for barn og unges psykiske helse Nr. 2 // 2010 89. årgang MAGASINET VOKSNE FOR BARN Barns deltakelse i kommunene på voksnes premisser for barn og unges psykiske helse Verdensmestre i bruk av tvang Nær firedobling av ADHD-medisinering på seks år for barn og unges psykiske helse Voksne for Barn fyller 50 år Tema profitt foran uterom N o r g e s e n e s t e s p e s i a l b l a d o m b a r n o g u n g e s p s y k i s k e h e l s e
Innhold nr 2// 2010 6 6 14 22 32 aktuelt Dropper lekeområdene Mangel på egnede lekeområder i boligbyggingen på Stovner på 70- tallet fikk katastrofale konsekvenser for barna i enkelte områder. Forskning på nyere byutviklingsprosjekter viser at vi ikke har lært. Trengte noen å snakke med Lisa (18) angrer i dag på at hun ba barne- og ungdomspsykiatrien om hjelp. Tvangsbruken hun ble utsatt for har gitt henne flere problemer enn hun hadde i utgangspunktet. En pioner i norsk barne psykiatri Professor emeritus Hilchen Sommerschild mener utstrakt testing og kartleggingen av barn er feil bruk av ressurser. Når behovet er avdekket, er det ikke hjelp å få. Heteste diagnosemote Antall brukere av ADHD-medisin er firedoblet på seks år. Sosialmedisineren Per Fugelli mener at vi ved å snevre inn det «normale» til sist kan miste muligheten til å være oss selv. Han er ikke alene om sin bekymring. 10 Eksperimentet stovner 22 5 30 37 innspill Kronikken: Vi har kommet svært kort i vårt demokratiprosjekt rettet mot barn og unge, skriver generalsekretær i Voksne for Barn Randi Talseth. strømninger: Det gylne snitt ligger i skjæringspunktet mellom tilrettelagte læringsbetingelser for den enkelte elev og den enkelte elevs ansvar for egen læring, skriver Hauge og Schultz. morild: Datteren har blitt svært aggressiv og har begynt å slurve på skolen. Hva kan faren gjøre for å få datteren inn på et annet spor? Magasinet voksne for barn Utgiver Organisasjonen Voksne for Barn Adresse Stortorvet 10, 0155 Oslo Telefon 23 10 06 10 Telefax 23 10 06 11 e-post vfb@vfb.no Internett www.vfb.no Bankgiro 7032.05.82189 redaksjonen: Ansvarlig redaktør Generalsekretær Randi Talseth Redaktør Ingeborg Vea, ingeborg.vea@vfb.no I redaksjonen Ingeborg Wiese, Charlotte Berrefjord Bergløff, Therese Borge, Christopher Olssøn Design Grafisk Form as, lill@grafiskform.no Trykk Gamlebyen Grafisk Forsidefoto Scanpix Abonnement Kr. 350,- pr. år for 5 nummer medlemskap Kr. 350,- pr. år Løssalg Kr. 70,- pr. magasin Opplag 5 500 ISSN 0801-1346 Det må ikke kopieres fra dette blad i strid med ånds verk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Husk å oppgi abonnementsnummer ved adresseforand ring eller ved oppsigelse. Magasinet Voksne for Barn har tidligere hatt navnene «Sinnets Helse» og «temamagasin for foreldre OM». 2
innspill leder Ingeborg Vea Redaktør ingeborg.vea@vfb.no Twitter: @ingasjert Boligdrøm for hvem? Lys, luft og grønt gress mellom tærne eller trange asfalterte gårdsrom med høy akustikk der sollyset ikke når inn? Hvis utbyggerne får velge, blir det en markedsvurdering. Hva er mulig å selge? Sentralt i de større byene er svaret: Nesten alt. Mange drømmer om å bo sentralt med kort vei til jobb og kulturtilbud. Politikerne gir villig vekk dispensasjoner som gjør det mulig å kutte ned antall og areal på lekeog friområder til fordel for enda flere leiligheter eller parkeringsplasser. Av 27 sentralt beliggende byboligprosjekter i Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand fant forskerne på NIBR kun tre som hadde ivaretatt uterommene på en god