudd fra ranere i Stavanger sentrum. I likhet med mange andre nordmenn hadde jeg bevilget meg en lang påskeferie. Vel forberedt til sol og godt skiføre håpet jeg at vi sto overfor noen fredelige dager. Det ble ingen påskeferie. Allerede første foreløpige melding over mobiltelefonen varslet at vi sto overfor en tragedie og et brutalt og meget dramatisk hendelsesforløp. I en slik situasjon løper det mange tanker gjennom hodet: Hvordan kunne dette skje? Kunne vi forhindret tragedien? 11
Hvem tar seg av de pårørende, og hvem tar seg av kollegene? Hvem støtter politiledelsen? Og ikke minst: Dette aksepterer vi ikke! I ettertid er det vel kanskje nettopp dette siste som brant seg sterkest inn. Vi vil ikke og kan ikke akseptere at noen for egen vinnings skyld skyter og dreper en polititjenestemann på oppdrag. Og så det neste denne tragedien må ikke føre til at vi velger bort de verdiene som ligger i vårt sivile og publikumsrelaterte politi. Vi må verge oss mot både brutalitet og kriminalitet, det gjelder både den alminnelige borger og politiet, men vi må ikke gi slipp på grunnverdiene våre. Jeg visste godt hvem Klungland var. Jeg hadde truffet ham ved flere anledninger under besøk hos politiet i Stavanger. Jeg kjente hans engasjement og hans synspunkter. Det gjorde også hans kolleger. Når enkelte kritikere har trukket frem at arbeidet med oppklaringen av Nokas-saken har krevd for mye ressurser, og at politiets prioritering har båret for mye preg av at det var en polititjenestemann som ble drept, faller denne kritikken etter min oppfatning på sin egen urimelighet. Politiets arbeid har vært preget av at samfunnet ikke vil tåle at en av dem som er utpekt til å beskytte oss, blir brutalt skutt ned og drept. Dette er både rett og rimelig. Samtidig har arbeidet i positiv forstand vært preget av at det nettopp var Arne Sigve Klungland som ble drept. Han var ingen representant for hevntanker og gjengjel- 12
delse. Klungland var en representant for et politi i demokratiets tjeneste, sterkt opptatt av redningsarbeid, solid forankret i et verdigrunnlag som innebærer at vi må ta vare på hverandre og ha respekt, også for den kriminelle. Jeg har opplevd at nettopp dette har gjennomsyret arbeidet med etterforskningen av denne tragedien. Når en familie brått og brutalt blir rammet av en slik tragedie, er det vanskelig å stå oppreist. Ikke minst gjelder dette når tragedien blir et offentlig anliggende, slik det ble i Arne Sigve Klunglands tilfelle. Alle medier skrev, omtalte og viste bilder, og alle autoritetspersoner hadde en oppfatning. Jeg har mange ganger tenkt at Klunglands familie må ha følt seg fullstendig invadert. Likevel sto de der samlet i sorgen, og de hadde klare tilbakemeldinger både på det som hadde skjedd, og ikke minst på hva de selv og alle vi andre sto overfor. Jeg tror mange av oss følte en dyp beundring for deres evne til å se utover meningsløsheten i det som var skjedd. Dette sa oss Alle, og kanskje spesielt også noe om politiførstebetjenten selv, og det han vi i politiet, reagerer med sorg og raseri over at en sto for. polititjenestemann er drept Nokas-ranet og drapet under tjeneste i Stavanger. på Klungland representerer på mange måter et Politidirektør Ingelin Killengreen paradigmeskifte i utviklingen av organisert kriminalitet i vårt land. Vi har i flere år snakket om en negativ utvikling med brutalisering i enkelte miljøer. Politiet har varslet at det bare er et tidsspørsmål før vi ser kriminelle som i jakten på høy profitt 13
er villige til å ta i bruk alle midler også drap. Vi har ikke alltid følt at vi er blitt tatt på alvor. Etter Nokas-ranet er alle klar over at dette kunne skje også hos oss. Utfordringen i tiden fremover blir å gjøre det som er mulig for å forhindre at det skjer igjen. Likevel er det slik at vi ikke må gå bort fra de grunnleggende prinsippene vi har for rettssikkerhet og personvern. Vi ønsker fortsatt ikke at et tungt bevæpnet politi skal ivareta tryggheten i våre nærmiljøer. I politiet er vi glade for at tragedien i Stavanger ikke er blitt misbrukt, men at publikum flest, politikere og politi har stått sammen i håpet om at saken skulle oppklares, og at politiet har fått de nødvendige ressurser til dette. Vi er også glade for at oppmerksomheten rundt saken ser ut til å ha skapt en forståelse for hvor viktig det er at vi alle samarbeider for å forhindre at den alvorlige, organiserte kriminaliteten får utvikle seg videre. Hvis Arne Sigve Klungland hadde fått leve, tror jeg han ville vært stolt av og rørt over sine nærmeste, og deres evne til å forholde seg til tragedien og sorgen som rammet dem. Men jeg tror også han ville vært glad for at hans kolleger og publikum i sin alminnelighet bevarte balansen og klarsynet som er nødvendig for å forhindre at vi i raseri og avmakt gir slipp på våre grunnleggende verdier i samhandlingen mellom mennesker. Et mer verdig minne kan vi ikke gi Arne Sigve Klungland. Ingelin Killengreen, Politidirektør 14
