Mar kus Torgeby Lø pe rens hjer te Over satt av Bør ge Lund
Ori gi nal tit tel: Löparens hjärta Co py right ori gi nal ut ga ve Mar kus Torgeby 2015, first published by Offside Press, Sweden, 2015 Published by agreement with the Kontext Agency Co py right norsk ut ga ve Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2016 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg, Ber gen Forsidedesign: Torill Stranger Forsidefoto: Sigurd Fandango Bilder og kart i boken: Birgitta Torgeby med den ett år gamle sønnen Markus på morfars båt i 1977. Foto: Privat. Lavvoen. Foto: Gabriel Wennstig. Kart: Offside Press AB. Zakharias barberer av Markus håret etter ankomsten til Tanzania. Foto: Peter Magnusson/Helion Film, hentet fra filmen Löparen (2002). Markus går på grusveien ned mot Undersåker. Foto: Frida Torgeby. Vintertrening på Hönö. Foto: Frida Torgeby. ISBN: 978-82-419-1274-0 ISBN: 978-82-419-1208-5 (trykt) Spørs mål om den ne bo ken kan ret tes til Forlaget Vig mo stad & Bjørke AS Ka nal vei en 51 5068 Ber gen
Te le fon 55 38 88 00 El ler e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Fri da
Det kom mer en dag da men nes ke ne er gale, og hvis de mø ter en som ikke er gal, ven der de seg mot ham og sier: «Du er gal», et ter som han ikke er som dem. Antonios i Ökenfädernas tänkespråk
Öckerö Det er julaften 1985, og mamma har hodepine. Verden snurrer rundt, sier hun. Hun har problemer med balansen. Jeg er ni år gammel, den eldste av fire søsken. De to lillesøstrene mine er ett og tre år yngre, lillebroren min er to år gammel. Vi feirer jul sammen med søskenbarna som bor i nabohuset, det er bare å gå ned bakken, så er vi hos dem. Jeg har lagd en fiskebåt i sløyden som mormor og morfar får. Båten heter Kristina, akkurat som morfars fiskebåt. Den ble vist fram på en utstilling på skolen, så jeg er veldig fornøyd. Mamma drar på sykehuset første juledag. Hun har ikke vondt, men beina vil ikke lystre. Mamma er 1,60 høy og veier 43 kilo. Hun har blå øyne, tykt brunt hår og blir aldri sint. Hun var 19 år gammel da hun fikk meg. Pappa drar inn til fastlandet hver dag og besøker henne. Når han kommer hjem, sier han ikke så mye, han rister bare mer enn vanlig på høyrebeinet. Jeg kan kjenne ristingen i golvet. En uke senere kommer mamma hjem med krykker. Hun er 28 år gammel, og det er noe som ikke er som det skal være, men de vet ikke hva.
Hver morgen går jeg over knausen til skolen, det tar meg to minutter. Jeg har en blå Kånken-ryggsekk med en frukt i. Jeg går baklengs og vinker til mamma til jeg ikke lenger kan se henne i kjøkkenvinduet. Skolebygningen er gammel og forfallen, golvene er skjeve og blyanten ruller av sted hvis jeg mister den ned. Læreren min, Ingrid Bjerger, har rød leppestift som ofte smitter av på tennene hennes. Hun røyker, men lukter alltid godt. Markus, løp tre runder rundt skolen, så tar jeg tida, sier hun. Det er en av måtene hennes å holde meg rolig på. Det klør alltid i beina mine, og jeg har problemer med å sitte stille. I friminuttene spiller vi fotball, og jeg erter på meg de eldre guttene bare for å få kjenne gleden over å bli jaget. Öckerö, øya der mammas slekt har bodd i generasjoner, ligger ute i havstrekningen mellom Vinga og Marstrand i Göteborgs nordre skjærgård. Det er en av to kommuner i Sverige som ikke har fastlandsforbindelse. Øya er ikke stor, det finnes biler her, men alt ligger i gang- og sykkelavstand. I vest ligger det åpne havet med en horisont som aldri tar slutt. I øst ligger Göteborg, lyset fra byen lyser opp himmelen når det er mørkt. På Öckerö finnes det fortsatt ubebygde områder der lyngen vokser fritt, men disse områdene er ikke store. Husene står tett. Vårt hus er stort, pappa bygde det på jordet til mormor og morfar der kyrne gikk og beitet før i tida. Det eneste som skiller de to tomtene, er et svartmalt stålgjerde morfar har støpt fast i fjellet. Der pleier jeg og søsknene mine å henge fra knærne. Huset vårt er bygd i brun teglstein med ru overflate, på taket ligger det mørke betongplater dekt av hvit fugleskitt fiskemåkene liker å sitte
der og skrike. Nesten hver dag klatrer jeg opp et nedløpsrør, drar meg over takrennen og setter meg på taket for å holde utkikk. Der blir jeg sittende til mamma roper at jeg må komme ned. Jeg og søsknene mine har egne soverom i overetasjen. I kjelleren har vi en stor, åpen peis. To brødre fra naboøya Fotö murte den og grunnmuren. Pappa forteller at han kom inn på byggeplassen en dag etter jobben for å se hvordan det gikk. En av murerbrødrene holdt akkurat på med peisen, og pappa syntes at den så veldig skjev ut. Han lurte på om det virkelig skulle se slik ut. Det er godt nok for byfolk, ble svaret. Jeg er ti år gammel og skal delta i mitt første løp: Ö-varvet, ti kilometer asfalt. Jeg jogger 500 meter over knausen til ishallen der starten går. Onkelen min og den to år eldre fetteren min står også på startstreken. Jeg har et par gymsko på føttene, på kroppen en rosa shorts og en T- skjorte. Mamma, pappa og søsknene mine kommer til starten for å se på. Mamma lurer på om jeg virkelig skal gjøre dette er det ikke litt langt for en tiåring? Starten går, og jeg og fetteren min løper sammen. Onkel blir snart hengende etter. Vi legger bak oss kilometer etter kilometer, jeg kjenner at det fungerer. Vi løper i Öckerös gater, side ved side, jeg og fetteren min. Ingen av oss vil sakke farten. Han vil nok ikke bli slått av sin yngre fetter, og jeg vil bare henge med. Jeg bare løper, tenker ikke, tar et steg om gangen. Jeg har aldri løpt så langt som dette før.