Saksnr N2017/ Helsedirektoratet viser til at klageren ikke har rett til autorisasjon eller lisens i henhold til EØS-regelverket.

Transkript

1

2 Saksnr N2017/ Klageren søkte 14. juni 2016 om norsk autorisasjon som psykolog. Helsedirektoratet avslo søknaden om autorisasjon i vedtak av 28. september Klageren ble heller ikke innvilget lisens for å supplere sin utdanning med veiledet klinisk praksis i Norge. Vedtaket ble foreløpig påklaget ved advokat Atle Meløs brev av 12. oktober Han kom i brev av 2. november 2016 med utfyllende begrunnelse til klagen. Vedlagt var blant annet e-post korrespondanse mellom ELTE universitet og Helsedirektoratet, uttalelse av 12. oktober 2016 fra Psykologiforeningen i Ungarn, protokoll/referat fra møte 12. april 2016 i Nasjonalt profesjonsråd for psykologutdanningen, e-post av 5. september 2016 fra Psykologisk institutt til Helsedirektoratet, en sammenligning mellom profesjonsutdanningen i Norge og ELTE foretatt i samråd med Psykologiforbundet, en uttalelse av 22. oktober 2016 fra Psykologiforbundet samt en sammenligning av kravene i nasjonal plan for profesjonsutdanning i psykologi sett opp mot utdanningene ved Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Tromsø (UiT), Europsy, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Bergen (UiB) og Københavns Universitet foretatt av Psykologiforbundet. Helsedirektoratet inngikk 1. januar 2017 en avtale om faglig rådgivning med de fire universitetene i Norge som tilbyr profesjonsutdanning i psykologi. Et fagpanel bestående av ti vitenskapelig ansatte, fra alle de fire universitetene og med kompetanse innenfor ulike deler av profesjonsutdanningen i psykologi, har vurdert klagerens utdanning og avgitt en faglig uttalelse (udatert). Helse- og omsorgsdepartementet rettet 17. mars 2017 en henvendelse til ungarske myndigheter blant annet for å få opplysninger om hvilken yrkesutøvelse den ungarske «Master of Arts in Psychology» kvalifiserer for innen det ungarske helsevesenet. Ved brev av 30. mai 2017 mottok departementet svar fra ungarske myndigheter ved Ministry of Human Capacities. Helsedirektoratet vurderte saken på nytt, men fant ikke grunnlag for å endre sitt vedtak. Saken ble 12. juni 2017 oversendt til Statens helsepersonellnemnd for klagebehandling. Det fremgår av e-post av 20. juni 2017 at klageren har byttet advokat, og nå er representert ved ansvarlig advokat Per Andreas Bjørgan og advokatfullmektig Constance Jessen Holm ved Advokatfirmaet Lund og CO. I brev av 22. september 2017 har klageren ved advokatfullmektig Jessen Holm kommet med ytterligere anførsler og dokumentasjon til saken. Som vedlegg til brevet sendte hun blant annet oppdaterte «Course descriptions», beskrivelse av mastoppgaven ved ELTE, samt tidligere vedtak der Helsedirektoratet har innvilget lisens. I brev av 24. september 2017 fra advokatfullmektig Jessen Holm har klageren kommet med ytterligere anførsler til sin sak spesielt. Vedlagt dette brevet var blant annet Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUTs) godkjenning av klagerens utdanning fra ELTE som likestilt med en akkreditert norsk mastergrad (120 studiepoeng/2 års høyere utdanning) av 30. juni I notat av 3. november 2017 gir klageren en kort skriftlig redegjørelse om hva de vil forklare seg om for nemnda, samt hvilken rettslig betydning de mener det har. I møte med nemnda 8. november 2017 presenterte klageren og to andre klagere med «Master of Arts in Psychology» fra ELTE saken sin for nemda sammen med advokat Bjørgan og advokatfullmektig Jessen Holm. I møtet med nemnda fremla de blant annet en presentasjon av rettsgrunnlagene i saken, samt en sammenstilling av enkelte emner ved ELTE og UiB, med tilhørende innholdsbeskrivelser. Advokatfullmektig Jessen Holm oversendte i e-post 1. desember 2017 studieplaner fra UiT. Hun sendte i e-post av 8. desember 2017 et brev datert 30. august 2013 fra Helse- og

