Originaltittel: Manuscrito encontrado em Accra Paulo Coelho Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Grete Skevik Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: 9788280875693 Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid www.bazarforlag.com
Å Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg. Amen.
Til Vår Frue av Den mytiske rosen, som takk for miraklet, og til Mônica Antunes, som aldri har ødslet bort sine velsignelser.
Jerusalems døtre, gråt ikke over meg; gråt over dere selv og deres barn. LUKAS
Forord og hilsen I desember 1945 fant to brødre, idet de søkte et sted å hvile, en leirkrukke full av pergamentinnbundne papyrusark i en hule i Hamrat Dom-området i Øvre Egypt. I stedet for å melde fra til de lokale myndighetene slik loven tilsa bestemte de seg for å selge dem stykkevis på antikvitetsmarkedet, for ikke å vekke myndighetenes oppmerksomhet. Guttenes mor var redd for at de skulle påvirkes av onde krefter og brente flere av de nyoppdagede papyrusarkene. Året etter røk brødrene i tottene på hverandre, av grunner som ikke ble nedfelt i historien. Moren la skylden på de onde kreftene og ga manuskriptene til en prest, som solgte ett av dem til Koptisk Museum i Kairo. Der fikk pergamentene navnet de bærer den dag i dag: Nag Hammadi-manuskriptene (en referanse til byen som ligger nærmest hulen hvor de ble funnet). En av ekspertene på museet, religionshistorikeren Jean Doresse, forsto viktigheten av funnet, og nevnte det for første gang i en publikasjon fra 1948. Etter hvert begynte de andre pergamentene å dukke opp på svartebørsmarkedet. De egyptiske styresmaktene skjønte fort viktigheten av funnet, og forsøkte å forhindre at manuskriptene ble ført ut av landet. Like etter revolusjonen i 1952 ble størsteparten av materialet overrakt Koptisk Museum i Kairo og erklært som egyptisk nasjonalarv. Kun én
tekst unnslapp og dukket opp i et belgisk kunstantikvariat. Det ble gjort utallige mislykkede forsøk på å selge den i New York og Paris, og i 1951 ble den til slutt kjøpt av C.G. Jung-instituttet. Etter den berømte psykoanalytikerens død ble pergamentbindet, kjent under navnet Codex Jung, ført tilbake til Kairo, hvor de rundt tusen sidene og fragmentene av Nag Hammadi-manuskriptene er samlet. * * * Papyrusarkene som ble funnet, er greske oversettelser av skrifter som ble nedtegnet mellom slutten av det første århundret i vår tidsregning og år 180 e.kr., og består av en samling skrifter som også er kjent som De apokryfe evangelier, ettersom de ikke står i Bibelen slik vi kjenner den i dag. Av hvilken grunn? I år 170 e.kr. kom en gruppe biskoper sammen for å avgjøre hvilke tekster som skulle inngå i Det nye testamentet. Kriteriet var enkelt: Alt som kunne bekjempe datidens kjetteri og doktrinære splittelser skulle tas med. De valgte de nåværende evangeliene, brevene og alt som på et vis «hang sammen», kan vi si, med den sentrale ideen de holdt for å være kristendommen. Bispenes møte og listen over bøkene som ble godkjent, er nevnt i den lite kjente Muratoriske Kanon. De andre bøkene, i likhet med dem som ble funnet i Nag Hammadi, ble utelatt fordi de inneholdt tekster skrevet av kvinner (som Maria Magdalenas evangelium) eller fordi de fremstilte en Jesus som var klar over sin guddommelige misjon, noe som skulle gjøre hans lidelser og død mindre smertefulle.
* * * I 1947 oppdaget den engelske arkeologen Sir Walter Wilkinson et annet manuskript i nærheten av Nag Hammadi, denne gang skrevet på tre språk: arabisk, hebraisk og latin. Ettersom han kjente til loven som beskyttet slike funn i området, sendte han teksten til antikvitetsavdelingen i Det egyptiske museet i Kairo. Svaret lot ikke vente på seg; det fantes minst 155 kopier av dokumentet i omløp i verden (tre av dem tilhørte museet) og alle var så å si identiske. Tester med C-14-metoden (som brukes for å kunne tidfeste organisk materiale) viste at pergamentet var relativt nytt muligens skrevet i år 1307 e.kr. Det var ikke vanskelig å spore kilden til byen Accra, langt fra det egyptiske territorium. Dermed var det ingen restriksjoner mot å ta manuskriptet ut av landet, og Sir Wilkinson fikk skriftlig tillatelse av den egyptiske regjering til å bringe det til England (Ref. 1901/317/IFP- 75, datert 23. november 1974). * * * Jeg ble kjent med sønnen til Sir Walter Wilkinson i julen 1982, i Porthmadog i Sør-Wales. Jeg husker at han den gang nevnte manuskriptet som faren hadde funnet, men ingen av oss viet saken større oppmerksomhet. Vi har holdt kontakten i alle år siden, og jeg har truffet ham et par ganger under besøk i hans hjemland for å promotere bøkene mine. Den 30. november 2011 mottok jeg en kopi av teksten som han hadde nevnt under vårt første møte. Jeg gjengir den her.
Jeg skulle så gjerne begynne disse linjene med å skrive: «Når jeg nå er kommet til livets ende, overlater jeg alt jeg har lært på mine vandringer her på jorden, til de som kommer etter meg. La det komme alle til nytte.»
Men det er dessverre ikke sant. Jeg er bare 21 år, jeg har foreldre som har gitt meg kjærlighet og utdannelse, og en kone som jeg elsker og som også elsker meg men i morgen kommer livet til å skille oss. Da drar vi av gårde for at hver av oss skal kunne søke egne veier, sin skjebne og sin måte å møte døden på. For vår familie er det i dag 14. juli 1099. For familien til min barndomsvenn Jakob, som jeg pleide å leke sammen med her i Jerusalems gater, er vi i år 4859 han pleier alltid å skjemte og si at den jødiske religionen er eldre enn min. For den aktede Ibn al-athir, som har viet sitt liv til å prøve å skrive ned en historie som nå nærmer seg slutten, er året 492 snart over. Vi er ikke enige om tidsregningen, heller ikke om måten å tilbe Gud på, men ellers har vi hatt et riktig godt vennskap. For en uke siden holdt våre ledere et møte. De franske troppene er uendelig mye sterkere og bedre utrustet enn våre egne. Vi fikk alle et valg: forlate byen eller kjempe til døden, for vi kommer ganske sikkert til å tape. De fleste har bestemt seg for å bli. Muslimene er nå samlet i Al-Aqsa-moskeen, jødene har valgt å samle sine soldater i Mihrab Dawud og de kristne, som er spredt i mange bydeler, har fått i oppdrag å forsvare den sørlige delen av byen. På utsiden kan vi allerede se angrepstårn bygget av treverk fra skip som de har demontert spesielt for dette formålet. Etter fiendens troppebevegelser å dømme, tror vi de kommer til å angripe i morgen