KRISTIANSUND KOMMUNE

KRISTIANSUND KOMMUNE 1 av 32 MØTE NR.: 06/13 TID: 03.10.2006 10:00 STED: FORMANNSKAPSSALEN Eventuelle forfall meldes til tlf. 71 58 61 46 Varamedlemmer møter etter nærmere avtale. MØTEINNKALLING FOR Driftsutvalget SAKSLISTE : UTV. SAKSNR. TITTEL PS 06/116 TIDLIGERE BARNEHJEMSBARN I KRISTIANSUND - SPØRSMÅLET OM GRANSKING OG ERSTATNING REFERANSE H32 PS 06/117 ØKONOMIRAPPORT 2.TERTIAL 2006 212 PS 06/118 FORESPØRSEL OM OPRETTELSE AV KOMMUNALT MESTRINGSVERKSTED - ET FOLKEHELSETILBUD TIL OVERVEKTIGE OG ANDRE GRUPPER I BEFOLKNINGEN SOM TRENGER TILRETTELAGT FYSISK AKTIVITET. PS 06/119 SALG AV TILLEGGSAREAL TIL MEKVIK MASKIN A/S 611 PS 06/120 SALG AV NÆRINGSTOMT TIL LØKKEMYRA PROSJEKT AS 611 PS 06/121 HÅNDGIVELSE AV NÆRINGSTOMT TIL KJØKKENBUTIKKEN 611 PS 06/122 HÅNDGIVELSE AV NÆRINGSTOMT TIL FACTOR NÆRINGSBYGG AS 611 PS 06/123 PS 06/124 PS 06/125 PS 06/126 HÅNDGIVELSE AV NÆRINGSTOMT TIL KRISTIANSUND TOMTESELSKAP ONKEL & VENNENE HANS AS -SØKNAD OM UTESERVERING PÅ BALKONG SELECT SERVICE PARTNER AS - SØKNAD OM SKJENKEBEVILLING I FORBINDELSE MED EIERSKIFTE MONA LISA AS - SØKNAD OM SKJENKEBEVILLING I FORBINDELSE MED EIERSKIFTE U63 U63 U63 PS 06/127 SKATTEINNGANGEN I AUGUST 2006 232 PS 06/128 SØKNAD OM TILSKUDD TIL LEVE - SORG/SAMTALEGRUPPE FOR ETTERLATTE ETTER SELVMORD 223 PS 06/129 KLAGE PÅ VEDTAK I NÆRINGSFONDET - ANNE EILEEN AASHEIM 242 PS 06/130 KLAGE PÅ VEDTAK I NÆRINGSFONDET - ABIDI MEHDI 242

PS 06/131 REFERATSAKER LISTE OVER REFERATSAKER 03.10.2006 033 Unnt. off. PS 06/132 PS 06/133 KLAGE DAT. 21.06.06 - AVSLAG PÅ SØKNAD OM PARKERINGSTILLATELSE FOR FORFLYTNINGSHEMMEDE OPPNEVNING - GJENOPPNEVNING AV MEDLEMMER TIL GATENAVNUTVALGET Q50 033

KRISTIANSUND KOMMUNE Saksmappe: Arkiv: Saksbehandler: Dato: 06/1034/11121/06 H32 Bjarne Sandvik 26.09.2006 Saksframlegg Utvalg Møtedato Utvalgssaksnr Driftsutvalget 03.10.2006 06/116 TIDLIGERE BARNEHJEMSBARN I KRISTIANSUND - SPØRSMÅLET OM GRANSKING OG ERSTATNING 1. Bakgrunn for saken 1.1 Kort historikk Etter mange medieinnspill og reportasjer om forholdene for barn og ungdom ved tidligere barneverninstitusjoner i Bergen kommune ble det nedsatt en kommisjon som skulle granske forholdene ved byens barneverninstitusjoner. I juni 2003 avga Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen en rapport hvor det ble avdekket overgrep og kritikkverdige forhold ved de fleste institusjonene. For å følge opp granskingsutvalgets konklusjoner opprettet Bergen bystyre i september 2003 en kommunal erstatningsordning til tidligere beboere ved barneverninstitusjoner i Bergen i perioden 1954 1980. Med bakgrunn i tilsvarende forhold som i Bergen ble det våren 2004 opprettet en granskingskommisjon for barneverninstitusjoner i Oslo. Denne granskingskommisjonen fremla sin rapport i desember 2005. I rapporten fremkom på samme måte som i Bergen en rekke kritikkverdige forhold. Oslo bystyre vedtok også i mai 2006 en kommunal vederlagsordning for tidligere barneverns- og skolehjemsbarn som opplevde overgrep eller omsorgssvikt. I løpet av de siste to årene har både Kristiansand, Stavanger og Trondheim tatt initiativ til å iverksette gransking og opprettelse av en kommunal erstatningsordning for tidligere barnehjemsbarn og barn ved spesialskoler/skolehjem. Det foreligger noen forskjeller mellom disse kommunene når det gjelder granskingens omfang og hvem som omfattes av erstatningsordningen. I hovedsak har imidlertid malen fra Bergen vært lagt til grunn både når det gjelder gransking og erstatningsordning. Vesentlige avvik blir det gjort nærmere rede for seinere i denne saken. I løpet av den siste tiden har også andre kommuner behandlet spørsmålet om gransking og erstatning til barnehjemsbarn. Finnmarkskommunene Tana, Vardø, Porsanger, Alta og Hammerfest har foreløpig avvist en gransking med hovedbegrunnelser knyttet til at en gransking vil gjøre mer skade og at tilpassing av statens billighetserstatning nettopp skal fange opp barnehjems- og skolehjemsbarn som har vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt, jfr. for øvrig egen omtale av statens billighetserstatning nedenfor. 1.1 Lokale initiativ og forhold I mai 2006 mottok kommunen et brev fra advokat Johnny Karlsen som fremmet en anmodning overfor kommunen om en bred gransking av sine barnehjemsbarn for å få kartlagt omfanget av omsorgssvikt og overgrep, og sette kriterier etter samme modell som Bergen og Oslo for en engangserstatning til ofrene. Karlsen opplyste på dette tidspunkt at

han representerte 2 klienter som hadde vært utsatt for grov omsorgssvikt og seksuelle overgrep og at omsorgssvikten og overgrepene skjedde i den perioden de var på barnehjem under kommunens omsorg og ansvar på 60 og 70 tallet. Videre påpekte Karlsen i sitt brev følgende: Selv om personene dette gjelder i dag er voksne, så sliter de med sterke traumer etter omsorgssvikten og overgrepene de ble utsatt for som små barn og halvt voksne. Rent strafferettslig er sakene nok foreldet mot overgriperne. Kristiansund kommune med et særlig ansvar for barnevern og barnehjem har likevel et moralsk ansvar overfor mine klienter og andre i samme situasjon til å komme dem i møte på et vis, ikke minst gjelder dette ved en uforbeholden unnskyldning og en økonomisk kompensasjon for en ødelagt og tapt barndom. Karlsens henvendelse til kommunen var også opptakten til flere reportasjer i Tidens Krav i perioden fra 9 til 28 mai og innslag i NRK hvor det ble rettet søkelys på forholdene for barna som hadde vært plassert ved byens barnehjem. Flere personer stod fram og fortalte om ulike former for omsorgsvikt og noen også om direkte overgrep. På den andre side kom det fram at for noen hadde oppholdet på barnehjem vært en positiv opplevelse og de hadde ikke negative erfaringer fra tiden ved barnehjemmet. Både tidligere barnehjemsbarn og ansatte henvendte seg og ga opplysninger om hvordan de oppfattet forholdene. Kommunen har ytterligere mottatt 2 brev fra advokat Johnny Karlsen. I brev av 11. mai d.å. opplyste Karlsen at han nå representerte 9 barnehjemsbarn og at han framsatte krav på vegne av sine klienter at han ble oppnevnt som medlem på det offentliges bekostning i det utvalg som skal granske barnehjemssaken. Videre uttrykte Karlsen skepsis til en granskning som innbefatter samtlige kommuner i Møre og Romsdal da jeg er redd for at den blir svært omfattende og unødvendig tidkrevende tatt i betraktning det store antallet barnehjemsbarn det ville måtte omfatte. I brev av 21.juni til ordfører Dagfinn Ripnes understreker Karlsen at han ønsker å bli oppnevnt som medlem av et granskingsutvalg. Karlsen påpeker bl. annet i dette brevet: Jeg tror utvalget vil få en styrket troverdighet ved min deltagelse. Jeg ber om at De som kommunens ordfører tar overnevnte betraktninger med når saken skal opp til administrativ og politisk behandling. 1.1.1 Interpellasjon i Bystyret: På bakgrunn av oppslagene i media ble det stilt følgende spørsmål til ordføreren i bystyrets møte 30.05.06: Om ordføreren kan medvirke til at saken får en grundig politisk behandling og at det blir nedsatt et uavhengig granskingsutvalg? I sitt svar redegjorde ordføreren for bakgrunnen for saken og de henvendelser som kommunen har mottatt. Ordføreren opplyste også om bl. annet administrasjonens kontakt med Fylkesmannen og et forestående møte mellom kommunens administrasjon, Fylkesmannen og hvor advokat Karlsen også var innkalt. Grunnlaget for dette møtet var å drøfte videre behandling av saken og bl. annet vurdere mulighetene for en gransking av alle barnehjem i Møre og Romsdal. Ordføreren konkluderte i sitt svar med følgende: Tidligere barnehjemsbarn og som har vært utsatt for omsorgsvikt og alvorlige overgrep skal tas på alvor. Jeg vil på vegne av kommunen sørge for at spørsmålet om gransking vil bli fremmet for politisk behandling. I denne forbindelse er det også viktig å innhente erfaringer fra andre kommuner som har gjennomført slike granskinger. Til slutt oppsummerte ordføreren sitt svar:

