Ikke noe å forlate av Arne Lygre novelle
Det er et stille hus jeg oppholder meg i. Jeg blir plutselig bevisst dette der jeg står alene i gutteværelset i andre etasje, det lydfattige jeg er en del av, og jeg konsentrerer meg, lytter etter noe som bryter. Det skulle være lyder i en slik gammel bygning, men jeg hører ingenting. Jeg hører bare meg selv, jeg ser dette rommet og jeg tvinger meg til å puste roligere enn kroppen krever. Det er her jeg har bodd, her jeg har levd mitt liv. Her har min kone bodd sammen med meg i den tiden vi har kjent hverandre, og etter at vår sønn ble født, også ham. Dette huset har vært hans eneste hjem, dette rommet hans eneste rom. Jeg setter meg ned i stolen, jeg hviler armene mot skrivebordet, og jeg ser ut av vinduet, jeg tenker at jeg vil forsøke å huske utsikten fra akkurat denne sitteplassen, det spesifikke perspektivet han kjenner så mye bedre enn meg, eller kjente. Jeg husker et nakent epletre, jeg husker gressplenen dekket av rimfrost, jeg husker hekken uten løv. Jeg vil huske denne vinterdagen. Gardinen i det åpne vinduet beveger seg ikke, det er vindstille, jeg fryser og jeg tenker at jeg kan gjøre det en stund, det gjør ikke noe, det er en slik dag. Jeg kunne hente en jakke, jeg tenker at jeg kommer til å bli sittende lenge, kanskje jeg gjør det. 2
Jeg ser meg selv stå i døren inn til dette rommet, eller jeg ser meg selv stå utenfor, jeg banker på døren, min sønn svarer ikke med det samme, jeg banker igjen og det kommer et slags ja, jeg åpner og sier at han har forsovet seg, han skvetter til, eller summer seg, trekker dynen over kroppen som om han er sjenert og reiser seg halvt opp, støtter seg på den ene albuen. Jeg nøler et øyeblikk, men går bort til vinduet, jeg åpner det slik jeg også hadde for vane da jeg vekket ham den gangen han var liten gutt, jeg husker ikke når denne rutinen endte, eller ebbet ut, jeg holdt på slik i årevis, min kone gikk alltid på arbeid før meg, morgenene her hjemme ble mitt ansvar, ha det fint, sa jeg til henne idet hun gjorde seg klar ute i entreen, takk, svarte hun alltid, takk, og ofte et kyss, og så gikk jeg opp for å vekke ham, få i ham frokost, følge ham i barnehage og siden sende ham til skole, og alltid slik, banke på døren hans, titte inn, se ham våkne, gå gjennom rommet og slippe inn frisk luft ved å sette vinduet på gløtt, tenke at det er noe sunt i dette, eller ikke tenke, bare gjøre, gjøre det på denne måten, hver eneste dag. Og så igjen, i går morges. Plutselig var vi i en situasjon som lignet på dem vi hadde før, et øyeblikk var det som om årene imellom ikke hadde forandret oss. Jeg tar opp telefonen. Jeg ser at det ligger beskjeder til meg, anrop jeg ikke har besvart og tekstmeldinger jeg ikke har lest, og jeg skal kanskje forholde meg til dem, jeg skal bare sitte her en stund først, vente, jeg venter på ham og jeg snur meg, ser bort på sengen, den er ennå uoppredd. Jeg tenker at jeg skal gjøre det fint her inne, det skal være ryddig når de bringer ham hjem, jeg tenker 3