3 Saksnr N2017/ omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet der det blant annet fremgår hvordan ordlyden «tilsvarende norsk eksamen» skal forstås og anvendes. Helsedirektoratet viser til at klageren ikke har rett til autorisasjon eller lisens i henhold til EØS-regelverket. Klagerens utdanning er ett år kortere enn det norske profesjonsprogrammet i psykologi. Den er også mangelfull sammenlignet med den norske profesjonsutdanningen innen klinisk teori og ferdighetsopplæring og klinisk praksis med pasienter. Klageren har ikke dokumentert tilleggsutdanning eller yrkeserfaring som klinisk psykolog som kan kompensere for manglene i hennes utdanning. Helsedirektoratet legger til grunn at det er en forutsetning for å gi lisens at søkerens utdanning bare har mindre avvik sammenlignet med den norske utdanningen. Manglene i klagerens utdanning er for store sett i forhold til den norske profesjonsutdanningen i psykologi til at de kan kompenseres for bare med en praksisperiode under lisens. I oversendelsen til nemnda viser Helsedirektoratet til at deres vurderinger støttes av opplysningene i brev av 30. mai 2017 fra det ungarske Ministry of Human Capacities og det faglige rådet fra fagpanelet som er satt sammen av personer ved de norske universitetene. Til klagerens anførsel om usaklig forskjellsbehandling opplyser Helsedirektoratet at de har endret sin praksis i denne typen saker på bakgrunn av nye opplysninger. Det påpekes at selv om tidligere søkere har fått lisens og/eller autorisasjon på grunnlag av feil hjemmelsgrunnlag, kan ikke dette ha som konsekvens at de fortsetter å gjøre feil ut fra et likebehandlingsprinsipp. Klageren har påklaget den delen av vedtaket som gjelder avslag på søknad om lisens. Hun har i hovedsak anført at vedtaket er ugyldig på grunn av feil i faktum, uriktig rettsanvendelse og usaklig forskjellsbehandling. Klagerens hovedanførsel er at Helsedirektoratet har lagt til grunn en uriktig forståelse av EØS-regelverket. EØS-avtalen skal sikre fri bevegelighet, og EØS-regelverket må tolkes i lys av dette. Masterutdanningen i psykologi fra Ungarn er en lovregulert utdanning, og den gir rett til å jobbe som «psychologist» («pszichológus») i Ungarn. Det vises til e-poster av 7. september og 6. oktober 2016 fra professor Demetrovics Zsolt, dekanen ved ELTE, hvor det blant annet fremgår at klageren på bakgrunn av sin mastergrad i psykologi er «skilled to formulate independent opinion in clinical psychology, and posess necessary skills for clinical work». Dekanen viser til at studentene kan arbeide «in clinical setting», og tidligere bare har manglet et års veiledet praksis for å kunne få norsk autorisasjon som psykolog. Han påpeker at Ungarn vil kunne utstede EuroPsy-sertifikat på lik linje med Norge. Hungarian Psychology Association har i brev av 12. oktober 2016 bekreftet at bachelor- og masterprogrammet i psykologi er lovregulert utdanning i Ungarn. Ifølge Hungarian Psychology Association har kandidater som har tatt masterprogrammet «Clinical and Health Psychology» omfattende klinisk opplæring, slik at de etter avsluttet studium har nødvendige ferdigheter til å forme selvstendige meninger innen klinisk psykologi og utføre klinisk arbeid. Det at tittelen «klinisk psykolog» har et annet meningsinnhold i Ungarn enn i Norge kan ikke få betydning. Det er ikke riktig å sammenligne tittelen «klinisk psykolog» i Ungarn, som er en spesialisttittel, med tittelen «psykolog» i Norge, som er en generalisttittel. Det skal etter EØS-regelverket uansett mye til før en kommer til at noe er et annet yrke, og vertsstaten skal strekke seg langt for å gi mulighet til kompenserende tiltak. Etter klagerens

4

5 Saksnr N2017/ Statens helsepersonellnemnds vurdering: Klagen gjelder avslag på søknad om lisens etter helsepersonelloven 49. Det følger av helsepersonelloven 49 at helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter 48 a, kan gis lisens. Nemnda vil derfor først vurdere om klageren har rett til autorisasjon etter helsepersonelloven 48 a. Avtaler om gjensidig godkjenning Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav b har klageren rett til autorisasjon som psykolog dersom hun har «bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter 52». Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å godkjenne helsepersonell fra andre EØS-land, forutsatt at den som søker autorisasjon kan fremlegge nærmere bestemt dokumentasjon på at den gjennomførte utdanning er i samsvar med krav fastsatt i direktiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet). I Norge er disse reglene gjort til del av norsk rett ved forskrift av 8. oktober 2008 nr om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits (EØS-forskriften). Det følger av EØS-forskriften 13 første ledd at klageren har rett til autorisasjon som psykolog i Norge dersom hun fremlegger et kvalifikasjonsbevis som kreves i Ungarn for der å kunne utøve et lovregulert yrke som gir grunnlag for samme yrkesutøvelse som en norsk autorisert psykolog. Det