Norway- Middle East Girl s Football Festival 2012 09.11. 18.11.2012 Dag 1 9. november: 18 spente og litt nervøse jenter fra hele landet møttes i 2. etasjen på Gardermoen klokka 10.15. Enkelte jenter kjente hverandre via andre, mens andre ikke kjente noen. Mona Mossing, som er Midtøstenkoordinator i NFF, møtte oss med et stort smil og guidet oss til hvor vi fikk utdelt en pose med klær overtrekksdress, T-skjorte og shorts. På turen bort for å skifte begynte snakkinga å gå og andre jenter som skulle være med kom i mot oss. Vi hilste vennlig på hverandre, men selv om navnene fort ble glemt, så stoppet ikke det oss i å snakke. Vi byttet fra private klær til overtrekksdress i de norske fargene og gikk for å sjekke inn. Innsjekkingen tok tid, og det var en fin mulighet til å lære litt mer om hverandre, og bli mer kjent. Da vi hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen gikk det nok opp for oss alle hva vi skulle ut på. Veksling av penger og kjøp av mat og drikke var starten på en drøm som var på tur til å gå i oppfyllelse. Flyet skulle lette 12.30, men vi var ikke i lufta før 13.00. På det første flyet til Istanbul fikk jeg plass ved siden av Andrea fra Tynset, som hører innunder Trøndelag krets selv om hun er fra Hedmark. Det viste seg at hun også skulle bli romkameraten min kommende uke. Samtalen fløt og vi snakket og lo mye. Vi var alle spente på flymaten, men heldigvis var den god, så vi fikk mettet noen sultne mager. Mellomlandinga i Istanbul skjedde 17.05. Det bar ut av flyet og med buss ble vi fraktet til ankomsthallen. Her ble det innkjøp av mat og drikke, mens vi satt og ble enda bedre kjent med hverandre. 20.00 gikk neste fly, og vi var på vei til Amman i Jordan. Denne flyturen satt jeg ved siden av Lina og Nicoline. Det var noen trøtte jenter som satte seg på flyet og de to timene lå vi for det meste og sov.
Vi ankom Amman 22.30 og henting av bagasjen stod for tur. Den kom heldigvis raskt, mens bussturen som egentlig bare skulle ta 30 minutter endte opp med en time og et kvarter... Bussen fikk lekkasje som gjorde at vi måtte stoppe, men dette var ikke noe problem for oss jentene. Vi tok det med et smil og med snakking, sang og klappeleker gikk ventetiden fort og vi ble enda bedre kjent. Vi kom ikke til Grand Palace Hotel i Amman før 01.30, og der stod Mona med nøkler i sine hender og delte de ut etter opprop av navn. Jeg og Andrea fikk våres nøkkel og turen gikk opp til femte etasje til rom 506. På grunn av en treig heis og mange folk, valgte jeg og Oda å ta trappene med en stor bag på ryggen og en koffert hver på 20kg. Dagens treningsøkt! Så bar det i seng, og det var godt å få lagt hodet på puta etter en lang og allerede innholdsrik dag. Dag 2 10. november: 08.30 våknet vi av bankende slag på døra. Vi hadde forsovet oss 1 time pga tidsforskjellen. Alle de norske jentene trodde vi bare trengte å stille klokka 1 time frem, men det stemte ikke. Den skulle stilles 2 timer frem! Vi tok raskt på oss noen klær, pakket baggen i full hast og kastet i oss litt mat før vi hoppet på bussen. Turen tok ca. 1 ½ time, med dostopp på Chili-ways. Mye lek og moro gjorde bussturen kort. Vi kom frem med sola i ansiktet og juvvandring stod på planen. Zarqa Maan er en dal/canon bestående av ei elv med varmt vann på 25 grader. Vi gikk i 2-2 ½ time frem til en foss som lå helt innerst i dalen, med både vann til hoftene og helt opp til halsen. På veien var det både utfordringer og hindringer som gjorde turen lang, men utrolig spennende. Vi visste ikke hva som ventet oss og vi jentene trodde først at vi skulle gå i en sirkel rundt i dalen og komme ut på andre siden. Men vi fikk oss en gledelig overraskelse. Vi fikk nemlig muligheten til å hoppe fra små klipper som lå innerst i dalen. Her var vi i rundt et kvarters tid, før vi tok turen tilbake til bussen som tok ca 45 minutter ettersom vi hadde strømmen (i vannet/elva) med oss. Etter vi hadde skiftet fra topp til tå tok vi turen tilbake til Chili-ways hvor vi fikk servert hamburger og pommes frites til lunsj.
