Livet på Hospice Stabekk...

Transkript

1 Livet på Hospice Stabekk... HOSPICEFORUM NORGE WEDNESDAY, APRIL 27, 2016 Her handler ikke alt om døden. Det handler også om livet. Om små gleder i den tøffeste tid. Om sola som skinner eller duften av en nystekt kake. Om nære samtaler om kjærlighet, frykten for å dø eller redselen for å miste. På Hospice Stabekk går liv og død hånd i hånd, med verdighet. Her skal du få avslutte livet på en så fredfull måte som mulig. Med en hånd å holde i, tilstrekkelig smertebehandling og nærvær av pleiere og pårørende. Det er mange rørende historier fra Hospice Stabekk. Om pasientrom som fylles med familier og venner til alle døgnets tider. Kollegaers hyllester til syke arbeidskamerater. Kjæledyr som står ved sin eiers side til siste stund. Eller pasienter uten nær familie som får besøk av frivillige medmennesker som ene og alene ønsker å være en venn i siste stund.

2 På Stabekk skal vi få møte mennesker som står med en fot i graven, og vel så det. Vi skal møte Ingjerd som holder motet oppe til tross for at hun har vært sengeliggende i månedsvis. Stein som har valgt sanger til sin egen begravelse. Vi skal møte pårørende som vet at de snart skal gå veien videre alene. Og vi skal få oppleve engler i hvitt som med mild og kompetent tilstedeværelse trygger mennesker som står overfor det ukjente. For som de sier på Stabekk: Hospice handler ikke om a avslutte et liv det handler om a fullføre et. Og på merkverdig vis skal denne dagen bli fylt med både latter, smil, god het og ettertanke. Hospice betyr hvilested. På Stabekk har de i dag 11 heldøgns plasser, men med ombygging i andre etasje er snart 11 nye plasser klare. Her gjør de sitt ytterste for å lindre smerter og andre plager, og å gi pasient og pårørende støtte til å håndtere psykiske, sosiale, eksistensielle og åndelige behov. Vi ønsker å tilrettelegge for best mulig livskvalitet for pasienten og pårørende, sier leder Sonja Wencke Welde. Alle har enerom, med eget bad og eget pårørenderom. Å vite at du skal dø av sykdom, og at du har begrenset levetid igjen, er krevende både for pasienter og pårørende. Ulike mennesker, betyr ulike behov, derfor er det ingen som kan behandles likt. Her er høy og erfaren kompetanse med både lege, sykepleiere, spesialsykepleiere og hjelpepleiere. De aller fleste har jobbet her i mange, mange år. Et unikt arbeidsmiljø, til tross for en krevende arbeidssituasjon, sier erfarne ansatte. Det tar på å stå i døden, men det er også meningsfylt. Ikke sjelden henger flagget på halv stang, og de ansatte samles til ett minutts stillhet mens den avdøde bæres ut av huset for siste gang. Sammen med pårørende tar de farvel med verdighet.

3 Ansatte på Hospice Stabekk Avsluttet behandling Stein (81) har leukemi og har kommet til Hospice Stabekk for å dø. Etter eget ønske er all livs forlengende behandling avsluttet, nå er det kun smertelindring som gjelder. Han holder seg på ene rommet, å bevege seg inn i fellesrom er han for svak til. Men blikket er klokkeklart og glimtet fortsatt til stede, der han sitter oppreist i en stol med påsmurt brødmat og egg til frokost. Jeg virker kanskje friskere enn jeg er. Men jeg er syk. Veldig syk. Jeg må regne med at jeg i sluttfasen, når jeg virkelig er døende, vil bli svakere. Jeg er lykkelig for å ha kommet inn her. Jeg dør frivillig, og det er et sjeldent valg, innser han.

4 Både Stein og kona Lisbeth er ateister og har et avslappet forhold til døden. Å komme på Hospice Stabekk har han planlagt lenge. Her har de en solid palliativ behandling. Derfor frykter jeg ikke smerte. Jeg vil få morfin. Det normale forløpet med denne sykdommen er at en sovner inn. Og det er jo hyggelig å høre, sier han tørt. Personalet kan han ikke få fullrost. De har en veldig sympatisk tilstedeværelse. Så full av omsorg på en behagelig måte. Hele tiden. De er spesialister på dem som skal dø, og det er betryggende. Er du redd for å dø? Et godt spørsmål. Svaret er nei. Siden jeg fikk diagnosen har jeg sovet som en biskop. Jeg har nok en litt nonchalant holdning til døden. Jeg synes døden er et helt ordinært fenomen. Det er mange tusen som dør hver dag. Jeg er en av dem. Leve normalt Derfor vil han ha det mest mulig enkelt. Minst mulig opp styr. På et A4-ark har han i grove trekk foreslått rammen for begravelsen. Sangene, blant annet. Det er for å løse et vanlig og trist problem, der etterlatte må gruble over hva den avdøde ville ha. Nå er hele familien innforstått med det som skjer. Det er også kona Lisbeth. For Stein var det tøffeste å fortelle henne om diagnosen den gangen for tre år siden. Siden den gang har de snakket mye. Da den intensive kuren med høy dødelighet ga resultater, var de enige om å leve så normalt som mulig, nyte pensjonisttilværelsen. Frem til i fjor våres gikk det overraskende fint, men så gikk det stadig nedover. Nå forbereder hun seg på en tilværelse alene, uten ektefellen gjennom over 50 år. Men med venner, hobbyer og sosialt engasjement forsøker hun å leve så normalt som mulig. Det har hun planer om også etter at han er borte.

