Heidi Tanum Innlevert oppgave til ks-utdanning. KURS FOR BARN Hvor tar minnene veien Krisesenteret i Vestfold har forpliktet seg på å jobbe godt med barn. Vi har flere ansatte med barnefaglig kompetanse, som ivaretar samtaler med barna og med mor/barn. Vi har også en barnegruppe for de barna som til enhver tid bor på senteret. Barnegruppen har et fast ritual, hvor anerkjennelse og bekreftelse av det enkelte barn er svært sentralt. Hver samling har et tema, som behandles både i samtaleform og konkret i kunstuttrykk. De ansatte har stor kompetanse på barns uvikling, kan mye traumeteori, og anvender stor kjærlighet og kunnskap i møte med barn og i valg av metoder og innhold i samtaler. Sagt på en annen måte: de vet mye om hva som er viktig for voldsutsatte barn, og anvender kunnskapen i samtaler og i ledelse av barnegruppa. Hvorfor kurs? Når jeg har valgt å lage et kurs for barn, er det for å la meg utfordre på å omsette traumeforståelse fra voksent språk til begripelig språk for barn. Vi ser at det er hjelpsomt for voksne å få forklart traumatisering, og slik sett voldens spor. Derfor ønsker jeg å gjøre barnets reaksjoner begripelig for barnet selv, - ved å fortelle og forklare i kursets form. I samspill med barneterapeutenes samtaler med barna, vil et slikt kurs, eller et knippe av slike kurs, kunne gi barna større mulighet til forståelse av seg selv og sin situasjon. Jeg har laget dette kurset som om det er ett av flere. Samtalen som form er god for de fleste barn. I hvert fall dersom terapeuten ser seg selv i relasjon til barnet og evner å danse med det, og å skape trygg kontekst. For de barna som opplever samtalen som krevende, - kanskje fordi de mangler språk og sammenheng mellom opplevelse og reaksjon, vil kurs som form være spennende. Valg av alder på barna: Barn fra ca 6 år til ca 10 år er tenkt målgruppe. Dette fordi Krisesenteret har mange barn i denne aldersgruppen, og fordi barna i denne perioden begynner å skape orientering og forståelse om seg selv i møte med sine omgivelser. Dette er et spennende utgangspunkt. Valg av form: Når jeg ønsker å prøve ut kurs / undervisning som form, og dermed en stil som er forklarende og fortellende, hindrer det ikke samtidig å kunne ta imot barnas spontane respons og uttrykk. Mitt valg av form, skal derimot ikke ha dialog og barns medvirkning og deltagelse som bærende struktur. Det er til vanlig dialogen som er min mest erfarte form i samhandling med barn, og derfor er det spennende å se hvordan barna responderer på dette. Jeg lager kurset på norsk, men ønsker å prøve det med tolker til stede som kan oversette på barnas eget språk underveis. Tidsramme: Ca. 20 minutter.
KURS FOR BARN: Hvor tar minnene veien Krisesenteret i Vestfold, Heidi Tanum Velkommen til kurs! Kurset i dag skal vare til klokka fem. Hvis noen av dere vil si noe eller spørre om noe, så kan dere bare si fra. Hvis jeg sier ting som er veldig rare, eller som dere vil at jeg skal forklare bedre, så er det fint om dere spør. I dag skal jeg fortelle om HVOR MINNENE TAR VEIEN. Vi mennesker er veldig flotte. Inni oss kan vi huske veldig mye! Og hjernen vår kan huske alle slags ting! Det er minner. De er der bestandig. Selv om vi ikke tenker over det. Hjernen vår tar vare på alt vi opplever og alt vi lærer. Når vi blir født veier hjernen vår ca 400 gram Når vi er 1 år veier den ca 1 kilo. Hjernen forandrer seg, - og vi trenger hjernen hele livet. Jo mer vi bruker den, jo flere koblinger lager den, og jo mer kan den klare å huske og holde orden på. Jeg vet ikke helt hvor langt tilbake jeg kan huske, - når mine minner som jeg kan tenke på i dag, starter, - og det er ganske forskjellig for oss. Men jeg vet at jeg kan huske en ting fra jeg var veldig liten, - og det er nok fordi det var en gang jeg var redd. Da min mamma skulle på sykehuset og føde min lillebror, så kjørte de meg til en tante som skulle passe meg. Da var jeg nesten 2 år. Jeg kan huske at jeg lå i en kjempestor seng og at jeg ropte forsiktig på mamma mange ganger. Min tante kom i døra, og sa hysj, litt strengt. Jeg ropte nok enda flere ganger på mamma, for jeg kan huske at tante kom helt inn på rommet sammen med onkel, og så sto de bare å så på meg. Tante sa nok noe, og jeg husker hun prøvde å stryke meg på ansiktet, men hendende hennes var tørre og litt skarpe. Jeg forsto at hun ikke kunne trøste meg. Jeg husker jeg var veldig alene og savnet mamma så veldig! Etter at mor kom hjem fra sykehuset med lillebror, tok det lang tid før hun forsto at jeg hadde vært redd. Det var mange år etterpå at jeg klarte å fortelle om det sånn at hun forsto det. Jeg måtte ha ord som kunne brukes, og jeg hadde ikke alle ordene da jeg var så liten. Men minnene hadde jeg inni meg likevel. 1
Her er en tegning av hjernen vår inni. Ikke så lett å forstå! Men det er ganske flott Nå skal jeg tegne for dere, og så skal vi prøve om vi kan lage oss en måte å forstå hvordan det er inni hodet vårt: 2
