«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet.

RAPPORT 2011

side 3

Jan Ove Årsæther, nyhetsredaktør TV 2 Klokka er 22.38. Alle nyheitsstasjonar i verda sender direkte. Statsminister Jens Stoltenberg snakkar i kamera, berre få timar etter at terror har ramma Utøya og i Oslo. Kven som står bak er enno ikkje kjent. Verda ventar ord om nådelause reaksjonar mot terrorisme. Det som kjem er noko heilt anna: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Statsminister Jens Stoltenberg Desse orda vil kanskje vere det Stoltenberg vil verte hugsa best for i si politiske karriere. Politikarar og media verda over har merka seg den uvanlege norske responsen på ufatteleg brutalitet. I sosiale medier vert Stoltenberg framleis utropt som a hero of 2011. Det var ikkje bodskap om humanitet og openheit resten av verda venta. Kontrasten til regjeringssjefar som skal markere handlestyrke gjennom å love hemn og utslettelse når terror rammar, kunne ikkje vore større. Spørsmålet er, har det vorte meir demokrati, openheit og humanitet? Som nyhetsredaktør er eg mest oppteken av openheit. Som i mitt hovud også er sjølve grunnlaget for dei to andre omgrepa. Eit lukka samfunn kan aldri vere spesielt demokratisk eller humant. Overraskande mange har valgt glatt å ignorere Stoltenberg sine ord. Ansvarlege personer som nyt stor tillit. La meg ta dei grellaste døma: Regjeringa sin eigen granskingskommisjon hadde knapt sett seg i arbeid før den ba seg unntatt frå offentleglova. Kommisjonen meinte den måtte få lov å arbeide utan at nokon skulle kike den i korta, gjennom dei lovfesta innsynsrettane vi har i det norske demokratiet. Det vert ofte teke til orde for den slags, også i denne saka, nemleg at domstolar og granskingskommisjonar må få arbeide utan innsyn. Underforstått; kommisjonar og domstolar gjer aldri feil. Det er ei grov mistyding. Den som er usamd i dette bør lese seg opp på lagnaden til Fritz Moen og konsekvensane av at media hadde ei haldning om at domstolen alltid har rett. Dei pårørande har gong etter gong fått avslag på førespurnader om å få høyre lydloggane etter nødtelefonane til politiet, der deira kjære ba fortvila om hjelp. Avslaget er vanskeleg å forstå. At dei pårørande har behov for å høyre opptaka og vite mest mogleg, er tilsvarande lett å skjøne. Det betyr slett ikkje at vi i media skal kringkaste opptaka. side 4