Da vi var gode og mette, gikk reisen videre til et museum som lå ved Dødehavet. Der skulle vi slappe av med både leker og solnedgang. Vi hadde en utrolig utsikt over Dødehavet og det ble tatt mange fine bilder! Her var vi i ca 1 ½ time før turen gikk videre hjem til hotellet med et lite stopp for å kjøpe litt smågodt. Så med sliten kropp og hode var det godt med mat og en god dusj før vi gikk til sengs. Ser veldig frem til fortsettelsen på denne fantastiske turen. Dag 3 11. november: Vekkerklokka stod på 06.50, og bena var ute av senga 07.00. Tennene ble pusset, klærne ble tatt på, og turen gikk ned for å spise frokost. Klokka 08.00 var vi klare for nye eventyr, og to omvisninger stod på planen. Etter en time i buss var vi i den gamle romerske byen Garesh. Der ble vi møtt av en mannlig guide, som skulle vise oss rundt, i tillegg til at han fortalte oss om bakgrunnen til byen. Vi fikk se gamle romerske bygninger som har blitt gravd frem de siste ti årene. Dette var veldig interessant og lærerikt. I en liten pause fikk vi også med oss to menn som spilte på sekkepipe og da kom det en skikkelig regnskur så vi ble gjennomvåte. Vi la på sprang tilbake til bussene og måtte dessverre ta turen tilbake til hotellet. Så den andre omvisningen vi skulle på i en annen romersk by ble avlyst. Det var synd, men sånn ble det og noe vi hadde forståelse for. Da vi kom tilbake til hotellet stod dusjen for tur, så ingen skulle bli kalde og syke allerede andre dagen. Nyheten om at vi hadde fått internett ble tatt godt i mot, og tiden fra 13.00 til 15.30 ble brukt til å kose seg med internett og snakking. Klokka 15.30 hadde tidligere president i NFF, Per Ravn Omdal, foredrag om utviklingen av norsk kvinnefotball. Hans Finstad fortsatte med foredrag om NFFs prosjekter i Midtøsten. Dette var veldige interessante foredrag og jentene satt ivrige med penn og papir og skrev ned sammendrag. Senere på kvelden fikk vi informasjon om at Palestina og Syria ikke kunne komme på grunn av uroligheter og krig, og at heller ikke Iran kom på grunn av visumproblemer.
På kvelden var det klart for åpning av festivalen, der trenere og nasjoner ble presentert. Da talene var ferdige, gikk alle fire nasjonene rundt og hilste på hverandre. Da jeg kom til jentene fra Libanon var det ei som spurte om jeg kom fra Lillehammer og hun sa hun trodde hun hadde spilt mot meg i Norway Cup i 2010. Hun sa hun het Ghwia (uttales Goa) og vi fant fort ut at vi hadde truffet hverandre før og snakket sammen. Det var veldig spesielt og ikke minst moro å treffe gamle kjente i Jordan! Kvelden ble avsluttet med en god middag, og forberedelser på rommet til Mette (Christiansen visepresident i NFF bredde) til underholdningskvelden som vi skal ha på tirsdag. Vi jentene var fornøyde med dagen tross alt selv om det var trist å høre om de som ikke kunne komme, og vi så virkelig frem til å bli enda bedre kjent med jentene fra de nasjonene som kunne delta Jordan, Irak og Libanon. Nok en kjempefin dag i Jordan! Dag 4 12. november: 07.50 ringte klokka, og vi fikk sove en time lenger og det var kjempegodt! Dagen startet med frokost 08.30, før turen gikk til Petra Stadium 09.15 presis. Der ble vi tatt i mot av elever ved en skole i nærheten og både jenter og gutter stod for mottagelsen. Hver nasjon skulle stå bak sitt flagg, som ble holdt oppe av fire skoleelever. Fremst i rekken stod Irak, så kom Libanon, deretter kom Norge og helt bakerst stod Jordan. Vi fikk ballonger som skulle slippes etter talene. Innmarsjen gikk strålende, og hver nasjon stod på banen og sang nasjonalsangen sin etter tur. Etter tre fine taler av Per Ravn Omdal, Mette Christiansen og den norske Ambassaden i Jordan slapp alle ballongene de hadde i hånda. Det symboliserte samhold og vennskap. Spesielt og fint! For lag 2 og 4 var det bare å få på seg fotballskoene, leggskinnene og draktene for de skulle spille åpningskampen mot hverandre. Kampen varte i 20 minutter og endte 0-0.