Oppsummert vil jeg besvare spørsmålet fra interpellanten med at jeg vil medvirke til at saken får en grundig politisk behandling. Om denne behandlingen ender opp i en gransking er det et selvfølgelig krav at et eventuelt granskingsutvalg har den nødvendige habilitet og kompetanse. 1.1.2 Møte med Fylkesmannen Drøftingsmøtet mellom kommunen og Fylkesmannen ble gjennomført 13.06.06, jfr. vedlagte referat. I første del av møtet, hvor også advokat Karlsen deltok, ble det foretatt en oppsummering av sentrale sider ved den foreliggende situasjon og de problemstillinger dette reiser. Fra Fylkesmannens side ble det i tråd med gjeldene retningslinjer ( Barne og Likestillingsdept. veileder av januar 2006 om kommunale granskinger av barnehjem og spesialskoler for barn med adferdsvansker) understreket at det er opp til kommunen på selvstendig grunnlag å vurdere om det skal igangsettes en kommunal gransking. Å etablere en granskingskommisjon er en ekstraordinær form for utredning som bare bør brukes når det er klart at kommisjonsbehandling er den beste løsning sammenholdt med andre muligheter for undersøkelse. Det er kommunen som må dekke kostnader ved en gransking. Fylkesmannen kan bistå kommunen med å utforme mandat og nedsette et uavhengig granskingsutvalg dersom kommunen vedtar en gransking. I siste del av møtet ble det gjennomgått ulike erfaringer som andre kommuner/fylker har fra behandling av tilsvarende saker. Fra kommunens side ble det understreket at det nå vil bli utarbeidet en sak som skal danne grunnlaget for politisk behandling og at det avhengig av utfallet av denne behandlingen kan være aktuelt å engasjere Fylkesmannen i videre arbeid. 1.1.3. Felles gransking av barnehjem i fylket Fra kommunens administrasjon ble det tidlig påpekt at en burde vurdere spørsmålet om en eventuell gransking bør omfatte barnehjem og institusjoner i alle aktuelle kommuner i Møre og Romsdal. Dette er også i samsvar bl. annet med granskingsutvalg som ble satt ned både i Rogaland og Hordaland. Fra Fylkesmannen er det opplyst at ingen andre kommuner i Møre og Romsdal har henvendt seg for å søke bistand i forbindelse med eventuelle granskinger. Kommunen har også på eget initiativ henvendt seg til aktuelle kommuner. Tilbakemeldingene fra disse kommunene er at det foreløpig ikke foreligger planer eller andre initiativ for å utrede eller starte granskinger av forholdene ved barnehjem eller tilsvarende institusjoner. Så langt ser det derfor ut til at det ikke er grunnlag for å utrede en felles gransking av barneverninstitusjoner i Møre og Romsdal. 1.1.4 Barnehjem i Kristiansund Det har vært drevet flere barnehjem i Kristiansund i de tidsperioder som er aktuelle i denne sammenheng. Før 1940 lå byens barnehjem der hvor Brannstasjonen i dag ligger og ble drevet av forskjellige veldedige organisasjoner opp gjennom årene. Det er sparsomt med opplysninger om dette barnehjemmet. Hvor mye av arkivene som gikk tapt under bombingen av byen i 1940 vites foreløpig heller ikke. Bygningen ble i hvert fall totalskadet i brannen og det ble opprettet et midlertidig barnehjem Barnekrybben på St. Hanshaugen. Dette ble drevet av Frelsesarmeen fram til 1949. Hvor mange barn som ble plassert her er det foreløpig ikke sikre opplysninger om. Det er imidlertid kjent at flere av de som bodde ved institusjonen har fortalt om omsorgssvikt og overgrep. Byens nye barnehjem Kristiansund barnehjem stod ferdig i 1949 og ble drevet i de samme bygningene i Tollåsenga fram til 1974. På det meste var det vel 30 barn og ungdommer plassert ved institusjonen. Det store flertallet av disse ble plassert av ansvarlige barnevernsmyndigheter i Kristiansund (barnevernsnemnda m.v.) Bare unntaksvis ble det plassert barn fra andre kommuner (som regel nabokommunene). Oppholdstiden ved barnehjemmet for det enkelte barn var svært forskjellig. Noen hadde korte opphold i påvente av fosterhjem eller tilbakeføring til foreldre/familie. Mange hadde svært lange opphold og tilbrakte både barneår og ungdomstid ved barnehjemmet. I siste halvdel av 1960 årene ble antallet barn redusert vesentlig og på begynnelsen av 1970 årene var det ca 15 barn ved institusjonen. Ved nedleggelsen i 1974 var det 4 barn som bodde fast ved hjemmet.

Da Kristiansund barnehjem ble lagt ned flyttet en del av barna over til det som ble hetende Familiehjemmet. Dette var et vanlig rekkehus (Fredriciaveien 22) og med plass til 4 barn. Familiehjemmet ble drevet fram til 1984. Fra 1. januar 1980 overtok fylkeskommunen ansvaret for driften av dette hjemmet, jfr. for øvrig punkt 2.2 Kommunens ansvar etter barnevernlovgivningen m.v. På nåværende tidspunkt har ikke kommunen tilgjengelig arkivmateriale som kan dokumentere hvor mange barn som hadde opphold ved de ulike barneverninstitusjonene i byen i tidsperioden 1940 til 1984. Det er også usikkert om det finnes journalarkiver over alle barn som har vært ved de forskjellige institusjonene. Et høyst foreløpig og løselig estimat tilsier at det kan dreie seg om fra 70 til 90 barn. Det vil uansett dreie seg om et betydelig mindre antall enn de kommunene som nå har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre sine granskinger. Kommunen er kjent med at minst 7 tidligere barnehjemsbarn har søkt om billighetserstatning gjennom den statlige ordningen. Det er grunn til å tro at flere vil søke etter hvert som ordningen blir bedre kjent. 1.2. Videre politisk behandling Rådmannen har i samråd med ordføreren valgt å legge opp til at denne saken får en totrinns politisk behandling i bystyret. Som et trinn en inviteres bystyret til å ta stilling til om det skal iverksettes en gransking med kommisjonsbehandling og i tilfelle hvordan denne skal gjennomføres. Det legges opp til at behandlingen av dette skjer i bystyrets møte i oktober. Et naturlig trinn 2 vil i tilfelle være at bystyret får seg forelagt forslag til opplegg for erstatningsordning inkl. vedtekter, oppnevning av erstatningsutvalg og sekretariat m.v. Dersom bystyret ønsker det kan sak om dette legges fram i oktober ev. senest i novembermøtet. 1.2.1 Innspill og merknader Før rådmannen utarbeidet forslag til innstilling i denne saken ble det tatt kontakt bl. annet med advokat Karlsen for å få merknader og innspill til sentrale problemstillinger og spørsmål knyttet til kommunens videre behandling. Det har vært avholdt flere møter med advokat Karlsen og han har i et eget skriv av 11 09 06 kommentert ulike spørsmål knyttet til behandling av denne saken., jfr. vedlegg. Rådmannen har også drøftet ulike sider av denne saken med kommunens ledergruppe og aktuelle fagpersoner i kommunen. For rådmannen har det vært viktig å få innspill og merknader fra ulike personer/instanser før utarbeidelse av tilråding/forslag. Selv om det nå foreligger relativt omfattende dokumentasjon og erfaringer fra flere kommuner, både når det gjelder gjennomføring av gransking og etterfølgende erstatningsordning, er det ikke tvil om at behandling av denne saken for vår kommune innbefatter mange kompliserte spørsmål og vanskelige avveininger/hensyn. Det er foreløpig ingen av landets mindre kommuner som har gjennomført granskinger av denne typen og selv om mange av erfaringene fra de større byene også kan være aktuelle for småkommunene er det ikke tvil om at en relativt liten kommune som Kristiansund vil ha en del spesielle utfordringer i håndteringen av en slik sak. Vår kommune er preget av gjennomsiktlighet og en alle kjenner alle atmosfære. Dette tilsier at en bør utvise særlig aktsomhet når det gjelder å få til en god behandling av så vanskelige og sensitive forhold som det her kan dreie seg om. Med bakgrunn i ordførerens redegjørelse og oppsummeringer i sitt interpellasjonssvar vil det være naturlig at en sentral og selvfølgelig ledetråd for både videre administrativ og politisk behandling er at tidligere barnehjemsbarn som er blitt utsatt for omsorgssvikt og alvorlige overgrep skal tas på alvor og at dette må prege de opplegg og løsninger som kommunen etter hvert kommer fram til.

