Hilde Bojer: EN RETTFERDIG VERDEN?

1 Hilde Bojer: EN RETTFERDIG VERDEN? I nyere tid er den mest kjente og innflytelsesrike bok om rettferdig fordeling A Theory of Justice av den amerikanske filosofen John Rawls (1921 - ). Boka utkom i 1971. Rawls prøver å skjære gjennom den gamle debatten om frihet eller likhet; han argumenterer for et samfunn med frihet og likhet; et samfunn med mangfold i livsformer sammen med sosial og økonomisk likhet. Rawls bok var en ny giv også på den måten at etter Rawls er det igjen blitt tillatt med systematisk tenkning om rettferdighet, altså om hvordan verden burde være. Boka kom etter en lang periode hvor samfunnsvitere og filosofer bare syntes de hadde lov til å forklare verden, ikke endre den, som Marx uttrykte det. Etter Rawls er det vokst fram en moderne litteratur om emnet rettferdig fordeling. To emner er særlig drøftet. Det ene dreier seg om hva som bør være likt fordelt i et rettferdig samfunn. Alle tenkere i den moderne vestlige verden er enige om at det bør herske likhet i en eller annen forstand, om ikke på annen måte så i form av likhet for loven og formelt like rettigheter. Det er ikke legitimt å argumentere for lovfestet diskriminering på grunnlag av rase eller kjønn, for eksempel. Denne enigheten om i det minste formell likhet har røtter i den vestlige opplysningstida, og skiller seg skarpt fra tenkningen i de gamle europeiske stendersamfunn. Der var rettigheter og plikter bestemt av hvilken stand du var født inn i, hvor gammel du var, og om du var kvinne eller mann. En mulig klassifikasjon av rettferdighetsteorier er derfor etter hva slags likhet de krever. Like rettigheter, like muligheter, like ressurser, lik funksjonsevne, lik inntekt, lik velferd er noen kandidater til kriterium for rettferdig fordeling, som alle gir hver sin fordelingspolitikk. Et kjent skille er likhet i mulighet kontra likhet i utfall eller resultat. Et argument mot å betrakte likhet i utfall som rettferdig er at utfall er bestemt både av menneskers frie valg og av de muligheter de har til å velge. Det rettferdige er derfor å gjøre mulighetene likest mulig, men å respektere de ulikheter som skyldes egne valg. Enn annen sak er vanskene med å vite hvilke ulikheter som skyldes hva. I diskusjonen

2 om utjamning forteller høyre-og venstre sida gjerne hver sin historie om hvor ulikhetene kommer fra. Høyresida legger vekt på egne valg, venstresida på ytre omstendigheter. Likhet i muligheter er et prinsipp nesten alle kan slutte seg til; uenigheten dreier seg ofte om hvorvidt likhet i muligheter er tilstrekkelig. Når prinsippet skal presiseres, er det imidlertid rom for betydelig uenighet. Men heller ikke likhet i resultat er entydig. Lik timelønn for alle gir ulik årsinntekt hvis folk velger forskjellig arbeidstid, og ulik livsinntekt hvis det er forskjeller i hvor lenge vi er yrkesaktive. Regjeringen Bondeviks utjamningsmelding analyserer økonomisk ulikhet hovedsakelig som ulikhet i husholdningsinntekt. Men det er ikke gitt at to like husholdningsinntekter skal betraktes som rettferdig like hvis den ene er tjent opp av en person, mens de er flere om å tjene opp den andre. Vi har altså en konflikt mellom likhet i inntekten til personer og likhet i inntekten til husholdninger. Det andre viktige temaet er hvordan rettferdighet kan begrunnes. Spørsmålet er: kan det finnes grunnleggende prinsipper som vi kan bygge på for å utlede hva som er rettferdig fordeling? I John Rawls banebrytende bok leverer han svar på begge disse typer spørsmål. Boka ble skrevet for å vise er hvordan vi kan utlede de grunnleggende prinsipper for institusjoner og fordeling i et rettferdig samfunn. Etter Rawls mening er det en felles oppfatning om rettferdighet, om spilleregler, som skal binde samfunnet sammen. Limet i et samfunn behøver da ikke være felles språk, kultur, religion, historie eller livsform. Et samfunn bygd på frihet og rettferdighet skal ha plass for mange ulike oppfatninger om hva som er det gode liv. På dette grunnlag bygger Rawls sin versjon av den gamle tanken om en samfunnskontrakt. Samfunnskontrakten i Rawls versjon er den kontrakt frie mennesker kunne tenkes å inngå med hverandre som grunnlag for et samfunn, et fellesskap, bygd på frivillig deltaking. At alle deltar frivillig må innebære at det er full enighet om samfunnskontrakten. Nå vet Rawls like godt som vi andre at det ikke er noen frivillig sak for oss mennesker om vi skal bo i samfunn eller ikke. Men Rawls spør: hvordan ville samfunnet,

