Du ser det ikke før du tror det

Transkript

1

2 Inga Marte Thorkildsen Du ser det ikke før du tror det Et kamp skrift for barns ret tig he ter

3 Co py right Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forside de sign: Øystein Vidnes Forsideillustrasjon: Private bilder. Alle som har lånt oss barndoms bildene sine har et sterkt ønske om at andre ikke skal oppleve det samme som de gjorde da de var barn. ISBN: ISBN: (trykt) Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord, Det faglitterære fond og Barns Beste. I boka er det i all hovedsak brukt fiktive navn på personer som forteller om sine voldserfaringer. Spørs mål om denne bo ken kan ret tes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Te le fon Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke ko pi e res fra denne bo ken i strid med ånds verk lo ven eller av ta ler om ko pi e ring som er inn gått med Kopinor.

4 Innhold Introduksjon Vi må tro for å se Kapittel 1 Voldens konsekvenser Kapittel 2 «Tror du at mamma skal dø?» Fra husbråk til vold i nære relasjoner Kapittel 3 Tabukulturen Skyld og skam på avveie Kapittel 4 Folkehelseproblemet som forsvant Kapittel 5 Tabukultur satt i system Spør ikke, ser ikke, tror ikke Kapittel 6 Når diagnose gjør blind Kapittel 7

5 Atferdsprogrammer på moten Når skolen blir opphengt i atferd Kapittel 8 Barnefordeling med livet som innsats Kapittel 9 Forandre verden, én baby om gangen Kapittel 10 Barn forandrer Norge Epilog Råd på veien til forandring Takk Noter Litteraturliste

6 Prolog Til G I desember 2002 kom to kvinner på besøk til meg på Stortinget. De var horer, forklarte de. De ville ha slutt på at de som selger sex, og som ikke har rett til sosiale goder fordi de ikke betaler skatt, tvinges til å fortsette som prostituerte. Når de endelig har spart seg opp nok til å starte et annet liv, gjør staten seg til hallik, som de sa. Kjønnsliknet. Den ene av disse kvinnene hadde fått en regning på kroner. Den andre, G, ble min venn for livet. G er den jeg har fulgt tettest disse årene jeg har jobbet med vold og seksuelle overgrep, og den jeg har lært aller mest av. Jeg kunne ha brukt Gs fulle navn, men hun er fortsatt redd for omgivelsenes reaksjoner. Tabuer holder folk fra å fortelle sannheten, slik har det alltid vært. G er en overlever, en kriger og samtidig et offer for de verste grusomheter voksne kan gjøre mot et barn. Jeg vil ikke at hun skal skamme seg. Jeg vil ikke at noen som har opplevd vold og seksuelle overgrep, skal skamme seg. Det er det viktigste bidraget jeg kan gi, og derfor skriver jeg. Fordi incest, vold og krenkelser skal tales i hjel, ikke ties i hjel. 1 «Skamma er vondare enn noko anna vondt», skrev Olav Duun. For å ta vekk skammen må tabuene bort. Vi må lære, forstå, orke å forholde

7 oss. G ble for meg en læremester, en av mange. Hun har lært meg i detalj om hva seksuelle overgrep, svik og traumer kan gjøre med et menneske. Men aller viktigst: G har lært meg om overlevelse og selvrespekt. Hennes historie er så grusom at den er vanskelig å forholde seg til. Først og fremst for G selv, som gjentatte ganger har tatt overdose, blitt innlagt på akuttpsykiatrisk, eller funnet seg selv liggende på kirkegårder ute av stand til å gjøre rede for hvordan hun havnet der. G dissosierer. Noen ganger tar hun bussen feil vei. Hun vet ikke hvor hun skal eller hvor hun er. I Gs kropp herjer konsekvensene av alt det som skjer når voksne tror på voksne, og ikke på barn. Det kan ikke være sant. Det kan ikke være så ille. Journalene taler sitt tydelige språk. Jeg har lest hennes, og mange andres også. Virkeligheten er mye verre enn vi tror. Og barna? Mange underdriver, pynter på sannheten, forsøker febrilsk å gå under radaren av frykt for å bli avslørt, av frykt for represalier, av frykt for å miste det eneste de kjenner. Av frykt for barnevernet. Andre utagerer. De har atferd, sier vi da. Eller: Denne jenta vil bare ha oppmerksomhet. Barn har mange strategier, sier Kari Killén, professor emerita med 50 års erfaring på feltet. Gs strategi? Hun ble prostituert som 12-åring fordi hun «i det minste kunne få betalt». Men før det gikk hun til legen med sår i underlivet og ble undersøkt for gonoré som sju- eller åtteåring, og mange ganger etter det. I til sammen to år bodde hun på psykiatrisk sykehus sammen med sin psykisk syke og rusavhengige mor, uten at noen tok affære. Mors behandling kunne bli vanskeliggjort om jenta ble flyttet. «Jeg er innlagt igjen, kan du komme?» G vil fortelle meg noe viktig. Det er vinter, G sitter ved siden av meg på en madrass hun har lagt på

