Kapittel. Velgermakt

Kapittel 7 Velgermakt «Den gunstige økonomiske situasjonen både for landet som helhet og for den enkelte ville i de fleste andre land nærmest ha vært en garanti for at den sittende regjering ville vinne valget. Hvordan var det likevel mulig for ( ) regjeringen å tape regjeringsmakten?» Slik åpner valgforskeren Bernt Aardal sin studie stortingsvalget i 2005. Selv for gamle trere i valgforskning er det altså mulig å undre seg over det norske folkets vandringer i partifloraen. Velgerne er mer uforutsigbare enn før, de velger ikke parti bare gammel vane, og mange venter helt til valgdagen med å bestemme seg. 96

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 Stemmerett Stemmeretten er et viktig gode. Den er borgernes inngangsbillett til demokratiet. Å bruke stemmeretten er å utøve makt velgermakt. De som har stemmerett og bruker den ved stortingsvalg, gjør fordelingen stortingsplassene, mandatene, mellom partiene. I vårt politiske system er styrkeforholdet mellom partiene på Stortinget også med på å bestemme hvem som danner regjering. Hvem som skal ha stemmerett, er et resultat en politisk strid gjennom nesten 200 år. De sentrale spørsmålene har vært: Hvem er folket, og hvem fortjener stemmerett? I dag har alle norske statsborgere som er over 18 år, eller som fyller 18 i valgåret, stemmerett ved stortingsvalg. Grunnloven i 1814 begrenset stemmeretten til menn over 25 år som oppfylte visse kr, blant annet til eiendom og stilling i samfunnet. Kampen for stemmerett også for arbeidere og kvinner tok mange år. Etter at full stemmerett endelig ble innført for menn i 1898 og for kvinner i 1913, dreide debatten seg om hvor gammel en måtte være. Aldersgrensen ble satt ned i flere etapper, i 1978 til 18 år. Senere har utenlandske statsborgere som har bodd i landet i minst tre år, fått stemmerett, men bare ved kommune- og fylkestingsvalg. Debatten om 16-åringer også bør få stemmerett, har fra tid til annen også blusset opp. Valgatferd Hvem stemmer på hvilke partier og hvorfor? Og hvordan og hvorfor endrer oppslutningen om partiene seg fra valg til valg? Dette er spørsmål som har engasjert valgforskerne i mange tiår. Til venstre Kvinner har en tendens til å stemme på partier på venstresiden fordi de er mer opptatt «myke verdier», for eksempel helse og eldre. Hvorfor er det slik, tror du? Velgere på vandring En klar tendens i dag er at velgerne i stadig større grad ser ut til å være i drift. Med det mener vi at lojaliteten til partiene synker. Mange velgere bytter parti fra valg til valg. Mellom stortingsvalgene i 2001 og 2005 skiftet 40 prosent velgerne parti. Aldri før har så mange velgere vært på vandring mellom partiene fra ett valg til et annet. Tar vi med hjemmesittergruppen, har nærmere halvparten alle velgere skiftet oppfatning fra ett valg til et annet. De største velgervandringene finner vi naturlig nok mellom partier som ligger nær hverandre politisk sett. De største vandringene fra 2001-valget til 2005-valget var fra Sosialistisk Venstreparti til Arbeiderpartiet og fra Høyre til Fremskrittspartiet. Men det er ikke helt uvanlig at velgere går fra den ene enden partiskalaen til den andre. Ved valget i 2005 viste det seg at Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti hadde de minst lojale velgerne. Valgforskningen etter stortingsvalget 2005 dekket at de fleste velgerne, rundt to tre, lenge var i tvil om hvilket parti de skulle stemme på. Omtrent hver tiende velger bestemte seg først på selve valgdagen. 97