3 og spesielt fordelingen av økonomiske goder, ha sett ut hvis deltakelse i samfunnet hadde vært frivillig, også for de verst stilte? Hvis med andre ord alle medlemmene i samfunnet var enige om at fordelingen var rettferdig? Hovedprinsippene i dette tenkte samfunnet mener Rawls vi kan resonnere oss fram til ved et tanke - eksperiment. Vi tenker oss en opprinnelig situasjon hvor alle medlemmene i samfunnet kommer sammen for å inngå en kontrakt som alle kan være enige om. Når kontrakten inngås, er deltakerne ukjente med sin stilling i samfunnet. De vet ikke hvor i samfunnets fordeling av goder de selv vil havne, ikke hvilket kjønn de vil bli, hvilken hudfarge de får, eller hvilke talenter og anlegg de vil komme til å ha. De må ta inn over seg at de kan være blinde eller seende, atletiske eller halte - eller jevnt middelmådige. Kontrakten skal med andre ord inngås bak et uvitenhetens slør, et sentralt begrep i denne typen resonnement. Ved hjelp av dette tanke-eksperimentet stiller Rawls valget av prinsipper for rettferdig fordeling som et problem av typen valg under usikkerhet. Den fordeling av økonomiske goder er rettferdig som vi ville velge hvis vi ikke visste hvor i fordelingen vi ville havne. Det er langt fra opplagt at det ville være enstemmighet om hvordan samfunnskontrakten skal være. Rawls resonnerer seg imidlertid fram til at rasjonelle mennesker faktisk ville være enige: alle ville velge trygghet framfor risiko. Rasjonelle mennesker vil i en slik situasjon bli enige om to grunnleggende prinsipper, mener Rawls: 1. Hver enkelt skal ha den samme rett til den mest utstrakte frihet som er forenlig med at andre også har rett til den samme frihet. 2. Det skal være sosial og økonomisk likhet med mindre ulikhet er til fordel for dem som er dårligst stilt. Det første kalles frihets-prinsippet. Prinsipp nummer to har fått navnet maximin i de mange kommentarer til Rawls. Jeg velger å kalle det Rawls likhetsprinsipp. Det er dette prinsippet Rawls er mest kjent for. Rawls likhetsprinsipp erkjenner at selve fordelingen av kaka kan påvirke hvor stor den blir. Han tillater avvik fra fullstendig likhet der hvor økonomiske eller andre

4 incentiver er nødvendige for å gjøre økonomien mer effektiv. Men det må finnes virkemidler som omfordeler gevinsten til alle. Økt produksjon hvor resultatet bare tilfaller dem som er rikest fra før kan ikke godtas. For Rawls er frihetsprinsippet det viktigste av de to. Det inneholder for det første de vanlige borgerlige rettigheter og friheter: religionsfrihet, trykkefrihet, organisasjonsfrihet. Dernest slår det fast hver enkelts frihet til å velge sin egen livsform, og til å leve den ut, så lenge hun ikke undertrykker andre. Prinsippet går mot enhver form for kulturell ensretting og ensretting i livsform. Men merk at den enes frihet aldri må gå på bekostning av frihet til den annen. De praktiske problemene med å trekke grensen mellom egen frihet og inngrep i andres frihet synes jeg personlig ikke Rawls ikke drøfter overbevisende. Spesielt har Rawls overhodet ingen drøfting av hvordan menns frihet til å forfølge sin karriere kan undertrykke friheten til kvinner, eller hvordan foreldres frie valg kan gå på bekostning av barna. På dette feltet er han blitt kritisert av feministiske filosofer - og han har innrømmet at kritikken er berettiget. Ikke alle tenkere er enige med Rawls i de slutninger han trekker om innholdet i samfunnskontrakten. Men grunntrekkene i metoden hans har bred oppslutning. Med metoden mener jeg tanke-eksperimentet med valg bak uvitenhetens slør. Vi tvinges til å spørre oss selv: hva om jeg hadde vært en annen enn den jeg er? Valg bak uvitenhetens slør er et hjelpemiddel til å tenke upartisk; til å arbeid ut en teori for rettferdighet hvor alle teller likt og hvor alles interesser er like viktige. Prinsippet om at å være rettferdig er å være upartisk tror jeg har bred oppslutning også allment, i hvert fall i vår kultur og i vår tid. Likhetsprinsippet til Rawls er i slekt med tanken bak bak forsikring. Forsikring bygger på at uhell kan ramme hvem som helst: vi er villige til å betale en premie for å få erstatning hvis uhellet skulle være ute, selv om premien er tapte penger hvis uhellet ikke skjer. Det er kanskje på tide å minne om at velferdsstaten bygger på et forsikringsprinsipp, og at sosiale trygder er et annet ord for forsikring. Trygdene forsikrer oss mot uhell som arbeidsløshet, sykdom og uførhet. Det er svaret på argumentet om at statlige utbetalinger skal gå til dem som trenger det mest, og at det er ufornuftig at de