2. Rammer, føringer og erfaringer 2.1 Befringutvalget Med bakgrunn i det som ble avdekket i granskingene av barneverninstitusjonene i Bergen satte Barne- og Familiedepartementet høsten 2003 ned et utvalg som skulle kartlegge omfanget av og mulige årsaker til omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner i Norge i perioden 1945 1980. Utvalget ble ledet av professor Edvard Befring og la fram sin rapport i november 2004 NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen. Utredningen avdekket at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter har funnet sted i barnehjem og skolehjem/spesialskoler for barn og ungdom med tilpassningsvansker i hele mandatperioden 1945 1980. I sin oppsummering påpeker utvalget at ved mange institusjoner var fysiske overgrep en del av hverdagen. De er heller ikke tvil om at det har forekommet seksuelle overgrep. Disse krenkelsene kan hovedsakelig knyttes til ansatte enkeltpersoner, men også til eldre elevers overgrep mot yngre. Omsorgssvikt og fysiske overgrep har hatt et atskillig større omfang enn seksuelle overgrep. Omsorgssvikten har hovedsakelig bestått i en generell mangel på ivaretakelse av barns behov for mat og klær, for stimulering, helsetilsyn, trygghet, nærhet og varme. Utvalgets hovedinntrykk var at mange av institusjonsbarna ikke opplevde at noen brydde seg om dem og var glade i dem. Utvalget understreket også at de alvorlige fysiske overgrep avtok ut over i mandatperioden og at det var store variasjoner mellom barnehjemmene med hensyn til den omsorg de maktet å gi barna. 2.1.1 Årsaker til omsorgssvikt og overgrep Når det gjelder årsaker til at overgrep og omsorgssvikt kunne forekomme peker utvalget på en rekke forhold som kunne medvirke til dette. De framhever bl. annet straffetradisjonen i barneoppdragelsen, mangel på ressurser, institusjonenes isolasjon og lukkethet mot samfunnet og samfunnets manglende tilsyn og oppfølging av institusjonene. Utvalget viser bl. annet til at et vesentlig holdepunkt for å forstå forhold og forventninger i barnehjemmene har en i foreldrelovgivningen. Barnehjemmene ble vurdert som familielignende institusjoner og her finnes også en legitimering av korporlig straff som et ledd i oppdragelsen. Først i 1972 kom det et lovforbud mot fysisk avstraffelse av egne barn. På de fleste barnehjem var underskuddet på personale så stort at det kunne ligge til rette for at ansatte i hjelpeløshet kunne utøve handlinger som normalt ville være utenkelig for dem. Faktorer knyttet både til en lang straffetradisjon, til enkeltpersoner, og til vanskelige situasjoner, mener utvalget kunne føre til ulike former for fysiske overgrep. Når det gjelder mangelen på ressurser var dette både knyttet til mangelen på personale med adekvat kompetanse, men det var også knyttet til andre faktorer som sammensetningen av barn og unge, økonomiske vanskeligheter, overbelegg i institusjonene, feilplasseringer og mangelfullt tilsyn framtrer i følge utvalget som en vesentlig bakgrunn for at omsorgssvikt og overgrep kunne foregå. Utvalget mener også at et vesentlig forhold for å forstå situasjonen i barnehjemmene handler om den interne dynamikken i den totale institusjon. De ansatte og barna levde ofte sammen som i et isolert og lukket samfunn. Selv om det fra samfunnets side ble fastsatt regler for hvordan tilsynet med disse institusjonene skulle utføres, bidro bl. annet institusjonenes lukkethet til barnas usynliggjøring. Ledelsen, eller styreren, hadde i det daglige virke svært vide fullmakter. Etter utvalgets oppfatning synes det være hevet over tvil at det i mange barnehjem, også de mindre, kunne utvikle seg en uheldig institusjonskultur preget av rutiner, interne strategier og løsninger som kunne gå på bekostning av barnas livskvalitet, omsorgsbehov og rettssikkerhet. Utvalget retter også en skarp kritikk mot offentlige myndigheter, herunder også den politiske tilbakeholdenhet med oppfølgingen av regelverket innenfor barnevernet. Utvalget mener at det har vært klare tendenser til en politisk neglisjering av svikten i barnevernet i deler av

mandatperioden. På den annen side peker utvalget på at uakseptable forhold ble i begrenset grad avdekket for de ansvarlige myndigheter og at dette reduserte mulighetene for at det ble tatt nødvendige politiske initiativ. 2.1.2 Troverdighet Utvalget har gått gjennom forskningen som spesielt gjelder om en kan feste lit til retrospektive rapporter/beskrivelser om overgrep. Utvalget støtter seg til de generelle konklusjoner når det gjelder hukommelsesforskning på dette området. Disse konklusjonene viser at det er forskningsmessig dokumentert at personer som er blitt utsatt for traumatiske opplevelser, husker disse hendelsene både godt og lenge. Det er derfor lite sannsynlig at de som forteller om overgrep, fabrikkerer historier. Det er mer sannsynlig at mange av de som var offer, ikke gir seg til kjenne. På generell basis kan en regne med at 95% av de som har vært utsatt for alvorlige overgrep forteller en troverdig historie. 2.1.3 Utvalgets anbefalinger Tilpassing av billighetserstatningen Befringutvalget kom med flere anbefalinger når det gjelder å fortsette arbeidet med å sikre og forebygge at omsorgssvikt og overgrep ikke skal skje i dagens og framtidens barneverninstitusjoner. Utvalget ga også spesielle anbefalinger når det gjelder billighetserstatning. Utvalget pekte på at billighetserstatning ville være den viktigste formen for erstatning til dem som var omfattet av utvalgets mandat. Billighetserstatningen skal vise at samfunnet påtar seg et ansvar for det som har foregått, og ivareta samfunnets ønske om å gjøre opp for seg overfor denne gruppen. Samtidig skal den ivareta den enkeltes behov for å få oppreisning og en viss økonomisk kompensasjon for lidelsen. Utvalget anbefalte klarere retningslinjer for behandling av søknader om billighetserstatning for denne gruppen. Bl. annet anbefalte de at kravene til bevis for fysiske og seksuelle overgrep måtte kunne senkes en del, ved at egenerklæring om slike forhold blir tillagt stor vekt. Utvalget foreslo også at det i mindre grad burde legges vekt på hvilke følger disse overgrepene har hatt for den enkelte. 2.1.4 Oppfølging av Befringutvalgets anbefalinger Regjeringen fulgte opp utvalgets anbefalinger og la fram en egen stortingsmelding St.meld nr. 24 (2004 2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvansker. I samsvar med utvalgets tilrådinger vedtok Stortinget å gjøre tilpassninger av billighetserstatningsordningen for disse gruppene (i perioden 1945 1980), samt for de barn som var plassert i fosterhjem i samme periode. I tillegg til justering av kriteriene og saksbehandlingen i forbindelse med erstatning ble den øvre beløpsgrense hevet fra 200 000 til 300 000 kroner. Det ble ikke gjort andre vesentlige endringer i ordningen. Dette innebærer at Stortingets billighetserstatning er aktuell i de tilfeller der det ikke foreligger rettslig grunnlag for erstatningsansvar. Ordningen omfatter kritikkverdige forhold fra det offentliges side, både fra kommune og fra staten. Stortingets billighetserstatning er subsidiær, det vil si at den må oppfattes som en siste utvei. Utbetaling av erstatning etter domstolsbehandling eller gjennom kommunale erstatningsordninger for de samme forhold vil kunne føre til at søknad blir avvist. Etter endringene er antallet søknader fra tidligere barnehjems- og spesialskolebarn økt betydelig. I 2005 kom det inn 546 søknader og pr. 1/5 2006 var det kommet inn 230 søknader. Til sammenligning kom det inn 86 søknader fra denne gruppen i 2001. Saksbehandlingstiden for søknader om billighetserstatning er nå oppgitt til ca. 2 år. Som et ledd i oppfølgingen av St. meld nr. 24 har Barne- og Likestillingsdepartementet utarbeidet en Veileder om kommunale granskinger av barnehjem og spesialskoler for barn med atferdsvansker I tillegg til å fastslå at det er opp til kommunene på selvstendig grunnlag å vurdere hvordan de stiller seg til krav om kommunal gransking eller erstatning og til å bære