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt Partiene: stemmer og mandater, 1981 2005 1981 1985 1989 1993 Stemmer Mandater Stemmer Mandater Stemmer Mandater Stemmer Mandater Partivalgliste Antall totalt Av dem kvinner Antall totalt Av dem kvinner Antall totalt Av dem kvinner Antall totalt Av dem kvinner Det norske Arbeiderparti 37,2 66 22 43 34,3 71 30 45 34,3 63 32 38 36,9 67 33 41 Fremskrittspartiet 4,5 4 0 3 13 2 0 1 13 22 1 13 6,3 10 1 6 Høyre 31,7 53 13 34 22,2 50 15 32 22,2 37 11 22 17 28 8 17 Kristelig Folkeparti 9,4 15 1 10 8,5 16 4 10 8,5 14 5 8 7,9 13 5 8 Senterpartiet 6,7 11 2 7 6,5 12 2 8 6,5 11 3 7 16,7 32 14 19 Sosialistisk Venstreparti 4,9 4 2 3 10,1 6 3 4 10,1 17 7 10 7,9 13 4 8 Venstre 3,9 2 0 1 3,2 0 0 0 3,2 0 0 0 3,6 1 0 1 Rød Valgalianse 0,7 0,8 0,8 1,1 1 0 1 Norges Kommunistiske parti 0,3 0 0 0 Det Liberale Folkeparti 0,5 0 0 0 Andre 0,1 1,4 1,4 1 1 2,6 I alt 99,9 155 40 101 100,1 157 54 100 100 165 59 99 100 165 65 101 1997 2001 2005 Stemmer Mandater Stemmer Mandater Stemmer Mandater Partivalgliste Antall totalt Av dem kvinner Antall totalt Av dem kvinner Antall totalt Av dem kvinner Det norske Arbeiderparti 35 65 32 39 24,3 43 20 26 32,7 61 32 26 Fremskrittspartiet 15,3 25 2 15 14,6 26 3 16 22,1 38 6 16 Høyre 14,3 23 7 14 21,2 38 12 23 14,1 23 5 23 Kristelig Folkeparti 13,7 25 11 15 12,4 22 8 13 6,8 11 5 13 Senterpartiet 7,9 11 4 7 5,6 10 6 6 6,5 11 7 6 Sosialistisk Venstreparti 6 9 3 5 12,5 23 11 14 8,8 15 4 14 Venstre 4,5 6 1 4 3,9 2 0 1 5,9 10 0 1 Rød Valgalianse 1,7 0 0 0 1,2 0 0 0 1,2 0 0 0 Norges Kommunistiske parti 0,1 0,1 1,8 0 1 Det Liberale Folkeparti (1) 0 0 Andre 1,5 1 1 3,2 1 1 I alt 100 165 60 100 99 165 60 100 99,9 169 64 100 (1) De Liberale Europapartiet i dag» viser til hvor mange prosent et parti har det samlede tallet på mandater 98

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 Valgforskning Samfunnsforskere har i etterkrigstiden funnet flere forklaringer på hvorfor velgerne stemmer som de gjør. Fram til begynnelsen 1970-årene fikk forskerne stadig bekreftet hvor gjørende de stabile sosiale trekkene ved velgerne var for partivalget deres. Vokste du opp i en arbeiderfamilie på Østlandet, og kanskje ble sagbruksarbeider eller ansatt på et mekanisk verksted, var bare ett parti naturlig å stemme på, nemlig Arbeiderpartiet. Blant næringslivets folk i hovedstaden var det bare Høyre som gjaldt, osv. Både historikere og valgforskere var opptatt hvor norske velgere sto i forhold til tradisjonelle norske konfliktspørsmål, såkalte skillelinjer. De så klare sammenhenger mellom ståsted i viktige konflikter og valg parti. Det blir stadig vanskeligere å dele velgerne inn i enhetlige sosiale grupper. Det skyldes blant annet den generelle velstandsøkningen, globaliseringen og påvirkningen fra moderne medier. De siste tiårene har derfor ikke vært like forutsigbare. Gamle modeller har mistet betydning, og behovet for nye forklaringer øker. Fornuft eller følelser? Rasjonell; fornuftig, hensiktsmessig, godt planlagt Teorien om den rasjonelle velger har fått økt oppmerksomhet. Her ser en for seg en velger som setter seg inn i de ulike partienes standpunkter, og etter nøye overveielse bestemmer seg for hvilket parti som er mest i tråd med det han eller hun ønsker. Mange har kritisert denne teorien. De peker på at de fleste velgere ikke Andel som har skiftet standpunkt fra ett valg til det neste, 1965 2005 50 40 Vandring mellom partier og hjemmesittere 30 20 Vandring bare mellom partiene 10 0 1965 1969 1969 1973 1973 1977 1977 1981 1981 1985 1985 1989 1985 1989 1989 1993 1993 1997 2001 2005 Kilde: Valgundersøkelsen SSB. 99