fremgår av Europakommisjonens Regulated professions database at det er fem ulike kvalifikasjonsbevis som gir rett til å utøve det lovregulerte yrke som psykolog i Ungarn. Dette er alkalmazott eqészséqpszichológiai szakpszichológia, felnött klinikai és mentálhigiéniai szakpszichológia, gyermek és ifjúsági klinikai szakpszichológia, klinikai addiktológiai szakpszichológia og neuropszichológiai szakpszichológia. Klagerens kvalifikasjonsbevis okleveles pszichológus (psychologist) fremgår ikke av denne oversikten. Nemnda tar for øvrig ikke stilling til om noen av de fem nevnte kvalifikasjonsbevisene uten videre ville ha gitt grunnlag for norsk autorisasjon som psykolog. Klageren har anført at selv om «psychologist» ikke er en beskyttet tittel, må det vurderes om yrket likevel er et lovregulert yrke fordi det leder frem til, og er en forutsetning for, spesialisering. Det fremgår av IMI-rapport av 30 april 2016 at «psychologist» ikke er et lovregulert yrke i Ungarn. Nemnda legger avgjørende vekt på at det ungarske «Ministry of Human Resources» har opplyst at «psychologist» ikke er et lovregulert yrke. Klageren har for øvrig ikke fremlagt noen dokumentasjon som understøtter at «psychologist» er et lovregulert yrke i Ungarn. Nemnda legger dermed til grunn at 13 ikke kommer til anvendelse. For å få rett til autorisasjon for et yrke som ikke er lovregulert i det landet hvor utdanningen er gjennomført og bestått, følger det av EØS-forskriften 14 første ledd at det må fremlegges bevis på yrkeskvalifikasjoner som dokumenterer at vedkommende er forberedt til å utøve det aktuelle yrket, og vedkommende må ha utøvet yrket på heltid i minst to år i løpet av siste ti år i utdanningslandet. Slik yrkeserfaring kreves imidlertid ikke, dersom det søkes om autorisasjon på bakgrunn av en lovregulert utdanning på kvalifikasjonsnivåer beskrevet i EØS-forskriften vedlegg I bokstav b, c, d eller e, jf. 14 andre ledd.

6 Saksnr N2017/ Det avgjørende for om 14 får anvendelse er om klageren fremlegger bevis på yrkeskvalifikasjoner som dokumenterer at hun er forberedt til å utøve yrket et yrke som er sammenlignbart med det en norsk autorisert psykolog kan utøve. For å utøve yrket som autorisert psykolog i Norge kreves en profesjonsutdanning i klinisk psykologi, der klinisk teori og ferdighetstrening og praksis utgjør en vesentlig del av utdanningen. Utdanningen kvalifiserer for selvstendig klinisk arbeid med pasienter i helsevesenet, herunder utredning, diagnostisering og behandling av pasienter. Nemnda bemerker i denne sammenheng at det i Norge er to ulike utdanninger innen psykologi. En kandidat med fullført bachelor- og masterutdanning i psykologi kvalifiserer ikke til å arbeide med kliniske- og behandlingsrettede oppgaver innen helsevesenet i Norge og utdanningen gir ikke grunnlag for autorisasjon som psykolog. Bachelor- og masterutdanningen i psykologi kvalifiserer for arbeid innen ulike områder i offentlig og privat sektor innenfor forebyggende helsearbeid og helsefremmende arbeid, men uten kliniske/behandlingsrettede oppgaver. Profesjonsutdanningen i psykologi er rettet mot klinisk arbeid i helsevesenet, og det er kun denne som kan danne grunnlag for autorisasjon som psykolog i Norge etter helsepersonelloven. En bachelorgrad i psykologi kan ikke sammenlignes med de tre første årene av profesjonsutdanningen, og gir ikke fritak fra tre år ved et eventuelt senere opptak på profesjonsutdanningen. Enkeltemner fra bachelorgraden vil imidlertid kunne godskrives som sammenlignbare emner innen basal, metode og støttedisipliner, og beslutning om slikt fritak gjøres av det enkelte lærested. Klageren har fremlagt vitnemål for sin «Master of Arts in Psychology» innen studieretningen «Clinical and Health Psychology» som kvalifiserer henne for yrket som «psychologist» («okleveles pszichológus») i Ungarn. Det fremgår av IMI-rapport av 30. april 2016 at «psychologist» gir kvalifikasjoner til å arbeide innen en rekke yrker som familieassistent i barnevelferdstiltak, psykologisk rådgiver, metodisk rådgiver og faglig leder av barnevernsinstitusjoner. I brev av 30. mai 2017 fra ungarske myndigheter fremgår det videre at det i Ungarn bare er spesialister i klinisk psykologi, og kandidater under spesialistutdanning eller som har forpliktet seg til å påbegynne spesialistutdanning innen to år som kan jobbe innen «health care establishments». Klageren kan ifølge ungarske myndigheter på bakgrunn av sin mastergrad «participate in healthcare-related activities» «under supervision of a specialized clinical psychologist» bare dersom hun enten har påbegynt spesialisering som nevnt over, eller forpliktet seg til å påbegynne slik spesialisering. Nemnda legger til grunn at graden «Master of Arts in Psychology» ikke gir adgang til å arbeide innen helsevesenet i Ungarn. Nemndas vurdering er i samsvar med opplysninger i dokumentet «General output descriptions and competences of academic qualifications», fremlagt av klageren, der det fremgår at «psychologists» «can work as an independent psychologist in health care if they have a special professional postgraduate qualification». Det fremgår videre at dersom en «psychologist» med mastergrad innen «clinical health psychology» enten starter et spesialiseringsløp eller forplikter seg til å påbegynne spesialistutdanningen innen to år, så kan vedkommende utøve «psychological activities in the health care» «under guidance or close supervision of a psychologist with a special postgraduate qualification». Klageren er ikke kvalifisert for klinisk arbeid med pasienter i helsevesenet i Ungarn. Nemnda legger til grunn at klageren på bakgrunn av tittelen «psychologist» har søkt autorisasjon i Norge for et annet yrke enn det hun er kvalifisert for i Ungarn. At klagerens utdanning fra Ungarn er en lovregulert utdanning på kvalifikasjonsnivå beskrevet i vedlegg I, bokstav e får derfor ikke betydning. EØS-forskriften 14 kommer ikke til anvendelse. Nemnda bemerker at det ikke er grunnlag for å vurdere EØS-forskriften 15, fordi denne bestemmelsen forutsetter at klageren oppfyller vilkårene i 13 eller 14.

7 Saksnr N2017/ Klageren har ikke rett til autorisasjon etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav b. Nemnda ser at klageren har vist til uttalelser om EuroPsy-sertifikat. Klageren har imidlertid ikke fremlagt slikt sertifikat. EuroPsy-sertifikat er uansett ikke et kvalifikasjonsbevis i henhold til EØS-forskriften 13 jf. 3. Jevngod utdanning Etter helsepersonelloven 48 første ledd bokstav c vil klageren ha rett til autorisasjon som psykolog dersom hun «har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen». Bestemmelsen gir anvisning på en sammenligning mellom den utenlandske og den norske utdanningen. Det er ikke et vilkår for rett til norsk autorisasjon at utdanningene skal ha helt sammenfallende innhold. Det avgjørende for nemnda er om klagerens utdanning har et nivå, omfang og faglig innhold som gjør at den kan anses jevngod med norsk psykologutdanning. Den norske profesjonsutdanningen i psykologi er en generalistutdanning i klinisk psykologi. Studiet er seksårig (360 studiepoeng/ects) og på høyere nivå, jf. Nasjonal plan for profesjonsutdanningen i psykologi. Utdanningen består av de fem delemnene basalfag (90 studiepoeng), forskningsmetode herunder masteroppgave (60 studiepoeng), klinisk teori og ferdighetsopplæring, knyttet til diagnostikk, psykologisk behandling og holdninger/etikk i dette arbeidet (90 studiepoeng), praksis, diagnostikk og psykologisk behandling (60 studiepoeng) og støttedisipliner, fordypningsemner i psykologi og andre fagkretser enn psykologi (60 studiepoeng). Den norske profesjonsutdanningen har et helsefaglig innhold og skal kvalifisere til å kunne stille diagnose og tilby psykologisk behandling for psykiske lidelser. I utdanningen inngår teori og ferdighetstrening i utredning, testing, diagnostikk og behandling av barn, voksne og familier. Det inngår ett år veiledet klinisk praksis som omfatter kartlegging, diagnostikk, og direkte behandling av pasienter. Minimum fem-seks måneder av denne praksisen skal være sammenhengende fulltids praksis der alle steg i et behandlingsforløp gjennomføres. Etter endt utdanning er man kvalifisert til selvstendig diagnostisering og behandling av psykiske lidelser i alle deler av norsk helsevesen, herunder spesialisthelsetjenesten. For å kunne vurdere om klagerens utdanning er jevngod med norsk psykologutdanning, må det av den dokumentasjonen som fremlegges klart fremgå hvor stor del av undervisningen som er teori, veiledet klinisk praksis og hva veiledningen har bestått i, og hvor stor andel som er egenstudier. Klageren har fremlagt vitnemål og fag og karakterutskrift fra Universitetet i Bergen. Videre har hun fremlagt «Degree Certificate» og «Diploma Supplement» (fag og karakterutskrift), samt «Course descriptions» (fagplaner) for utdanningen ved ELTE utstedt i klagerens navn. Et