Været var ikke helt ok siden det regnet mye og kampen skulle spilles på en gressbane. Banen ble dårlig og etter en gjørmete kamp, med mye humor, var alle gruppene klare for sin første trening med laget de skal være med hele uka. Treninga gikk mye ut på å bli kjent med nye ansikter og lære nye navn. Etter å ha trent en økt bar det tilbake til hotellet for å spise en god lunsj og gjøre oss klare til kamp. 2 lange timer på hotellet med oppladning til kamp var godt og 14.45 gikk bussen tilbake til feltet hvor vi var klare for å spille våres første match under festivalen. En morsom kamp ble spilt og alle kampene gikk som de gikk, men det viktigste for oss alle var at vi hadde det gøy og at vi lærte noe. Så var det tur tilbake til hotellet og for å få tiden, fra vi kom tilbake og til det var middag, til å gå raskt, var det noen som satte seg med lekser, mens andre satte seg på pc en. Jeg og Andrea tok turen opp på treningsrommet for å trene litt styrke. Resten av kvelden brukte vi til å prate med våre nye venner fra Jordan, Irak og Libanon. En generalprøve til underholdningen som skal foregå i morgen ble også kvelden brukt til. Enkelte presset inn litt jobbing med lekser og internett også. Etter en lang og morsom dag, tok jeg og Andrea en tidlig kveld, godt slitne. Dag 5 13. november: Dagen startet med å pakke bagger, pusse tenner, få på treningstøy og spise frokost ved 08.30 tiden. Bussen gikk til feltet 09.00. Hovedfokuset på treninga i dag var 1:1 situasjoner og finter. Kroppsfinta og skuddfinta ble tatt godt i bruk. Da treninga var ferdig, dro vi tilbake til hotellet og spiste en god lunsj. De neste timene brukte vi på å lade opp til kamp som skulle foregå i neste økt. 14.45 måtte vi sitte i bussen, for da gikk den tilbake til feltet. Trenerne våre ba oss om å bruke fintene selv om vi kanskje feilet. Vår libanesiske trener (lag 3) sa: Om du ikke prøver, så får du det heller ikke til. Dette var en setning som jentene på lag 3 brukte da de skulle backe opp hverandre om noen feilet. Dagens kamper var: lag 1 mot 4 og 2 mot 3. Lag 1 vant 5-2, mens lag 2 vant 2-0. En liten skade ble det på meg, etter å ha blitt tråkket på ankelen med fotballsko.
Det endte med en tur i sykebil til Palestine hospital som lå rett overfor hotellet. Der ble det tatt noen røntgenbilder, men ikke noe farlig hadde skjedd. Så leddbåndet, som vi var redde for var skadet, var like helt og ankelen var bare hardt tråkket på. Det var godt å ha med Mona og Mette som passet på meg. På kvelden skulle hver nasjon presentere noe eget for resten av nasjonene, og da klokka var 19.00 møttes alle i en stor sal i andre etasje på hotellet ved siden av hotellet vi lå på. Første nasjon ut var de jordanske jentene som sang og danset. Så var det Irak sin tur som gjorde noe lignende som det Jordan gjorde. Før vi norske skulle på scenen fremførte Libanon er vakkert dikt etterfulgt av en PowerPoint-presentasjon med bilder fra turen så langt. Så var det oss nordmennene. Vi sang først Jeg gikk en tur på stien i kanon. Etterpå avsluttet vi med Hode, skulder, kne og tå og ba hele salen om å være med. Dette gjorde vi for å vise at det ikke var noe farlig i å drite seg ut. Da alle var ferdig med sin underholdning samlet vi oss på gulvet. Vi fra Norge lærte oss å danse den type dans som de tre andre nasjonene ofte danset. Før vi skulle legge oss samlet vi oss i lobbyen for å snakke sammen og bare kose oss. Nok en dag var over, og noen slitne jenter gikk til sengs med et stort smil. Dag 6 14. november: I dag våkna vi opp til full sol og blå himmel. En fin start på dagen! Hovedfokuset på dagens trening var overtallspill. Jeg stod og lekte meg med ball, mens jeg så på de andre jentene siden legen på sykehuset hadde sagt at jeg måtte være litt forsiktig. Jentene var ivrige og var villig til å lære, og det var veldig morsomt å se på utviklingen de allerede har fått etter bare noen få dager. Etter en bra økt dro vi tilbake til hotellet hvor vi i hast skiftet om til bikini og pakket baggen. En god lunsj mettet sultne mager, og det var på tide å ta turen til Dødehavet! Klokka 13.00 startet bussen å kjøre og vi hadde en time med busstur i vente. Da omtrent 30 minutter av bussturen hadde gått kom Mona bak i bussen og skulle snakke med oss. Hun fortalte at det dessverre ikke ble noen tur allikevel. Statsministeren og regjeringen hadde økt skattene og avgiftene, noe som befolkningen var svært misfornøyde med.