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt har tilstrekkelig kunnskap om partiene. Da finner de heller ikke fram til det partiet som kan gi dem størst fordeler. De store velgervandringene har fått enkelte til å hevde at det aller meste tidligere valgforskning er uegnet til å forklare partivalg i vår tid. De påstår at mange dagens velgere handler først og fremst ut fra følelser, og at de blir sterkt påvirket stemninger og inntrykk de fanger opp i mediene i dagene før valget. Andre er opptatt å vise at det fortsatt er overraskende stor stabilitet blant velgerne. Det er nemlig ikke helt tilfeldig hvilke partier velgerne hopper mellom, hevder de. Dette ser vi nærmere på i neste snitt. En ny forklaringsmodell Mange dagens valgforskere fokuserer nå på tre elementer når de skal forklare velgernes partivalg: velgerens sosiale bakgrunn (alder, kjønn, yrke, sektor, utdanning osv.), grunnleggende holdninger og hvilke saker som er framme i valgkampen. La oss se nærmere på disse elementene. Sosial bakgrunn Det finnes fortsatt en sammenheng mellom partivalg og sosiale kjennetegn. Alder: Unge er overrepresentert blant dem som søker mot Sosialistisk Venstreparti. De har den leste gjennomsnittsalderen blant velgerne. Rød Valgallianse / Rødt har også overrepresentasjon unge velgere. Når det gjelder Arbeiderpartiets velgere, har det lenge vært klar underrepresentasjon unge. Blant Fremskrittspartiets velgere har det vært en tendens til at gjennomsnittsalderen er blitt stadig høyere. Kristelig Folkeparti har tradisjonelt hatt overvekt eldre velgere. Høyre har relativt jevn aldersfordeling blant velgerne sine. Ved valget i 2005 skjedde det noen interessante endringer blant de aller yngste. Ved dette valget var det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som hadde størst oppslutning blant dem som stemte for første gang, førstegangsvelgerne. Til sammen stemte over halvparten ungdom mellom 18 og 21 år på disse to partiene. Sosialistisk Venstreparti fikk derimot langt færre stemmer i denne velgergruppen enn ved valget i 2001 oppslutningen sank fra 26 til 15 prosent. Mens Høyre mistet nesten to tre blant de yngste velgerne, fikk Fremskrittspartiet tredoblet oppslutning i denne gruppen. Utdanning: Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gjør det klart best blant lt utdannede. For Sosialistisk Venstreparti, Venstre og særlig Høyre øker oppslutningen jo høyere utdanning velgerne har. Kjønn: Kvinner har en tendens til å velge partier på venstresiden. Mange mener det er et uttrykk for at de er mer opptatt myke verdier, for eksempel helse og eldre. Menn har, ifølge samme forklaring, en større tendens til å velge partier på høyresiden, fordi de er mer opptatt harde verdier, som skatt og økonomi. Kjønnsforskjellene har ved flere valg kommet klarest fram hos de yngre velgerne. Men ved valget i 2005 ble forskjellen i andelen unge kvinner og menn som stemmer Fremskrittspartiet, delvis visket ut. Det innebar en firedobling unge kvinners oppslutning om dette partiet. 100

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 Velgere i ulike aldersgrupper, etter parti. Alder 18 30 40 50 60 29 39 49 59 79 Endring Gjennomsnitts- 2001 Totalt 100 100 100 100 100 alder 2005 RV 2 1 1 1 1 41,9 7,9 SV 19 12 9 10 4 40,5-0,5 A 28 34 31 37 38 48,3-1,0 V 2 7 7 6 6 47,7 1,3 KrF 5 5 5 5 8 50,4 1,3 Sp 6 5 8 9 9 49,6 0,2 H 13 17 21 16 13 46,8 1,3 FrP 25 19 16 15 19 45,5-3,9 Andre 0 0 2 1 2 57,2 9,6 Antall svar 256 342 356 329 397 Kilde: SSB. Yrkesgruppe: Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er klart overrepresentert blant arbeidere. Derimot trekker Sosialistisk Venstreparti til seg svært få i denne yrkesgruppen. Funksjonærer (kontorarbeidere) er det generelt vanskeligere å plassere etter partioppslutning. Blant selvstendig næringsdrivende er Høyre klart overrepresentert. Ansatte i primærnæringene har fortsatt en tendens til å stemme på Senterpartiet. Sektor: Det er en klar tendens til at offentlig ansatte, både kvinner og menn, velger partier i sentrum eller på venstresiden. Disse velgerne har trolig ofte en positiv holdning til en sterk og aktiv stat, og ønsker å verne om sine egne statlige og kommunale arbeidsplasser. Privat ansatte ønsker på sin side at næringslivet må få bedre rammevilkår, noe som igjen kan gi økt lønnsomhet og sikrere arbeidsplasser. Høyre og Fremskrittspartiet skårer høyere i disse gruppene. I dag utgjør de offentlig ansatte omtrent 40 prosent alle yrkesaktive. Forskjellen mellom menns og kvinners partivalg, som vi så på tidligere, blir også forklart ved å vise til skillet mellom privat ansatte og offentlig ansatte. En overvekt kvinnene er ansatt i offentlig sektor, for eksempel sykepleiere, hjelpepleiere og lærere. Bosted: Bosted har trolig stadig mindre å si for valg parti. Det er imidlertid fortsatt mulig å få øye på noen klare tendenser. Arbeiderpartiet står spesielt sterkt i det indre Østlandet og i Trøndelag, mens Høyre skårer mest rundt Oslo og nedover sørlandskysten. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er spesielt populære på Vestlandet, og Senterpartiet i Nord-Norge, Trøndelag og det indre Østlandet. 101

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt Politiske skillelinjer Politiske skillelinjer, eller konfliktlinjer, som mange kaller dem, er varige og dyptliggende motsetninger i samfunnet og blant velgerne. Dagens valgforskere skiller mellom seks ulike dimensjoner i norsk politikk. Velgerne samler seg i ulike fronter langs disse konfliktdimensjonene, og her blir de gjerne værende i lang tid. 1. Offentlig privat-dimensjonen handler om forholdet mellom bruk offentlige løsninger på den ene siden og markedsløsninger på den andre. Velgerne som hører til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker i størst grad offentlige løsninger, og høyresidens velgere ønsker private, markedsbaserte løsninger. 2. Religiøs sekulær-dimensjonen handler om synet på moralsk-religiøse spørsmål og kristendommens stilling i samfunnet. Kristelig Folkepartis velgere har en klart folkelig, religiøs verdiorientering, mens Sosialistisk Venstrepartis velgere representerer den sekulære (ikke-religiøse) fløyen. Dimensjon; her brukt om en side eller et trekk ved virkeligheten Foreldreaksjonen mot samnorsk demonstrerer. Språkstriden er en de kraftigste motsetningene i Norge. Motstanderne mot samnorsk, som de mente var nynorskinspirert, samlet over 400 000 underskrifter. 102

