Okhaldhunga Times Mars 2013 Kjære venner Denne måneden begynte med en stor opprenskningsaksjon. Den lokale kristne radiostasjonen hadde fire-års jubileum, og feiret det med å få med alle i sentrum av Okhaldhunga på å plukke søppel! Det trengs, det har vært utrolig møkkete overalt her inntil nå. Så kopierte de aksjonene vi har hatt rundt sykehuset noen ganger de siste årene, men i mye større målestokk. Med radio kan en jo mobilisere folk, og de fikk med soldatene fra den lokale militærforlegningen, politifolk, lærere, fylkesadministrasjonen og alle butikkeierne. Radioens søpleaksjon ble formelt og pompøst åpnet med at den lokale obersten, lederen for landsbyhelsearbeidet vårt og jeg sopte en bit av hovedgata under direktesendt radiooverføring. Deretter satte flere hundre aksjonister i gang, og i løpet av noen morgentimer var basaren som ny! Det kom også opp ny søplekurv foran kirken vår i hovedgata. På skiltet over står det: «Søppel og synder kan legges igjen her!» Etter opprenskningen hadde sykehusstaben drama for alle, om hvordan skitt og møkk forårsaker sykdom. «og disse problemene kan vi bli kvitt helt gratis, bare ved at vi holder det rent rundt oss!»
Fader Vår, sier vi når vi ber. Ikke fordi vi tror Gud er akkurat som en jordisk far, han er så mye mer. Men fordi noen fedre er mot barna sine slik at de kan gi farger til bildet av vår himmelske Far. Vi har blitt kjent med en slik: Datteren hans heter Shanti. For ti år siden var hun tjueen år gammel, lykkelig og nygift. Da hun hadde vært gift i to måneder fikk hun «japansk encephalitt», en hjernebetennelse. Hun var innlagt på sykehus et annet sted i flere måneder, og ble så sendt hit til sykehuset nær sitt hjem, for å dø. Hun ga ingen kontakt, kunne snaut røre seg, bare puste. Mannen hennes ga henne opp, og har ikke latt høre fra seg siden. Han ville ikke ha en slik kone. I mange måneder var hun innlagt hos oss, og faren kom og var hos henne. Hun kom seg sakte en lang stund, så stagnerte det. Det gjør gjerne det, etter en stor hjerneskade. Han matet henne, vasket, skiftet på henne, og snakket til henne. Og etter hvert øvde han på å sitte, stå, gå og snakke med henne. Selv om hun «bare» var en jente. En del fedre her kan gjøre slikt for sin sønn, sønner er verdifulle. De skal bringe familien videre, ta over hus og jord, og gi ære til sine gamle foreldre. Døtre skal bare giftes bort. Eller enda verre: kanskje ikke få en ektemann engang. Så det er uhørt at en far gjør slikt for sin datter. Det har gått ni år nå, siden vi kom hit til Okhaldhunga omtrent samtidig med at Shanti og faren kom til sykehuset. Shanti er bedre, men fremdeles svært preget av følgene etter sykdommen. Her i Okhaldhunga finnes ikke tilrettelagte boliger for handikappede, aktivitetssentre, rettigheter til trygd eller annet. Det som legges til rette for henne er det faren og resten av familien som står for. De har laget en liten gårdsplass i den bratte lia der huset deres ligger. Der kan hun stavre rundt. Hun bor for det meste hjemme nå, men vi sees ofte. Hun kommer på «treningsopphold» på sykehuset hver jul, hun liker å være her da. Og hun kommer i kirken, det liker hun også. Hun kan ikke snakke, men hun hvisker noen lyder, og kan hyle av fryd. Det er halvannen times gange for en frisk person på bratte stier, fra Shantis hus og opp til kirken. Hun kan gå litt på flatt gulv, men ikke på en slik sti. Hun må bæres hele veien. Faren har han en dårlig betalt, men travel, jobb som vaktmester på en skole. Han bærer henne til kirken og hjem igjen nesten hver søndag, fordi han vet at hun liker det. Og det selv om han ikke tror på vår Gud engang, ikke ennå i alle fall. Shanti vil aldri kunne bli noe annet enn en utgiftspost i denne familiens allerede marginale regnskap. Faren kan se hva hun liker og ikke liker, og at hun alltid lyser opp i øynene når han kommer. Men virkelig gjengjeld for det han gir henne, kan hun aldri gjøre. I dag tok han fri fra jobben for å komme på sykehuset og hente medisiner mot forstoppelse til henne, da møtte jeg ham igjen. Faren til Shanti er ikke som Gud. Men han er med på å forme bildene vi kan ha i hodet når vi ber «Fader Vår,»