Så med demonstranter, politi og militære fylt opp i veiene måtte vi snu bussen og ta turen tilbake til hotellet. Sikkerheten går først, noe vi alle var fullt og helt enige i. Noen var bekymret og det var litt spesielt å se sånne ting vi ikke er vant til i Norge. Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi beskjed om at vi fikk et kvarter på oss for å gå til rommene, skifte og å ta med oss penger og komme ned på møterommet. Etter et kvarter satt det 18 veldig spente jenter på møterommet og ventet. Mona og Per skulle fortelle oss noe, og nyheten var det at vi skulle få dra på shopping. Kan si det var noen blide ansikter der da og bekymringene var borte. To fine timer på shopping ble det, og da vi ankom hotellet igjen fikk vi vite at Irak hadde vunnet 1-0 over Jordan i en landskamp i fotball. Det var dansing og sang hele veien fra lobbyen og opp til hotellrommet, noe som var veldig morsomt. En lang og fin dag var det i Amman, selv om vi ikke kom oss til Dødehavet. Og vi hadde opplevd demonstrasjoner og opprør og var litt bekymret før shoppingen. Vi tok turen i seng med latter og sang og så frem til neste dag med nye forventninger. Vi har begynt å bli kjent med de andre nasjonene og ser virkelig frem til flere fine dager med dem. Dag 7 15. november: Dagen starta med en god frokost, og etter det bar det av gårde til treningsfeltet. Vi kjørte gruppevis til banene i to busser. Det hadde bare gått noen få minutter av kjøreturen da bussen plutselig stoppet. Veien var sperret, men det var en forklaring på det. I dag var det nyttårsaften her i Jordan. Derfor var porten stengt og det var ingen som kunne åpne den heller. Så vi satte i gang og gikk bort til feltet. Med samarbeid fra alle, fikk vi alt utstyret med oss, men vi var senere ute enn planlagt. Så Jalla, jalla, var et ord som ble brukt mye den dagen. Det betyr skynd deg, kom igjen. Dagens tema var avslutninger og headinger. En god økt ble gjennomført og vi fikk overraskelsesbesøk på treningsfeltet. Jan Åge Fjørtoft (tidligere kjent fotballspiller og programleder i TV) kom og holdt foredrag for oss. Han snakket om Handshake for Peace og hvorfor dette var så viktig. Et interessant foredrag var det, og vi var alle enige i det han sa.
Da vi vendte tilbake til hotellet var vi sultne og klare for lunsj. De to neste timene lå vi og slappet av for å lade opp til ukens siste kamp. Noen solte seg, andre gikk på butikken, og enkelte øvde på underholdningen som skal foregå i morgen kveld. Da vi var samlet på det ene rommet og snakket om hvordan det kom til å bli på ukens siste kamp, hørte vi skudd uten for hotellet. Dette var skummelt, men heldigvis ble vi fortalt at vi ikke skulle være bekymret og at det kom til å gå bra. 14.45 gikk bussen tilbake på feltet for en ny kamp! Kampene gikk bra for alle lag, og vi var mer samspilte nå enn tidligere. Resultatet var det ikke fokus på, men det viktigste var at vi prøvde på ting vi har lært og at vi hadde det gøy. Da vi kom hjem var det foredrag for oss norske jentene av Merete fra den norske Ambassaden i Jordan. Hun pratet om tvangsekteskap som hun jobber med. Dette var et veldig lærerikt tema, og jentene lyttet godt. En time varte foredraget og neste punkt på planen var å mette noen mager igjen. Resten av kvelden gikk med til å slappe av med internett, lekser, spill osv. Ser veldig frem til morgendagen. Dag 8 16. november: Dagens økt var at alle gruppene skulle trene sammen. Økta ble kalt fun games. Da vi ankom feltet var det kaldere enn de andre dagene, og vi skulle trene 30 minutter lenger enn de andre dagene vi har vært her. Noen av øvelse vi hadde var 1:1, 5:3, vanlig spill, veggspill, skudd og headinger. Dette var på en måte en oppsummering fra det vi har lært denne uka. Det var mye latter og vi koste oss masse! Etter to timer med avslapning på hotellet igjen gikk så turen tilbake til feltet. World Cup stod for tur. Dette var den aller siste treningen med de andre nasjonene så det var viktig å kose seg masse. World Cupen gikk ut på at vi ble delt i 22 lag med 3 til 4 spillere på hvert lag. Vi skulle spille kamper og vant du så rykket du en bane opp, men om du tapte måtte du gå ned en bane. Det var morsomt å se på hvordan utviklingen har bedret seg veldig denne uka. Det var tid for middag, og denne gangen var det ikke middag med treningsutstyr på for oss jentene, men vi måtte pynte oss siden det var en litt mer offisiell og fin middag. Jeg og Andrea fikk besøk på rommet av Amar og Hiba fra Irak for vi skulle flette det lange håret deres før vi skulle til middag. Det var et virkelig hyggelig besøk og moro at de spurte oss om dette.