ansvaret for de eventuelle kostnadene, gir veilederen en oversikt over hvilke prosesser som bør iverksettes både før og under gransking. Videre er det gitt anbefalinger om bistand fra fylkesmannen om utforming av mandat og oppnevning av granskingsutvalg. Den største delen av veilederen er imidlertid viet hvordan granskingen metodisk og praktisk kan gjennomføres. 2. 2 Kommunens ansvar etter barnevernlovgivningen m.v. Barnevernloven ble vedtatt 17.07 1953 og trådte i kraft fra 01.07.54. Den var gjeldene fram til 01.01.93. Fra 01.01.1980 overtok fylkeskommunen ansvaret for barneverninstitusjonene. Barnevernloven av 1953 erstattet vergerådsloven av 1896, fattig-/forsorgsloven av 1900, lov om tilsyn med pleiebarn av 1905 og barneforsorgsloven av 1915. I loven av 1953 var hovedmålet at prinsippet om barnets beste skulle settes i sentrum. Ansvaret for det kommunale barnevern ble samlet hos en instans - barnevernsnemnda. Barnevernsapparatet besto etter dette av det kommunale barnevern under ledelse av barnevernsnemnda, fylkesmennene og Sosialdepartementet. I henhold til barnevernloven 1 skulle barnevernsnemnda følge nøye med i de forhold barn og ungdom lever under og virke for tiltak til bedring av barnevernet i kommunen. Barnevernsnemnda skulle undersøke og iverksette hjelpetiltak i hjemmet. Dersom hjelpetiltak/forebyggende tiltak ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda sette barnet bort til oppfostring utenfor hjemmet, for eksempel i barnehjem. Barnevernsnemnda kunne også plassere barn i spesialskoler og observasjonsskoler, men driften av disse falt for øvrig utenfor barnevernlovens område. Barnevernsnemnda hadde ansvar for å finne en passende plassering for barn som den hadde overtatt omsorgen for, jfr 22. Her ble særlig understreket barnevernsnemndas ansvar for at barnet fikk forsvarlig pleie, oppfostring og opplæring. I barnehjemsforskriften ble det stilt nærmere krav til barnehjemmene. Der het det bl.a. at barnehjemmet skulle være en erstatning for barnets naturlige hjem, og skulle søke å gi barnet like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter som et godt privat hjem. Hvert enkelt barn hadde ifølge forskriften krav på den forståelse, hjelp og veiledning som det hadde behov for etter sin alder og sine fysiske og psykiske forutsetninger. Særlig vekt skulle legges på at barna trivdes og følte seg trygge. Ved innføring av barnevernloven av 1953 ble kroppslig refselse uttrykkelig forbudt, jfr 42. I barnehjemsforskriften het det at heller ikke andre former for straff burde benyttes, så som isolering, tilbakeholding av lommepenger, eller forbud mot å delta i fornøyelser og lignende. I denne sammenheng kan dessuten nevnes straffelovgivningen bestemmelser som rammer for eksempel vold, jfr 228 og 229, ulovlig frihetsberøvelse i form av for eksempel innesperring, jfr 223, tvang, jfr 222, trusler om vold og andre straffbare forhold som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, jfr 227, ulike former som seksuelle overgrep, grov eller gjentatt omsorgssvikt og mishandling, jfr 219, skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd, jfr 390a, ærekrenkelser, jfr 246 og 247, samt krenkelse av privatlivets fred, jfr 390. Barnevernsnemnda hadde ansvar for å føre tilsyn med det enkelte barn som var under omsorg, jfr bestemmelse i barnevernloven 32 som i utgangspunktet omhandler fosterbarn, men som i henhold til Sosialdepartementets rundskriv nr 3 1954 også skulle gjelde i forhold til barn som var plassert i barnehjem. Barnevernsnemnda skulle videre føre tilsyn med alle barneverninstitusjoner i kommunen. For kommunale institusjoner var det likevel den kommunen som eide eller drev institusjonen om hadde ansvaret for tilsynet, selv om institusjonen var plassert i en annen kommune. I 42 sies

følgende omtilsynet: Barnevernsnemnda skal se nøye etter at virksomheten ved institusjonen blir drevet i samsvar med gjeldende lov og forskrifter og slik at barna kan trives og føle seg trygge. Kroppslig refsing må ikke nyttes. Forarbeidene utdyper dette nærmere: Barnevernsnemnda vil ha som oppgave å overvåke og føre tilsyn med alle sider av institusjonens virke, som behandlingen av barna, lokaler, utstyr, arbeidsordning, personale og i det hele tatt at virksomheten blir drevet forsvarlig og i samsvar med gjeldende forskrifter. Til å utføre tilsynet skulle barnevernsnemnda i henhold til barnehjemsforskriften av 1954 oppnevne tilsynspersoner som skulle være bindeleddet mellom nemnda og institusjonen og holde nemnda underrettet om forholdene til enhver tid. Hvert barnehjem skulle besøkes minst 6 ganger i året. Tilsynspersonene skulle se til at det enkelte barnehjemmet ble drevet forsvarlig og i samsvar med lov og forskrifter, og skulle særlig påse at hvert barn fikk den omsorg det hadde behov for. Barnevernsnemnda var i henhold til 36 og 43 pålagt en handleplikt i tilfeller hvor den ble kjent med alvorlige misforhold ved en institusjon. Fylkesmannen hadde et overordnet ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten i fylket, herunder barneverninstitusjonene, jfr barnevernloven 15 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr 3. Fylkesmannen skulle føre overtilsyn med at alle barneverninstitusjonene i fylket var innrettet og ble drevet i samsvar med lov og forskrifter, og at hver enkelt institusjon og styrer var godkjent på lovbestemt måte. Fylkesmannen skulle i denne forbindelse sørge for besøk hos institusjonene så ofte som ble ansett påkrevd. Sosialdepartementet var øverste tilsynsmyndighet, jfr barnevernloven 13 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr 4. 2.3 Kommunale erfaringer m.v. Som nevnt har de fleste større kommuner i landet gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre gransking og behandling av erstatningsordninger. Dette gjelder Bergen, Oslo, Stavanger, Trondheim og Kristiansand. Nedenfor er det laget en kort oppsummering av status og sentrale rammer/kriterier for gransking og erstatning i disse kommunene. 2.3.1 Bergen kommune Bergen kommune besluttet i september 2001 å anmode Fylkesmannen i Granskingsutvalg Hordaland om å nedsette et granskingsutvalg som skulle granske barneverninstitusjoner i Bergen kommune i perioden fra 1954 1980. Granskingsutvalget avla rapport i juni 2003. Rapporten er tilgjengelig på internettadressen: http://www.bergen.kommune.no/byarkivet/barnevernrapport.pdf Erstatningsutvalg Erstatningsordningen ble ivaretatt av et uavhengig utvalg. Sluttrapporten fra erstatningsutvalget forelå 30 desember 2005. Rapporten er tilgjengelig på internettadressen: Avgrensing av gruppe aktuell for erstatning Avgrensing i tid for erstatning Nøkkeltall fra utbetalt erstatning. http://www.bergen.kommune.no/infopresse/prm_2006/rapport_100106.doc Bergen kommune har valgt å legge tilsynsansvaret til grunn for erstatning. Dvs. at barn som Bergen kommune hadde omsorgsansvaret for og som var plassert i andre kommuner, ikke kom inn under erstatningsutvalgets ansvar. Fosterhjemsbarn er ikke ivaretatt av ordningen. 01.07.1954 01.01.1980 I underkant av 50 millioner kroner i erstatning for overgrep og omsorgssvikt ved institusjoner i byen. Gjennomsnittsbeløpet for dem som fikk erstatning er 184 000 kroner. Fem søkere fikk maksimumsbeløpet på 750 000 kroner, en søker fikk 700 000 kroner, mens fire fikk 650 000 kroner.