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 Denne dimensjonen kan også knyttes til den tradisjonelle motsetningen mellom holdsbevegelsen og liberale krefter i spørsmålet om regulering alkoholomsetningen. 3. Sentrum periferi-dimensjonen handler om motsetningen mellom sentrale strøk og distriktene. Her representerer Høyre og Senterpartiet motpolene, med Høyres velgere, som er mest sentrumsvennlige, og Senterpartiets velgere, som er mest opptatt distriktspolitikk. Denne dimensjonen henger sammen den tradisjonelle konflikten mellom tilhengere og motstandere nynorsk (tidligere kalt landsmål). 4. Vekst vern-dimensjonen handler om synet på miljøvern kontra økonomisk vekst. Sosialistisk Venstrepartis velgere skiller seg her ut som mest opptatt miljøvern, og Høyres og Fremskrittspartiets velgere som mest opptatt vekst. 5. Global nasjonal-dimensjonen handler om velgernes syn på globalisering og internasjonalisering. Høyres og Senterpartiets velgere representerer også her motpolene, med Høyres velgere som mest positive til globalisering. 6. Innvandring solidaritets-dimensjonen handler om motsetninger i synet på innvandrere og bruken u-hjelp. Ytterpunktene i denne dimensjonen er Sosialistisk Venstrepartis og Venstres velgere på den ene siden og Fremskrittspartiets på den andre. De to første partienes velgere er mest positive til innvandring og u-hjelp, og Fremskrittspartiets mest negative. Dimensjonene 1, 2 og 3 har en lang historie i norsk politikk. Motsetningene mellom by og land og synet på primærnæringenes framtid (sentrum periferi) har gjennom tidene skapt et viktig velgergrunnlag for Senterpartiet. Kristelig Folkeparti bygger på sin side på motsetningene når det gjelder nynorsk, alkohol og kristendommens stilling (religiøs sekulær-dimensjonen). Interessemotsetningene på arbeidsmarkedet har kommet til uttrykk i støtten til henholdsvis Arbeiderpartiet / Sosialistisk Venstreparti og Høyre (offentlig privatdimensjonen). I tillegg til disse dimensjonene kan vi føye til en motsetning når det gjelder utenrikspolitikk, det vil i praksis si ulikt syn på Nato og EU. Striden om Nato under den kalde krigen ble et viktig grunnlag for Sosialistisk Venstreparti, slik EU-striden ble det for Senterpartiet i 1990-årene. Mange har ment at tradisjonelle politiske skillelinjer har fått stadig mindre betydning. Velgerundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning viser imidlertid at velgernes plassering langs slike viktige konfliktdimensjoner fortsatt har stor betydning for partivalget, men på en annen måte enn før. For det første har det kommet til nye dimensjoner i norsk politikk de siste tiårene. For det er andre er det ikke lenger slik at plasseringen langs skillelinjene peker ut bare ett mulig parti. I stedet er slike dypereliggende oppfatninger med på å redusere antall partier det er mulig å stemme på, til kanskje to tre. Og ofte hopper velgerne mellom dem fra valg til valg. 103