måte. De ble fremhevet som gode fordi de ga noe tilbake til byen, som grøntområder, butikker og i ett tilfelle en helt ny badeplass for byens befolkning. De fleste by boligprosjektene hadde derimot for dårlig tilknytning til byen, for stor tetthet, og høyden på blokkene var et gjennomgående problem. Denne utgaven av Magasinet Voksne for Barn er et jubileumsnummer hvor vi tar opp temaer som helt siden starten i 1960 har vært viktig for organisasjonen. Voksne for Barn var sterkt engasjert i utbyggingen av Stovner bydel i Oslo på 1970-tallet, hvor hensynet til barn og unges behov for boltreplass og egnet lekeareal ble satt til side for å få tak over hodet på flest mulig. Det, sammen med flere andre uheldige omstendigheter, fikk alvorlige følger for barna som viste seg når de begynte på skolen: uvanlig mange led av alvorlige atferdsforstyrrelser, var aggressive og hadde lærevansker. En vurdering av lekemiljøet i Fossumsletta borettslag, som blant andre Voksne for Barn stod bak, konkluderte med at de positive forholdene i lekemiljøet var så få at den leken som foregikk der ble vurdert til å ha kun en mager betydning for barnas personlighetsutvikling. De negative forholdene ble betegnet som så mange og alvorlige at barna risikerte å bli fysisk og mentalt skadd. Den gang da? Stovner-rapporten, og det som fulgte i dens farvann, fikk konsekvenser. Tiltak ble satt inn både på skolen og i barnas nærmiljø. Forskningen til Schmidt og Guttu ved NIBR viser likevel at de samme feilene som endte i ramaskrik på Stovner, repeteres igjen og igjen i byutviklingsprosjekter i dag: Lekeområder skrumper inn eller forsvinner helt, gårdsrom har akustikk som gymsaler og høye boligblokker stenger sollyset ute på høylys dag. Barn og unge mangler sterke talspersoner i plan- og byggesaker. Norsk Form og NIBR har forsøkt å rope varsko. Men hvor blir det av de høylydte protestaksjonene? Nå må politikerne våkne! Foto: Christopher Olssøn «Lekeområder skrumper inn eller forsvinner helt, gårdsrom har akustikk som gymsaler» 3
www.vfb.no små stoff www.vfb.no nye plakater av Iben Sandemose Fine å gi i gave! Passer like godt på helsestasjonen, i klasserommet eller i barnehagen som hjemme. Størrelse: 70 X 50 cm Pris: kr. 80,- Bestilles i nettbutikken til Voksne for Barn: www.vfb.no 4
innspill kronikk randi talseth Generalsekretær, Voksne for Barn ta barna med på råd Ved å lytte til barn og unge i utformingen av hjelpetilbud kan vi gi dem bedre hjelp og beskyttelse. Det er liten tvil om at vi ønsker selvstendige, men samtidig tilpassede barn, med gode evner til både å delta i samfunnet, skaffe seg venner, og lykkes på skolen og i arbeidslivet. Barnet har fått sine rettigheter over egen norsk lovgivning ligger Barnekonvensjonen (BK). I vår kultur har det lenge vært fokus på å beskytte barn. Det helt nye i BK er først og fremst barnets rett til deltakelse. Deltakelse i viktige avgjørelser i eget liv, deltakelse som en forutsetning for vårt demokrati, deltakelse for å påvirke tjenestene de mottar hver dag i skole og barnehage, og tjenester som de trenger ved sykdom eller behov for hjelp. Dette høres veldig flott og riktig ut! Men det er mer komplisert enn som så. Enhver kultur vil antakelig tolke disse to forskjellige rettighetene deltakelse og beskyttelse på forskjellig måte når de skal beskrives i forhold til barn. I Norge har vi mange politiske og faglige føringer som i imperativ fastsetter at begge deler skal ivaretas. Hvordan er dette i realiteten? Teori og praksis Voksne for Barn