Mange har teke til orde for at heile saka bør tiast ihjel, også rettsmøter, fengslingsmøter og høringar i Stortinget. Framleis kjem det slike henvendelsar til media. Men tvert imot er det viktig å vise at gjerningsmannen er i samfunnets varetekt og rettssamfunnet går sin gang. Politiet har framstått som svært lukka. Den manglande viljen til å gi innsyn og vere audmjuk har skapt sterke reaksjonar. Også internt i politiet. Politiet burde valgt meir openheit. Hemmeleghaldet er skadeleg, har Arne Johannessen i Politiets fellesforbund uttalt. Han er kritisk til at til dømes rapporten frå Nordre Buskerud politidistrikt framleis er hemmeleg, lang tid etter at den var ferdig utarbeida. Dette er ein nøkkelrapport i forhold til tidsbruken til politiet. «Det vil vere utidig innblanding Statssekretær Hans Kristian Amundsen Min konklusjon er dermed eintydig, vi har underleg nok fått mindre openheit etter 22. juli. Men kan Stoltenberg klandrast for det? Han har rykka ut og sagt han ikkje var komfortabel med den debatten om ytringsfridom generelt og omgrepet ytringsansvar spesielt. Altså gått i rette med AUF-leiar Eskil Pedersen som lanserte omgrepet. Statsministerens kontor gir også kommisjonen innsyn i alle regjeringa sine interne notat og protokollar, som normalt er hemmelege. Paradokset er at ingen andre har tatt signalet frå Stoltenberg. Og hans kontor har heller ikkje sendt ut eit einaste dekret til departement og underliggande etatar med sterk oppmoding om å vise openheit og kvifor dette er viktig for meir demokrati. Det var heilt sjølvsagt at media dekka rekonstruksjonen med Vidkun Quisling på Trandum. Tittelen over bildet i Aftenposten i 1945 var Quisling tilbake i dødsskogen. Men det var feil ifølge mange, at VG dekka ein tilsvarande rekonstruksjon på Utøya i fjor haust. Vi har hatt ein lang og lite verdig debatt om ytringsfridom i haust; kva er lov og kva er ikkje lov til å uttrykke. Berre det er eit prov på at mange ikkje har teke oppmodinga om openheit som vart kringkasta allereie første kvelden etter terroren. Media sine viktigaste oppgåver i dekninga av terroraksjonane er å bidra til å: 1) forklare korleis terroren kunne skje, 2) avkle ideologien 3) peike på eventuelle svakheiter i systemet, slik at det ikkje skjer igjen. Stortingsrepresentant Trine Skei Grande er den som har uttrykt dette aller mest presist: Det viktigste en stat kan gjøre er å beskytte sine innbyggere, og det klarte vi ikke. Journalistikk som bidrar til at svakheiter blir retta opp må imøtekomast på det sterkaste og ikkje stengast ute. Først då kan vi snakke om meir demokrati. Det vil vere utidig innblanding, har statssekretær Hans Kristian Amundsen sagt på spørsmål om dette. Der er eg sterkt usamd. Det vil tvert om vere både tillitsskapande og ansvarsfullt å setje makt bak dei flotte orda, som alle er samde om har sett både regjeringssjefen og landet vårt i eit godt lys. Når så få har lytta til orda, endar det opp med å vere nettopp det. Berre ord. Kva så med media? Vi er ikkje kjende for å vise openheit. Og i alle fall ikkje for å vise evne til å lære av feil. Rett nok stiller vi arbeidet vårt til skue kvar einaste dag. Men kva med metodane og refleksjonane bak? Kva med det sjåarane og leserane aldri får vite om? På side 17-34 kan du lese om dei uvanleg mange etiske dilemma og journalistiske prøvene vi stod ovenfor. Dette er, utan samanlikning, den vanskelegaste oppgåva norsk presse nokon gong har møtt, så vel fagleg som menneskeleg og emosjonelt. Evalueringsrapporten vår er basert på ei stor mengde intervju med tilsette og eksterne, men også på reaksjonar frå pårørande og sjåarar. Vi tek Stoltenberg på ordet og publiserer noko vi aldri har gjort tidlegare: Ei evaluering som gjer greie for vala vi tok og kanskje aller viktigast; feila vi gjorde. Berre slik kan vi lære. side 5

Innhold Leder ved Jan Ove Årsæther De ansattes egne historier Da terroren kom til Norge De kritiske spørsmålene Nøkkeltidspunkter for TV 2s dekning Journalistfaglige konklusjoner Dekning/seertall Nederlagsdømt suksesshistorie De gode lytterne Prisdryss i 2011 Kontrastenes år for Steinar Nyhetsledelsen i TV 2 Fokus på etikk og lovverk side 4 side 8 side 17 side 32 side 34 side 36 side 37 side 38 side 45 side 47 side 49 side 51 side 54 Redaktør: Prosjektleder: I redaksjonen: Foto: Layout/design: Trykk: Jan Ove Årsæther Katrine Wergeland Aleksander Valestrand Johanne Viken Sandnes Håvard Solem Kim Erlandsen (forside) Scanpix Håvard Solem Paal Audestad Runar Storeide Fagbladet Journaliten TV 2 Runar Storeide Allkopi Side side 6

Alt kan skje side 7

NYHETSÅRET 2011 de ansattes egne historier Da hørte jeg at de skrek inne i redaksjonen Nyhetsanker Dyveke Buanes side Side 8 8