det, og jeg gjør det, det går fort, det er bare sengen som skal res, bare sengeteppet som skal på, noen klær ryddes vekk, jeg bretter de rene plaggene sammen og legger dem inn i skapet, jeg kaster de skitne på gulvet i gangen for der senere å plukke dem opp, ta dem med ut på badet, jeg skal vaske dem, jeg vil det, jeg drar ikke herfra før det er gjort. Jeg hører sentrifugens siste omdreininger, og jeg tenker at jeg nesten er klar, jeg må bare henge opp klærne, det gjør jeg helt til slutt. Jeg har tid. Jeg bruker noe av den til å pakke en koffert, jeg fyller den som til en halvlang reise, jeg sier til meg selv at jeg siden kan kjøpe det jeg trenger, og dette virker, det letter oppgaven, jeg er ikke så redd for hva jeg kan glemme. Jeg fryser. Jeg blir syk. Jeg kan ikke bli syk nå, tenker jeg og går ut av det kalde rommet, jeg lar vinduet stå åpent, men lukker døren igjen bak meg, temperaturen i resten av huset er som den pleier. Jeg går ned i stuen. Jeg har båret kofferten ned fra soveværelset, nå ligger den åpen på stuegulvet, som for å være lett tilgjengelig dersom jeg kommer på ting å ta med meg fra førsteetasje, ovenfra er det i hovedsak kommet klær og toalettsaker, her nede er det muligens noen gjenstander jeg vil pakke med, objekter det er knyttet et minne til, slikt noe. Jeg finner et askebeger. Det står i et skap i stuen, et reolskap, der det meste av det selvlagde min sønn har kommet hjem med til slutt har havnet, tegninger, dorullfigurer, håndarbeid og keramikk, etter at vi en stund hadde hatt dem stående eller hengende fremme, i vinduskarmen eller på 4
kjøleskapdøren, ble de siden lagret her. Jeg velger en av de tingene jeg kan knytte et minne til, dette askebegeret med mørk blå glasur, jeg kan huske at han ga det til meg, ikke egentlig som en gaveoverrekkelse, det var ingen spesiell anledning, men rett hverdagslig, liksom en tilfeldig gest, noe han bare ville glede meg med, og jeg ble glad, jeg er glad, det er nå en gjenstand av stor verdi, tenker jeg, jeg røyker ikke, men jeg kan ta en sigarett innimellom, en øl og en sigarett kan jeg unne meg en gang iblant, jeg skal senere sitte et helt annet sted og nyte dette, tenker jeg, en kveld skal en slik opplevelse knytte meg til min nære historie. Min kones telefon ringer igjen. Jeg kan ikke høre den, men ser skjermen lyse opp, jeg satte den på lydløs da jeg oppdaget at hun hadde lagt den igjen hjemme. Den ligger på salongbordet, men jeg bryr meg ikke om å se etter hvem som forsøker å få tak i henne, jeg tenker isteden enda en gang på hva det betyr, det at den ligger her ved siden av meg, og at den ikke er der, hos henne, at hun ikke har den med seg, at hun ikke får den samme informasjonen som meg, hun vet ingen ting, tenker jeg, for henne er vår sønn ikke død, de forsøker forgjeves å få tak i henne, alle som ringer og melder for å vise sin omtanke, men ingen får kontakt, ikke ennå, jeg kan ringe henne om jeg vil, jeg vet hvor hun er, hun ga meg navnet på hotellet, hun måtte jo nesten det, noe annet ville virket forunderlig, men jeg venter, jeg orker ikke henne akkurat nå, det har gått opp for meg at jeg kanskje ikke trenger å forholde meg til henne på en stund. Det er min sorg nå, tenker jeg, la den bare være som den er, la den ikke overskygges av hennes, tenker jeg. Hun skal være hjemmefra et par netter, hun har snakket om denne reisen i noen uker og jeg har spilt med, latt som om det hun sier hun skal gjøre er 5