Bergen kommune har fra starten vært opptatt av at granskingsutvalget skulle være et uavhengig utvalg og arbeide uavhengig av Bergen kommune, fylkesmannen og i forhold til interessegrupper eller enkeltpersoner. Dette ble ansett som særlig viktig. Kostnadene til gjennomføringen av granskingen, kontorforhold, lønn og annet har vært dekket av Bergen kommune etter anvisning fra Fylkesmannen i Hordaland. Utvalget besto av 5 personer og ble ledet av advokat Einar Drægebø. De samlede utgifter for utvalgets arbeid og granskingen vil bli opplyst senere. Utvalgets arbeid tok utgangspunkt i gjennomgang av arkivmateriell fra byarkiv, fylkeskommunalt arkiv og statsarkiv. I tillegg er en rekke personer intervjuet av utvalget. De fleste intervjupersonene har som barn bodd på barnehjemmene. I tillegg er ansatte ved barneverninstitusjonene, ansatte ved sekretariatet til barnevernsnemnda og politisk valgte medlemmer til barnevernsnemnda intervjuet. Granskingsutvalgets rapport avdekket både tilfeller av svært alvorlige overgrep og svikt i det offentliges tilsynsoppgaver og tilsynsansvar. Svikten er avdekket på alle forvaltningsnivå, kommune, fylkesmann og departement. Et eget sekretariat i regi av erstatningsutvalget ble oppnevnt for å veilede den enkelte og tilrettelegge for behandling av den enkelte søknad om erstatning. Dette sekretariatet besto av fire ansatte (to jurister, en med sosialfaglig bakgrunn og en sekretær) Lønnsutgifter og andre kostnader i denne sammenheng ble dekket i sin helhet av Bergen kommune. Netto driftsutgifter til erstatningsutvalgets arbeid er oppgitt til vel 4,1 mill. kr. Erstatningsordningen bygger på de samme prinsipper som Stortingets billighetserstatning. Den tildeles og utmåles ut fra konkrete rimelighetsvurderinger og ikke alminnelige erstatningsrettslige regler. I rimelighetsvurderingen ble det lagt vekt på om søker har kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre som hadde opphold på barnehjem i samme tid og om Bergen kommune kunne bebreides i saken. I sluttrapporten kommer det fram at erstatningsutvalget har behandlet 413 søknader fra tidligere barnehjemsbarn. 320 søknader ble imøtekommet. Bergen kommune ønsket med utgangspunkt i de forholdene som ble avdekket, å gi en uforbeholden unnskyldning og beklagelse til de som under det offentliges omsorg har opplevd overgrep eller har opplevd uverdige og krenkende omsorgsforhold. 2.3.2 Oslo kommune Granskingsutvalg Erstatningsutvalg Avgrensing av gruppe aktuell for erstatning Avgrensing i tid for erstatning Nøkkeltall fra utbetalt erstatning. Fylkesmannen oppnevnte 31.10.2003 et utvalg som skal granske institusjoner hvor Oslo kommunes barneverntjeneste plasserte barn i perioden 1954 1993. Utvalget begynte sitt arbeid 18.11.2003. Utvalgets rapport ble fremlagt 01.12.2005. Bystyret i Oslo vedtok i mai 2006 å opprette en vederlagsordning for personer som har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep i institusjoner eller fosterhjem mens de var under plassering av Oslo kommunes barnevern. Et eget vederlagsutvalg med sekretariat er under etablering. Personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige omsorgsforhold i institusjon eller under barnevernets omsorg før 01.01.1993.. Før 01.01.1993. Erstatning foreløpig ikke utbetalt

Selve granskningsutvalget har bestått av 4 personer og har vært ledet av spesialpedagog Helen Bøsterud. Godtgjørelse til disse er blitt fastsatt av fylkesmannen og dekket av Oslo kommune. Det samme gjelder for utvalgets utgifter. Rapporten er tilgjengelig på internettadressen: http://www.fylkesmannen.no/digimaker/documents/rapport_fra_granskningsutvalget_otodk B52585et.pdf Granskingsutvalget i Oslo har kommet fram til de samme hovedtrekk som granskingen i Bergen. Det har foregått overgrep og omsorgssvikt ved de institusjoner som Oslo kommune plasserte barn i perioden. Oslo kommune har erfart at det er viktig at personer slipper å avgi to forklaringer. De som da blir intervjuet i forbindelse med selve granskingen, vil kunne benytte dette ved en eventuell søknad om erstatning. I forkant av og uavhengig av oppnevning av granskingsutvalget, opprettet Oslo kommune en Grønn linje ved legevakten for å ta imot henvendelser fra tidligere barnevernsbarn som var utsatt for overgrep mens de var under barnevernets omsorg. Bakgrunnen var en økning i antall henvendelser, og et klart behov for å ivareta de som henvendte seg med sine historier. Denne telefonlinjen var ment å være en støttetelefon som også kunne ivareta henvisning til andre hjelpeinstanser. Oslo kommune har også bidratt til å dekke driftsutgifter (dekket husleie og støtte til løpende driftsutg) for egen støttegruppe for tidligere barnehjemsbarn. 2.3.3 Trondheim kommune Trondheim kommune har gjort vedtak om å sette i gang Granskingsutvalg gransking og fylkesmannen i Sør- Trøndelag oppnevnte utvalget i desember 2005. Granskingsperioden skal gå fra 1980 og tilbake i tid. Trondheim har derfor valgt å ikke foreta en spesifikk avgrensing tilbake i tid. Det betyr at personer plassert i institusjoner før 1945 vil kunne omfattes av granskingen. Granskingen omfatter også plassering i fosterhjem. Erstatningsutvalg Behandles i bystyret i slutten av sept.2006. Forslag passert formannskapet 12 09 06 går ut på at kommunen nedsetter et oppreisningsutvalg, samt et sekretariat til å behandle søknader etter oppreisningsordningen. Avgrensing av gruppe Gjelder personer fra Trondheim som har opplevd uverdige aktuell for erstatning omsorgsforhold mens de var under barnevernets omsorg i barnehjem, skolehjem og fosterhjem, samt tidligere elever ved Osloveien skole. Avgrensing i tid for Fra 1945 til 1980 (For Osloveien skole fram til 1986) erstatning Nøkkeltall fra utbetalt erstatning. Erstatning ikke utbetalt. Det foreslås 5 ulike erstatningssatser. Fra kr.725 000,- til kr.200 000,- Granskingsutvalget i Trondheim er opprettet med 4 medlemmer. Lagdommer Mats Stensrud er leder. Kommunen vektlegger også å ha et klart skille mellom gransking og erstatning dvs. to utvalg. Trondheim er også i gang med å etablere en støttegruppe. Dvs. at de berørte parter og Kirkens bymisjon vil etablere et godt samarbeid hvor det bygges opp støttegruppe etter samme prinsipper som i Stavanger (se punkt 2.3.4 Stavanger kommune). Trondheim gir også tilbud til de berørte parter om dialog, hjelp til kartlegging av livssituasjonen til den enkelte pr. i dag og tilbud om bistandsadvokat. Rådmannens forslag til oppreisningsordning innebærer bl. annet at den kommunale oppreisning innvilges uavhengig av den statlige billighetserstatning til samme gruppe.

