Stracon AS Bergen, 23. desember 2015 UTBYGGINGSALTERNATIVER FOR ARNADALSFLATEN TILLEGGSVURDERING AV KONSEKVENSER FOR BIOLOGISK MANGFOLD Rådgivende Biologer AS utarbeidet i 2015 en konsekvensutredning for biologisk mangfold i forbindelse med planlagt utbygging av Arnadalsflaten i Bergen kommune (Eilertsen 2015). Utredningen var basert på feltundersøkelser i 2014 og eksisterende informasjon, og beskrev virkninger av tre ulike alternativer for utbygging (N1, N2 og N3). I etterkant er utbyggingsalternativene justert noe. Det er fortsatt presentert tre alternativer (alt. 1, alt. 2 og alt. 3 i figur 1), men utbyggingen tar noe mer hensyn til naturmangfoldet ved at det planlegges etablert en buffersone langs den største bekken som går på tvers av tiltaksområdet. VERDIVURDERING I konsekvensutredningen (Eilertsen 2015) ble tre deltemaer vurdert: Rødlistearter, terrestrisk miljø og akvatisk miljø. Rødlistearter ble vurdert å ha stor verdi, terrestrisk miljø liten verdi og akvatisk miljø fikk stor verdi i Storelva og liten til middels verdi i tilførselsbekkene. Det er ikke funnet nye data som gir grunnlag for å endre disse verdivurderingene. Det ble utgitt en ny rødliste 18. november 2015 der blant annet ål er nedjustert fra kritisk truet (CR) til sårbar (VU) (Henriksen & Hilmo 2015). Strandsnipe og tårnseiler er tatt ut av rødlisten, stær har fortsatt status som nær truet (NT), og taksvale og gulspurv (som finnes i influensområdet) er nå vurdert som nær truet. Tema rødlistearter har likevel stor verdi. Verdivurderingen blir også uendret for terrestrisk og akvatisk miljø. KONSEKVENSVURDERING De justerte tiltaksplanene vil ha noe mindre negative virkninger for terrestrisk og akvatisk miljø ved at det etableres en buffersone langs den største tilførselsbekken i sør. Direkte arealbeslag i denne bekken unngås og samtidig sikres trolig passeringsmulighetene for hjortevilt. Dette gjør at virkningen kan justeres ned fra middels negativ til ingen virkning for tilførselsbekker (akvatisk miljø) i driftsfasen for alt. 2. Alt. 3 justeres fra middels til stor negativ med opprinnelige planer til middels negativ virkning med de nye planene i driftsfasen. Alt. 3 vil fortsatt medføre arealbeslag i flere mindre tilførselsbekker i nord. Den nedjusterte virkningen for tilførselsbekkene (akvatisk miljø) gir grunnlag for å endre konsekvensen for alt. 2 fra liten negativ til ubetydelig (0) i driftsfasen. For alt. 3 vil endringen i virkning ikke gi grunnlag for å justere ned konsekvensen, og den vil fortsatt være liten negativ (-) i driftsfasen. Virkninger og konsekvenser for alt. 1 er de samme med nye planer. Buffersonen langs bekken er positiv for trekkende vilt, men arealbeslagene er fortsatt så store at det ikke vurderes å gi særlig endring i virkning for terrestrisk miljø totalt sett. Rangeringen av alternativene vil være lik som i Eilertsen (2015). De negative virkningene av en eventuell utbygging vil øke med størrelsen på inngrepet. Utbygging av hele planområdet (alt. 3) blir derfor det mest konfliktfulle alternativet, mens en utbygging av alt. 1 blir det mest skånsomme. 1
Figur 1. Det er presentert tre utbyggingsalternativer, der alt. 1 (øverst) er en utbygging i sørlige del, alt. 2 er noe mer omfattende (midten) og alt. (3) er utbygging av hele planområdet. Kart fra Stracon AS. 2
SAMLET BELASTNING (JF. NATURMANGFOLDLOVENS 10) En påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlete belastningen som økosystemet er, eller vil bli, utsatt for, jf. 10 i naturmangfoldloven. Økosystemet i selve tiltaksområdet er fra før lite belastet, mens omkringliggende områder er sterkt påvirket av industri/næring og trafikk. Selv om det er store arealer som blir beslaglagt, er verdiene forholdsvis små, og en eventuell utbygging av Arnadalsflaten vil isolert sett ha liten (-) til liten til middels negativ konsekvens (-/--) for det biologiske mangfoldet, avhengig av hvilket utbyggingsalternativ som velges. En fullstendig utbygging av Arnadalsflaten vurderes å gi en betydelig økt samlet belastning på økosystemet i influensområdet. FORURENSING AV JORD OG VANN Avrenningsforholdene Bekken gjennom området drenerer et lite lokalt felt på vestsiden av Arnaelven, på omtrent 0,125 km². Feltet er ca 460 m langt og relativt bratt med snittfall på nesten 