Rannveig Leite Molven Der skyene begynner Roman
Han er fremdeles der da jeg kommer tilbake, sovende akkurat som noen timer tidligere. I halvmørket er ansiktet hans utydelig, men måten han puster på gjør at jeg vet at han sover tungt. Jeg kler av meg, lar de våte klærne bli liggende på gulvet, legger meg under dynen, lukker øynene. Huden min er ennå kald, lårene mine er numne, fingrene stive, jeg åpner og lukker hendene, griper luft, slipper. Alt jeg hører nå, er pusten hans, og et tog som bremser langt borte. Byen virker fjern herfra, som om dette rommet ikke lenger er en del av den, som om det kan være hvor som helst nå, i en annen by, eller langt inne i en skog. Varmen gjør meg søvnig, jeg kjenner kroppen hans nær min, rommet begynner å utvide seg, trykket av en uendelig langsom eksplosjon presser veggene utover, forskyver alt, huset slår sprekker mellom gulv og tak, samtidig som han snur litt på seg, sover videre med ansiktet vendt mot meg, han puster mot ansiktet mitt, det er så mørkt nå at jeg ikke kan se ansiktet hans, eller rommet, ikke engang konturer, alt er svart, et totalt mørke, pusten hans møter pusten min, løser seg opp i den, varm, fuktig, molekylene treffer hverandre, binder seg sammen, slites fra hverandre igjen, en vedvarende usynlig dans, den varme pusten som kjølner, fordamper, forsvinner, bare merkbar som et forsiktig streif mot huden.
I minuttene etter at dørene har lukket seg, én rett etter den andre, og skrittene hans har forsvunnet, blir jeg sittende helt i ro. Stillheten tar over rommene, presser meg mot veggene, presser meg mot gulvene, tar pusten fra meg, jeg venter, puster forsiktig, tror jeg kan puste, men den snor seg rundt meg, holder meg, presser luften ut av lungene mine, og jeg venter, ligger i ro og holder pusten, den kryper ned i skuffene, inn i skapene, legger seg på tingene og klærne som en tynn film av støv, drysser ned i sprekkene, trenger innover, griper rundt alt, jeg venter, helt til den slipper taket, og lydene fra byen igjen kommer nærmere. Jeg går gjennom rommene, huden min lukter ennå av ham, jeg dusjer, skifter sengetøyet, etter hvert begynner jeg å kjenne en slags letthet, som varer i noen timer, kanskje noen dager, før noe annet vokser fram, som om sporene har drevet rundt i luften, falt til ro og deretter begynt å vokse, luften smaker våt jord, dette er tyngre, konsentrert som et blylodd inni meg, jeg kan kjenne at det har festet seg til innvollene mine, låst seg rundt dem som en snare, jeg kan kjenne de ulike delene av kroppen min, det mørke blodet i leveren, de små blærene inni lungene, som blærene på tang, jeg er ikke sulten lenger, bare tom, som om magen har glemt alt, kroppen har sluttet å vente, sluttet å brenne, bare er tom og kald, et landskap uten trær, uten skyer, men denne tomheten er et fremmedlegeme, gnisser som et sandkorn i en musling, kroppen min forsøker å støte den bort, kvitte seg med den, men den er allerede en del av meg, den har trengt seg inn og forsvinner ikke, og jeg lukker meg rundt den,
holder på den, lar den gnage meg, vedvarende, i hvert minutt av dagene, hvert minutt av nettene, jeg sovner, men våkner igjen, lytter etter fottrinn, men hører ingen, ingen kommer, han kommer ikke, han ringer ikke, jeg går ut, går fra huset mitt innover mot sentrum av byen, går mens himmelen mørkner, mens himmelen lysner, går fra huset mitt, går fra rommene der ingen snakker sammen, går mens jeg ennå kan høre stemmen hans, mens den ennå synger inni meg, gjennom kroppen, gjennom hodet, går mens jeg ennå kan kjenne munnen hans mot huden min, mot munnen min. Byen strekker seg endeløst mot horisonten, det er vanskelig å forestille seg annet enn bygninger, den er ikke min, ikke ennå, jeg går fremdeles rundt som i en fremmed by, går meg bort, før jeg spør noen om hvor jeg er, finner veien hjem igjen.