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt Saker i valgkampen Tidligere hadde politikerne større kontroll over hvilke saker som ble viktige i valgkampen. I vår tid har mediene og ikke minst fjernsynet stor innflytelse over dagsordenen og hvilke saker som debattene under valgkampen dreier seg om. For partiene er det viktig at velgerne kobler aktuelle saker til akkurat deres parti. Alle partier ønsker å få fram saker der de nyter tillit blant velgerne. Ved flere stortingsvalg har skole og eldreomsorg vært blant de viktigste sakene for velgerne. Dette er også temaer som mediene har lagt stor vekt på. Da blir det viktig hvilke partier velgerne mener har markert seg godt i disse sakene, hvem som har «sakseierskap». Undersøkelser viser at velgernes oppfatning hvilke partier som «eier» hvilke saker, endrer seg. Bare det siste tiåret har oppfatningen hvilke partier som har best politikk når det gjelder skole og utdanning, endret seg betydelig, mener forskerne. Oppsummering: Ny vekt på politiske skillelinjer Valgforskere slår fast at sosiale kjennetegn og aktuelle saker kan være viktig for å forklare partivalg. Likevel hevder de at disse forholdene har begrenset forklaringskraft alene. De legger vekt på følgende: Det er velgernes verdier og plassering langs de politiske skillelinjene som i stor grad gjør hvilke partier som er aktuelle å stemme på. Det endelige partivalget blir imidlertid ofte bestemt hvilke saker som blir løftet fram i mediene under valgkampen, og hvordan sentrale politikere mestrer debatten rundt disse sakene. Koblingen mellom aktuelle saker og tilliten til enkeltpartier blir gjørende her. Denne tilliten endrer seg mye fra valg til valg, kanskje som følge inntrykkene som blir skapt i massemediene. Valgdeltakelse Ikke alle bruker stemmeretten sin. Ved stortingsvalget i 2005 valgte nær 23 prosent velgerne å sitte hjemme. De som har sittet hjemme ved to eller flere valg, utgjorde ved valget i 2005 likevel bare i overkant 10 prosent befolkningen. Hvem er så hjemmesitterne, og hvorfor stemmer de ikke? Det viser seg at unge og svært gamle har lest deltakelse. For de unge kan det skyldes blant annet at de har problemer med å orientere seg i partifloraen, og at de ikke har opparbeidet noen følelse borgerplikt. Vi kan si at den politiske sosialiseringen ikke er fullført. Politisk innsikt og interesse er i stor grad noe som må læres, og vil derfor vokse med økende alder, blir det hevdet. Et stabilt trekk har vært at valgdeltakelsen i sentrale strøk er høyere enn i utkantene. Befolkningen i Nord-Norge har tradisjonelt hatt lere valgdeltakelse enn resten landet. Det kan ha sammenheng med at folk mange steder må reise noe lenger enn i sentrale strøk for å komme til valglokalet. Og jo 104

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 lenger unna folk er styringsorganene i Oslo, jo mindre tillit har de nok til at deres egen stemme har betydning. Utdanning, inntekt og yrke er andre kjennetegn som forteller noe om sannsynligheten for at en person velger å stemme eller ikke. Folk med høy utdanning, høy inntekt og høy yrkesstatus har også høyere valgdeltakelse enn andre. Politisk innsikt og interesse øker med høy status. Det viser seg dessuten at mange hjemmesitterne oppgir grunner som at de «ikke har greie på politikk» og «ikke vet hva de politiske partiene står for», når de lar være å stemme. Det kan vi knytte til betydningen politiske ressurser og politisk fattigdom. Enkelte velger å ikke bruke stemmeretten som en bevisst protest. Eller det kan være motsatt: De kan være så fornøyde med samfunnsutviklingen at de mener det ikke er bryet verdt å engasjere seg i valgkampen og stemme. Organiseringen stortingsvalg Valgordningen forteller hvordan valg skal gjennomføres, og hvordan mandatene (stortingsplassene) blir fordelt mellom partiene. Valgdeltakelse i prosent ved valgene fra 1945 til 2005 (stortingsvalg) 1945 76,4 1949 82 1953 79,3 1957 78,3 1961 79,1 1965 85,4 1969 83,2 1973 80,2 1977 82,9 1981 82 1985 84 1989 83,2 1993 75,8 1997 78,3 2001 75,5 2005 77,4 Kilde: SSB Valgkretser og mandattall Stolene i stortingssalen bærer nn på fylkene i Norge, «Telemark», «Oppland», «Oslo» osv. Oslo har 17 stoler, Rogaland 13, Finnmark 5, osv. Det forteller at alle fylker har et fast antall mandater, til sammen 169. 150 dem er valgt inn som distriktsmandater, 19 dem som utjevningsmandater. Et fylke (= valgkrets) har mellom 4 og 16 distriktsmandater pluss ett utjevningsmandat hver. Fylkenes mandattall kan endres hvert åttende år. Når det skal gjøres hvor mange mandater hvert fylke skal ha, tar en hensyn både til befolkningens størrelse og fylkets totale areal. Resultatet blir at tynt befolkede fylker, som Finnmark, har flere mandater enn folketallet strengt tatt skulle tilsi. Hvert landets 19 fylker fungerer som valgkretser under stortingsvalget, det vil si områder der politikerne konkurrerer om velgernes stemmer og fylkets stortingsmandater. På sett og vis er stortingsvalget i praksis egentlig 19 fylkesvise valg som blir slått sammen. Nominasjonen Siden stortingsvalgene foregår etter valgkretser basert på fylkesgrensene, er det partienes fylkeslag, for eksempel Buskerud Arbeiderparti, Buskerud Høyre og Buskerud Fremskrittsparti, som setter opp lister med kandidater til en plass på Stortinget. Dette omtaler vi som partienes nominasjonsprosess. Partiene er opptatt at lista over kandidater, valglista, kan appellere til ulike grupper velgere. Derfor tar partiene ofte hensyn til bosted, erfaring, kobling til organisasjoner, kjønn og alder. Kjente nn gjør seg også bra. Flere partier sørger for at lista inneholder minst 40 prosent kvinner. Det er fylkespartiets nominasjonsmøte som vedtar den endelige valglista. 105