har fått anledning til å utvikle og etablere et brukermedvirkningsprogram for barn og unges psyk iske helse, så vi kjenner problemstillingene og ikke minst også hvordan praksisen er for mange barn. I dette Magasinet gis det en oversikt over kommunenes demokratiske kanal for ungdom, gjerne kalt ungdommens bystyre. Det er spesielt barn og unges mulighet til å påvirke helse som opptar Voksne for Barn. NIBRs undersøkelse viser at barn og unge i særlig liten grad får si sin mening i helsesesaker, selv om vi vet at god helse er en av de viktigste faktorene for livskvalitet uansett alder. At det er voksenstyrte agendaer og ikke ungdommens eget engasjement som er utgangspunkt når barn og unge inviteres til å delta, er neppe noen overraskelse. Like fullt er det uakseptabelt, og viser at vi lett benytter slik fora som alibi og ikke reell deltakelse med utgangspunkt i barn og unge selv. De har heller ikke noen mulighet til å påvirke det fysiske miljøet de har rundt Foto: Christopher Olssøn seg. Vi har kommet svært kort i vårt demokratiprosjekt rettet mot barn og unge. «Hvordan møter vi barn med oppførsel utenfor Diagnose for hvem? Barn med atferd som avviker fra normen har til alle tider vært et problem. Grenser for hva som tolereres og sees som avvik, er skiftende både mellom ulike samfunn og til ulike tider. De siste 20 åra har det vært hovedfokus på de «utagerende» de bråkete som dominerer og ødelegger for de andre i barnehagen, i skolen og i nabolaget. Det ser ut til at diagnoser har blitt for lett å ty til både for foreldre og fagfolk. Diagnoser er viktig for å få riktig behandling og hjelp, men ikke for å frita voksne for ansvar for barnets vansker. Det er grunn til å spørre om vi har organisert barns hverdag på en måte som gjør dem urolige. Det er oppløftende at annen oppfølging, som Dinosaurskolen og Pals, gir så gode resultater. Hvordan står det til med barns deltakelse og beskyttelse i forhold til dette? Det er en dårlig beskyttelse dersom vi er mer opptatt av voksnes behov enn av barnas. Voksne for Barn får også mange historier fra barn og unge som er bærere av problemer i familien eller i et skolemiljø. Det er alltid grunn til å stille spørsmål omkring hvordan vi møter og følger opp barn med en oppførsel utenfor normene. Sist men ikke minst, Voksne for Barn har fått mange historier om utilbørlig tvangsbruk fra barn og unge med erfaring fra psykisk helsevern for barn og unge. Fra fagpersonell får vi ulike synspunkter for eksempel at det er for å beskytte barnet at de legges i gulvet og holdes. Uansett er det et ytterligere traume for et barn som tidligere har opplevd overgrep. Barna sier selv at de må stoppes, men ønsker å være med på utformingen av retningslinjene for hvordan dette gjøres. Etter å ha gjennomført flere medvirkningsprosesser med barn og unge på dette temaet, vet vi at de har mange gode forslag på hva som kan roe dem ned og ikke minst hva som kan forebygge uro. Ved å la barn og unge slippe til orde kan vi også gi dem bedre beskyttelse! normene?» 5
«Byen trenger barna like meget som barna trenger byen» Bård Isdahl 6