- Jeg er glad for at redaksjonen lot oss bli i Japan og jobbe, sier Elin Sørsdahl. Alle andre norske redaksjoner evakuerte det hardt rammede landet på grunn av strålefare. - Vi fløy til Osaka. På flyplassen møtte vi en desperat tysk familie, som forsøkte å komme seg ut av Japan. De bodde i Tokyo og stolte ikke på myndighetenes informasjon om strålefaren. Bare minutter etter at vi hadde landet laget vi den første saken fra katastrofen og den handlet om denne familien. - Hva var den største utfordringen mens du var i Japan? - Språket. Vi samarbeidet med en italiensk journalist som kunne japansk. Som motytelse leide vi bil og hjalp ham med et par standuper. Norsk utålmodighet og direkte tale krasjer også fundamentalt med japansk kultur og væremåte. Strålefaren var selvsagt også et problem. Blant annet var det umulig å kjøre bil nordover til områdene som var hardest rammet av jordskjelvet og tsunamien. - Hva fungerte best jobbmessig? - Få minutter før 21-sendingen søndag kveld kjørte vi inn i byen Kesenuma og så de første ødeleggelsene. Det var bekmørkt, men ved hjelp av frontlyktene på bilen, kameralys, satellittantenne og satellittelefon kunne vi rapportere direkte om det vi så. Ellers var jeg glad for at redaksjonen hjemme holdt hodet kaldt og lot oss bli i Japan, da alle de andre norske journalistene forlot Japan av frykt for stråling. Vi holdt hele tiden distanse til atomkraftverket og oppdaterte evakueringsplanen kontinuerlig. - Hva er det sterkeste minnet du har fra oppdraget? - Japanernes ro og organisering. Det var helt ulikt andre katastrofer jeg har dekket. Det var også sterkt å komme tilbake på natten til Kesenuma, som var våt og ødelagt av tsunami, men likevel stod restene av byen i brann, trolig på grunn av oljelagre som hadde tatt fyr. side 9

Linkoperatør Bjørn Roger Brevik ble kastet ut i en uvirkelig situasjon den 22. juli 2011. - Å se døde og skadde ligge i gatene rundt Regjeringskvartalet er noe jeg aldri glemmer, sier han. - Jeg var på jobb, og det første vi hørte var at VG-huset var blitt sprengt. Jeg kom meg i bilen og kjørte rett over Stortorvet. Oppover den folketomme Grubbegata føltes det helt uvirkelig å kjøre blant vrakrestene. Da jeg så en regjeringsbil som var sprengt i fillebiter og at det kom røyk ut av øverste etasje i R4 forstod jeg at det ikke var VG, men regjeringen som var rammet av en bombe. Jeg så ingen skadde da, men hele kantinen og første etasje i høyblokka var åpen tvers igjennom. Det eneste jeg tenkte var at dette er en historisk hendelse og vi at må få i gang kameraene så fort som mulig. - Hva var den største utfordringen? - TV 2-huset ble evakuert og ingen fikk med biler og ekstra utstyr ut. Flere ENGteam manglet batterier og taper. Jeg stod da på Youngstorget med Deng 2, ladet batterier, gikk live og fungerte som overspillingspunkt for ENG-teamene. - Hva fungerte best jobbmessig? - Det beste er selvfølgelig å se hvordan alle TV 2ere yter langt ut over det som kan kreves. Dette skjedde fredag ettermiddag, midt i ferien og vi var ekstremt tynt bemannet. At vi jobber og hjelper hverandre var grunnen til at vi klarte å levere så solid som vi gjorde. - Hva er ditt sterkeste minne? - Mine sterkeste inntrykk fikk jeg dagene etter på Sundvollen, den nasjonale massesorgen og blomsterhavet utenfor Domkirken. Det å se døde og skadde ligge i gatene rundt Regjeringskvartalet er noe jeg heller aldri glemmer. side 10