Spesialist-utdanning Det finnes mange slags leger. Noen er kirurger, noen barneleger, etc. Den nyttigste typen leger i Nepal, er de som har spesialutdannelse i å drive små distriktsykehus. Etter vanlig legeutdannelse, turnustjeneste og to års praksis som underordnet lege, tar de ytterligere tre års tilleggs-utdanning ved et universitet, for å lære alt en trenger for å være medisinsk ansvarlig ved et isolert lite sykehus ute i fjellene. Det er en flott utdannelse, kunne jeg fått den hadde jeg tatt den! Det er tre universiteter i Nepal som utdanner slike distriktsykehus-leger. Inntil nå har to av dem sendt sine kandidater hit til Okhaldhunga for noen måneders praksis under veiledning i det siste av de tre årene. Nylig ble vi kontaktet av det tredje universitetet, «B.P. Koirala Institute of Health Sciences», med spørsmål om også de kunne få sende noen av sine kandidater hit! Det sa vi naturligvis ja til. Det er dyktige leger, og vi får en mulighet til å påvirke nøkkelpersoner i Nepals fremtidige helsevesen. Dr. Rajeeb kom hit i februar, som den første kandidaten fra vårt nye samarbeidsuniversitet. Han er en dyktig, ung kollega, som nå skal lære å omsette sine universitetskunnskaper i praktisk arbeid her hvor det ikke finnes noen professor å spørre. Her går han legevisitt til en dame som kvelden før hadde rullet 150 meter ned en fjellside, men kommet fra det uten store indre skader. Langveisfarende Maya vandret sammen med mannen sin i fem dager fra langt nord øst i Solu til Mødreventehjemmet, for å være sikker på å få føde på sykehuset her.
De bor svært avsides. De er de eneste i sin landsby som har gått på skole lenger enn til 10ende klasse. Menigheten i landsbyen deres er plantet av noen fra Misaram i India som kommer en gang i året og vier, døper og underviser. De har en drøm om å hjelpe sin menighet på fote, men de hadde store ekteskapsproblemer. I løpet av tre uker på mødreventehjemmet fikk de hjelp til å rydde opp i ekteskapet. De kjente hverandre bare over telefon før de giftet seg. Det kan jo by på noen overraskelser. Nå kunne de vende hjem, med en fornyet kjærlighet og med en liten sønn og en drøm for sin menighet og landsby. Medfødte misdannelser Kumar 5 år, kom tilbake.. Kumar kom til oss rett etter fødselen. Han hadde myelomeningocele, ryggmargsbrokk. Vi sendte ham til Kathmandu for behandling. Da fikk han en fin babyjakke, og den hadde han fremdeles på seg nå, fem år gammel! Uvisst hvilken farge den en gang hadde, men fremdeles kunne den varme gutten. Dessverre hadde han ingen kontroll over urin og avføring som følge av sin medfødte misdannelse. Et liv som en åpen kloakk vil bli en ulykke for han og familien, så vi sender ham tilbake til Kathmandu i håp om at noe kan gjøres for ham der. Jeg tror vi må be om et under for lille Kumar sin ende. TB idyll! Den nye Tuberkulose Avdelingen er straks klar. Det er mange som ønsker å ta en TB test nå, for å få bo i Okhaldhungas fineste hus! Og nå er taket på den nye poliklinikkbygningen støpt, så det går framover. Mer om det neste gang!
Besøk I løpet av denne måneden har vi hatt mye besøk: Bibelskolen i Grimstad De kom på besøk med tjueen elever og lærere, og var den største gruppa vi har hatt her på èn gang, noen gang. De var sporty, tok kaotisk innkvartering fint, og alle bidro med å lempe stein til det nye sykehuset. Her er de klare til avmarsj for neste etappe ut i fjellene. David er bibelskole-elev, men også en erfaren elektriker! Her viser han Magne Ingeniør hvordan han reparerer den fine kuvøsen vi fikk fra Norsk Barnelegeforening for en tid siden. Vi ønsker David velkommen tilbake, her er mye mer å reparere, og behov for en som har greie på strøm til å gå gjennom våre gamle og nye bygninger! Gå-Ut-Senter elever De kjørte ut til Okhaldhunga i 16 timer og kom ferdigristet fram. De kom under huden av et liv i fattigdom, i kirke og i sykehus. De har i alt fem måneder i Nepal og en uke i Okhaldhunga. Fire flotte jenter som kanskje får sitt liv preget og stemplet av livet i Nepal. Slike jenter trenger gamle Norge!