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt Her sitter det representanter fra de lokale partilagene. Vanligvis har fylkespartiet da allerede i lang tid vært i kontakt med lokallagene for å komme fram til egnede kandidater. Fordelingen 150 distriktsmandater Fordelingen mandatene skjer etter prinsippet om forholdstallsvalg. Har Sør- Trøndelag Arbeiderparti fått 40 prosent stemmene, skal det i prinsippet ha 40 prosent Sør-Trøndelags ti mandater, altså fire. I praksis lykkes en sjelden i å få til slik full matematisk rettferdighet når en fordeler distriktsmandatene. Det skyldes både fordelingen mandater mellom fylkene og selve utregningsmåten (kjent som St. Laguës modifiserte metode). For å bøte på det har hvert fylke et utjevningsmandat. Fordelingen 19 utjevningsmandater Etter fordelingen de 150 fylkesmandatene er det vanlig at flere partier har fått en mindre eller større del stortingsplassene enn det stemmetallet skulle tilsi. Et partiene har kanskje 15 prosent stemmene, men bare 12 prosent mandatene. Avviket på 3 prosentpoeng innebærer at partiet har fått tusenvis stemmer som ikke har blitt løst inn i mandater. De er på sett og vis «bortkastede» stemmer. I slutten 1980-årene endret Stortinget valgloven for å minske denne typen matematisk urettferdighet. Løsningen ble utjevningsmandater. I dag er det 19 slike ekstramandater, ett i hvert fylke. De blir fordelt til de partiene som har størst vik mellom andelen stemmer og andelen mandater i landet som helhet. Et parti får utjevningsmandat i det fylket der partiet var nærmest å vinne et distriktsmandatene. Sperregrense ved utjevningsmandater Stortinget ønsker å hindre at fordelingen utjevningsmandater bidrar til å slippe inn en rekke småpartier. Det er innført en sperregrense, slik at bare partier som har over 4 prosent stemmene i landet som helhet, kan få utjevningsmandater. Selv om samsvaret mellom stemmer og stortingsplasser øker etter fordelingen utjevningsmandater, sørger sperregrensen for at en betydelig andel stemmene fortsatt ikke blir regnet med når mandatene skal fordeles. 106

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 Folkestemninger i Norge I Norge er det gjennomført seks folkestemninger: 1905: Om Norge skulle gå ut unionen med Sverige 1905: Om Norge skulle være republikk eller monarki 1919: Om forbud mot brennevin og sterkvin 1926: Om oppheving forbud mot brennevin 1972: Om norsk medlemskap i EF (EU) 1994: Om norsk medlemskap i EU Alle disse folkestemningene er basert på prinsippet om referendum, det vil si at politikerne legger fram et spørsmål for folket. I enkelte andre stater, som Sveits, kan folket selv ta initiativ til folkestemning i en sak. I forbindelse med folkestemningen i 1994 om EU-medlemskap fikk vi en debatt om resultatet stemningen skulle være bindende for politikerne. Folkestemninger i Norge er i prinsippet rådgivende. Formelt er det fortsatt de folkevalgte som skal ta den endelige gjørelsen, men før 1994 ble det ansett nærmest som utenkelig å gå imot resultatet en folkestemning. Enkelte politikere på nei-siden i 1994 sa klart ifra at de ville stå på sitt partis standpunkt i den endelige stortingsvoteringen, uhengig folkeflertallet. En begrunnelse for å legge en sak ut til folkestemning er at det kan bidra til folkelig engasjement og direkte demokrati i viktige prinsipielle spørsmål for nasjonen. Dessuten kan politikerne ønske å forsikre seg om at de ikke er i utakt med folkemeningen. I bunnen ligger selvsagt behovet for å sikre enkelte spesielt viktige vedtak tilstrekkelig legitimitet i befolkningen. Noen partier vil at Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene oftere skal bruke folkestemninger. Andre er skeptiske og peker på at folk flest har begrenset kunnskap og lett kan bli påvirket stemningsbølger og populistiske politiske ledere. 107

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt Er det rettferdig å holde små partier som Rødt utenfor Stortinget med en sperregrense? Erling Folkvord har sittet en periode på Stortinget for Rød Valgallianse og forsøkte å komme inn på Stortinget som kandidat for Rødt. Valgordningens uforenlige kr Politikerne på Stortinget har gått inn for at valgordningen bør ivareta tre overordnede hensyn: 1 Prinsippet om matematisk rettferdighet: Velgernes partivalg bør bestemme Stortingets sammensetning. Fordelingen plassene på Stortinget skal gjenspeile så mye som mulig mangfoldet meninger i befolkningen. Dette hensynet ligger bak prinsippet om forholdstallsvalg, der idealet er samsvar mellom andel stemmer til et parti og andel tildelte mandater. 2 Handlekraftprinsippet: For at landet skal være sikret en effektiv styring, bør valgordningen øke sjansen for et stabilt stortingsflertall. Et slikt flertall ett eller flere partier skaper forutsigbarhet, handlekraft og enhet i politikken. Dermed øker også mulighetene for å kunne danne en flertallsregjering. Derfor brukes det fortsatt en regnemetode ved mandatfordelingen som normalt gir det største partiet noen flere mandater enn det stemmetallet strengt tatt skulle tilsi. Disse tilleggsmandatene kaller vi styringstillegg. 3 Distriktsprinsippet: Politikerne ønsker at tynt befolkede valgkretser langt fra Oslo, som Finnmark, til en viss grad bør være overrepresentert i Stortinget. De bør ha flere mandater enn det folketallet skulle tilsi. Dette blir begrunnet med at distriktene har et spesielt behov for å blir hørt i politiske fora. Målet er å hindre at velgergruppene i disse områdene føler at de blir overkjørt de store velgermassene rundt storbyene i Sør-Norge. 108

