Åpningsinnlegg Petter Øgar, Ekspedisjonssjef for Kommunetjenesteavdelingen, Helse- og omsorgsdepartementet Nasjonal konferanse om investeringstilskudd 27.mars 2012 Halvveis til 12 000 Kommunene er vant med utfordringer. Men kombinasjonen av den demografiske utviklingen vi står overfor, utviklingen av nye behandlingsmuligheter og befolkningens krav og forventninger blir krevende. Behovet for tjenester vil øke, og det vil stilles nye krav til hvordan tjenestene både organiseres, dimensjoneres og ytes. Ikke minst får dette konsekvens for hvordan byggene vi skal yte tjenester i skal utformes og tilrettelegges. De aller fleste av byggene som folk skal bo i, og som det skal ytes tjenester i, er i tillegg allerede bygget. Det ble i 2008 opprettet et nytt øremerket tilskudd til kommunene for å øke kapasiteten og kvaliteten på boligmassen som benyttes i pleie- og omsorgssektoren. Denne tilskuddsordningen danner bakgrunnsteppet for konferansen her i dag. Målsetningen for ordningen er å gi tilsagn om tilskudd til 12 000 heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008 til 2015. Det mest sentrale kravet for å få tilskudd fra staten er at plassene må benyttes av mennesker med behov for heldøgns omsorg. Ved utgangen av 2011 var vi kommet halvveis i planperioden, og det er derfor naturlig å benytte denne anledningen til å gjøre opp status så langt i ordningen samtidig som vi i løpet av konferansen skal se nærmere på hvilke muligheter som finnes for støtte, og hva slags boliger vi skal bygge for fremtiden. 1
Det har i media ofte vært fokusert på at det ikke blir gitt mange nok tilskudd til å dekke etterspørselen. Uten å gå inn på hvordan media dekker behovssituasjonen i sektoren, er det viktig å minne om at ordningen er lagt opp slik at kommunene selv må søke om tilskudd. Staten kan ikke presse kommunene til å søke om tilskudd for å øke antallet heldøgns omsorgsplasser, eller renovere den bygningsmassen de allerede har ut over de krav til kommunale tilbud og tjenester som følger av lovgivningen Det er ulike meninger om hvorvidt ordningen er god nok økonomisk, både i forhold til tilskuddssatser og om det i tillegg burde vært gitt tilskudd til drift av plasser. Uansett er det denne ordningen og disse tilskuddsnivåene som gjelder, og ordningen er tidsbegrenset. Ved utgangen av 2011 var det gitt nesten 5250 tilsagn om tilskudd. Det er bare så vidt bak skjema for å være halvveis til 12 000. Vi er altså nesten halvveis til 12 000, og det er et godt resultat. Samtidig er det nødvendig å presisere enda en gang at ordningen er tidsbegrenset. Derfor er det viktig at kommunene griper muligheten mens den er der. Ordningen ble i 2011 endret på flere ulike måter for å bedre de økonomiske forutsetningene, og gjøre ordningen mer tilgjengelig og mindre risikofylt i forhold til statsstøtteregelverket og lov om offentlige anskaffelser. Det har samtidig vært stilt til rådighet romslige årlige rammer i forhold til antallet boenheter som kan innvilges tilsagn om tilskudd. Det er lagt som en forutsetning i tilskuddsordningen at alle boenheter som mottar tilskudd skal være tilpasset mennesker med demens og kognitiv svikt. Mange har nok stilt spørsmål om hva dette innebærer i praksis. Vi skal senere i 2
konferansen få høre mer om de konkrete sidene ved dette, men jeg vil oppsummere hovedpoenget med følgende tre ord: SMÅTT ER GODT. Begrunnelsen for denne holdningen er at dersom våre bygg er tilrettelagt og tilpasset de av våre tjenestemottakere som kanskje er svakest, er det også godt tilrettelagt for andre mottakergrupper. Dette innebærer blant annet at vi må tenke nytt om hvordan våre botilbud for mennesker med behov for pleie- og omsorgstjenester innrettes og organiseres. Vi må bort i fra den tradisjonelle institusjonstankegangen, og vi må inkludere de bygg vi yter tjenester i inn i lokalsamfunn og hverdagsliv. Nye brukergrupper krever samtidig et større mangfold av boligløsninger, og det er derfor ikke nok å kopiere tradisjonelle bygg. De nye behovene som gjør seg gjeldene utfordrer dermed kommunene til å tenke nytt. Kommunene ble også utfordret når ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede trådte i kraft. Kommunene ble nødt til å tenke annerledes, og de intensjoner som ble lagt til grunn for ansvarsreformen gjelder fortsatt i dag. Dette gjenspeiles også i de tre ordene SMÅTT ER GODT, og således er de krav som stilles i investeringstilskuddet om tilpasning og tilrettelegging til mennesker med demens og kognitiv svikt også i tråd med ansvarsreformens intensjoner for lokalisering og utforming av boenheter. I forhold til den demografiske utviklingen med en aldrende befolkning har vi et pusterom de nærmeste 10 15 år fordi vi ikke blir flere eldre over 80 år i denne perioden, og fordi en betydelig andel av ressursene i omsorgssektoren nettopp er knyttet til aldersgruppen over 80 år. Denne perioden må vi benytte til å forberede og planlegge for den sterke veksten som kommer fra 2025 og videre framover. 3