Dramaet Hurtig puls Pulsen dunker hurtig mot den klamme, trange, skuddsikre vesten. Det er vondt å se, vondt å puste, selv om maskene hjelper. Røykskyen som kom da det tykke, støtsikre glasset i bankbygningen plutselig sprakk, har ikke lagt seg. Men det svartkledde ranslaget lar seg ikke forstyrre av bagateller. De jobber systematisk og effektivt, nesten som roboter. Alle bevegelser er innøvd. Tid skal ikke gå til spille på sommel og vas. For tid er penger. Enorme mengder kroner, euro, britiske pund, svenske kroner og dollar totalt 57 millioner kroner skifter hender. Svarte treningsbager fylles til randen og lempes ut av tellesentralen. Opp med tempoet! Ingen sier noe, men alle vet det: Politiet kan være like rundt hjørnet. Sjefen Det er mandag 5. april, den første dagen i den stille uken. Solen skinner, temperaturen er behagelig. Ingen av delene er noen selvfølge i Stavanger på denne tiden av året. Alt tyder på en rolig dag i en by med hvilepuls. Det er påskeferie. Politiførstebetjent Arne Sigve Klungland 15
ankommer påtropningsrommet ved Stavanger politistasjon klokken 06.30. Tidlig som alltid. Som politimann er det alltid viktig å være godt forberedt, være på hugget. Aller viktigst er det at mannen med ansvaret, den operative utelederen, han selv, er oppdatert. Det har vært en rolig natt uten de store hendelsene. Men kriminelle tar sjelden ferie, og påsken er en meget aktiv tid med mange innbydende hus som står tomme. Sjefen på vaktlag 6 er i finfin form. Noen dager i forveien kom han hjem fra en av bussturene han liker så godt: Turene med ungdomsskoleelever til konsentrasjonsleirene i Øst-Europa for Hvite Busser. De unge og bussjåføren var nok en gang blitt grepet av opplevelsene. Krigens gru kom så nær. Helt innpå kroppen. Politiførstebetjenten hadde dessuten en alle tiders palmesøndag. Klungland var ute i flere timer, noe han elsket. Han hadde sprunget en av favorittrutene. På toppene som ligger like overfor Hommersåk i retning Sandnes. På utkikkspunktet helt sørvest hadde han ringt til Ola. Treningskameraten var på jobb. Han satt i bussen på Kverneland da mobilen ringte. Hvor tror du jeg er, Ola? Svaret var selvsagt riktig. Kompisene kjente hverandres treningsvaner godt. Klungland var der han likte seg aller best: Helt på toppen med flott utsikt over hjembygda, mot Vatneleiren og Sandnes. Etter fjellturen hadde han feiret den første helligdagen 16
i påsken sammen med familien, hjemme hos kona, Aslaug. Det hadde vært en kjempedag! Ranskolonne Like over klokken 07.00 er oljebyens operative styrke samlet i møterommet på politistasjonen. De skal sørge for ro og orden i en by med 120 000 innbyggere. Klungland ber patruljene holde et særlig øye med tellesentralen på Domkirkeplassen, midt i hjertet av byen. Etter parolen reiser en av patruljene ut på rutineoppdrag. De får blant annet beskjed om å legge turen innom Nokas for å se om alt er ok. Samtidig kjører fire biler, en hvit Volvo lastebil, en Ford Excursion, en Range Rover og en Saab 95 fra Ølberg, en nedlagt militærleir som ligger et par mil vest for Stavanger Fakta Nokas er eid av Norges Bank, DnB NOR Bank ASA, Fokus Bank ASA, SpareBank 1 Gruppen ASA, Terra Gruppen AS og Sparebanken Hedmark. Nokas behandler sedler og mynt fra banker og næringskunder og sørger for tilførsler av sedler og mynt til banker og næringskunder med tilhørende kontoføringer. Nokas leverer verditransporter, fyller og tømmer automater, og tar imot oppgjør fra nattsafer. 17
sentrum. Bilene kjører tett, uvanlig tett. Det er umulig å legge seg inn mellom dem, har vitner forklart. Flere rogalendinger på vei til jobb, legger merke til kolonnen. Mange måneder med intense og til dels farlige forberedelser er over, men det vet medtrafikantene ingenting om. De elleve eller tolv mennene er på vei mot målet: den velfylte, fristende pengebingen i sentrum. Kolonnen stanser på en avsidesliggende, rolig kai utenfor sentrum. Etter noen minutters pause splittes kjøretøyene. Lastebilen og en personbil kjører mot politistasjonen. De to andre personbilene kjører til Domkirkeplassen. Bilene kjører ut med nøyaktig to minutters mellomrom, i tråd med planen.