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 At det er ikke enkelt å forene de tre hensynene ovenfor, viser et par eksempler: Matematisk rettferdighet innebærer at flest mulig meninger må bli representert, og det betyr igjen at mange, også svært små, partier bør komme inn på Stortinget. Men da svekkes mulighetene for å oppfylle målet om et styringsdyktig flertall. Det er lettere for to eller tre partier å bli enige enn ti. Hvis velgernes meninger skal gjenspeiles i Stortinget på en fullt ut matematisk rettferdig måte, vil det være umulig å gi noen utvalgte grupper, som velgere i distriktene, ekstra mandater. Det innebærer nemlig diskriminering velgerne i sentrale strøk. Deres stemmer blir mindre verdt, noe som er et klart brudd på prinsippet om matematisk rettferdighet. Distriktene har alltid hatt flere mandater enn folketallet tilsier. Er det riktig at det må nesten dobbelt så mange velgere til for å vinne et mandat i Oslo enn i Finnmark? Den viktigste årsaken til at det er vanskelig for de enkelte partiene å få fullt samsvar mellom andel stemmer og andel mandater, er at valget foregår i 19 valgkretser med fra 5 til 17 mandater til fordeling. Det er ikke lett å fordele 5 mandater matematisk rettferdig når det kanskje er så mange som 8 10 partier som konkurrerer om stemmene. Valgordningen har blitt endret en rekke ganger gjennom historien. Partienes syn på valgordningen blir utvilsomt farget hva de selv vil ha fordeler. Derfor må vi regne med at valgordningen vil fortsette å være gjenstand for debatt og dragkamp mellom partiene. 109

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt Storbritannia flertallsvalg i enmannskretser Valgordningen i Storbritannia (England, Skottland og Wales) er svært ulik den norske. I den norske har vi, som vi har sett ovenfor, forholdstallsvalg i valgkretser med mange mandater, såkalte flermannskretser. Storbritannia opererer med enmannskretser. Landet er delt inn i 651 valgkretser, som hver sender bare én representant til Parlamentet (Underhuset). Mandatet blir fordelt ut fra prinsippet om flertallsvalg: Det innebærer at det partiet som får flest stemmer, får valgkretsens eneste mandat. Når det bare er det største partiet som vinner mandat i valgkretsen, blir alle stemmene til de andre partiene «bortkastet». Prinsippet omtales derfor ofte som «winner-takes-all». Mindre partier kan følgelig ha en stor andel stemmene, men må slite hardt for å vinne et mandat. I praksis er det derfor bare de to store partiene, Labour og De konservative, som kan vinne flertallet valgkretsene og dermed få rent flertall i Parlamentet. Det er åpenbart et utfordring for demokratiet at det tredje største partiet i Storbritannia, Liberaldemokratene, flere ganger har fått nærmere 20 prosent stemmene, men har blitt spist med bare noen ganske få prosent mandatene i Parlamentet. Fra Israels nasjonalforsamling Knesset. I Israel er hele landet en valgkrets, og det er tilnærmet matematisk rettferdighet ved fordelingen mandater. Bør Knessets fordeling mandater være et forbilde for mandatfordelingen til Stortinget?vv 110