fagpanel bestående av ti vitenskapelige ansatte med kompetanse innenfor ulike deler av profesjonsutdanningen i psykologi fra de fire universitetene som utdanner psykologer i Norge, har vurdert det faglige innholdet i klagerens utdanning. Det fremgår av fagpanelets vurdering at klagerens bachelorutdanning i generell psykologi fra Universitetet i Bergen inneholder omtrent 85 ECTS innen teoretiske basaldisipliner i psykologi, omtrent 30 ECTS innen metodeemner og omtrent 65 ECTS innen støttedisipliner. Men kun en begrenset andel av støttedisiplinene vil ha relevans for senere yrkesutøvelse som psykolog. Bachelorgraden inneholder ikke relevante teoretiske kliniske emner, og den inneholder ikke klinisk ferdighetstrening. Fagpanelet mener klagerens bachelorgrad ikke kan sammenlignes med de tre første årene av profesjonsutdanningen i psykologi. Enkeltemner

8 Saksnr N2017/ vil likevel kunne være sammenlignbare med emner innen basalfag, metode og støttedisipliner. Fagpanelet har beregnet klagerens mastergrad fra ELTE til å omfatte omtrent 24 ECTS innen teoretiske basalfag i psykologi og omtrent 30 ECTS i metodefag, herunder masteroppgave på 20 ECTS. Klinisk teori og ferdighetstrening utgjør 44 ECTS og praksis har et innhold tilsvarende 10 ECTS, angitt som deltakende observatør. Støttedisipliner utgjør 12 ECTS. De emner innen klinisk teori og ferdighetstrening som klageren har gjennomført har et begrenset omfang og ser i liten grad ut til å utgjøre et faglig, pedagogisk hele med en progresjon over flere semester. Hun har ikke dokumentert å ha egen erfaring med direkte klientarbeid med diagnostikk eller behandling av psykiske lidelser under veiledning som en del av utdanningen. Konklusjonen til fagpanelet er at klagerens bachelor- og mastergradsutdanning anses å ha vesentlige avvik fra et norsk profesjonsprogram i psykologi. Selv om utdanningene dekker ulike områder av basalfag, metode og støttedisipliner fremstår både bachelor og masterutdanningene som mangelfulle i kliniske emner, praksisnære emner og ferdighetstrening som bidrar til integrasjon av teori og praksis gjennom studieløpet. Samlet er bachelor- og masterutdanningen normert til fem års varighet tilsvarende 300 ECTS. Til sammenligning er den norske utdanningen på 360 ECTS. Fagpanelet har vurdert at avvikene i innhold, progresjon og praksisnære tema/ferdighetstrening er såpass vesentlige at det ikke er mulig å korrigere manglene gjennom supplerende utdanning og/eller med veiledet praksis. Fagpanelet har påpekt at klagerens bachelor- og masterutdanning er en fullført utdanning som i omfang og innhold med enkelte forbehold, kan sammenlignes med en norsk masterutdanning i psykologi. Både UiO, UiB, NTNU og UiT har egne bachelor og masterprogram som fører frem til en disiplinforankret grad i psykologi. De norske mastergradene kvalifiserer imidlertid ikke for yrkesutøvelse som psykolog, men kandidater fra disse studieprogrammene vil kunne inneha en rekke forskjellige stillinger innenfor mange felt i offentlig eller privat sektor. Masterutdanningen fra ELTE vil kunne kvalifisere for tilsvarende stillinger, inkludert stillinger innenfor forebyggende helsearbeid og helsefremmende arbeid uten kliniske oppgaver. Videre har fagpanelet påpekt at det ut fra utdanningsdokumentasjonen i saken ikke fremgår om enkelte emner i masterprogrammet stiller krav om forkunnskaper, og hva som i så fall utgjør dette kravet. Det fremgår heller ikke hvilke spesifikke læringsutbytter som skal oppnås med hensyn til kunnskap og generelle ferdigheter. Det er derfor vanskelig å se at masterutdanningen har en tilstrekkelig progresjon og dybde i den psykolog-faglige utdanningen. Særlig gjelder dette innenfor sentrale emner som kartlegging og behandling, kliniske tilstandsbilder og modeller for psykologisk behandling, der små emner på 2-4 ECTS i mastergraden ikke kan sammenlignes med tilsvarende emneområder av betydelig større omfang (10-20 ECTS) i den norske profesjonsutdanningen. Fagpanelet bemerker også at hovedoppgaven som utgjør 20 ECTS, ikke er av tilstrekkelig omfang og heller ikke vil kvalifisere for opptak til PhD programmene ved et norsk lærested der kravet normalt er minimum 30 studiepoeng/ects. Nemnda har foretatt en selvstendig vurdering av innholdet og omfanget av klagerens utdanning på bakgrunn av fremlagt dokumentasjon. Nemnda har kommet til samme konklusjon som fagpanelet, og fagpanelets råd legges til grunn. Klageren har en treårig bachelorgrad, på 180 studiepoeng, fra Universitetet i Bergen og en toårig mastergrad fra ELTE. NOKUT har godkjent hennes utdanning fra ELTE som likestilt med en akkreditert norsk mastergrad (120 studiepoeng / 2 års høyere utdanning). Samlet sett har klageren en femårig utdanning på 300 studiepoeng på universitetsnivå, der tre år er på bachelornivå og to år på masternivå. Den norske profesjonsutdanningen i psykologi er

