SAK NR. N2018/9222 Møte 03.09.2019 Klagesak N2018/9222 - Helsepersonelloven 48 a og 49, jf. 48. Autorisasjon og lisens som klinisk ernæringsfysiolog. Opprettholdt. Klageren har en treårig bachelorgrad i ernæring fra Norge og en toårig «Master of nutrition and dietics» fra Australia. Nemnda kom til at klagerens utdanning var vesentlig forskjellig fra norsk utdanning på avgjørende områder. Utdanningen hadde få kliniske emner og manglet en masteroppgave. Utdanningen var derfor ikke jevngod med norsk utdanning. Klageren hadde dokumentert yrkeserfaring fra Norge i faglig rolle tilsvarende klinisk ernæringsfysiolog. Siden klageren hadde arbeidet som dette uten autorisasjon ble ikke denne erfaringen vektlagt. Klageren hadde ikke rett til autorisasjon på grunnlag av nødvendig kyndighet. Hun hadde heller ikke rett til lisens fordi utdanningen var for mangelfull. V E D T A K I STATENS HELSEPERSONELLNEMND Klager: «klager», «født» 1988 Saken gjelder: Klage over Helsedirektoratets vedtak av 9. mai 2018 om avslag på søknad om autorisasjon og lisens som klinisk ernæringsfysiolog, jf. lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) 48 a og 49, jf. 48 Vedtak: Helsedirektoratets vedtak av 9. mai 2018 opprettholdes. Kort om sakens bakgrunn Klageren har dokumentert: Treårig bachelorgrad i ernæring fra Atlantis Medisinske Høgskole i Norge (2009-2012). Toårig «Master of Nutrition and Dietics» fra Griffith University, Australia (2013-2014). Medlemskap i «Dieticians Association of Australia» fra 1. januar 2017 til 31. desember 2018. Status som «Accredited Practising Dietitian» i Australia frem til 31. mars 2018. Yrkeserfaring i faglig rolle tilsvarende klinisk ernæringsfysiolog ved «arbeidsgiver 1» i perioden august 2015 til mai 2018. Klageren søkte 19. oktober 2017 Helsedirektoratet om autorisasjon eller lisens som klinisk ernæringsfysiolog. Helsedirektoratet avslo søknaden i vedtak av 9. mai 2018. Klageren påklaget vedtaket i e-post av 31. mai 2018. Helsedirektoratet fant ikke grunnlag for å endre vedtaket og oversendte 23. oktober 2018 saken til Statens helsepersonellnemnd for klagebehandling.
Saksnr N2018/9222 2 Klageren mener den samlede utdanningen hennes er jevngod med den norske utdanningen. Hun viser til at utdanningens nivå og lengde må være de viktigste kriteriene for hvorvidt en utdanning kan sies å være jevngod. Helsedirektoratet tar feil når de skriver at hun ikke har tilstrekkelig med emner innenfor klinisk ernæring i graden sin. Hun har utarbeidet en sammenlikning av læringsmålene ved UiO og Griffith University som viser at utdanningen hennes inneholder flere kliniske emner enn det Helsedirektoratet har lagt til grunn. Det er videre ikke noe krav om at utdanningen må inneholde en masteroppgave, det avgjørende må være om utdanningene samlet sett kan anses for å være jevngode. At utdanningen hennes inneholder mer praksis enn den norske burde anses som positivt. Det fremstår som uheldig at Helsedirektoratet mener dette har gått på bekostning av teoretiske fag. Avslutningsvis påpeker klageren at opptakskravene til den norske profesjonsutdanningen har blitt endret siden hun ble uteksaminert, og at det derfor vil være tilnærmet umulig for henne å få opptak på denne. Det vises til klagen i sin helhet. Helsedirektoratet er uenig med klageren i at det er utdanningens nivå og lengde som er det avgjørende ved jevngodhetsvurderingen. Utdanningen behøver ikke være identisk med den norske, men må ligge nær opp til kompetansekravene. Helsedirektoratet har foretatt en ny vurdering av det kliniske innholdet i klagerens utdanning basert på anførslene i klagen hennes. Emnene som klageren klassifiserer som kliniske i den vedlagte sammenlikningen er etter Helsedirektoratets syn basalemner. Fraværet av en masteroppgave må anses som en relevant mangel ved jevngodhetsvurderingen. Klageren anbefales å søke opptak ved en norsk utdanningsinstitusjon og eventuelt søke fritak for enkeltemner. Klagerens dokumenterte yrkeserfaring kan ikke veie opp for de påviste manglene i utdanningen. Videre er manglene for store til at hun har rett på lisens. Statens helsepersonellnemnds vurdering Statens helsepersonellnemnd har kommet til at klageren ikke har rett til autorisasjon eller lisens som klinisk