5 samme gruppene både betaler skatt og mottar ytelser fra det offentlige. De samme argumentene kan brukes mot bilforsikring, brannforsikring og reiseforsikring. Den viktige debatten er om hvilke forsikringer som skal være offentlige og hvilke som skal være private, hvilke som skal være tvungne og hvilke som skal være frivillige. Det er sterke forsikringstekniske argument for å ha offentlig tvungen forsikring mot arbeidsløshet, sykdom og uførhet. Rawls likhetsprinsipp utvider den sosiale forsikring til å gjelde fra før vi blir født. Tilfeldighetene avgjør både hvem du er er født som og hvordan du vokser opp, i den forstand at dette er forhold som ingen selv kan velge eller ha kontroll over. Det er tilfeldig både hvilke foreldre vi får og hvilke gener vi tar med oss fra foreldrene våre. Likhetsprinsippet innebærer også en forsikring mot å bli født slik at du ikke har vett, eller økonomi, til å forsikre deg. Forsikring i dette perspektiv er et annet, kanskje mer tidsriktig, ord for solidaritet. Likhetsprinsippet kan brukes som praktisk kriterium ved utforming av støtteordninger, for eksempel barnetrygd. Enkelte ønsker at barnetrygden skal behovsprøves mot foreldrenes inntekt, ut fra argumentet at trygden skal nå dem som trenger det mest. Å nå dem som trenger det mest er nesten det samme uttrykket som Rawls til fordel for dem som er dårligst stilt. Nå er det to måter en overføring som barnetrygden kan treffe feil på. Den ene er at den går til folk som ikke trenger pengene, den andre er at den ikke når fram til folk som trenger pengene. Det er kjent at jo strengere og vanskelige regler det er for å motta en overføring, jo større blir feilen av type to, altså underforbruket. Rawls likhetsprinsipp slår fast at det er viktigere å hindre underforbruk enn overforbruk. Hvis vi vil sikre at alle de som trenger det mest også mottar barnetrygd, må vi ta kostnadene med å la den gå til alle slik som nå. Nå kan mange mene at Rawls likhetsprinsipp skurrer som prinsipp for rettferdighet fordi rettferdighet har å gjøre med hva du har gjort deg fortjent til. Hvor blir det av belønning etter ytelse? Og hvor blir det av prinsippet om at de som skaper verdiene også skal høste fruktene? En svaket ved prinsippet lønn etter ytelse er at det er ufullstendig. Ikke alle