Rådmannen har estimert at kostnadene til engangserstatning vil kunne beløpe seg til 25 til 30 mill. kroner. Utgiftene til oppreisningsutvalg m.v. er for 2007 foreslått budsjettert med 3 mill. kroner. 2.3.4 Stavanger kommune Fylkesmannen i Rogaland etter oppdrag fra Stavanger kommune Granskingsutvalg og Rogaland fylkeskommune oppnevnte granskingsutvalg i januar 2005. Granskingen ble gjennomført for forhold innenfor perioden 01.07.1954 til 01.01.1993. Granskingen omfattet institusjonene i Stavanger, men også institusjoner i fylket for øvrig, hvor kommunene i Rogaland plasserte barn. Utvalgets rapport ble avgitt i juni 2006. Erstatningsutvalg Kommunen har i juni 2006 vedtatt opprettelse av et en egen kommunal oppreisningsordning. I sammenheng med dette skal det etableres et oppreisningsutvalg og sekretariat. Disse opprettes uavhengig av granskingsutvalget. Avgrensing av gruppe Personer som var plassert i barneverninstitusjon (barnehjem, aktuell for erstatning skolehjem og spesialskoler for barn med adferdsvansker) av deltakerkommunene (kommunene i Rogaland) før 01.01.1980. Avgrensing i tid for Plassert før 01.01 1980. erstatning Nøkkeltall fra utbetalt erstatning. Erstatning er ikke utbetalt. Utmåling av engangserstatning etter samme grunnlag som foreslått for Trondheim. Granskingsutvalget i Rogaland ble opprettet med 4 medlemmer og med jurist Agnes Inderhaug som leder. Formålet med granskingen har i likhet med Oslo og Bergen vært å kartlegge faktiske forhold knyttet til enkeltpersoners opplevelser under opphold i barnevernsinstitusjoner og forhold ved de institusjonene som disse har vært plassert i. Granskingen har inkludert både institusjoner i Rogaland og barn plassert av ulike kommuner i fylket. I mandatet ble det påpekt at barn som ble plassert utenfor fylket ikke skulle avvises, men granskingen inkluderer ikke institusjoner utenfor fylket. Granskingsutvalget i Rogaland kom fram til i hovedsak de samme konklusjonene som i Bergen og Oslo. Stavanger kommune har i lagt vekt på erfaringene fra Bergen og Oslo når det gjelder betydningen av å ha et godt utbygd og tilgjengelig støtteapparat til tidligere institusjonsbarn som ble involvert i granskingen. Det ble bl. annet inngått avtale med psykolognett DA i forbindelse med barnehjemsaken. Avtalen sikret at Stavanger kommune hadde rask tilgang på psykologtjenester til de berørte personer som hadde behov for psykologbistand. Avtalen sikret inntil 10 timer med individdualterapi, i spesielle tilfeller mer. Stavanger kommune har også bidratt til etablering av en egen støttegruppe( r ). Disse støttegruppene har en åpen dialog til kommunen og til hverandre og med egne hjemmesider m.v. Erfaringene er at bl annet at disse gruppene har bidratt på ulike måter til at flere valgte å stå fram med sine historier. For de kommuner i Rogaland som slutter seg til den oppreisningsordning som er vedtatt vil søknadsbehandlingen skje på samme måte som for søknader fra personer plassert av Stavanger kommune. Den enkelte kommune vil selvsagt være ansvarlig for den erstatning som utbetales. Foreløpig er det usikkert hvor mange kommuner som vil slutte seg til en slik ordning. De fleste kommuner vil behandle dette i løpet av høsten. 2.3.5 Kristiansand kommune

Granskingsutvalg Erstatningsutvalg Avgrensing av gruppe aktuell for erstatning Avgrensing i tid for erstatning Nøkkeltall fra utbetalt erstatning. Fylkesmannen i Vest Agder har etter oppdrag fra Kristiansand kommune oppnevnt granskingsutvalg i juni d.å. Granskingen skal gjennomføres for perioden 01.07.1954 til 31.12.1979. Granskingen skal omfatte antatt omsorgsvikt og/eller overgrep overfor personer plassert i barnehjem i Kristiansund kommune og som kommunen hadde tilsynsansvar for. Er ikke opprettet. Spørsmålet skal behandles når granskingen er avsluttet.. Ikke fastsatt. Ikke fastsatt. Erstatning er ikke utbetalt. Granskingsutvalget i Kristiansand ble oppnevnt i juni d.å. Utvalget har tre medlemmer og Advokat Anita Jarvoll Hekneby er oppnevnt som leder. Bystyret er opptatt av at granskingen kan gjennomføres så snart som mulig og at videre behandling utsettes til granskingen er avsluttet. I likhet med de øvrige kommuner vil Kristiansand kommune bidra til opprettelse av støttegruppe og tilrettelegge for individuell hjelp og oppfølging for de som har behov for dette. 2.4 Granskinger krav, avgrensninger og gjennomføring! Det sentrale mål med de granskingene som har vært gjennomført har vært å kartlegge faktiske forhold knyttet til omsorgsvikt og overgrep ved de barneverninstitusjonene hvor kommunen plasserte barn i definerte tidsperioder. Som det går fram av oversikten overfor har mandat og sammensetning av granskingsutvalgene blitt gjort av fylkesmennene i de aktuelle fylker. Kravet til uavhengig gransking har blitt påpekt som særdeles vesentlig i disse sakene for å kunne ha nødvendig troverdighet og tillit overfor tidligere barnehjemsbarn og allmennheten. Utformingen av selve mandatet for granskingene har kommunene samarbeidet med fylkesmannen om, men den endelige utformingen har vært gjort av fylkesmannen. Når det gjelder oppnevning av granskingsutvalg har dette i sin helhet vært overlatt til fylkesmannen og her er det stilt svært strenge kvalifikasjons- og ikke minst habilitetskrav til medlemmene som er oppnevnt. Også fastsettelse av godtgjørelse til medlemmene m.v er gjort av fylkesmennene. Når det gjelder sammensetning av granskingsutvalg i mindre kommuner vil det være naturlig at habilitetskravene skjerpes ytterligere. Rådmannen kan vanskelig tenke seg at det kan oppnevnes medlemmer bosatt i Kristiansund eller med en tilknytting til kommunen hvor det kan reises den minste tvil om habiliteten. Så langt rådmannen kjenner til er det ikke i noen av granskingsutvalgene oppnevnt partsrepresentanter som medlemmer. Disse har selvsagt kunne møte for utvalgene både sammen med eller på vegne av sine klienter. Også når det gjelder sammensetning av erstatningsutvalgene er det blitt stilt strenge krav til habilitet og kompetanse. Det er noen variasjoner når det gjelder for hvilken tidsperiode granskingen skal gjelde. Ingen av kommunene har gått lenger tilbake enn 1945 eller lenger fram enn 1993. De fleste har i sitt mandat tatt utgangspunkt i tidsperioden fra barnevernloven ble innført i 1954 til fylkeskommunen overtok ansvaret for barneverninstitusjonene i 1980. Hovedargumentene for dette er at vi nasjonalt hadde en lite enhetlig barnvernlovgivning før 1954 og at muligheten for å framskaffe nødvendig informasjon og dokumentasjon er mindre for tidsrommet før 1954 og i særdeleshet før 1945. De fleste granskingsutvalg har imidlertid i sine mandat gitt åpning