9 Saksnr N2017/ en seksårig integrert utdanning på masternivå. Klagerens utdanning er dermed delvis på et lavere gradsnivå, og ett år kortere enn den norske profesjonsutdanningen. Klagerens utdanning har betydelige mangler sammenlignet med den norske profesjonsutdanningen i psykologi. Utdanningen er ett år kortere enn det norske profesjonsstudiet og har store faglige mangler spesielt innen kliniske emner, praksisnære emner og ferdighetstrening, og også mangler innen basalfagene og forskningsmetode. De emner innen klinisk teori og ferdighetstrening som klageren har gjennomført har et begrenset omfang og det er ikke dokumentert at de utgjør et faglig, pedagogisk hele med en progresjon gjennom studiet. Klageren har blant annet ikke den nødvendige kliniske teori og ferdighetsopplæring knyttet til testing av barn og voksne, diagnostikk av barn og voksne, og psykologiske behandling av barn, voksne og /eller familier. Hun har ikke gjennomført ett år veiledet praksis med direkte klientrettet arbeid i helsevesenet. Det er dessuten en manglende progresjon og dybde i de psykologfaglige emner og til dels en gjentakelse av emner fra bachelorutdanningen til masterutdanningen. Når det gjelder omfanget av masteroppgaven legger nemnda til grunn det antall ECTS som fremkommer på klagerens diploma supplement, og som viser universitetets vurdering av arbeidsbelastningen, uavhengig av hvor stor arbeidsinnsats klageren har nedlagt i sin masteroppgave. Hennes masteroppgave utgjør 20 ECTS og har et mindre omfang enn det som kreves i den norske profesjonsutdanningen der masteroppgaven utgjør 30 ECTS. Klagerens bachelorutdanning fra Universitetet i Bergen gir ikke grunnlag for norsk autorisasjon som psykolog eller innpass på profesjonsstudiet i psykologi. Den kan etter nemndas syn ikke gi klageren andre rettigheter ved at den har gitt adgang til det toårige «Master of Arts in Psychology» ved ELTE. Klageren fremholder at hennes utdanning har et større innhold av klinisk teori og ferdighetstrening enn det fagpanelet har lagt til grunn. Nemnda har kommet frem til at klagerens masterutdanning har et innhold av klinisk teori og ferdighetstrening på 44 ECTS. Dekanen ved ELTE, professor Demetrovics Zsolt, har i brev til Helsedirektoratet bekreftet at antall studiepoeng innen klinisk teori og ferdighetstrening i klagerens mastergrad kan utgjøre opptil 44 ECTS. Klagerens bachelorutdanning inneholder ikke relevante teoretiske kliniske emner og ikke klinisk ferdighetstrening. Nemnda finner at klagerens samlede utdanning har et omfang på rundt 44 ECTS innen klinisk teori og ferdighetstrening. Det klare utgangspunkt for nemdas vurdering er antall studiepoeng som fremgår av fremlagt dokumentasjon, og ikke den tiden klageren har brukt på emnet. Nemnda bemerker videre at store deler av litteraturen som klageren hevder viser en større arbeidsbelastning enn antall studiepoeng skulle tilsi, er valgfri litteratur. Videre har klageren anført at det bare er profesjonsutdanningen ved UiO som utgjør 90 studiepoeng innen klinisk teori og ferdighetstrening, og at profesjonsutdanningen ved UiT utgjør 60 studiepoeng, i senere e-post endret til 40 studiepoeng, profesjonsutdanningen ved UiB 87 studiepoeng, og profesjonsutdanningen ved NTNU 75 studiepoeng innen klinisk teori og ferdighetstrening. På forespørsel fra nemnda har UiT oppgitt at klinisk teori og ferdighetstrening i profesjonsutdanningen deres i henhold til gjeldende fagplan utgjør grovt sett 70 studiepoeng, men at det i tillegg er elementer av klinisk teori og ferdighetstrening i andre kurs og emner uten å presisere omfanget nærmere. De har videre presisert at emnet utgjør 90 studiepoeng i den nye studieplanen. På forespørsel fra nemnda har NTNU har oppgitt at klinisk teori og ferdighetstrening der utgjør 105 studiepoeng, og UiB har oppgitt 125 ECTS/studiepoeng. Nemnda har beregnet antall studiepoeng innen klinisk teori og ferdighetstrening ved UiT til å være minst 87,5 studiepoeng. Videre har nemnda kommet til at antall studiepoeng innen klinisk teori og ferdighetstrening ved UiB utgjør minst 87 studiepoeng, og ved NTNU minst 90 studiepoeng. Nemnda ser at antall studiepoeng innen klinisk teori og ferdighetstrening