aktuelt aktuelt voksne oppvekst for barn i cyberspace 50 år et sted å leke Til tross for gode intensjoner blir barn og unge ofte den tapende part når byer fortettes. tekst Ingeborg Wiese illustrasjon Malgorzata piotrowska Lys, luft og grønne trær gir ikke profitt i konkurranse med flest mulig leiligheter på minst mulig plass. Barn og unge har aldri hatt sterke talspersoner når det gjelder fortetting og byutvikling, men plan-og bygningsloven hadde i mange år et krav om at kommunene skulle utnevne en såkalt barnerepresentant som skulle se til at barn og unges interesser ble ivaretatt i plan- og byggesaker. I den nye Plan- og bygningsloven derimot, som nylig er vedtatt, heter det bare at kommunen skal ha en ordning som ivaretar barns interesser. Markedet bestemmer Både forsker og sosiolog Lene Schmidt, ved Norsk Institutt for by- og regionalforskning (NIBR) og arkitekt Bård Isdahl i Norsk Form tolker den nye formuleringen i loven som en klar svekkelse av en gammel og innarbeidet ordning. En evaluering av ordningen med barnerepresentanter viste at de har en viktig funksjon, men med varierende gjennomslagskraft. Evalueringen konkluderte med at ordningen burde styrkes ved å sikre barnerepresentanten mer tid og ressurser til å ivareta barns behov. I dag er det markedskreftene som styrer byutviklingen, og utbyggerne er helt styrt av markedsvurderinger. Bokvalitet er blitt et spørsmål om pris, om hva markedet er villig til å gi. Andre kriterier blir tillagt mindre vekt. Det er synd at kvaliteter som langsiktighet, mangfold og gode uterom blir nedprioritert når det fortettes i byene, sier Bård Isdahl, som sammen med blant andre Lene Schmidt i mange år har påpekt en utvikling som ikke er til beste for barn og unge. Han er opptatt av at barnefamilier også skal ha mulighet til å bo midt i byen. Byen trenger barna, like meget som barna trenger byen. De fungerer som sosialt «lim» fordi de binder folk sammen og skaper sosiale nettverk, uavhengig av hudfarge eller andre ytre ulikheter. Gjennom barnas lekekamerater blir også de voksne nødt til å forholde seg til hverandre, enten det er i blokka, i barnehagen eller på skolen. «Bokvalitet er blitt et spørsmål om pris» Bård Isdahl Barnefamiliene flytter Barnefamilier har interesse av å bo lenge i en bolig. Det er generell enighet om at det er dumt å flytte mye med barn. Langsiktighet er et viktig grunnpremiss for byutvikling, men det er ikke tydelig uttalt verken hos politikere eller byplanleggere. Tendensen er fortsatt at barnefamiliene flytter ut av byen til drabantbyene og forstedene, og overlater de sentrale by boligene til små husholdninger uten barn, sier Isdahl. v 7
«Både politikere og byplanleggere har sviktet barna» Bård Isdahl Et av målene til den nyetablerte BYlabgruppa, som han har vært med å stifte, er nettopp å gjøre det lettere for barnefamilier å bli boende i byen. Gruppa har fått øremerkede midler fra Kulturdepartementet, og skal jobbe med rådgivning i små og mellomstore byer. I følge Isdahl er det flere grunner til at barnefamilier ser seg nødt til å flytte fra sentrumsleiligheter, men liten plass, dyre leiligheter og mangelfulle uterom går gjerne igjen. Mange oppgir at de gjerne vil bo i byen fordi det bidrar til et enklere liv, med kort arbeidsreise. Noen ønsker å klare seg uten bil, for eksempel. Gode byboligprosjekter kan bety korte avstander til både barnehage, skole, butikker og cafèer. Og med gode uteområder i tillegg kan sentrum tiltrekke seg stadig flere, også familier med barn, mener Isdahl, men legger til at byggeprosjektene de siste årene i for eksempel Oslos indre by har forsømt å sette krav til areal, lys, luft og grønne trær. Han mener at både politikere og byutviklere har sviktet barn og unge og deres naturlige behov for fysisk aktivitet og romlighet. I følge Isdahls rapport «På taket, i gården, i parken» ønsker bybarn at de kunne leke i skolegårder eller parker i nærheten, men at