8 gulvet inne på det distriktspsykiatriske senteret hvor hun er innlagt, fordi hun fortsatt, i en alder av 44 år, ikke klarer å sove i en seng. Med kols, hjerteproblemer, epilepsiliknende anfall og posttraumatisk stressyndrom kriger hun fortsatt. I flere år kjempet hun mot sexkjøpsloven, tapte slaget, men vant likevel respekt hos mange toppolitikere. For noen år siden saksøkte hun Tromsø kommune og sykehuset hun var innlagt på, for å ha sviktet henne i barndommen og ødelagt livet hennes. Hun tapte da også. Saken ble avvist på grunn av foreldelse. G har ikke gitt opp å forandre loven. Men nå gjelder det en viktigere kamp, kampen for å overleve. For å klare å reise sak måtte hun først foreta den verste reisen man kan tenke seg, inn til det barnet hun en gang var, for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd og når, hvor mange som egentlig hadde misbrukt henne. Hun kommer fortsatt på nye menn. De dukker plutselig opp i hodet, som om hjernen har våknet etter 40 år i dvale. Hun får ikke puste. Her om dagen mistet hun hørselen. Kjevene låste seg. Plutselig var hun kastet tilbake til den gangen hun som fem år gammel jente ble holdt hardt rundt ørene mens en mann voldtok henne i munnen. Hennes eneste tanke var at hun ikke måtte begynne å gråte. Måtte ikke bli tett i nesa. Ingen tok på seg ansvaret for uretten hun opplevde som liten. Selv om journalene forteller om alle som skulle ha visst. «Husker du at du møtte meg på legevakta og jeg ikke klarte å fortelle deg hva som hadde skjedd?» spør hun fra plassen sin inne i hjørnet, i det hvite, men helt ok rommet hun bor i. Hun har skaffet seg en liten kaffemaskin og en melkesteamer, skjenker kaffe til begge og serverer hjemmelagede punsjeboller, en av hennes spesialiteter. Jeg husker, selvsagt, det er ikke vanskelig. Hun var blitt kastet ut av vekterne og ble sittende i regnet til

9 jeg kom ned og hjalp henne inn og til slutt fikk henne lagt inn for natta. Hun sier at hun nå kan fortelle. At det hun ikke orket å snakke om den kvelden i regnet på Oslo legevakt, var at hun hadde prøvd å ta livet sitt med en snor. Så sier hun at hun har tatt 16 overdoser siden Hun sier at hun nok ikke kommer til å leve så mye lenger. «Enten dør jeg fordi hjertet ikke klarer mer, eller så dør jeg fordi jeg ikke orker mer.» G orker ikke å ha det så vondt lenger. Hun har gått til psykolog i ti år nå, vært innlagt en rekke ganger, men ingen klarer å hjelpe henne, de tør ikke å ta i traumene. «Men nå er du jo innlagt?» spør jeg. «Kan dere ikke jobbe med traumene nå?» Hun rister på hodet, sier at hun ikke skjønner hvordan de tenker. Og så sier hun at hun vil at jeg skal hjelpe henne. At hun må få prøve alt, alt av behandling, uansett hva det er. «For når jeg har prøvd alt, og hvis det ikke funker, så kan jeg gjøre det», sier hun, «da kan jeg dø». Og hun sier det sånn som man sier at nå er det jammen blitt oppholdsvær, og jeg kjenner en lettelse over at jeg ikke gråter.

10 Introduksjon Vi må tro for å se Støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep har i mange år sagt det som er denne bokas tittel: «Du ser det ikke før du tror det». For å bli i stand til å se at barnet du har i barnehagen, barnet du er nabo til, idrettsleder for, bestemor til, barnet du har i klassen eller som pasient, forsøker å fortelle deg at de blir mishandlet, misbrukt eller vanskjøttet, så må du tro at slikt kan skje med unger i dette trygge lille landet. For hvis vi ikke tror det, så ser vi det heller ikke, selv ikke når barnet står der rett framfor oss. Som med Christoffer. 2 Eller G. I 2014 kom Unicef, FNs barnefond, med en rapport som viste at vold mot barn er et enormt samfunnsproblem i alle land i verden. Rapporten fikk navnet «Hidden in Plain Sight». Da Unicef-direktøren lanserte rapporten, la han vekt på at vold mot barn ikke er uunngåelig. Det kan forhindres, sa han. Hvis vi nekter å la volden forbli i skyggene. 3 I nærmere 20 år har jeg jobbet med vold og seksuelle overgrep mot barn og voksne. Jeg har kommet tett på mennesker med de mest vanvittige historier. Mishandling, tortur, nestendrap. Men også den langsomme volden, den du puster inn når du vokser opp i et hjem uten kjærlighet. Jeg har fått beskrivelsene: følelsen av aldri å være bra nok, at