HORATS Ars poetica Brevet om diktekunsten Gjendiktet av PETER ASTRUP SUNDT
Forord BREVET OM DIKTEKUNSTEN er et av de mest uhåndgripelige diktene i hele den antikke litteraturen og samtidig et av de aller mest innflytelsesrike. I Norge har diktet vært oversatt i prosaform av Svein Østerud i 1962 en utgave med en rikholdig innledning, særlig om Horats posisjon i norsk kulturliv og litteraturhistorie, og med denne gjendiktningen er verket nå også blitt gjendiktet til norske vers. Året etter Østeruds oversettelse utkom første bind av den tre binds store studien Horace on Poetry ved C.O. Brink, som er blitt stående som en av de viktigste (og mest omfattende) studiene av diktet. Denne oversettelsen er basert på Brinks tekstutgave fra 1971, publisert ved Cambridge University Press, samt utgaven til Niall Rudd, publisert ved Cambridge University Press i 1989, og jeg har primært fulgt Brinks kommentarer, særlig når det gjelder de litteraturteoretiske foreleggene Horats benytter seg av. Dette er min første gjendiktning. I likhet med en av Pisos unge sønner i diktet har jeg vært avhengig av mye rettledning i arbeidet med denne gjendiktningen. Mange, mange takk går til Thea og Morten for deres argusblikk, konstruktive råd og endringsforslag; til familie og venner for tålmodighet; og til alle mine latinlærere! Trondheim, oktober 2015 Peter Astrup Sundt
Innledning HORATS VAR SJELDEN EN ALVORLIG MANN, om vi skal tro på det bildet av seg selv han gir oss i diktene sine; kanskje er heller ikke dette diktet ment å leses for alvorlig. Horats skrev kortere verk enn de fleste andre romerske diktere vi har bevart, men det han skrev, var alltid gjennomarbeidet og finpusset. Han ble keiser Augustus fremste hoffpoet, men uten å ofre sin dikteriske integritet. Han er notorisk misforstått og vil alltid overraske den drøvtyggende leseren. I diktet som har gitt opphav til noen av latinens mest berømte bevingede ord, carpe diem, står det nettopp det og ikke for eksempel cape diem; dagen skal plukkes med omhu, ikke gripes brått og tankeløst. Han skrev at hans dikt ville holde seg bedre enn bronse og pyramidene, og så langt ser det ut til å stemme. Med sine 476 linjer er Brevet om diktekunsten Horats lengste dikt, og det er uten tvil et av de minst håndgripelige. Gjennom to tusen år har diktet blitt mye lest som poesi og kanskje enda oftere fungert som en lærebok i diktning. Ved siden av Aristoteles (384 322 f.kr.) Poetikken og Retorikken og pseudo-longinos (2. århundre e.kr.) Om det sublime har dette blitt sett på som det viktigste litteraturteoretiske verket vi har bevart fra antikken. Det er òg sannsynligvis det eneste av disse som ble forfattet av en utøvende dikter (selv om Aristoteles skal ha skrevet et og annet dikt). For den
franske klassisismen var Brevet om diktekunsten selve Bibelen. Den innflytelsesrike kritikeren Nicolas Boileau- Despréaux (1636 1711) skrev sin egen L art poétique basert på diktet, og også i Storbritannia hadde det stor betydning, især for dramatikere som Shakespeares samtidige Ben Jonson (1572 1637), som selv lagde den andre engelske oversettelsen av diktet (utgitt posthumt i 1640). Horats liv og verk VI VET EN DEL MER OM HORATS LIV enn om andre romerske diktere, dels fordi han så ofte dikter seg selv inn i diktene, og dels fordi vi har bevart et kort sammendrag av Svetons biografi om ham. Ingen av disse er helt sikre kilder, men visse forhold synes å være på det rene. Quintus Horatius Flaccus ble født 8. desember i år 65 f.kr. i den lille byen Venusia (dagens Venosa) som sønn av en rik frimann. Frimenn var tidligere slaver som enten var blitt frigitt i eierens testamente eller hadde kjøpt seg fri ved hjelp av egne oppsparte midler. Faren ble i hvert fall ganske velstående, for Horats fikk en mer enn solid utdanning og ble sendt først til Roma og siden til Athen for å studere. Der havnet han midt oppe i borgerkrigen som brøt ut etter mordet på diktatoren Julius Cæsar (100 44 f.kr.). Brutus (85 42 f.kr.), som var en av lederne for morderne, hadde reist til Hellas for å skaffe støtte i kampen mot det såkalte andre triumviratet:
En allianse mellom Octavian (63 f.kr. 14 e.kr.), Lepidus (89 12 f.kr.) og Marcus Antonius (83 30 f.kr.). Den unge Octavian, som senere skulle bli bedre kjent som keiser Augustus, var Cæsars grandnevø og enearving, og Marcus Antonius var hans nærmeste militære støttespiller og styrte i Roma etter at morderne hadde flyktet. Lepidus, som var yppersteprest, pontifex maximus, ble tidlig skjøvet til side av de andre to. Horats ble vervet for saken og ble etter hvert utnevnt til militærtribun, tribunus militum, en høy offisersgrad i Brutus hær. I det avgjørende slaget ved Filippi i Hellas skriver han at han «ugreit etterlot skjoldet sitt» en gest til den greske poeten Arkhilokhos (ca. 680 640 f.kr.) som gjorde (eller skrev) noe lignende; hvorvidt det hadde noen betydning for utfallet, er vel usikkert, i alle fall tapte Brutus for Marcus Antonius, og den siste hæren som kjempet for den romerske republikken, ble nedkjempet. Horats ble fratatt farsarven sin, men etter hvert, muligens grunnet tidlig suksess som dikter, oppnådde han en høy stilling i aerarium statskassen, og ble introdusert for Maecenas (70 8 f.kr.), den mest kultiverte av Octavians ministre, som har gitt opphav til begrepet mesén. Under Maecenas beskyttende vinger kunne Horats vie seg helt til poesien, ikke minst hjalp Maecenas ham økonomisk ved å gi ham et landsted i Sabinum. I årene som fulgte slaget ved Filippi, klarte Octavian å befeste sin posisjon som Romas leder, og
enevoldsmakten ble konsolidert da han i sjøslaget ved Actium i år 31. f.kr. slo det mektige paret Marcus Antonius, hans tidligere allierte og svoger, og Egypts dronning Kleopatra (69 31 f.kr). Denne seieren markerte overgangen til keisertiden, og Horats var muligens selv til stede. Etter hvert ble Horats en del av kretsen rundt keiseren og skal ha blitt spurt om å bli hans personlige sekretær, noe han avslo han foretrakk kanskje et mindre forpliktende liv som æret gjest i Roma og lykkelig vert i Sabinum. Octavian, som nå for lengst hadde fått navnet Augustus, hadde mer suksess da han ba Horats skrive hyllingsdikt til sine arvinger, den unge Drusus «Germanicus» (38 9 f.kr.) og Tiberius (42 f.kr. 37 e.kr.), og ikke minst fikk han Horats til å skrive et dikt i anledning et stort jubileum; Carmen saeculare («Tidsalderens sang»). Etter Vergils (70 19 f.kr.) død var Horats Romas fremste dikter, frem til han døde den 27. november år 8 e.kr., kort tid etter sin venn og beskytter Maecenas. Horats skrev en rekke ulike diktsamlinger i ulike versemål. Utgivelsesdatoene (om vi kan snakke om den slags i en tid før trykkerier eller forlagshus) er ofte usikre og bare én vil bli oppgitt her. De tidligste verkene var Satirene og Epodene. I Satirene skrev han en form for vittig harselas med moralsk brodd satiren var en typisk romersk sjanger som ble utviklet av den eldre dikteren Gaius Lucilius (ca. 180 103 f.kr.). I middelalderen var det særlig Satirene man leste, i en tid