- Hva var den største utfordringen mens du var der? - Det største problemet var å finne ut hva som hadde skjedd. Jeg tenkte at det kanskje var en gasseksplosjon, en ulykke av noe slag. Det var også helt klart at det måtte være mange skadde og også noen drepte. Men det var ingen som kunne si noe om årsaken. - Hva fungerte best jobbmessig? Finn Ove Hågensen hadde vært på Utøya på opptak på dagen den 22. juli, og var blant de første som kom til Regjeringskvartalet. Jeg husker de hvite skjortene som hang utenfor buksene hos vaktene i Regjeringskvartalet. - Hvordan ble din ettermiddag på jobb den 22. juli? - Fotograf Magnus Nøkland og jeg kom kjørende inn til TV 2 fra Utøya akkurat klokken 15.25. Det føltes som om bilen letta fra bakken da det smalt. Magnus kjørte bilen ned i garasjen mens jeg løp bort mot Regjeringskvartalet. Folk kom løpende imot da jeg ankom Grubbegata. Jeg ringte vaktsjefen og sa at jeg var på plass og at jeg kunne gå live på telefonen nå! Fra inngangen kom vaktene løpende imot. De skrek at vi måtte komme oss vekk. - Det kan komme en ny bombe, ropte de, og jeg la merke til at de hvite skjortene hang utenfor buksene. Et uvanlig syn på de ellers korrekte vaktene. Jeg tenkte at jeg kanskje burde trekke meg litt tilbake, og da jeg kom til krysset Grubbegata og Apotekergata møtte jeg to TV 2-fotografer - imponerende. Vi forsøkte å gå tilbake mot inngangen til høyblokka, men vaktene var kommet etter. De anmodet oss sterkt om å komme oss unna. En blodig dame virra rundt og spurte etter veska si. Jeg hadde akkurat sett en dameveske på bakken og bestemte meg for å hente den. Jeg ringte på nytt vaktsjefen og sa: Sett meg på, for faen! Det jeg ikke var klar over var at vi ikke hadde noe bemannet studio. På grunn av ferien var vi i loop, og studio skulle ikke inn før kl. 17.00. Tror kanskje jeg var litt hissig der og da. - Spørsmålet er vel om noe fungerte jobbmessig i det hele tatt den første halvtimen. Jeg hadde store problemer med å nå fram til desken. Fikk en følelse av at jeg var til bry da jeg snakket med vaktsjefene, både i Oslo og i Bergen. Jeg ringte til Bergen i frustrasjon etter som jeg ikke fikk gehør i Oslo. Jeg fikk beskjed om å vente. Og jeg venta og venta og hørte ingenting. Ingen ringte meg tilbake. Besynderlig, tenkte jeg der og da. Men jeg forstår at det var rimelig hektisk i redaksjonen. - Hva er det sterkeste minnet? - I ettertid er det tre bilder som representerer min opplevelse i det jeg ankom Regjeringskvartalet: De hvite skjortene som hang utenfor buksene hos vakten, en forvirra dame med blodet rennende fra ansiktet som lette etter veska si og pleddet som ble lagt over mennesket som lå på bakken utenfor hovedinngangen til Finansdepartementet. side 11

Da terroren rammet begynte hele verden å ringe TV 2. Det var så travelt at jeg ikke fikk tid til å absorbere hva som skjedde den kvelden, sier Gunhild Tinmannsvik. - Jeg jobbet på Nyhetskanalen denne dagen, og satt og forberedte 17-sendingen. Da kom Sturla Dyregrov, som var vaktsjef på hovedsendingene, og viste meg NTB-meldingen som hadde kommet om eksplosjonen i Regjeringskvartalet. Jeg fikk gåsehud, og prøvde å få oversikt. Det gikk kort tid før jeg gikk over til å jobbe som utenrikskoordinator sammen med Line Jansrud som var på jobb den dagen. Mengden henvendelser fra utenlandsk media var enorm. - Hva var den største utfordringen - Det var den enorme mengden henvendelser. Telefonen ringte ustanselig, og det tikket inn mail i et tempo som gjorde at det var umulig å svare folk. Det var også en stor utfordring at det var ferietid på teknisk avdeling i Oslo, at flere SNGer var på Tour de France, samt at kontoret i Oslo ble evakuert. For å serve utlandet må vi ha mannskap, teknikk, oversikt og informasjon. I tillegg ble vi presentert for mange nye typer henvendelser og problemstillinger som vi ikke hadde fått før, og som vi ikke visste pris, rutiner og restriksjoner på. - Hva fungerte best jobbmessig? - Det var fantastisk å se hvordan folk sto på, prøvde å finne løsninger og fikk gjort mye under det enorme presset. Utenrikskoordinatorene jobbet tett og godt med teknisk avdeling i Oslo, linjekontrollen, Media Manager og andre folk rundt om i organisasjonen. Reportere stilte opp for utenlandsk media når de kunne. For vår del fungerte ting mer effektivt etter at vi fikk oversikt og rutiner på plass. - Hva er det sterkeste minnet fra kvelden? - Presset fra utenlandske medier som aldri ga seg, gjorde at jeg ikke følte at jeg fikk tid til å absorbere og faktisk ta innover meg hva det var som skjedde. Følelsen da jeg kom hjem fra jobb om natten akkurat i tide til politiets pressekonferanse der de annonserte at det var 80 drepte, sitter i. Foruten det er det samarbeidet jeg sitter igjen med. Hva man faktisk får til når man må. side 12