Da var det tid for middag og vi satt og spiste med det laget vi har vært på trening med hele uka, noe som var veldig koselig. Etter middagen var det tid for avslutningsseremoni og under seremonien ble det først delt ut medalje, caps og diplom til hver enkelt spiller, trener, dommer og leder. En og en nasjon gikk opp på scenen. Det ble også holdt noen taler, av blant annet Per og Hans. Da vi skulle starte med underholdningen fra hver gruppe, ble vi overrasket. Alle hadde forventet at vi skulle starte med lag 1, men Mette og de andre lederne hadde planlagt sin egen underholdning. Vi lo godt da de stilte opp med et lite bryllup, hvor de forskjellige nasjonene hadde med seg sine skikker i bryllupet slik at det ble litt hulter og bulter og moro ut av det. Så var det de fire gruppene som stod for tur. Med klappeleker, sang og til og med De tre bukkene bruse satt publikum og lo godt. Det var imponerende å se på! Da taler, middag og underholdning var ferdig, var det fotografering som stod for tur. Det ble tatt bilder med jentene fra Norge, trenerne fra laget, jentene fra sitt eget lag, og lederne som var med. Det er fint å se hvor bra samholdet har blitt på så kort tid. Nå som alle treningene er ferdig, så er det utrolig å tenke på den enorme utviklingen til spillerne fra Irak, Jordan og Libanon. Da vi startet treninga med laget på mandag var ikke nivået så høyt. Mange hadde nesten ikke vært borti i en ball, men nå etter 6 treninger og 3 kamper er det morsomt å se på utviklingen som de har hatt både som enkeltspillere og som lag. Alle har blitt bedre, og de har lært utrolig mye på kort tid. Utpå kvelden måtte vi snakke enda mer sammen Ghwia og jeg, og etter hvert ville hun at jeg og Oda skulle lære henne litt norsk. Det ble mye moro og latter, og jeg tror hun lærte seg noen ord til slutt. Plutselig var det så seint at vi måtte i seng og dette har vært enda en veldig fin og koselig dag! Dag 9 17. november: Så var dagen her. Dagen hvor det var på tide å ta turen hjem til hjemlanda. Uka har gått altfor fort. Det ble tyngre å si farvel enn forventet, så dagen startet med tårer. Det var noen av de norske jentene som fikk avskjedsgaver som et lite minne.