ernæringsfysiolog, jf. helsepersonelloven 48 a, jf. 48 og 49 Jevngod utdanning Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav c vil klageren ha rett til autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog dersom vedkommende «har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen». Bestemmelsen gir anvisning på en sammenligning mellom den utenlandske og den norske utdanningen. Det er ikke et vilkår for rett til norsk autorisasjon at utdanningene skal ha helt sammenfallende innhold. Det avgjørende for nemnda er om klagerens utdanning har et nivå, varighet, omfang og faglig innhold som gjør at den kan anses jevngod med norsk klinisk ernæringsfysiolog utdanning. Det må foreligge tilstrekkelig dokumentasjon til at nemnda kan foreta en slik vurdering. Av fremlagt dokumentasjon må det fremgå hvor stor del av undervisningen som er teori, praksisstudier og ferdighetstrening, og hvor stor andel som utgjør selvstudier. Det må fremgå hvilket faglig innhold de ulike emnene har hatt og i hvilken grad praksisstudiene er gjennomført under veiledning. Den norske utdanningen som klinisk ernæringsfysiolog er en femårig mastergrad med fordypning i klinisk ernæring (300 studiepoeng/ects). Ved Universitetet i Oslo er utdanningen en integrert femårig mastergrad i klinisk ernæring, mens den ved Universitetet i Bergen er delt i bachelorgrad i human ernæring og master i klinisk ernæring. Første del av utdanningen inneholder en rekke medisinske emner blant annet anatomi, fysiologi, atferdsfag, medisinsk statistikk, biokjemi og medisinsk nomenklaturlære. Videre omfatter første del av studiet klinisk ernæring. På mastergradsnivå er utdanningene i Oslo og Bergen
Saksnr N2018/9222 3 av ulikt innhold. I Oslo omfatter fjerde studieår statistikk for masterstudenter i ernæring, ernæringsepidemiologi, klinisk ernæringsforskning og kunnskapsorientering, avansert klinisk ernæring og klinisk praksis. I Bergen omfatter det nest siste studieåret masteremne i klinisk ernæring del 1 (helsevesenets oppbygging, regelverk, ernæring hos syke, sykdomsmekanismer), 2 (kosthold og ernæring til mor og barn) og 3 (sykdomslære, diagnose av somatiske sykdommer hos voksne, medisinsk behandling, ernæringsmessige tiltak), pasientkommunikasjon, global nutrition, regresjonsmodeller i medisinsk forskning og ett valgfritt emne (10 studiepoeng). Ved begge studiestedene skriver studentene en masteroppgave i ernæring som utgjør 60 studiepoeng. Studentene må i tillegg gjennomføre seks ukers praksis i løpet av de tre siste studieårene. - Nivå og varighet Klageren har en treårig bachelorgrad i ernæring fra Atlantis medisinske høyskole og en toårig «Master of Nutrition and Dietics» fra Australia. Det fremgår av landdatabasen til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) at høyere utdanning fra Australia vanligvis godkjennes fullt ut etter tid-for-tid-prinsippet. Selv om NOKUTs vurdering gjelder akademisk godkjenning må den etter nemndas syn også kunne tillegges vekt ved vurderingen av om klagerens utdanning er jevngod med norsk utdanning. Nemnda legger etter dette til grunn at klagerens samlede utdanning er på samme nivå og av samme varighet som den norske utdanningen. - Omfang og faglig innhold Klagerens norske utdanning er på 180 studiepoeng. Den australske mastergraden er på 160 credit points (CP). I følge Griffith University sine hjemmesider vil 10 CP tilsvare 7,5 ECTS. Nemnda legger derfor til grunn at klagerens mastergrad utgjør 120 ECTS/studiepoeng. Klagerens utdanning er dermed av samme omfang som den norske utdanningen. Klageren har fremlagt en studieplan for bachelorgraden i ernæring og en fagplan for masterutdanningen i «Nutrition and Dietics». Nemnda har kommet til at klagerens bachelor- og masterutdanning har store mangler sammenliknet med den norske utdanningen som klinisk ernæringsfysiolog, spesielt innen kliniske emner. I likhet med Helsedirektoratet kan nemnda kun gjenfinne to kliniske ernæringsemner i klagerens utdanning. Dette er emnene «Clinical dietics» og «Nutrition Education & Counselling». Disse tilsvarer 15 ECTS, mens kliniske ernæringsemner i den norske utdanningen utgjør nærmere 45 ECTS. Klageren har heller ikke skrevet masteroppgave. Som nevnt ovenfor utgjør masteroppgaven 60 studiepoeng i den