for informasjon og dokumentasjon fra personer med erfaringer og opplevelser utenfor hovedperioden for gransking og fra andre institusjoner enn de som er nevnt i mandatet. Også når det gjelder hvilke grupper granskingen skal omfatte er det en del forskjeller mellom kommunene. Oslo kommune har inkludert alle institusjoner hvor Oslo kommune plasserte barn i perioden 1954 1993. Dette innbærer at både barnehjem, skolehjem og spesialskoler har vært inkludert. Andre kommuner har gjort avgrensinger mot skolehjem/spesialskoler. Gjennomgående er flere grupper enn de som har vært omfattet av selve granskingen blitt gitt anledning til å søke på de kommunale erstatningsordninger som er etablert. I de granskingsutvalgene som har gjennomført sine granskinger (Bergen, Oslo og Stavanger) er det blitt lagt ned et omfattende arbeid som har strukket seg over flere år (Oslo 26 mnd, Bergen 20 mnd og Stavanger 17 mnd). I tillegg til gjennomganger av arkivmateriale og annen dokumentasjon har hovedoppgavene vært knyttet til innhenting av opplysninger (intervjuer) fra tidligere institusjonsbarn og ansatte. Det er utarbeidet rapporter fra alle disse granskingene og hver for seg underbygger og forsterker de det som både kom fram i granskingen i Bergen og i Befringutvalgets utredning fra 2004. 2.4.1 Argumenter for og imot gransking I diskusjonen om granskinger er det fremført ulike argumenter og synspunkter både for og imot gjennomføring av granskinger med kommisjonsbehandling. Nedenfor er oppsummert de mest sentrale argumentene. Argumenter for gransking: Det påhviler samfunnet et ubetinget moralsk/etisk ansvar å bringe mest mulig klarhet i situasjonen dersom det har foregått omsorgssvikt og overgrep mot personer under offentlig omsorg. Å gjennomføre en gransking er et klart signal om at samfunnet aldri vil akseptere kritikkverdige forhold av denne typen og at det vil kunne virke forebyggende for framtidige svikt og overgrep mot personer under offentlig ansvar og omsorg. For mange som har opplevd omsorgssvikt og overgrep vil granskingen i seg selv oppleves som en oppreisning og at de blir tatt på alvor, at de får fortelle sin historie og at sannheten endelig kommer fram. Gjennomføring av en gransking vil gi et bedre vurderingsgrunnlag og utmåling av erstatning vil bli mindre skjønnsmessig. Argumenter mot gransking: En gransking vil neppe bringe fram nye opplysninger som ikke er framkommet i de omfattende granskingene som er gjennomført tidligere. Erfaringene fra disse granskingene og fra kommunale erstatningsordninger gir et tilstrekkelig grunnlag for behandling av disse sakene uten å gjennomføre lokale granskinger. Gjennomføring av en gransking vil være en betydelig belastning for mange av de personene som blir intervjuet og får rippet opp i smertefulle, gamle minner som kan gjøre deres situasjon enda vanskeligere. En gransking vil forlenge avgjørelsen om oppreisning og erstatning. Mange har ventet i årevis på dette. Noen er eldre og syke. Det er derfor viktig med en rask saksgang uten å gå veien om gransking. En gransking vil påføre kommunen betydelige utgifter som kunne vært brukt til andre tiltak for målgruppen.

2.4.2 Egen evaluering av granskingen i Bergen På oppdrag fra Barne og Familiedepartementet undersøkte Senter for Krisepsykologi høsten 2003 om hvordan det var for tidligere barnehjemsbarn å møte for granskingsutvalget og gjennomgå prosessen omkring granskingen i Bergen. Rapporten fra denne evalueringen Barnehjemsgransking og mediefokusering deltagernes opplevelser og vurderinger forelå i januar 2004. I sin oppsummering gir forfatterne (Psykologene Dyregrov og Heltne) følgende anbefaling: Ut fra våre resultater anser vi det som forsvarlig å gjennomføre tilsvarende granskinger andre steder. Dette forutsetter imidlertid at de som skal møte for et granskingsutvalg er godt forberedt, at de tas vare på under intervjuet, og ikke minst at det finnes mulighet for psykologisk oppfølging i etterkant. De anbefalinger vi nevnte som muligheter for å forbedre prosedyren som ble fulgt under granskingen i Bergen bør også inkorporeres. Flertallet av de som vi intervjuet anbefaler at det settes i gang liknende granskinger andre steder i landet, men understreker at det er viktig med oppfølging for de som deltar, gjerne rett etter et intervju og gjerne som en obligatorisk del av å delta i granskingen. Flere anbefaler også at det blir gitt informasjon om vanlige reaksjoner som kan komme når en henter fram og går gjennom tidligere smertefulle barndomsopplevelser. Selv om det kan forsvares å gjennomføre lignende granskinger andre steder vil vi på bakgrunn av den store belastning som er dokumentert for mange av de som deltok, og med tanke på at de som kanskje opplevde granskingen som den største påkjenningen ikke inngår i vår undersøkelse, sterkt anbefale at det sees på muligheter for å unngå en slik belastning. Dersom det er mulig på bakgrunn av tilsynsrapporter og annet materiale å estimere, eller det utvikles en kompensasjonsnøkkel som kan benyttes på landsbasis som medfører at tidligere barnehjemsbarn ikke må rippe opp i det som skjedde under oppholdet, vil det spare mange for store påkjenninger. Samtidig er det klart at for mange betyr en gransking og dokumentasjon av eventuelle uholdbare forhold ved det sted der de opplevde deler av sin barndom, en form for oppreisning i seg selv, ved at de blir tatt på alvor, og får en bekreftelse eller anerkjennelse for sin tapte barndom. 3 Rådmannens merknader og vurderinger: 3.1 Sentrale avveininger og valg Etter rådmannens vurdering står kommunen i denne saken overfor tre ulike hovedvalg: 1. Avvise anmodningen om gransking og erstatning 2. Gjennomføre gransking og etablere en kommunal erstatningsordning 3. Etablere en kommunal erstatnings/oppreisningsordning uten forutgående gransking Ad. 1. Avvise anmodningen om gransking og erstatning Flere kommuner har avvist krav og anmodninger om gransking og erstatning fra tidligere barnehjemsbarn m.v. Disse kommunene har i hovedsak begrunnet dette med at endringen av den statlige billighetserstatningsordningen er ment å skulle fange opp disse forholdene og at en gransking vil kunne skape større problemer for mange av de tidligere barnehjemsbarna. Prinsipielt mener også mange av disse kommunene at staten burde ha tatt et langt større ansvar for den urett og de overgrep som mange ble utsatt for og at årsakene i stor grad var systemsvikt som staten hadde større mulighet til å påvirke enn den enkelte kommune. (jfr. Finnmarkskommunene)