1:4, med høyeste punkt på rundt 160 moh. og laveste på ca 40 moh. Bekken renner under Hardangerveien og skal videre krysse under planlagt ny vei langs vestsiden av reguleringsområdet før den svinger østover og renner bratt ned i Storelven. Det er ikke oppvandringsmulighet for fisk fra Storelva. Feltet har en gjennomsnittlig spesifikk avrenning ca 72 l/km²/s, og en gjennomsnittlig vannføring på 9 l/s. Det er sannsynligvis svært rask avrenning i feltet og en meget god sammenheng mellom nedbørintensitet og vannføring. Bergen kommune (2005) har angitt metoder og bakgrunnstall for beregning av flom som bakgrunn for dimensjonerende kapasiteter for overflateavrenning. De foreliggende beregninger er utført med dette som utgangspunkt, og må legges til grunn for dimensjonering av kulverter under planlagt vei i overkant av planområdet. Q for 50 års gjentaksintervall med ti minutters regnskyll = 1,15 m³/s Q for 50 års gjentaksintervall med døgnregnskyll = 0,110 m³/s. Mulig forurensing i anleggsperioden Anleggsarbeidet i forbindelse med planlagt utbygging av Arnadalsflaten vil frigjøre steinstøv, sprengstoffrester og organisk materiale som kan bli ført med avrenningsvannet til Storelva, og de mest finpartikulære delene vil kunne bli spredd over store strekninger med vannstrømmen. Tilførsler av steinstøv kan gi både direkte skader på fisk, det kan føre til generell redusert biologisk produksjon ved nedslamming og redusert sikt, og større mengder kan føre til nedslamming og tetting av gytegroper i vassdraget. Det er de største og skarpeste steinpartiklene som medfører fare for skade på fiskegjeller, og det er også de største partiklene som vil kunne sedimentere og medføre redusert vanngjennomstrømming i nærliggende gytegroper. Ved særlig store nedbørmengder kan dette likevel føres videre, og ved skikkelig utvasking kan tidligere sedimentert finstoff også bli ført bort og ende opp i fjorden. Bruk av sprengsteinmasser til fyllmasser kan også resultere i tilførsler av sprengstoffrester som ammonium og nitrat, ofte i lokalt relativt høye konsentrasjoner (Urdal 2001; Hellen mfl. 2003). Dersom sprengstoffrester forekommer som ammoniakk (NH3), kan dette selv ved lave konsentrasjoner medføre giftvirkning for dyr som lever i vassdraget. Andelen ammoniakk kommer an på blant annet temperatur og ph, men vil sjelden bli så høy at det vil medføre dødelighet for fisk. Ved normal vannføring i Storelva vil slike tilførsler blir hurtig fortynnet, slik at influensområdet da blir svært lokalt. 3
Utbygging kan også forårsake ulike typer forurensning av jordsmonnet. Faren for forurensning er i hovedsak knyttet til; (1) grunn- og sprengingsarbeid, (2) transport, oppbevaring og bruk av olje, annet drivstoff og kjemikalier, og (3) sanitæravløp fra brakkerigger. Søl eller større utslipp av olje og drivstoff, kan få negative miljøkonsekvenser. Mulig forurensing i driftsperioden En utbygging vil endre hydrologien i området med overgang fra naturlig vegetasjon til tette flater i form av tak, parkeringsareal og veier. Dette vil føre til redusert infiltrasjon i grunnen og igjen til at overvannet ved nedbør vil renne raskere til vassdraget. En må regne med en betydelig økning i avrenning av overflatevann ved intens og kortvarig nedbør i forhold til dagens nivå. Avrenning fra biloppstillingsplasser og andre asfalterte arealer, vil kunne inneholde stoff som har samlet seg på disse stedene i perioder uten regn. Ved nedbør vil disse kunne føres relativt direkte til vassdraget dersom det ikke går via sedimenteringsanlegg. I tillegg vil bruk av salt for fjerning av snø renne direkte til vassdraget. Ved store nedbørmengder vil overflatevann fra både tak og asfalterte uteområder renne mye raskere og mer direkte til vassdragene. Dette fører både til en raskere vannføringsoppbygging i vassdraget, samtidig som vannkvaliteten i nedbøren ikke bufres via jordsmonnet. Nedbøren er vanligvis mye surere (ph 4,6 5,0) enn avrenningsvannet i Storelva, og dette vil kunne medføre uønsket kortvarige surstøtsepisoder i vassdraget dersom det ikke samles opp og modnes før det slippes videre. ANBEFALTE TILTAK Bekken har liten verdi for biologisk mangfold, og har ikke oppvandring av sjøaure eller laks. Ål kan imidlertid komme seg opp, men denne bekken antas ikke å ha særlig betydning