10 Saksnr N2017/ varierer noe mellom de ulike lærestedene, men er ikke så lavt ved UiT som klageren hevder. Klageren har videre anført at det i henhold til rettledningen til Nasjonal plan for profesjonsutdanningen i psykologi må aksepteres et slingringsmonn på 30 studiepoeng mellom hennes utdanning og planens krav til diagnostikk og behandling. Hun forstår denne slik at det må tillates avvik innen klinisk teori og ferdighetstrening på opptil 30 studiepoeng som kan kompenseres for gjennom veiledet praksis, og mener hun ligger innenfor dette slingringsmonnet. Nemnda anser ikke at rettledningen i Nasjonal plan for profesjonsutdanningen i psykologi angir et akseptabelt slingringsmonn. Etter nemndas syn er det avgjørende hvorvidt klagerens utdanning er av et omfang og med et faglig innhold som kan anses jevngodt med den norske profesjonsutdanningen i psykologi. Nemnda kan dermed ikke legge til grunn et generelt slingringsmonn på 30 studiepoeng når det gjelder omfang innen klinisk teori og ferdighetstrening. Når det gjelder krav til forkunnskaper i masteren har klageren hevdet at det fremgår av ny oppdatert fagplan at det stilles krav til forkunnskaper i de enkelte emner. Nemnda har vurdert den nye fagplanen, hvor det fremgår at anbefalt semester oppgitt under de enkelte emner bare er anbefalinger for at studentene skal kunne fullføre studiet til normert tid. Så lenge timeplanen går opp, står studentene likevel fritt til å fullføre de ulike emnene i andre semester enn det anbefalte semesteret. Dersom emnene ikke må fullføres i en bestemt rekkefølge, kan det heller ikke være slik at emnene bygger videre på hverandre. Nemnda kan derfor ikke se at det stilles krav om forkunnskaper slik klageren hevder. I sitt møte med nemnda argumenterte klageren for at også emner som inngår i den norske profesjonsutdanningen i realiteten består av flere mindre delemner på lik linje med hennes utdanning, men at de norske universitetene samler disse delemnene under en felles emnebeskrivelse. Klageren har i denne sammenheng vist til emnetet «Complex Case analyses in Clinical Psychology and Neuropsychology» (PSYM09-CH-122) som eksempel til sammenligning med UiB sitt emne «psykologisk behandling av komplekse tilstandsbilder» (PROPSY-313). Emnet fra UiB retter seg spesifikt mot psykologisk behandling av personlighetsforstyrrelser, psykotiske tilstander, avhengighetslidelser, psykiske lidelser ved alvorlige somatiske lidelser og selvmordsforebygging. Emnet krever forkunnskaper svarende til 66 studiepoeng. Emnet fra ELTE har ikke oppgitt krav til forkunnskaper, er bredere anlagt og etter beskrivelsen av innholdet er psykologisk utvikling gjennom livsløpet et sentralt tema. Opplæring i kommunikasjon og klinisk intervju fremstår som det viktigste læringsmålet. Psykologisk behandling er ikke nevnt annet enn i litteraturlisten der kognitiv behandling av depresjon er anbefalt litteratur. Nevropsykologi er nevnt i tittelen for emnet, men gjenfinnes ikke i beskrivelsen av innholdet, læringsmålene eller litteraturlisten. De to emnene «Complex Case analyses in Clinical Psychology and Neuropsychology» og «psykologisk behandling av komplekse tilstandsbilder» kan etter nemndas vurdering ikke sammenlignes. I møtet med nemnda fremholdt klageren at utdanningen er mer omfattende både i innhold og omfang når det gjelder klinisk ferdighetstrening enn det Helsedirektoratet og faglig rådgiver har lagt til grunn. Hun viste eksempelvis til at studentene ved ELTE har besøkt barnesykehus og fått demonstrert hvordan Wechsler Intelligence Scale for Children (WISC) testen administreres og utføres i praksis. Til sammenligning gis opplæringen i WISC ved for eksempel UiB av spesialist i nevropsykologi, den forutsetter forkunnskaper tilsvarende 60 studiepoeng og utgjør to uker i teoretisk og praktisk opplæring i WISC (versjon V). I senere klinisk praksis anvender studentene testen i utredning av lærevansker hos barn, under veiledning av spesialist i nevropsykologi. Nemnda konstaterer at opplæringen i WISC ved ELTE har et betydelig mindre omfang og er på et overflatisk nivå, sammenlignet med opplæringen ved UiB. Nemnda er videre av den oppfatning at også de andre profesjonsstudiene i Norge har en mer omfattende opplæring innen WISC enn klageren har hatt i sin utdanning.