Det første jeg la merke til ved ham, var hvordan han gikk. Han var høy, og når han beveget seg, så det alltid ut som om han var i ferd med å stanse opp, snu seg, kanskje gå tilbake, som om han alltid var et øyeblikk fra å huske noe viktig, noe han hadde glemt. Det er likevel ikke en åpenbar usikkerhet, bare dette nesten avventende, og en antydning til å halte, så minimal at jeg ikke var sikker på om han virkelig gjorde det, eller om det var en vane, noe særmerket i måten han gikk på, kanskje bare et fysisk minne om å halte. Han ble stående lenge foran en av bokhyllene, det så ut som om han lette seg fram etter klassifiseringsnumrene på bokryggene, der jeg satt kunne jeg se rett på ham uten at han merket det, eller kanskje han likevel merket det, for han snudde seg, plutselig, og så rett på meg. Senere fortalte han meg at han nesten aldri gikk ut, men den dagen var han nødt, han hadde spist opp de siste restene av maten, det var ingenting igjen, bare tomme skap som luktet av kaffe og krydder, av honning, på den nederste hylleplaten var det en klisset ring der honningboksen hadde stått, nå hadde han spist alt, skylt ut av boksen med varmt vann, til teen, men han likte ikke honning lenger, det minnet ham for mye om alt før, og han ville ikke bli minnet på det som var da, alt han hadde tenkt, han kunne heller ikke huske hvorfor han hadde hatt honning, han hadde ikke kjøpt den selv, kanskje noen hadde tatt den med til ham en gang, men han kunne ikke huske hvem, eller når boksen hadde kommet dit, den var der bare, så lenge han kunne huske hadde den stått der i skapet, boksen var åpnet, men nesten ikke tatt av, ikke før de siste ukene, hver
munnfull minnet ham om en dag, eller en hendelse, løsnet et nytt skred i ham, lukten av varm skog, de lange gresstråene med aks som la et slør av lilla over det grønne, marikåper som samlet duggdråper tidlig om morgenen, små skinnende perler av vann, snøen og stillheten vinteren la overalt, den blå ullgenseren med høy hals, bestefarens hender, leddet som manglet på ringfingeren hans, han var født uten det ytterste leddet, en ubetydelig mangel, men som om kroppen akkurat der hadde bestemt seg for å ikke vokse helt ut, han tenkte at kroppen hans når som helst kunne finne på å gjøre noe tilsvarende, slutte å vokse, eller skifte form, den lot seg ikke kontrollere, summingen av biene, biene som kravlet rundt i håret hans, den kvelende varmen og lukten i rommet der de slynget honning, insektvingene som skinte i sollyset, det var som om honningen hadde løsnet noe han ikke klarte å stagge, og nå fortsatte det av seg selv, og han visste at han ble nødt til å gå ut, han kunne ikke vente lenger.
Øynene hans er rolige, han ser seg rundt, blir sittende og se på en eldre kvinne ved et bord på den andre siden av rommet, hun har et glass vann foran seg på bordet som hun ikke rører, hun ser ut vinduet, hodet er vendt bort fra oss, før hun plutselig reiser seg, tar kåpen sin, og går, på vei ut passerer hun oss, håret hennes har to farger, grått, mens endene er en utvasket rødfarge, blusen hennes har et mørkere felt midt på ryggen. Han bestiller kaffe, ser på meg igjen, i tinningen har huden hans ørsmå dråper av svette, han sier jeg har noe til deg, det er noe nesten trassig i stemmen hans, jeg sier åh, du kan se på det senere, sier han, skyver konvolutten som ligger mellom oss på bordet, bort til meg. Det er en stor brun konvolutt, det står ingenting på den, jeg snur den, den er ikke limt igjen, klaffen i enden er bare foldet inn i konvolutten. Jeg legger den ned igjen på bordet, samtidig som servitøren kommer bort med kaffe. Han drikker koppen tom i to, tre slurker, sier at han må gå, jeg skal til å spørre om når jeg ser ham igjen, men lar det være, han ser lettet ut, reiser seg, og er borte før jeg klarer å tenke på noe annet å si. Jeg blir sittende, heller litt melk i kaffen, rører rundt, melken er for gammel, brister, klumper seg. Jeg åpner konvolutten på vei hjemover, stanser under et tre, grenene og bladene danner skarpere skygger i utkanten av sirkelen jeg står i, som en slags blondekant, asfalten under treet er klissen av sevje, det lukter av søppelspannene, av den støvete gaten, det er uvanlig varmt. Jeg trekker ut tre store fargefotografier. Bildene er tatt om natten, rett før det blir morgen, himmelen er mørk, men lysende nær
horisonten, husene i byen er kjent, også utsnittet av parken, men det tar meg et øyeblikk å se at bildene må være tatt fra motsatt side av parken fra der jeg bor, og fra et sted høyere oppe, husene og trærne er de samme, men vinkelen en helt annen. Trærne er svarte, husene har mørke vinduer, det er bare et par der lyset står på innenfor, gatene er øde. På baksiden av det ene fotoet er det skrevet en adresse.
Han har alltid kommet til meg, jeg har ikke visst hvor han bodde, jeg spurte en gang, han sa at det ikke var så langt unna, men ikke noe mer, noe i måten han svarte på, som om jeg minnet ham på noe han for en stund hadde klart å glemme, gjorde at jeg ikke spurte flere ganger, og han snakker heller aldri om det, akkurat som han ikke snakker om hvor han går, hvem han møter, han forteller meg aldri noe som akkurat har skjedd, bare historier fra da han var liten, eller ting som skjedde for flere år siden, menneskene han snakker om tilhører fortiden, om de også befinner seg i nåtiden, har jeg ingen mulighet til å avgjøre.