for produksjon av ål, siden den er uten innsjøer og i tørre perioder på sommeren vil gå så godt som tørr. Anleggsperioden Oppsamlingskanal og sedimenteringsbasseng I anleggsfasens første trinn vil eksisterende løsmasser bli fjernet, og ved nedbør vil jord og organisk materiale bli vasket til vassdraget. For å hindre/begrense dette, kan en etablere en oppsamlende jordvoll i nedkant på oppsiden av eksisterende vei langs med Storelva, og denne vil føre avrenningen nordover mot bekken. I bekken etableres et oppsamlings-/sedimenteringsbasseng oppom eksisterende vei for å håndtere denne avrenningen. Overløp på dette bassenget etableres bredest mulig og må bygges helt horisontal for å sikre lavest vannhastighet i overløp. I neste fase vil området bli fylt opp med sprengsteinmasser, og avrenningen fra disse områdene vil også kunne samles opp i den omtalte langsgående oppsamlingskanalen, og modnes og sedimenteres i samme basseng. Avrenning fra området direkte til bekken vil også samles opp her. Samtidig kan det være en fordel at bekkens hovedvannstrøm midlertidig føres forbi anleggsområdet i ledning fra kulvert under ny vei og direkte mot Storelven. Dette vil sikre at det omtalte sedimenteringsbassenget ikke får for stor vanngjennomstrømming i nedbørperioder. I siste fase av anleggsarbeidet kan man dekke til sprengsteinmassene med jord, både mot øst ned mot Storelven og mot nord mot bekken. Under jorden kan man nederst mot jordvollen legge finere grus/grov sand uten finstoff, slik at avrenning gjennom og fra fyllingen blir silt. 4
Driftsperioden Tilrettelegging av bekk Bekken bør holdes mest mulig åpen gjennom tiltaksområdet, men kan føres i rør med god kapasitet under planlagt ny vei. Her skal ikke legges til rette for passering av fisk, så de er ikke nødvendig å avpasse fall og vannhastighet til dette. Videre nedover mot utløpet kan bekken tilrettelegges med utgangspunkt at rennende vann skal gi en naturopplevelse for ferdsel i grøntområdet langs Storelva nedenfor planområdet. Da vil små «fossefall» og sildrende bekk være positive elementer, siden fisk her ikke skal sikres oppvandringsmulighet. Overvannsystem Det bør etableres et omfattende system i tråd med Bergen kommunes retningslinjer for håndtering av overvann, der både fordrøyning og rensing av avrenningen besørges slik at det ikke vil kunne få konsekvenser for Storelva. Overvannshåndteringen skissert av COWI i VA-rammeplan er trolig tilfredstillende. Rutiner for salting og brøyting Det bør lages driftsrutiner for salting og brøyting av områdene, der en bør unngå tilførsler av for mye salt til vassdraget. Snø bør ikke dumpes mot elven, og aller helst bør salting av arealene minimeres til fordel for mekanisk fjerning av snø, slik at ikke saltinnholdet i overvannet blir for stort. Dette vil nemlig ikke fjernes i rensesystemene. Vegetasjonsetablering Å beholde mest mulig vegetasjon inntil tiltaksområdene, og foreta effektiv revegetering av berørte areal, er viktige tiltak i forbindelse med ulike inngrep, f.eks. langs veiskråninger, fyllinger, riggområder mm. God vegetasjonsetablering gir lengre oppholdstid på vannet og forhindrer erosjon. Gjenbruk av avdekningsmassene er som regel både den rimeligste og miljømessig mest gunstige måten å revegetere på. Dersom tilsåing er nødvendig (for eksempel for å fremskynde revegeteringen og hindre erosjon i bratt terreng), bør frøblandinger fra stedegne arter benyttes. Vennlig hilsen Cand. scient./biolog REFERANSER Bergen kommune 2005. Retningslinjer for overvannshåndtering i Bergen kommune, av 11.02.2005. Byrådsavdeling for byutvikling, Vann- og avløpsetaten, ergen kommune, 34 sider. Eilertsen, L. 2015. Arnadalsflaten, Bergen kommune. Konsekvensutredning for biologisk mangfold. Rådgivende Biologer AS, rapport 2046, 35 sider, ISBN 978-82-8308-159-6. Hellen, B.A. & G.H. Johnsen 2003. Utslipp av borevann i Tya; effekter på vannkvalitet, fisk og bunndyr. Rådgivende Biologer AS, rapport 666, 12 sider. Henriksen, S. & Hilmo, O. (red.) 2015. Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken, Norge. 5
Urdal, K. 2001. Ungfisk og vasskvalitet i Urdalselva i 2001. Rådgivende Biologer AS, rapport 519, 8 sider. DATABASER OG NETTBASERTE KARTTJENESTER Artsdatabanken. Artskart. Artsdatabanken og GBIF-Norge. www.artsdatabanken.no 6