Frokosten stod så for tur og rett etter var det på tide å dra på treningsfeltet for aller siste gang. Nivået og kvaliteten var høyere i dag, og det var morsomt at noen av trenerne ble med på de tekniske øvelsene i økta. På slutten av treninga delte vi opp i fire lag og spilte mot hverandre. Det morsomme var at trenerne hadde eget lag. På slutten av treninga kom det en mann bort til oss og spurte om de kunne få filme oss. Det viste seg at han jobbet for en tv-kanal i Jordan. Han ville vise på tv hvordan jentefotball foregikk i Norge og at det i Norge er stor fokus på kvinnefotball. Så jeg og fem andre jenter satte opp en firkant og spilte fotball mens vi ble filmet. Spesielt og moro var det og også viktig slik at vi fikk vist frem hvordan vi i Norge gjør det. Etter treningsøkta gikk turen tilbake til hotellet og vi begynte å få dårlig tid. Å pakke og spise lunsj fikk vi en halvtime på, for nå skulle det bli tur til Dødehavet likevel. Vi hadde hørt mye om hvor artig det var å flyte og bade der, så vi hadde kjempestore forventninger. Resten av dagen tilbrakte vi på solsengene for å få litt brunfarge på våre bleke norske kropper. Badet i Dødehavet gjorde vi også og det var spesielt. Dagens middagsmeny var pizza og det var en fin avslutning på turen. Klokka 19.00 var det en liten avslutningsseremoni for oss nordmennene. Det ble holdt taler og vi hadde lagd dikt til trenerne, Per, Hans, Mona og Mette. Etter en koselig seremoni bar det opp på rommene for å pakke koffertene. Klokka 00.00 var det våres tur til å sjekke ut av hotellet og kjøre buss til flyplassen. Det ble en lang natt på oss som skulle helt tilbake til Norge. I kofferten har vi ikke bare med oss klær hjem, men vi har også med oss forståelser ovenfor andre kulturer og religioner, uforglemmelige vennskap på tvers av landegrensene og ikke minst mange mange minner. Dag 10 18. november: Ankomsten i Norge skjedde en halvtime før forventet ankomst. Det har vært en lang natt med lite søvn og mellomlanding i Istanbul. Noen sovna på flyet og gikk glipp av måltidet, mens andre satt og så på film, leste i en bok eller gjorde lekser. Ankomsten på Gardermoen gikk bra og en tur innom Duty Free og på toalettet fikk vi tid til før koffertene ble hentet fra bagasjebåndet.
Noen jenter måtte vente på nytt fly til Bergen, Stavanger, Kristiansand og til Nord-Norge. Syntes virkelig synd på de etter en allerede lang tur. Avskjeden med de andre jentene ble tyngre enn forventet. Tårene rant nedover kinnene da det var på tide å ta farvelklemmen. Mobilnummer ble skrevet ned og vi forsikret oss om at alle var venner på Facebook. Så var det å møte familien igjen for å sette seg i bilen og kjøre to timer nordover til Lillehammer. Jeg var veldig sliten på en veldig god måte! Det har vært en helt fantastisk, lærerik, spennende og morsom tur! Det har vært som en drøm som har gått i oppfyllelse og dette er virkelig et minne for livet! Det er sikkert mye mer jeg kunne ha skrevet om, men det er så mange inntrykk og opplevelser at det er vanskelig å sette ord på alt. Jeg vil til slutt gjerne takke NFF og UD, alle trenerne og lederne som har vært med på å gjøre dette mulig. Jeg vil også takke Lena Tyriberget (spillerutvikler i IØFK) som spurte om jeg ville være med på denne turen. Uten alle dere, og alle jentene fra både Norge og de andre nasjonene, ville jeg ikke ha sittet her nå med så mange positive inntrykk og gode følelser! TUSEN TAKK alle sammen! Spillerne som var med på turen til Jordan: Birte Mjøen Tverrelvdalen IL Maiken R. Hoholm Sørreisa IL Ane Marie Johansen Breimo Bossmo & Ytteren IL Sandra Hegdahl Svolvær IL Andrea Hansen Grøntvedt Tynset IL Tuva Hagen Ørstad IL Tine Rossi Stenevik Gneist Oda Marie Hove Bogstad Klepp Muniya Sofie Halvåg FK Donn Mariken Kleppe Fossum IF Nicoline Stensland Flint Maiken Hovelsås Huringen IL Paulina Delavaris Lyn Silje Kittilsen Skedsmo Camilla Bønøgård Tistedal Sara Saroya Eriksen Førde IL Lina Lyster Clausenengen FK Vilde Malerbakken Lillehammer FK
De norske ellers i delegasjonen som var med til Jordan: Per Ravn Omdal Festivalsjef Norway- Middle East Girl s Football Festival Mona Mossing Midtøsten-koordinator NFF Mette Christiansen Visepresident bredde NFF og delegasjonsleder Hans Finstad Prosjektleder internasjonalt utviklingssamarbeid NFF Vibeke leder for dommerne Pramila dommer Linda dommer Kari leder for trenerne Anna leder for trenerne Maren trener Gry trener Gunnhild trener Benedikte trener Hege keepertrener Skrevet av Vilde Malerbakken Lillehammer Fotballklubb / IØFK