11

12 Saksnr N2017/ Nemnda har i tidligere saker vurdert den danske kandidatutdanningen i psykologi, og kommet til at en slik kandidatutdanning ikke kvalifiserer for samme yrkesutøvelse som en norsk autorisert psykolog, slik at EØS-forskriften ikke kommer til anvendelse, jf. eksempelvis HPN 2014/319 og HPN 2015/45. Da Helsedirektoratet gjennom IMI-rapport i april 2016 fikk informasjon fra ungarske myndigheter om at yrket som klinisk psykolog var lovregulert i Ungarn, og hvilke arbeidsoppgaver det ikke-lovregulerte yrket som psykolog ga adgang til i Ungarn, endret Helsedirektoratets sin praksis med å gi lisens til søkere med masterutdanning fra Ungarn. Det forhold at det tidligere har blitt innvilget lisens vil ikke være til hinder for at lisens på et senere tidspunkt avslås som følge av at det kommer frem nye opplysninger om den aktuelle utdanningen, eller som følge av at forvaltningen tidligere har lagt til grunn uriktig forståelse av regelverket. Det avgjørende for om det foreligger rett til autorisasjon eller lisens er om klageren på vedtakstidspunktet oppfyller vilkårene i helsepersonelloven 48 eller 49. Vurderinger eller informasjon gitt av Helsedirektoratet i forbindelse med tidligere vedtak som bygger på feil faktum og feil tolkning av hjemmelsgrunnlag, kan ikke binde nemnda til å tolke lov og forskrift på en måte som er rettsstridig, da et slikt vedtak vil være ugyldig. Det faktum at andre søkere med samme eller lignende bakgrunn tidligere har fått godkjent sine søknader om autorisasjon eller lisens, er ikke bindende for forvaltningens senere vurdering av den enkelte sak. Spørsmål vedrørende habilitet Til klagerens anførsel om at de norske universitetene kan være inhabile til å vurdere utenlandsk utdanning, bemerker nemnda at det motsatte utgangspunkt fremkommer i Ot.prp. nr.13 ( ) side 242, de spesielle merknadene til helsepersonelloven 48, der det står: «Før departementet fatter avgjørelse med hensyn til om autorisasjon kan gis på bakgrunn av utenlandsk utdannelse, må aktuelle utdanningsinstitusjon ha vurdert utdanningen, jf. universitetsloven 48». Det vises videre til Prop. 99 L sidene 10 og 15 der det fremgår at autorisasjonsmyndighetene kan be om sakkyndig råd fra utdanningssektoren dersom det er tvil om en søker har en utdanning som er jevngod med tilsvarende norsk utdanning. Nemnda anser ikke norske universiteter som partiske eller deres ansatte generelt som inhabile til å vurdere utenlandske utdanninger. Nemnda legger til grunn at de norske utdanningsinstitusjonene er de som er best egnet til å vurdere det faglige innhold i en utenlandsk utdanning sammenlignet med den norske utdanningen. Utdanningsinstitusjoner som sådan anses ikke som inhabile, da forespørsel om et faglig råd baserer seg på klagerens fremlagte dokumentasjon over sin utdanning, som faglige rådgivere skal vurdere opp mot norsk utdanning. Nemnda foretar selv en selvstendig vurdering av både innholdet av klagerens utdanning og det faglige rådet. Klagen har ikke ført frem, og det påklagede vedtaket stadfestes. * Rune Bård Hansen Inger Bonnie Gjerde Siv Hallgren Trond Egil Hansen Anita Lyssand Rune Raudeberg Mona Enstad

13 Saksnr N2017/ Vedtaket er godkjent elektronisk