6 medlemmer av samfunnet bidrar eller bør bidra til produksjonen. Forsørgelse av barn kan for eksempel ikke utledes av noe prinsipp om eller lønn etter ytelse. Likevel har prinsippet lønn etter ytelse betydelig oppslutning i den allmenne debatt om rettferdig fordeling. De som forsvarer høye lederlønninger, viser gjerne til at god ledelse er avgjørende for hvordan bedriften greier seg. Krav om husmorlønn, pensjonspoeng for husmødre og deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller bygger åpenbart på det premiss at husarbeid og omsorgsarbeid er ytelser som fortjener sin lønn. Nå finnes det finnes to prinsipielt helt ulike begrunnelser for lønn etter ytelse. Den ene går på rettferdighet eller rettigheter: en person har rett til å eie frukten av sitt arbeid. Den andre er pragmatisk: det er nødvendig med incentiver for å få folk til å yte; ulikhet lønner seg fordi den gjør kaka større. Rawls godtar et stykke på veg den pragmatiske begrunnelsen, men ikke den prinsipielle. Videre dekker slagordet lønn etter ytelse to helt forskjellige prinsipp, nemlig lønn etter innsats og lønn etter resultat. Nå tror jeg lønn etter ytelse har så bred oppslutning nettopp fordi vi tenker oss at resultatet vanligvis avspeiler innsatsen. Men logisk er innsats og resultat begrep vi må skjelne mellom. Slit gir ikke alltid lønnsomt resultat, og bak de gode resultat kan det ligge flaks like vel som hardt arbeid. Den klassiske rett til å beholde frukten av sitt arbeid må bety en rett til lønn etter resultat, ikke etter innsats, slik blant andre Marx gjorde klart. For å kunne lønne etter resultat må vi vite hva resultatet av en gitt innsats er. I en økonomi bygd på arbeidsdeling og samarbeid, kan ingen av oss leve av det vi selv produserer i bokstavelig forstand. De fleste av oss arbeider i et fellesskap med andre hvor det målbare resultatet, eller frukten, ikke kan tilskrives noen enkelt person eller gruppe av personer. På 1800 tallet og et stykke inn i vårt århundre var det flere økonomer som arbeidet for å løse det teoretiske problem: hvor mye av produksjonen stammer fra hvilken klasse eller person? Marx var som kjent en av dem: han mente å ha vist at alle verdier var skapt av arbeiderklassen, og at denne derfor ble utbyttet av kapitalistene. Jeg synes verken Marx eller noen av de andre kom fram til en overbevisende løsning. For tiden er det to

7 ytterfløyer i ideologisk tenkning som mener både at at problemet med å finne ut hvem som skaper hvor store verdier er løst og at de som skaper verdiene rettmessig bør eie dem. Det er de ekstreme liberalister på dene ene side og de ortodokse marxister på den annen. Rawls' utgangspunkt er at samarbeid og arbeidsdeling i samfunnet skaper en materiell gevinst, men at det verken er mulig eller rettferdig å si hvem som skaper hvor stor del av gevinsten. Rettferdighet tilsier at gevinsten bør komme alle til gode. Også de mest effektive og produktive medlemmer av samfunnet er avhengige av samarbeid for å kunne dra full nytte av effektiviteten sin. Selv de mest talentfulle ville greie seg dårligere på en øde øy enn i et fellesskap nær sagt uansett hvor mye skatt de må betale. Legg merke til at her stiller Rawls på hodet det vanlige spørsmålet: hvordan skal samfunnet kunne holde på de flinkeste. Rawls spør: hvordan kan vi lage et samfunn hvor også de som kommer dårligst ut føler at de hører hjemme. I følge Rawls er det de som får mest ut av fellesskapet som også har de største pliktene til å gi noe tilbake. Rawls peker også på at verdien av det vi er med på å skape ofte avhenger av forhold utenfor vår egen kontroll, altså er det meningsløst å bruke denne verdien til å måle hva vi rettferdig har fortjent. De fleste kjenner til det problem mange u-land har med svingninger i råvareprisene: når kaffeprisen går ned synker verdien av produksjonen i Ghana. Det har ingen mening å hevde at dette har Ghaneserne fortjent. Når oljeprisen går opp, stiger verdien av Norges produksjon, uten at noen her i landet har gjort noe for å fortjene det. Det pragmatiske syn at lønnsforskjeller kan gjøre økonomien mer effektiv er lettere å begrunne, blant annet fordi det i hvert fall i prinsippet er mulig å finne ut av hvorvidt, og i tilfelle hvilke, lønnsforskjeller som virker slik. Innenfor en enkelt arbeidsplass kan det viktigste for produktiviteten være at eventuelle lønnsforskjeller blir oppfattet som rettferdige, og at arbeidsmiljøet også ellers er godt. På den anne side var det nok fornuftigere å trekke folk til oljeindustrien ved å by lønnene opp enn ved å beordre dem dit med tvang. Jeg har ikke med dette sagt at de inntektsforskjellene som faktisk finnes i Norge og i

8 verden i dag er nettopp de som gjør økonomien effektiv. Argumentene som brukes for å forsvare de høye direktørlønningene er for eksempel uholdbare, i tillegg til at de ofte er selvmotsigende. (Hilde Bojer er lærer i sosialøkonomi ved Universitet i Oslo.)