- Jeg fryktet for barn og barnebarn til folk jeg kjenner, sier Alf Hildrum. Utøya-massakren fikk også en personlig side for sjefredaktøren, som avbrøt ferien og fløy rett til Bergen da terroren rammet. - Jeg kom fra ferie i Trøndelag og valgte å reise til Bergen, mens Jan Ove (Årsæther) dro til Oslo. Jeg var der ved 20-tiden og møtte konsentrerte medarbeidere som strevde med å få oversikt over tragediens omfang og formidle det til seerne. Jeg ble intervjuet av Morten i 21-sendingen ettersom jeg har en fortid fra Utøya, både som leirdeltaker og som leder. Jeg kunne derfor både fortelle litt om øya og om miljøet og kulturen i samlingene der. - Hva var det største utfordingen? Jeg var diskusjonspartner med Sturla (vaktsjefen) i bruk av bilder og hadde jevnlig kontakt med Jan Ove der vi drøftet offentliggjøring av enkeltheter, herunder drapsmannens identitet. Vi brukte noe tid på selve terrorbegrepet for å være trygge på at vi satte riktig stempel det som hadde skjedd. For øvrig var jeg der først og fremst som støtte og blandet meg lite i de løpende redaksjonelle avgjørelsene. - Hva fungerte best? Sett i ettertid tror jeg det viktigste var at vi valgte å formidle mer enn å starte med dypsindige analyser. Etter hvert som hendelsene ble personifisert var dette det viktigste: Å gi seerne et riktig bilde av omfanget og å bruke sendingene til det tv er aller best til, nemlig å levendegjøre skjebnene og den tragedien som rammet ungdommene på Utøya. - Hva er ditt sterkeste minne fra kvelden? Det var nok da omfanget seg inn over oss, ikke bare som et rykte, men som et faktum. Men det fikk også en personlig side, som jeg fryktet var det barn og barnebarn av gamle kjente på øya. Sent på kvelden fikk jeg tekstmelding fra faren til en av dem som var kommet i land, og fikk således bidratt til at vi fikk vårt første intervju med en av de overlevende, Sofie Tømmerås Lyshagen, som jeg har kjent siden hun var 10 år. Jeg ante ikke at hun var der, men hun gjorde et sterkt inntrykk på alle som så innslaget. side 13

Anker Dyveke Buanes kom på jobb natt til 23. juli og var den som var i studio da det høye dødstallet ble kjent. - Da hørte jeg at de skrek inne i redaksjonen, sier Dyveke. - Hvordan ble din vakt på jobb natt til 23. juli? - Alle var veldig konsentrerte - og veldig travle. Jeg hadde selvsagt sittet klistret til tv og radio hele ettermiddagen og kvelden, og prøvd å få med meg så mye som mulig, forteller Dyveke. - Likevel føltes det som å bli møtt av lettere kaos da jeg kom på jobb. Det var vel knapt noen kjøreplan å forholde seg til - veien ble til mens vi gikk. Avtroppende anker, Morten Sandøy, tok seg heldigvis tid til en brief før han gikk hjem. Jeg satt i studio med Kjetil H. Dale frem til ca. klokken ett om natten. - Hva var den største utfordringen mens du var der? - Det aller tøffeste var å sitte alene etter at Kjetil var gått av vakt. Når man er to i studio, kan den ene tenke mens den andre snakker, og man kan gjøre research på nettet mens den andre er i kamera. Gjorde selvsagt dette under VB er og LOT er, men som sagt hadde jeg knapt noen kjøreplan å forholde meg til. Vi er jo vant til å ta mye på sparket i Nyhetskanalen, men dette var heftig. Det var sommerbemanning, og vikarer både på desk og i vaktsjefstolen. Dermed følte jeg meg ganske overlatt til meg selv i studio. I ettertid er jeg likevel veldig glad for at jeg jobbet med denne grusomme hendelsen. Rett og slett fordi jobben som journalist føles veldig viktig når det skjer hendelser som dette. Jeg vil være der og gi folk den informasjonen de trenger. Og det vil vel side 14 knapt noen gang bli viktigere enn etter terroren 22. juli. - Hva fungerte best jobbmessig? - Våre folk ute i felten var utrolig flinke. Det å ha de inne på link var redningen. - Hva er det sterkeste minnet? - Rundt klokken 03.50 - under pressekonferansen der politidirektør Øystein Mæland forteller at minst 80 er drept. Da hørte jeg at de skrek inne i redaksjonen, og hårene reiste seg inne i studio. En natt der klisjeer plutselig blir passende beskrivelser.