det som skal skje, overfor henne har jeg ikke nevnt det jeg vet, mannen hun har med seg. Jeg kjenner ham. Jeg vet ikke hvordan de har kommet dit de er, de ulike hendelsene som har ledet dem til det de nå opplever, men jeg forstår henne på et vis. Hun og jeg er ikke lenger noe, sammen. Jeg er ikke lenger den jeg var. Eller, kanskje den jeg var ble skjult av den jeg ville være, den jeg trodde hun ville ha, en tid, i noen år etter at vi var nye for hverandre, og jeg likte det, jeg ble glad av å oppleve disse sidene i meg selv, det hun fikk meg til å fremheve og det jeg fremhevet fordi jeg tenkte at det gjorde seg, men det holder ikke i et livsperspektiv, det tilgjorte slipes av litt etter litt og igjen står bare det umiddelbare, det jeg klarer å være uten forsett av noe slag. Og dette, det som er tilbake, er noe et annet menneske kan forlate. Også min telefon er satt lydløs. Jeg hører den ikke, men ser at det er flere forsøk på kontakt nå enn for noen timer siden. De første meldingene kom like etter at presten hadde vært her for å gi meg beskjeden, tenker på dere i denne tunge tiden, står det i den eneste jeg så langt har lest, det er bare ett døgn siden, men det føles lenger, det er lenge siden og jeg husker ikke natten imellom, men jeg må ha forlatt huset på et tidspunkt og beveget meg ned til sentrum, jeg har gått rundt i gatene og noen har sett meg, flere har nok fått med seg dette forstyrrede. Det gjør ikke noe. Det er en slags trøst. Slik kan jeg også være, tenker jeg. Jeg sitter i stuen. Jeg sier til meg selv, dette er ingen hevn. 6
Jeg kan se det meste av forhagen fra lenestolen jeg sitter i, plankegjerdet mot veien, den hellelagte gangstien som leder ned til garasjen, og jeg tenker at jeg snart skal se begravelsesbilen svinge inn porten og stanse, jeg skal se to menn stige ut av bilen og titte opp mot huset, vente på at jeg skal komme dem i møte, slik at vi sammen kan bære kisten inn i huset, opp én etasje, inn på den dødes rom. Det kan hende det holder at vi er tre, har de sagt, dersom det ikke går så har du kanskje en nabo eller noen andre som kan hjelpe til, sa de, noe jeg ikke svarte direkte på, det ordner seg, tenker jeg, det klarer vi, sier jeg til meg selv. Den svarte bilen runder svingen, kjører sakte bortover veien og det signaliseres at den skal svinge inn hit, jeg husker det oransje blinklyset. Vi klarer det. Kisten står der jeg har tenkt å ha den, slik jeg har insistert på, jeg vil ha ham hjemme, har jeg sagt, han skal ikke stå på et kjølelager denne uken. Det går fint, sier mennene, det er kaldt nok her, sier de, og jeg kjenner et øyeblikk at jeg er tilfreds, det blir som jeg har forestilt meg, tenker jeg, og følger dem ut, lukker ytterdøren idet jeg hører dem starte bilen. Jeg tar på meg vinterjakken. Jeg plukker også en sommerjakke ned av kleshengeren, på vei opp i andre etasje går jeg innom stuen og legger den i kofferten. Slik husker jeg min sønns rom. Madrassen er skjøvet inn under sengen og kisten står rett på sengeplankene. Det er mennene som har foreslått det, er det ikke bedre at kisten står stødig, har de 7
sagt, og ikke på en myk madrass, og selvsagt, jeg skulle tenkt på det før, jeg tenker ikke. Han har forsovet seg, likevel står han ikke opp. Jeg har åpnet vinduet, jeg er på vei ut av rommet hans, men han blir liggende. Jeg sier ikke noe. Det irriterer meg, dette handlingsløse, men jeg er taus, jeg blir bare stående i gangen, nøle, han får ta konsekvensene selv, tenker jeg og likevel klarer jeg ikke gå ned på kjøkkenet, ikke med det samme. Jeg er nede, og jeg lytter etter trinn i trappen, støy fra baderommet, kanskje, et øyeblikk tror jeg at vannet renner i dusjen, men det stemmer ikke, jeg hører ikke noe, det er bare lyder og bråk jeg selv er skyld i, jeg bruker røsten til tross for at jeg er alene, han må jo