Etter rådmannens vurdering er det vanskelig å forsvare en slik avvisning både juridisk og moralsk. I de periodene det her dreier seg om hadde kommunen og kommunale instanser et betydelig juridisk og faglig ansvar for oppfølging og tilsyn med de enkelte barn som ble plassert i barnevernsinstitusjoner. Selv om staten også hadde særlige oppgaver og forpliktelser knyttet til den overordnede drift og tilsyn av institusjonene, kan det vanskelig frita kommunene for ansvar i denne sammenheng. Rådmannen er imidlertid enig i at staten burde ha tatt et større ansvar for både gjennomføring av granskinger og den økonomiske kompensasjonen til de som har lidd overlast. Både de granskingene som er gjennomført og Befring-utvalgets utredning viser at det var svikt på ulike ansvarlige nivå som kunne føre til den kritikkverdig omsorg og de overgrep som er avdekket. Det var i institusjoner i lokalsamfunnet at størstedelen av denne uretten ble begått og rådmannen mener derfor at den enkelte kommune har et moralsk ansvar for å forsøke å komme tidligere barnehjemsbarn i møte å gjøre opp for seg og tilby en unnskyldning og en oppreisning for det de har blitt utsatt for. Å velge en avvisning av både gransking og erstatning kan derfor ikke rådmannen gå inn for. Ad. 2 Gjennomføre gransking og etablere en kommunal erstatning/ oppreisningsordning Som det er redegjort for i dette saksframlegget er det gode argumenter både for og imot at man skal iverksette en gransking og etablere en granskingskommisjon som grunnlag for å få tilstrekkelig belyst det som mange tidligere barnvernsbarn har opplevd. Så langt har de fleste kommuner/fylker gjennomført granskinger med kommisjoner før de har opprettet egne erstatningsordninger eller oppreisningsordninger som man nå har valgt å kalle disse ordningene. Noen kommuner (Trondheim og Kristiansand) har parallelt med iverksetting av granskingen opprettet oppreisningsordninger. Granskingene er så langt blitt sett på som en vanskelig, men viktig del av arbeidet med å bringe nødvendig klarhet i hva som har skjedd ved disse institusjonene og at de som har opplevd omsorgssvikt og overgrep endelig skulle kunne bli tatt på alvor av samfunnet og få fortelle om sine opplevelser. Blant de sentrale spørsmål som rådmannen har reist og ønsket innspill på i denne saken er om det er nødvendig å gjennomføre en gransking før en etablerer en oppreisningsordning? Vil det komme fram noe nytt som man ikke har fått dokumentert ved tidligere granskinger? Er det ikke ut fra de rapporter og den dokumentasjon som nå foreligger overveiende sannsynlig at det som kunne foregå ved barnehjem i Stavanger, Bergen eller Oslo også kunne forekomme ved barnehjem i Kristiansund? Med bakgrunn i de erfaringene som er gjort bør det ikke nå være mulig å gå direkte til en oppreisningsordning og heller bruke tid og krefter på å lage en så god ordning som mulig? Hvilke føringer og betingelser bør i tilfelle nedfelles i en oppreisningsordning dersom man utelater en forutgående kommisjons gransking? Advokat Karlsen har i sitt brev av 11 09 06 gitt en utfyllende kommentar til alle de overnevnte spørsmål og konkluderer med at han er åpen for at man isteden for en gransking oppnevner et erstatningsutvalg som gis mandat til å foreta en erstatningsutmåling etter nærmere fastsatte retningslinjer fra politisk hold. Karlsen mener imidlertid at en slik løsning betinger bl. annet at han blir gitt en observatørstatus med mulighet for innspill i den videre prosess mot å fastsette mandat for et erstatningsutvalg. Videre at det anerkjennes at konklusjonene fra Befring-utvalget når det gjelder avdekkede overgrep, også var tilstede ved barnehjemmene i Kristiansund og at kommunen må gi en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor de tidligere barnehjemsbarna og tilby dem en økonomisk oppreisning/erstatning. Karlsen har også foreslått andre betingelser som gjelder oppreisningens størrelse m.v., jfr. neste punkt. Spørsmålet om det er riktig å fravike en gransking har for rådmannen vært en komplisert avveining. Når rådmannen under tvil er kommet fram til at det nå kan være riktig å gå rett på etableringen av en oppreisningsordning så har det sammenheng med vektlegging av bl. annet følgende forhold:

at den dokumentasjonen som nå foreligger er svært grundig og det derfor ikke er grunn til å tvile på at omsorgssvikt og overgrep ved barnevernsinstitusjonene i de aktuelle periodene var et generelt og landsomfattende fenomen og det må legges til grunn at dette også har foregått ved institusjonene i Kristiansund. at en god oppreisningsordning kan kompensere for behovet mange tidligere barnevernsbarn har for å få fremstilt sin sak, fortelle sin historie og bli trodd. At en kommisjons gransking vil forlenge prosessen og komplisere situasjonen ytterligere for noen av de tidligere barnevernsbarna. At den sentrale lokale partsrepresentanten for 12 av de tidligere barnehjemsbarna, advokat Karlsen, er åpen for en slik løsning under gitte betingelser. Ad. 3. Etablere en kommunal oppreisningsordning uten forutgående gransking. Fra de fleste tidligere barnehjemsbarn, støttegrupper og interesseorganisasjoner (bl. annet Stiftelsen Rettferd for Taperne) er det fremført at den mest sentrale delen av de prosessene som har vært gjennomført er at det etableres en god oppreisningsordning. At kommunene som har hatt ansvaret også tar et morask ansvar for uverdige omsorgsforhold og overgrep, gir en uforbeholden unnskyldning og etablerer en oppreisningsordning som gir alle mulighet til å få individuell bistand til å fremme sin sak og tilbud om støtte både før, under og etter behandlingen av søknad om oppreisning. Som det framgår i punktet ovenfor er rådmannen kommet fram til at opprettelse av en oppreisningsordning uten forutgående gransking kan forsvares dersom en slik ordning ivaretar ulike behov og viktige hensyn for de tidligere barnehjemsbarna. Det er bl. annet vesentlig at det må tilbys en differensiert individuell støtte til de som kommer inn under ordningen. Dette vil bl. annet dreie seg om juridisk bistand til å sette opp eller fremme søknad m.v., men også psykologisk bistand til å klarlegge forhold knyttet til omsorgsvikt eller overgrep og til direkte behandling/støtte dersom det er behov for dette. Også økonomisk og praktisk bistand til å etablere en støttegruppe kan være aktuelt. Likeså tilbud om økonomisk rådgiving bør inngå som en del av tilbudet knyttet til en slik ordning. Advokat Karlsen har på vegne sine klienter fremmet forslag om hvilke betingelser han mener en oppreisningsordning bør omfatte bl. annet når det gjelder hvem som skal omfattes av ordningen, engangserstatningens størrelse, støtte til individuell juridisk bistand m.v. Dette er spørsmål som må avklares og behandles i neste omgang i forbindelse med fastsetting av føringer og vedtekter for en ev. oppreisningsordning, jfr. for øvrig vedlagte kopi av saksprotokoll fra Trondheim Formannskap Oppreisning til tidligere barnehjems og skolehjemsbarn. Som det fremgår av dette vil vedtektene for en slik ordning fastsette nærmere retningslinjer for følgende forhold/områder: Formål med ordningen Vilkår for å søke erstatning Søknad og saksbehandling Utmåling av oppreisningsbeløp Klage Søknadsfrist og kunngjøring m.v. I tillegg må det legges føringer for opprettelse av sekretariat, annen støtte i forbindelse med ordningen, rapportering, samt økonomiske konsekvenser og inndekking. Under henvisning til overnevnte tilrår rådmannen at driftsutvalget foreslår overfor bystyret at det gjøres følgende

V E D T A K : 1. Kristiansund bystyre vedtar at det skal etableres en oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn. 2. Forslag til vedtekter og andre føringer, samt opprettelse av oppreisningsutvalg og sekretariat legges frem for bystyret så snart som mulig. Rådmannen i Kristiansund 26 09 06 Helge A. Carlsen Konst. rådmann Vedlegg.

KRISTIANSUND KOMMUNE Saksmappe: Arkiv: Saksbehandler: Dato: 06/1081/10926/06 212 Claus F. Morch 20.09.2006 Saksframlegg Utvalg Møtedato Utvalgssaksnr Driftsutvalget 03.10.2006 06/117 Bystyret 24.10.2006 ØKONOMIRAPPORT 2. TERTIAL 2006 Generelle inntekter/utgifter drift Mill. kroner Årsbudsjett 31.08 Regnskap Skatt og inntektsutjevning 317,6 203,8 Innbyggertilskudd i rammetilskuddet 131,6 89,9 Andre generelle inntekter 61,8 75,1 Sum frie disponible inntekter 511,0 368,8 Renteutgifter 24,6 12,2 Avdrag på lån 25,7 16,8 Renteinntekter (4,9) (1,4) Aksjeutbytte (5,2) (4,7) Netto finansutgifter 40,2 22,9 Avsetning til fond 0,0 2,4 Bruk av fond (13,9) (1,8) Overføring til investeringsregnskap 0,4 0,0 Bruk tidligere overskudd 0,0 0,0 Sum avsetninger netto (13,5) 0,6 Til fordeling på rammeområdene 484,3 345,3 Fordelt på rammeområdene/regnskap 484,3 329,9 Saldo pr. 31.08 0,0 (15,4) Skatt, rammetilskudd. Skatteinngang på landsbasis ved utgangen av august er 9,5 % høyere enn på samme tid i fjor. Kristiansund hadde en økning på 7,1 % i samme periode. Budsjettet for skatt og inntektsutjevning utgjør 317,6 mill. kroner. Dersom økningen for Kristiansund holder seg for hele 2006, kan det ligge an til en merinntekt på ca. 6,5 mill. kroner i forhold til budsjettet. I innbyggertilskuddet ble det i økonomiplanen beregnet en innbyggervekst på 100 per år. Veksten for 2005 ble kun 59. Dette medfører en reduksjon av rammetilskuddet på 2,7 mill. kroner i 2006. Dersom forutsetningene ovenfor holder, kan det ventes en netto merinntekt for skatt og rammetilskudd på ca. 3,8 mill. kroner for hele 2006. Restanser i skatteregnskapet pr 31.08. Mill. kr 2005 2006 Restskatter 31,4 31,0