- Det sterkeste var historiene de overlevende fortalte. Det sier Yvonne Fondenes som gikk direkte fra Sundvollen hele natt til 23. juli. Hva møtte deg da du kom til Sundvollen/Utøya? - Hva var den største utfordringen mens du var der? - Hva er det sterkeste minne fra turen? - Jeg møtte mennesker i dyp krise. Samtidig gikk jeg også rett inn i de mest ekstreme følelsesmessige motsetninger. Det var foreldre i gledestårer over å ha fått barna sine hjem i fysisk god stand, det var foreldre som lette etter barna sine, og unge som lette etter venner. Det var mennesker i ubeskrivelig tung sorg som ennå ikke visste hvordan det var gått med deres nærmeste. Jeg hadde snappet opp noe informasjon fra ambulansepersonellet på veien oppover. Vi visste tidlig at det var et stort antall drepte på øya. Men jeg var bevisst på at jeg måtte være forsiktig med hva jeg sa. På det tidspunktet var det vanskelig å få bekreftet noe sikkert. - Å intervjue noen i en slik situasjon er spesielt. Jeg kunne ikke følge de vanlige prinsippene. Jeg måtte gi folk valget - være både formidler og medmenneske. Jeg måtte vurdere hvem det var tilrådelig å sette foran kamera. Men jeg så også at mange hadde behov for å snakke. At det var maktpåliggende for dem å få det ut. - Hva fungerte best jobbmessig? - Vi var tre som jobbet sammen i mitt team. Og det er på denne typen jobber du virkelig oppdager hvor godt arbeidsmiljø vi har på jobb, hvor flinke vi er til å ta vare på hverandre. Det er avgjørende i en så presset jobbsituasjon som 22. juli var. - De sterkeste minnene jeg har er historiene jeg ble fortalt. Ungdommenes vitneskildringer og opplevelser gjorde sterkt inntrykk. Det er særlig ett intervju jeg tenker på innimellom. Sent på natten gjorde jeg et live-on-tape intervju med en ung jente, det var det sterkeste intervjuet jeg gjorde den natten. Hun fortalte hvordan hun hadde sett ti av vennene sine bli drept, en etter en av Anders Behring Breivik. Hun stod på sokkelesten, var våt i håret og stod sammen med moren sin. Hun fortalte også hvordan hun hadde klart å redde seg selv ved å hoppe i vannet. side 15

Bent Skjærstad var i Libya under frigjøringen i landet sammen med fotograf Aage Aune - Det å ha en makker du stoler 100 prosent på er avgjørende i slike situasjoner, sier Bent. - Hva møtte deg i Libya? - Da vi reiste inn til i Libya i september var situasjonen svært uoversiktlig, sier Bent. Vi visste at opprørerne hadde rykket inn i Tripoli fra flere kanter, og da vi kom inn til byen raste kampene fortsatt. - Hva var den største utfordringen? - Den største utfordringen var at det fortsatt pågikk kamper og at vi ikke hadde noen sikre kilder å forholde oss til. - Hva fungerte best jobbmessig? - Samarbeidet med Aage fungerte perfekt. Det å ha en makker du stoler 100 prosent på er avgjørende i slike situasjoner. Både når det gjelder sikkerhet og problemer som skal løses journalistisk og teknisk. Det som var perfekt på denne turen, var at vi rykket på et svært tidlig tidspunkt og havnet dermed i Tripoli mens situasjonen var svært dramatisk og uavklart. Situasjonen endret seg fra time til time, og på den måten var det mye å formidle. Vi havnet samtidig i mange sitasjoner som bidro til at vi kunne levere spennende og godt tv. - Hva er det sterkeste minne fra turen? - Et sterkt minne var møtet med to år gamle Mohammed på et av de overfylte sykehusene i Tripoli. Han lå på intensivavdelingen og legene hadde gitt opp håpet om å redde ham. Mohammed fikk en kule i hodet da bestefaren tok ham med ut mens opprørerne feiret Tripolis fall med ellevill skyting i luften. Men et minne som er vel så sterkt er fra siste kvelden vi var i Tripoli. Det var den første kvelden da sivilbefolkningen for alvor turde å gå ut og feire. Tusener av mennesker, menn, kvinner og barn strømmet til det som nå heter Martyrplassen for å med egne øyne se at det var sant at Gaddafi og hans familie faktisk hadde rømt fra Tripoli. Gledesscenene vi var vitne til den kvelden kommer jeg aldri til å glemme. side 16