da poesi gjerne skulle romme etisk lærdom. Epodene var inspirert av Arkhilokhos aggressive, jambiske diktning, og inneholder en salig blanding av dikt som både hyller Maecenas og andre navngitte personer òg skjeller ut anonyme, men fargerike personer. Hans viktigste verk var de første tre bøkene av Odene, som regnes som det fremste innen romersk lyrikk eller lyrikken overhodet. Her er det på sin plass å nevne at innenfor antikkens litteratur har begrepet «lyrikk» en annen betydning enn i senere tider; det betegner et strofisk dikt man i utgangspunktet sang, akkompagnert av instrumentet lyre. Horats spiller på den poetiske formens opprinnelige uttrykk blant annet ved å vise til to av de fremste lyriske dikterne, Sapfo og Alkaios, begge fra 7. århundre før Kristus og begge fra Lesbos, som sine særlige forbilder for Odene. I disse diktene tok Horats en rekke versemål fra disse og andre greske forbilder, da især Pindar (ca. 522 440 f.kr.), gjorde dem mer regelmessige og brukte dem til å skrive forseggjorte dikt om mennesker og guder, naturen, vennskap, tiden, døden, elskov, vin og sang. Disse diktene er noen av de beste eksemplene på hvilke litterære perler som kunne oppstå i skjæringspunktet mellom gresk og romersk litteratur. Samtidens publikum var riktignok ikke like mottagelige, og Horats skiftet dikterisk beite og begynte å skrive Epistlene; filosofiske brev i diktform, som kanskje først og fremst var dikt i brevform. Disse omhandler en rekke temaer og minner til dels om poetiske essays. Blant disse
finner vi altså Ars poetica Brevet om diktekunsten, som skiller seg ut fra de andre epistlene både i form og dels i innhold, og som muligens ble utgitt separat. Som Horats senere verk regnes en siste bok med oder og enda en samling med epistler, samt det før nevnte Carmen saeculare; et bestillingsverk som ble fremført av store gutte- og jentekor ved de såkalte ludi saeculari i år 17 f.kr., et storslått jubileum for å markere begynnelsen av den nye tidsalder under keiser Augustus ikke dårlig av en enkel gutt fra provinsen! Gresk litteraturteori HORATS VAR I LIKHET MED ANDRE ROMERSKE DIKTERE, som Catull (ca. 84 54 f.kr.), Vergil og Ovid (43 f.kr. 17/18 e.kr.), kjent som en lærd dikter. Han var svært velutdannet og hadde inngående kjennskap til gresk litteratur og filosofi. Diktene hans er fulle av hentydninger til dette. For å forstå alle de mange referansene til litterære konvensjoner og emner i Brevet om diktekunsten er det derfor nødvendig å vite noe om gresk litteraturteori. Athensk klassisisme; Platon og Aristoteles HOS DE TO STØRSTE FILOSOFENE FRA ANTIKKEN opptok estetikk og poetikk en sentral del av interessefeltet. Kanskje ikke så merkelig med tanke på at
de befant seg i den klassiske gullalderen for attisk drama, som utgjorde en sentral del av kulturlivet særlig i Platons (ca. 427 347 f.kr.) Athen. Tragediediktere som Aiskhylos (ca. 525 456 f.kr.), Sofokles (ca. 497 406 f.kr.) og Evripides (480 406 f.kr.) skrev drama som både vant førstepremier for teater i den årlige Dionysos-festivalen og ble gjenoppført og lest i generasjonene som fulgte. Tragediene hadde som regel en moralsk brodd, der koret felte dom over stykkets karakterer: Noen mente at de også ga dypere innsikt i menneskenaturen, dette gjaldt særlig for Evripides psykologiske drama. I teateret var det viktig å se og bli sett, og komediediktere kunne godt gjøre narr av sentrale skikkelser i det athenske samfunnet mens disse satt på første rad. Intet tema var forbudt: Den komiske mesteren Aristofanes (450 385 f.kr.) skrev et såpass kontroversielt stykke som Lysistrata midt under Peloponneskrigen; i denne komedien går kvinnene til sexstreik for å få en slutt på krigen, og stykket var spekket med flengende kritikk av den athenske krigspolitikken. Han skrev også komedien Skyene, som gjorde narr av Sokrates (470 399 f.kr.) og fremstilte ham som en slags gal naturfilosof som villedet ungdommen nettopp dette ble jo Sokrates siden anklaget og dømt til døden for, og det er ikke utenkelig at jurymedlemmene hadde Aristofanes parodi i bakhodet under rettssaken. Platon sies selv å ha prøvd seg som tragedieforfatter i sin ungdom, men skal ha viet seg til filosofien etter å ha