norske utdanningen. Dette er et betydelig avvik. Videre utgjør praksis nærmere 37,5 ECTS i klagerens masterutdanning, noe som er betydelig mer enn i den norske utdanningen. Nemnda legger til grunn at mengden praksis har gått på bekostning av fordypning i teoretiske og metodiske emner. Videre ser klagerens utdanning ut til å være mer lik en mastergrad i folkehelse enn klinisk ernæring. Nemnda viser til klagerens vitnemål fra Griffith University, hvor det fremgår at hovedfaget («major») for mastergraden er innen «Public health nutrition». Nemnda legger etter dette til grunn at utdanningen fremstår som forskjellig fra den norske utdanningen på avgjørende områder. Klageren har utarbeidet en sammenlikning mellom hennes utdanning og masterutdanningen i klinisk ernæring fra UiO. Sammenlikningen konkluderer gjennomgående med at klagerens mastergrad har flere kliniske emner enn hva Helsedirektoratet har lagt til grunn. Nemnda har, som nevnt ovenfor, kommet til et annet resultat ved beregningen av omfanget av kliniske emner i klagerens mastergrad, og er derfor ikke enig klagerens fremstilling. Nemnda har i likhet med Helsedirektoratet kommet til at de øvrige emnene i sammenlikningen er basalemner, metode og praksis.
Saksnr N2018/9222 4 Klagerens utdanning er ikke jevngod med norsk utdanning som klinisk ernæringsfysiolog, og hun har ikke rett til autorisasjon etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav c. Nødvendig kyndighet Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav d vil klageren ha rett til autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog dersom hun «har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring». Klageren har dokumentert medlemskap i «Dieticians Association of Australia» i perioden 1. januar 2017 til 31. desember 2018 og status som «Accredited Practising Dietician» fra «Dieticians Association of Australia». Videre har hun dokumentert yrkeserfaring i faglig rolle tilsvarende klinisk ernæringsfysiolog ved «arbeidsgiver 1» i perioden august 2015 til mai 2018. Denne yrkeserfaringen er gjennomført uten autorisasjon eller lisens. Det legges til grunn at klageren har utført arbeidsoppgaver hun ikke har hatt nødvendig godkjenning for. Nemnda ser alvorlig på dette. Klagerens yrkeserfaring kan følgelig ikke vektlegges. Det følger av langvarig praksis fra Statens helsepersonellnemnd at det bare er enkelte mindre mangler som det kan kompenseres for ved helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning eller yrkeserfaring. De påviste manglene i klagerens utdanning er av et så stort omfang og av en slik art at klagerens dokumenterte medlemskap og akkreditering ikke kan kompensere for dette. Klageren har ikke godtgjort å ha den nødvendige kyndighet som klinisk ernæringsfysiolog, og hun har ikke rett til autorisasjon etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav d. Lisens Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter helsepersonelloven 48 a, kan gis lisens etter søknad, jf. helsepersonelloven 49. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang. Helsepersonell med utenlandsk utdanning som ikke vurderes som jevngod med norsk utdanning, kan gis lisens for under veiledning å tilegne seg den manglende kompetansen i praksis. I Rundskriv IS-8/2012, Helsepersonelloven med kommentarer s. 120, fremgår det at det er en forutsetning at vedkommende bare har enkelte mindre mangler i utdanningen og trenger klinisk praksis for å kvalifisere seg til autorisasjon. Dette er også i samsvar med nemndas langvarige praksis. Som det fremgår ovenfor har klagerens utdanning store mangler sammenlignet med norsk klinisk ernæringsfysiolog. Det er som nevnt forutsatt at det kun er mindre mangler som det kan kompenseres for ved en praksisperiode med lisens. Manglene i klagerens utdanning er for store til at det kan innvilges lisens. Klageren har ikke rett til lisens som klinisk ernæringsfysiolog, jf. helsepersonelloven 49. Konklusjon Klagen har ikke ført frem, og det påklagede vedtaket opprettholdes. Nemnda beklager at saksbehandlingstiden har blitt lang. Bergen, 03.09.2019
Saksnr N2018/9222 5 Rune Bård Hansen Inger Bonnie Gjerde Elise Stilloff Trond Egil Hansen Anita Lyssand Anne-Kari Torgalsbøen Mona Enstad Vedtaket er godkjent elektronisk