EN ETISK OG JOURNALISTISK VURDERING Tekst: Tuva Raanes Bogsnes Sjef utenriksavdelingen Tor Godal Sjef samfunnsavdelingen, Oslo Niklas Lysvåg Nyhetssjef innenriks, Oslo Silje Hovland, Sjef Nyhetskanalen Arne Rovick Sjef lokalkontor Roy Tore Jensen Administrerende nyhetssjef Jarle Mindor Marøy sjefprodusent Kjersti Johannessen Vaktsjef, nettdesken side Side 17 17

Eksplosjonen skjer klokken 15.25. TV 2-huset i Oslo rister. Vrakdeler lander på glasskuplene på taket og svart støv drysser ned i sentralredaksjonen i 4. etasje. Trykket er så voldsomt at selv om TV 2s lokaler ligger noen hundre meter unna, så blåser enkelte vinduer ut. Inne i TV 2s redaksjonslokaler oppstår panikk. Noen løper rundt og roper av frykt. Så skal tidenes mest omfattende nyhetssak dekkes. TV 2 og TV 2 Nyhetskanalen sender deretter sammenhengende i 56 timer og 11 minutter uten pause. I den mest omfattende dekningen TV 2 har stått bak siden oppstarten i 1992, vet vi at vi høyst sannsynlig kommer til å gjøre enkelte feil. Noen av rent journalistisk karakter, andre igjen opp mot - og kanskje over etiske grenser. Ikke minst fordi vi selv var følelsesmessig preget. Medarbeidere og ledere gikk rundt med gråten i halsen. I slike tilfeller blir dømmekraften satt på prøve. Vi bestemte oss derfor for å være ekstra varsomme. Det ble avholdt hyppigere redaksjonsmøter enn ellers. Var vi usikre i en sak, droppet vi det konsekvent. I ettertid har vi gått gjennom dekningen, minutt for minutt. Vi redegjør her for de største og mest kompliserte dilemmaene vi stod overfor. De valgene vi endte opp med å ta. Og ikke minst, de feilene vi gjorde. side 18

DE VANSKELIGE VALGENE Da bomben eksploderte i Regjeringskvartalet 22. juli ble alle ansatte i TV 2 Nyhetene kastet inn i en virkelighet ingen hadde kunnet forutse. Situasjonen ble ikke lettere da det ble klart hvilket drama som utspant seg på AUFs sommerleir på Utøya. Midt i det som var en nasjonal tragedie, som rammet mange mennesker, skulle vi formidle nyheter og være de som skulle fortelle folk hva som hadde skjedd, og forsøke å finne forklaringen på hvordan og hvorfor dette skjedde. Vi var plutselig stilt overfor en brutalitet av et omfang vi ikke har erfart i Norge siden andre verdenskrig. Dilemmaene var mange. Vi måtte tenke nøye gjennom hva vi publiserte, hvordan vi skulle presentere de grusomme detaljene som etter hvert åpenbarte seg, og ikke minst hva som ikke måtte publiseres av hensyn til pårørende, etterforskningen og av hensyn til seerne. Som tv-medium har vi et særskilt ansvar med tanke på bildebruk. Tv-mediet er svært sterkt, og vi måtte derfor ha ekstra fokus på å være varsomme med bildebruken. Her følger en oversikt over noen av de etiske dilemmaene vi opplevde i løpet av de første dagene etter 22. juli. Side 19 side 19