på skolen, sier jeg, han kan ikke ha fravær flere dager dersom han skal få dette året godkjent, sier jeg, det er ingen ro, jeg sitter ved kjøkkenbordet, jeg har en kaffekopp stående foran meg, avisen ligger oppslått, jeg forsøker å samle meg, jeg er ikke tilstede. Jeg får ham opp. Jeg ser at det er min vilje som dominerer, jeg kjenner igjen en tvangssituasjon jeg selv har skapt, men det skjer, jeg klarer ikke å la ham være, han skriker til meg, han gråter, jeg orker ikke mer, sier han og jeg misforstår, det er bare noen få måneder igjen av skoleåret, sier jeg og holder oppe presset, jeg får ham inn på badet, ikke med makt, men likevel, han lukker døren bak seg. Jeg er fornøyd. Jeg ser ham sitte ved samme bord som meg. Han spiser en brødskive, vi er enige om at han likevel 8
ikke rekker første skoletime, da er det bedre å spise en ordentlig frokost, jeg ser på ham, han er ennå våt i håret og jeg tenker at han må ta seg sammen, vi kan alle ha en dårlig periode, tenker jeg, men da kan vi ikke gi etter, det kan være fristende noen ganger, jeg vet det, jeg har vært nær selv, men det går ikke, det går bare ikke, vi har et ansvar for vårt eget, jeg sier noe av dette til ham, jeg husker ikke akkurat hvordan jeg ordlegger meg, men jeg gir ham formaninger, det er ingen samtale, han ser på meg og han ser i bordet, du kjenner meg ikke, sier han, det er det siste han sier til meg, og jeg tenker at han har rett, hvem er du? tenker jeg, men jeg sier det ikke høyt, heldigvis, denne gangen er det en korrigerende impuls mellom tanke og tale. Det er ingen overensstemmelse mellom hans opplevelse av en situasjon og min, ingen gjensidig forståelse som oppstår bare fordi vi er far og sønn, det genetiske vi deler, eller at vi har bodd sammen i alle disse årene, livet i dette huset, det hjelper ikke, han er alene, hans tungsinn er noe jeg ser utenifra, det er min frustrasjon over hans situasjon, innimellom er det mitt tungsinn over hans, jeg er fortvilet fordi jeg vet hvordan han har det, men det er en avgrunn mellom disse erfaringene, jeg kan ikke oppleve det han opplever, og vi sitter ikke lenger ved siden av hverandre på et kjøkken i et gammelt hus. Jeg er snart ferdig her. Jeg skal bare sitte noen timer på hans rom, jeg skal ha kisten foran meg, og jeg kommer til å forestille meg sundet der han ble funnet, jeg tenker på øyeblikket da det skjedde, om han var bevisst etter fallet fra broen, og jeg tenker på andre ting, på hvorvidt timene i saltvann vil påvirke forråtnelsesprosessen, og jeg forbanner disse tankene, det er ikke viktig, sier jeg til meg selv og ser for meg alle detaljer. Senere løsner jeg 9
skruene og løfter av kistelokket, jeg ser på ham og jeg lar hånden møte det kalde kinnet hans, jeg tar farvel og jeg sier høyt noe av det jeg ellers ville sagt i begravelsen, jeg skal ikke ha behov for selv å være i kirken da. Utpå natten skal jeg sovne i hans stol, jeg vil sove noen timer og så våkne til en dag hvor jeg skal se over alt en siste gang, rom for rom skal forlates før jeg låser meg ut av huset og slipper nøkkelen inn gjennom brevluken. Da, stående utenfor mitt tidligere hjem, skal jeg ringe til min kone. Hun er nok på et hotellrom, kanskje i en seng, resepsjonisten vil sette samtalen over til henne og ham, og hun kan da forholde seg til dette, hun også, så snart hun har hørt hva jeg har å si. Det vil ikke være noen samstemmighet mellom hennes sorgreaksjon og min. 10