Demografisk sett er Norge også av de land i Europa som vil ha de minst dramatiske endringer i alderssammensetningen i befolkningen, dels fordi vi allerede har gjennomgått slike endringer, og dels fordi vi har høyere fødselstall, slik at aldringen er kombinert med fortsatt befolkningsvekst. Den nye seniorgenerasjonen vil samtidig ha flere ressurser å møte alderdommen med. De nye eldre har bedre økonomi, bedre boforhold, høyere utdanning og bedre helse enn noen annen tidligere eldregenerasjon. En 80-åring i 2030 blir derfor ikke det samme som en 80-åring i 2010. I framtidsplanlegging bør vi på bakgrunn av dette ikke bare framskrive problemog sykdomsbildet, men også ta utgangspunkt i de ressursene den eldre befolkningen vil ha, og sørge for at de blir tatt i bruk. Samtidig må vi ta innover oss at nesten hele veksten de siste 20 årene i den kommunale omsorgssektoren handler om brukere under 67 år. Denne gruppa er tredoblet i denne perioden, og har tatt i bruk mye av den vekst som er tilført i disse årene, enten det er snakk om årsverk eller omsorgsboliger. Likevel fortsetter den offentlige debatten å handle om eldreomsorg og sykehjemsdekning, som om ingenting har skjedd de siste 20 årene. I dag er hjemmetjenestene større enn institusjonstilbudet, enten det er snakk om brukere, økonomi eller utførte årsverk. Dette er viktige perspektiver å ta med seg når man planlegger fremtidens botilbud. Et annet viktig perspektiv er de konsekvenser samhandlingsreformen har for kommunene. Reformen handler om å satse mer på forebygging fremfor bare å reparere, om å bygge opp helsetilbud nær der folk bor, og om å få et helsevesen som henger bedre sammen. Som ledd i samhandlingsreformen får kommunene 4
fra 2016 en lovpålagt plikt til å ha et tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. Den enkelte kommune får stor mulighet til å utforme tjenestetilbudet selv, men det vil for de fleste kommunene være fornuftig å se sitt samlede behov for sengeplasser og planlegge løsninger ut i fra dette, enten alene eller sammen med andre kommuner. I tillegg til pasientene som trenger et øyeblikkelig hjelp-tilbud kan det være plasser til korttidsopphold, avlastning, palliasjon eller rehabilitering. Det er viktig at kommunene allerede nå kommer i gang med planlegging i forhold til denne problemstillingen, og det er også viktig å understreke at kommunene kan søke om investeringstilskudd til etablering av dette tilbudet. Øyeblikkelig hjelptilbudet skal gjelde for pasienter som har behov for akutt hjelp eller observasjon, men som ikke trenger sykehusbehandling. Derfor vil ordningen bidra til at de som sliter med kjente og langvarige sykdommer kan få raskere og god helsehjelp nærmere der de bor. Tilbudet kan etableres som en del av et allerede eksisterende tilbud i kommunen, som for eksempel opp mot sykehjem eller interkommunal legevakt. Det kan også settes i sammenheng med et kommunalt tilbud før, istedenfor og etter sykehusbehandling, og i mange tilfeller kan det også være aktuelt med et samarbeid mellom flere kommuner. Kommunenes utgifter til etablering og drift av øyeblikkelig hjelp fullfinansieres gjennom overføring av midler fra de regionale helseforetakene, og kommunene kan som nevnt i tillegg søke om investeringstilskudd til dette tilbudet. 5
Historien viser at norske kommuner har en lang historie på å drive lokalsamfunnsutvikling ved hjelp av innovative prosesser kanskje uten å kjenne begrepet innovasjon. Og som Hagen-utvalget har pekt på: Omsorgssektoren er i seg selv en av de viktigste innovasjonene i norsk samfunnsliv de siste 40 år. Utbyggingen av de kommunale omsorgstjenestene var et svar på noen av de viktigste utfordringene samfunnet da sto overfor. I vår sektor har vi blant annet sett hvordan yngre mennesker med funksjonsnedsettelse har gått foran i bruk av ny teknologi og tekniske hjelpemidler i ønsket om å delta aktivt i samfunnet i arbeidsliv, utdanning, kulturliv og politikk. De vil ha assistanse til dette, og ikke bli pleiet til taushet. Jeg tror den nye seniorgenerasjonen vil følge etter. De nye eldre blir annerledes. De kommer nok til å ha høye krav. De kan oppleves å bli vanskelige pasienter. Og jeg er overbevist om at de ikke bare vil legge seg bakover og bli passive konsumenter. De vil delta, og helst ta styringen. Jeg tror også at de vil være en av de viktigste drivkreftene bak nye løsninger i omsorgssektoren. En viktig faktor i utviklingen av fremtidens botilbud vil derfor i stor grad også være implementeringen og bruken av ulike typer velferdsteknologi. Derfor er det i investeringstilskuddet stilt krav om at alt som bygges og renoveres med investeringstilskudd skal være tilrettelagt for tilkobling av elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingssystemer og annen velferdsteknologi. Målet med velferdsteknologi må være å gi brukerne mulighet til selv å klare sin egen hverdag ved hjelp av tekniske hjelpemidler, tilrettelegging og støtte, og på 6
den måten fremme selvstendighet og bidra til uavhengighet av andre. Vi må gi både brukere og pårørende større trygghet og avlaste dem for bekymring gjennom bruk av teknologi for sporing og observasjon, alarmer og sensorer. Samtidig må vi gi brukere og pårørende mulighet til å delta i brukernettverk og holde løpende kontakt med hverandre og med hjelpeapparatet gjennom bruk av nye sosiale medier. Vi må gi alle parter større muligheter til å skaffe seg opplysning og motta veiledning gjennom nettbaserte programmer og nye sosiale medier. Om teknologien i tillegg, eller som en følge av dette, også skulle føre til bedre ressursutnyttelse, vil jo det være utmerket. I framtida vil det uansett bli omsorgsoppgaver nok for alle. 7