side 20

DE UNGE VITNENE Da det ble klart hva som hadde skjedd på Utøya, sendte vi flere team til Sundvollen hvor pårørende og overlevende var samlet. På Sundvollen fikk vi møte de første overlevende fra Utøya. Vi intervjuet ungdommer i sjokk og fortvilelse. Vi møtte mennesker i deres dypeste sorg. Det er fort gjort å trå feil. Vær varsom-plakaten sier eksplisitt at pressen skal være varsom i møte med mennesker i sjokk og særlig i forhold til barn. I møte med unge mennesker som hadde overlevd massakren på Utøya, stod reporterne overfor disse dilemmaene i en målestokk vi aldri tidligere har opplevd. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norges presseforbund: Vår reporter som var på Sundvollen de «Journalister på stedet i en dramatisk situasjon har forpliktelser. Det er ikke alltid opplagt at man må tviholde på de regler som gjelder under normale omstendigheter. første dagene og snakket med de overlevende, meldte hyppig tilbake og forankret de avgjørelsene hun måtte ta ute i felt. Enkelte av ungdommene ble vurdert som at de var for preget av situasjonen til at vi kunne gjennomføre et intervju eller publisere det. side 21

side 22

Natt til lørdag får vi via kilder vite at ei jente som har overlevd vil snakke med oss. Det er den 17 år gamle AUF-eren Sofie Tømmerås Lyshagen. Dette blir den aller første øyenvitnebeskrivelsen vi får av hva som skjedde på Utøya. Og Sofies historie er sjokkerende i all sin grusomhet: Hun og flere venner gjemte seg for drapsmannen. Men flere valgte å komme frem da ABB sa han var politi. Sofie så hvordan han kaldt og rolig avrettet vennene som kom frem fra sine skjulesteder. Sofie la på svøm, ble skutt etter, men ble til slutt reddet. Det var en grufull og uvirkelig skildring og vi ser at Sofie er tydelig berørt av det som har skjedd. Vår reporter Yvonne Fondenes forteller: «Sofie Tømmerås Lyshagen var det sterkeste intervjuet jeg gjorde den første natten. Det var ikke gjort live, men live-on-tape. Hun hadde opplevd å se ti av venninnene sine bli drept. Etter intervjuet var ferdig forsikret jeg meg en gang til om at hun ville vi skulle sende dette. Både hun og mor var tydelige på at det var viktig at resten av landet fikk vite hva som hadde skjedd på øya. I ettertid har jeg også vært i kontakt med samtlige av de jeg intervjuet for å høre om hva de tenker i ettertid. De har alle svart at de er glade for at de der og da fortalte historien sin. mistet søsken og lignende. Men for å få kontakt med pårørende til ungdommer som vi visste var omkommet, tok vi kontakt via andreperson, herunder advokat, venner av familien eller andre. I skrivende stund har vi fortsatt ikke opplysninger om at intervjuobjekter angrer på intervjuer som ble publisert på TV 2. BILDEBRUKEN Vi fikk tidlig inn svært dramatiske bilder både fra Regjeringskvartalet, og senere fra Utøya. Flere av disse bildene viste døde mennesker, mennesker med store skader, samt mennesker i sjokk. Vi ønsket ikke å vise nærbilder av mennesker i sjokk, samt at vi besluttet å ikke vise nærbilder av avdøde ungdommer. Men vi viste ungdommer som åpenbart var sårbare, de stod kun iført håndklær og gråt. Vi mottok noen reaksjoner på bildebruken de første dagene. Det er spesielt bildene av ungdommene som nylig er kommet i land fra Utøya, samt bilder av en hardt skadd kvinne ved Regjeringskvartalet. Klokka 02.10, natt til lørdag skrev nyhetsredaktøren til alle i nyhetene: Foreløpig har vi vore varsame med dei mest grufulle detaljane. Det skal vi halde fram med i denne nasjonale tragedien. Og alle pårørande skal behandlast med største respekt, slik det ser ut til at vi har gjort så langt. TV 2 Nyhetene hadde i dagene før den 22. juli dekket AUFs årlige sommerleir på Utøya tett. Forskjellige reportere hadde vært med på åpningen av sommerleiren med Eskil Pedersen, med Jonas Gahr Støre på besøk hos AUF og ikke minst Gro Harlem Brundtland på Utøya i timene opp mot drapene. I dagene som fulgte jobbet flere reportere utelukkende med å få kontakt med overlevende og pårørende for bedre å kunne informere seerne om hva som hadde skjedd på Utøya den historiske fredagen. Vi tok direkte kontakt med overlevende som vi visste ikke hadde side 23