Inni hodet, inni hjernen, er alle tankene og der blir også alle minnene våre lagret. En som heter Trygve kaller det for en tankeboks. Vi kan tenke oss at den ligger foran i hodet, og at lageret er bak i hodet. ( Vise hvordan tankeboksen omsetter opplevelser og inntrykk og forsøker å sortere alt på lageret vi har i hodet.) Hele tiden samler hjernen vår alt vi opplever, og prøver å sortere det slik at det blir greit å huske, og sånn at vi forstår det som skjer. Hjernen prøver liksom å lage et system. Nesten som et bibliotek, eller som en datamaskin. Vi skal kunne hente ut herfra når vi selv vil. Så er det noen ganger at vi opplever ting som ikke vil gå inn på lageret. Da blir det liggende foran i tankeboksen hele tiden, og hvis det blir veldig fullt der av tanker og av ting vi opplever, og som ikke blir sortert, så blir det liksom altfor fullt i hodet. En gutt sa til meg engang at det var opptatt i hodet hans hele tia. Han hadde opplevd mye han ikke helt kunne forstå, og han hadde vært veldig redd mange ganger. Hjemme hos ham var det mye vold, og pappaen knuste mange ting i huset. Han var nesten redd bestandig. Når vi blir veldig redde, så er ikke hjernen vår forberedt på det. Da kan det vi opplever bli vanskelig å forstå, og veldig vanskelig for hjernen vår å sortere inn på lager. Voksne kaller sånne minner for traumer. Fint ord, som betyr at det vi opplever liksom er for stort, eller for mye for hodet vårt og for kroppen vår. En jente som hadde sett at mamma ble slått så hun trodde mamma skulle dø, fortalte meg at hun tenkte på det hele tia, men prøvde alt hun kunne å ikke tenke på det. Da tegnet vi en sånn tegning, og hun ville ha hjelp til å flytte minnene fra tankeboksen, - der de var hele tiden, og inn på lager. Der kunne minnene ligge mer rolig. 3
Den jenta oppdaget at når hun gikk i samtaler, så jobbet hun og terapeuten med å flytte de vanskelige minnene inn på lager! Og det hjalp. ( Vise bevegelsen hvor traumeminner ved hjelp av ord gjøres håndterbare og plasseres til hvile og forståelse på lager.) Noen barn forteller at minnene går andre steder også. Når det blir fullt i tankeboksen, så går minnene andre steder i kroppen. Noen ganger kan de bli til vondt i magen, noen ganger til tett hals, noen ganger til skjelvinger i kroppen. Det er veldig forskjellig hvordan det kan være, fordi vi er så forskjellige i tankene og kroppene våre. Noen kjenner at de er urolige, noen blir sinte, noen blir stille. Sånn reagerer kroppen vår, når vi har opplevd farlige ting, og ting vi ikke kan forstå hva vi skal gjøre med. Noen ganger kan også minnene komme om natta. Når vi drømmer eller har mareritt. Da er det nesten som om minnene blir enda farligere, og de vil ikke stoppe. Da kan vi våkne, og være redde i hele kroppen. Da er det også helt fullt, altfor fullt i tankeboksen, og det er viktig å snakke om drømmene og om hvor minnene kommer fra. Alt inni hjernen har navn. Amygdala og Hippocampus er to forskjellige hukommelser. På Krisesenteret vet vi at det er viktig å snakke om hva vi har opplevd. Om de gode minnene, som gjør det fint å være meg. Og om de vonde minnene, om de redde minnene. Jeg kan huske den gangen jeg var redd hos tante. Enda jeg var så liten. Hvis jeg hadde opplevd dette mange ganger, hadde hjernen min lært seg til å tro at jeg alltid måtte være redd når mor var borte. Da hadde jeg måttet lære meg å trøste meg selv og beskytte meg selv. Da blir hjernen redd. Sånn kan mange barn ha det når de har vært mye redde, og når det blir for fullt av de redde tankene i tankeboksen. Da blir det ikke plass til andre gode tanker der. Og det vil ikke inn på lager. En hjerne som er redd, bruker alle kreftene i hjernen på å tenke bare på det redde. Når det som barnet har vært redd for blir borte, så har hjernen lært seg å være redd. Og tror at det er farlig ennå. Da kan ting som ligner på det vi har vært redde for minne oss så mye på det farlige at vi fortsetter å ha en redd hjerne. Og når minnene går forskjellige steder i kroppen, kan man finne ut at det er minnene som gjør at vi kjenner det vi kjenner. Da kan barneterapeutene hjelpe til med å finne ordene og arbeide med å flytte dem fra tankeboksen og inn på lager. Før vi avslutter skal vi gjøre en ting som kan hjelpe oss når vi er redde, og når det er fullt i tankeboksen: Vi reiser oss opp, og så puster vi dypt en gang. Alle puster. Så sier vi høyt: Jeg: Det er ikke min skyld at jeg er redd Alle: Det er ikke min skyld at jeg er redd Jeg: Stryke på armene våre, for å stryke det vanskelige vekk fra kroppen Alle: Stryker på armene sine for å stryke det vanskelige vekk fra kroppen 4
Tilslutt sier vi til oss selv: Jeg: Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg er god nok som jeg er Alle: Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg er god nok som jeg er Takk for kurset. Takk for i dag. 5