5 Jeg er opptatt av at jeg skal leve videre. Stein og jeg har snakket om døden. Og livet mitt videre. Jeg vet ikke om jeg gruer meg til selve prosessen. Men jeg gruer meg til det å leve alene etter så mange år. De yngste Kreft har ingen alder. Noen ganger er det unge mødre og fedre som er pasienter. Andre ganger enda yngre mennesker. Sykepleier og familieterapeut Charlotte Brusdal er en av to barneansvarlige, og har et særskilt ansvar for å følge opp barn og ungdom. Som mor er hun ikke upåvirket når hun ser barn miste sin mor. Heldigvis ivaretar et nytt lovverk i større grad også barna.

6 Tidligere fulgte barna etter de voksne og deres behov, og ble ikke sett som enkeltindivider. Nå skal vi vite at barna blir ivaretatt, understreker hun. Det innebærer tett samarbeid med helsesøster, kommune, skole og andre instanser når mor eller far er på hospice. Oppfølgingen av barn når en av foreldrene er døende påvirkes både av alder og person, men det er viktig å skape en relasjon, og tillit. Barn må få si det de tenker og føler. Ingen reaksjonsmåte er mer riktig enn andre. Ingenting er feil å si eller føle. Den vanskeligste alderen er barna i 10 til 13års alderen. Da er de i en fase der de normalt skal frigjøres fra foreldrene. Og så har vi gutter på 17 år som ikke vil snakke. Men de skal oppleve at vi bryr oss, at de blir sett, understreker Charlotte. Barn tar ofte stort ansvar, og mange synes det er vanskelig å se en av foreldrene miste hår og forandre utseende. På Stabekk sørger de for å legge til rette for litt hygge i all smerten. Bare det å være sammen, spise pizza eller lage vafler, er viktig. Eller de tenner lys og snakker. Maks trygghet På rom fem har Ingjerd (71) ligget i ett år. Hun har vært syk i fem år, og kroppen er nå full av kreft som ikke lar seg stoppe. Med lammelser i bena er hun sengeliggende, men trygg. Det var som om alt falt på plass da jeg kom hit. De som jobber her kan jo faget sitt og vet hva de driver med. Når du er så syk er det godt å være på et sted som dette, sier Ingjerd. Både ektefelle, to barn og syv barnebarn er ofte på besøk. Hvordan holder du motet oppe?

7 Jeg har et godt humør og et lyst sinn. Det er vel det som gjør at jeg klarer å takle dette. Det er viktig med humor, og det gjelder å leve i nuet, sier hun på karakteristisk nordlandsdialekt. Ja, vi må leve her og nå. Vi har ledd mye vi, Ingjerd, sier sykepleier Charlotte, som har fulgt henne gjennom hele perioden. Ingjerd opplever at døden kommer stadig nærmere, og er forberedt på å ende sine dager på Stabekk. De må se å få flere hospice. Selv om de på sykehjem og sykehus gjør en god jobb, så kan det ikke sammenlignes med det du har her. Her blir også pårørende tatt godt vare på, understreker hun. Sykepleier i samtale med pasient på Hospice Stabekk

8 Aksept for å dø Trygghet trekkes frem som noe av det viktigste for pasientene på Hospice Stabekk. I det ligger også vennlighet og omsorg. Mange har vært syke lenge, og er slitne av behandling. I det ligger også en aksept for å dø, sier lege Harriet Haukeland. Med alvorlig sykdom endrer også fokus seg. Fra drømmen om de store utenlandsoppholdene, er det nok å ha en god dag eller at sola skinner. Mot slutten skal de være trygge. Vi har gode fagfolk, og vi behandler pasienten. Men de pårørende er like viktige, understreker Haukeland. Ofte kommer pasienter rett fra sykehuset, redde for hva som skal skje. Å trygge pasienten gjør at du kan redusere litt på andre medikamenter, forklarer hun. Vi ser at mange ikke er redde for å dø, men lei seg for at de skal dø fra familien. Andre har dødsangst og må følges ekstra opp. Frykten for å dø må tas på alvor. Da er det viktig å tørre å være til stede, sitte ved sykesengen uten å måtte si noe. Alle er forskjellige, og må møtes på ulike nivåer, understreker hun. Vi mennesker er vant til å gå på stier som er merket. Her går man på en sti som man ikke vet hvor fører. Den er litt dårlig skiltet, sier Haukeland. Medisinrommet Riktig medisin og smertelindring er viktig for pasientene i en vanskelig tid.

9 På Stabekk prøver de å skape litt forutsigbarhet i den siste tiden. De har ingen begrensninger, alt er lov. Pårørende kan komme og ga til alle døgnets tider. Dyr er også velkommen. Her har det vært både katter, hunder og andre kjæledyr, som betyr mye for tryggheten til pasientene. En trofast hund i sengen har mang en gang roet den syke. De skal leve de siste dagene i sitt liv. Da skal de få gjøre akkurat som de vil... ( Artikkelen som er fra Hjemmet Helse 25-/4-16, er gjengitt med tillatelse fra Hospice Stabekk. Bildene er også fra Hjemmet - med unntak av utendørsbildet av Hospice Stabekk.)