Kapittel 7 velgermakt DEL 2 forum En urettferdig valgordning? Er det riktig at enkelte fylker, som Finnmark, skal ha flere mandater enn folketallet tilsier? Resultatet blir at stemmene i sentrale strøk teller langt mindre enn distriktsstemmene. Det må nesten dobbelt så mange velgere til for å vinne et mandat i Oslo enn i Finnmark. Dermed kan partier som står sterkt i distriktene, bli overrepresentert, siden de får en høyere andel mandater enn det stemmetallet i landet som helhet strengt tatt skulle tilsi. Da Stortinget reviderte valgordningen i 2003, var det fortsatt flertall for å gi ekstra drahjelp til utkantstrøk i form ekstra mandater. Enkelte, både i og utenfor Stortinget, satte spørsmålstegn ved denne formen for positiv diskriminering på bekostning områdene nær storbyene. Storbyene opplever voksende problemer i forbindelse med bla. samferdsel, økende sosiale skiller, rusmisbruk. Er det ikke da på tide å fordele mandatene i større grad etter folketallet? Levemåten og levestandarden i sentrale strøk og i såkalte utkantområder har trolig aldri vært likere enn nå. Mot dette kan en hevde at distriktene allerede er under et voldsomt press. Det skyldes ikke minst at primærnæringene er inne i en stor omstillingsprosess og roper etter investeringer som kan gi nye arbeidsplasser. Dersom distriktene mister viktige talspersoner på Stortinget, kan distriktene miste ytterligere goder. Det kan i sin tur føre til økende fraflytting og tilflytting til sentrale strøk. Da vil også storbyenes problemer trolig forsterke seg, blir det hevdet. Fortsatt styringstillegg? Er det fortsatt rimelig å ha et styringstillegg, det vil si en utregningsmåte som gir ekstra mandater til det største partiet? Arbeiderpartiet har vært tildelt mange slike mandater gjennom tenk over Et stort antall små og mellomstore partier gjør det ofte vanskelig å komme fram til enighet. Er effektiv styring etter din mening viktigere enn å ha et mangfold partier? Bør flere politiske saker gjøres gjennom folkestemninger? tidene, men har dette bidratt til mer styringsdyktige flertall? Heller tvert imot, vil noen hevde. Ettersom Arbeiderpartiet har vært uten regjeringsmakt i lange perioder siden begynnelsen 1980-årene, har styringstillegget bidratt til å styrke opposisjonen. Styringstillegget kan i praksis ha skapt vanskeligere arbeidsforhold for regjeringen, stikk i strid med hensikten. Ved valget i 2005 var styringstillegget til Arbeiderpartiet en årsakene til at de tre regjeringspartiene sammen vant over halvparten mandatene, mens de bare hadde fått 48 prosent stemmene. De kunne dermed danne flertallsregjering uten et flertall velgerne i ryggen. Én valgkrets? Enkelte har foreslått å gå over til stortingsvalg med hele landet som én valgkrets, uten å bruke sperregrense og styringstillegg. Det ville ha gitt så å si full matematisk rettferdighet og tilsynelatende vært veldig demokratisk. Men ordningen ville ha gitt flere problemer: Det ville betydd slutten på den norske demokratiske tradisjonen med både partimessig og geografisk representasjon. En rekke små partier ville ha kommet inn på Stortinget. Dermed ville det blitt enda vanskeligere å sette sammen stabile flertall som kunne bidra til levedyktige regjeringer og en helhetlig politikk. 111

DEL 2 KAPITTEL 7 velgermakt Repetisjonsoppger 1 Hvem har stemmerett ved stortingsvalg? 2 Hva mener vi med valgatferd? 3 Nevn noen sammenhenger mellom kjønn og partivalg. 4 Hva har skjedd med velgernes lojalitet overfor partiene? 5 Hvorfor har teorien om den rasjonelle velger blitt kritisert? 6 Hva legger den nye forklaringsmodellen vekt på? 7 Nevn noen sammenhenger mellom sosial bakgrunn og partivalg. 8 Gi eksempler på viktige politiske skillelinjer. 9 Hvor viktige er enkeltsaker for velgernes partivalg? 10 Pek på noen viktige tendenser når det gjelder valgdeltakelse. 11 Hva mener vi med valgordning og nominasjonsprosess? 12 Hva mener vi med prinsippet om forholdstallsvalg? 13 Hva er hensikten med utjevningsmandater? 14 Hva mener vi med at det er innført sperregrense ved tildeling utjevningsmandater? 15 Hvilke tre mål skal valgordningen forsøke å forene? 16 Presenter begrunnelsen for det såkalte styringstillegget. 17 Hvordan skiller den britiske valgordningen med flertallsvalg seg fra den norske? 18 Hvor mange folkestemninger har vi hatt i Norge? Arbeidsoppger 1 Drøft om stemmerettsalderen bør senkes til 16 år. 2 Finn argumenter for og imot at utenlandske statsborgere bosatt i Norge bør ha stemmerett også ved stortingsvalg. 3 Hvordan kan vi forklare at unge kvinner ser ut til å foretrekke partier i den venstre delen partiskalaen? 4 Diskuter om de tradisjonelle skillelinjene fortsatt har stor betydning. Vurder hvilke skillelinjer som kommer til å bli viktige i tiårene framover. 5 Presenter mulige årsaker til at valgdeltakelsen blant unge er l. Vurder mulige tiltak. 6 Diskuter om velgerne har for liten innflytelse over personvalget ved stortingsvalg. 7 I dag har en rekke partier kr om at minst 40 prosent kandidatene på valglistene skal være kvinner. Er en slik ordning nødvendig, slik du ser det? Begrunn svaret ditt. 8 Drøft påstanden: «Valgordningen er urettferdig.» 9 Hvilke temaer har blitt lagt ut til folkestemning etter 1905? Hvorfor akkurat disse temaene, tror du? 10 Bør flertallet i en folkestemning være bindende for de folkevalgte? 11 Forklar hvorfor forslag til endringer i valgordningen ofte blir vanskelige stridsspørsmål mellom partiene, og finn argumenter for og imot at mange små partier blir representert på Stortinget. 12 Finn argumenter for og imot påstanden: «Det er en sterk sammenheng mellom velgernes grunnleggende holdninger og deres valg parti.» 112