Normisjons Landstyre skåler - i Barselsuppe på mødreventehjemmet og ernæringssentret. Det er drikken alle nye mødre og gravide styrkes på hver dag. Nå kan vi sende hjem et styrket landsstyre som kan produsere mer enn morsmelk! De er blitt kjent med den som ingen ting har, men har liv i overflod, et liv mange kan tørste etter i rike Norge også. Landsstyremedlemmene blir orientert av landsbyrådet for Sobru, som omfatter sykehuset, om livet her. De var særlig opptatt av å fortelle om at vi nå bruker søppelkurver, så landsbyen har blitt mye renere. Team med ny anestesi-maskin! Et team med anestesi-leger kom fra Kathmandu med en helt ny, gratis anestesi-maskin til oss!! Her bruker Bishnu og Nirwan, våre to utmerkede anestesi-assistenter, den nye maskinen til en pasient med blindtarmbetennelse, som ble innlagt samme dag som vi fikk maskinen. Dette gir tryggere anestesi enn vi har hatt før.
Plastisk kirurgisk team Det kom også et team fra Kathmandu for å hjelpe til med leppe-/ gane-spalter og gamle brannskader: Yuba Raj kom fordi han hørte på radioen at nå kunne gamle brannskader få hjelp. Da hadde han levd med en sammenvokst bøyd arm siden han var ett år gammel etter å ha falt i ilden. Moren var gammel og faren blind, og de hadde aldri vært så ute av landsbyen sin. Det er fem timers gange, ikke så langt, men en barriere for en slik familie. Men nå som Yuba Raj skulle være arbeidskar, ser de at han er blitt ufør og vil gjøre noe med det. Dessverre hadde han et stygt infisert sår på albuen som gjorde at han ikke kunne bli operert med det samme. Vi lot ham møte Teka Raj som ville ha hatt to armer som Yuba om han ikke hadde blitt operert og hatt en lang tid med fysioterapi. Nå var Teka Raj veldig glad for all smerten han hadde hos fysioterapaut Åshild, da han så alternativet. Nå skal vi få Yuba sin arm bli fin også og vi slipper han ikke hjem til landsbyen før han har fått behandling. Det er ikke sikkert han får en ny sjanse til å komme derfra! Teka Raj møter Yuba Raj Teka Raj kom til sykehuset like etter han var brent og ble operert av Dr. Martin i fjor. Han kan stekke ut og bøye begge armer. Teka Raj er ikke ufør. Møte med Yuba Raj viste ham hvordan livet kunne ha blitt. Yuba Raj falt i ilden før han var året gammel. Nå er han 16 år og kommer for første gang til sykehuset.
Epilepsi er kanskje den viktigste årsaken til brannskader hos voksne. Men hva når mor med epilepsi bærer sitt nyfødte barn og faller i ilden? I 14 år har hun hatt sykdommen uten å ha kommet til sykehuset. Dette hørte bare hjemme hos shamanen. Etter at hun falt i ilden tok det en måned før de kom hit. Hennes egen legg var forbrent, med åpent sår inn til leggbenet. Barnet blir heldigvis fint, men hennes legg tar tid før det kan hudtransplanteres på. Men nå har hun fått medisin for sin epilepsi, så kanskje kan hun få et bedre liv? Gips?? Vi tror vi beskytter en brukket legg når vi legger på gips og sier den skal være på i seks uker. Men en gips varer ikke lenge på en gutte-fot i landsbyen. Da han kom tilbake til kontroll etter seks uker var bruddet pent grodd, men gipsen var mer som en hullete strømpe, og hadde vært det lenge. Skader på barn gror heldigvis fort, og det er ingen vits i å holde seg i ro lenger enn man må!
Hilsen Kristin og Erik som akkurat nå er på misjonslegekurs i Thailand, arrangert av den amerikanske kristelige legeforeningen, sammen med 550 andre som jobber med misjonshelse i Asia!! Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354 Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no