de ikke får lov av foreldrene til å forlate gårdsrommet på grunn av trafikk. Det viser en negativ utvikling som fjerner seg fra det som har vært en gammei nordisk tradisjon om å slippe ut ungene, som en del av en naturorientert, antiautoritær oppdragelse. Jeg synes det er alvorlig, for uten lys, luft og grønne trær kan ikke barn drive livsnødvendige aktiviteter for å utvikle seg som mennesker, mener Bård Isdahl. IKKE GÅRDSROM IGJEN: Utbyggingen av Lahelle brygge i Kristiansand er et eksempel på for høy tetthet, i følge Lene Schmidt ved NIBR. Her er ble det ikke noe gårdsrom igjen mellom husene, bare en innkjørsel til garasjen (Foto: Lene Schmidt, NIBR) 8
aktuelt voksne for barn 50 år NY BADEPLASS: Ved byggingen av Georgernes Verft i Bergen gav utbyggerne bergenserne en ny badeplass. (Foto: Lene Schmidt, NIBR) Fant få gode prosjekter Da forskerne Lene Schmidt og Jon Guttu i NIBR fikk i oppdrag fra Husbanken og Miljøverndepartementet å finne gode byboligprosjekter med særlig vekt på uterommene, noe virkelig positivt å vise fram, skulle det vise seg å bli en vanskelig oppgave. De vurderte til sammen 27 nye sentralt beliggende byboligprosjekter i byene Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, men fant bare tre som kom gjennom nåløyet. Disse tre prosjektene ble fremhevet som gode blant annet fordi de gir noe tilbake til byen, for eksempel grøntområder, butikker og liknende. Mange nyere byboligprosjekter er bygget på tidligere havne- eller industriområder. I Bergen så forskerne for eksempel at et nytt boligprosjekt hadde gitt beboerne i Bergen en ny flott badeplass. I Trondheim fant de et byboligprosjekt i Nedre Elvehavn som hadde lykkes i å etablere en god blanding av boliger, butikker og cafeer, og med bilene under bakken. Mange steder har denne funksjonsblandingen vist seg vanskelig å realisere. Det tredje gode prosjektet fant vi i Stavanger, hvor den tidligere Spikerfabrikken har blitt erstattet med gode boliger rundt et grønt og frodig gårdsrom. Flotte uteområder for både små og litt større barn, som også nabolaget kan nyte godt av, forteller Lene Schmidt. De gode eksemplene viser at det er mulig å bygge nye boliger der en forener ønskene om høy tetthet i en bymessig bebyggelse med hensynet til barns behov for lek. Opp til kommunene Kommunene skal ivareta barn og unges interesser i plan- og byggesaker og etablere ordninger som sikrer dette, sier miljøvernminister Erik Solheim. Han presiserer at kommunene har full anledning til å videreføre ordningen med egne barnerepresentanter, dersom de ønsker det. Solheim mener det er for tidlig å evaluere den nye plan- og bygningsloven nå, da den bare har virket i ett år. Miljøverndepartementet har imidlertid løpende kontakt med kommuner om hvordan loven praktiseres i og av kommunene, sier Solheim. Miljøvernministeren viser til «grøntstruktur» som er et nytt formål i den nye plan- og bygningsloven: Det gir kommunene bedre mulighet enn før til å tydeliggjøre og stille krav til at det skal være grønne arealer i et planområde. Miljøverndepartementet lager veiledere med gode eksempler som skal inspirere til god planlegging, opplyser Solheim. l 9
aktuelt voksne for barn 50 år Eksperimentet Stovner Da drabantbyen Stovner utenfor Oslo ble etablert på 70-tallet, ble barn og unges behov for lekearealer satt til side. Resultatet ble katastrofalt. tekst Ingeborg Vea og Ingeborg Wiese På grunn av en prekær boligmangel og rekordhøy bygging i Oslo på begynnelsen av 70-tallet, fikk den nye bydelen på kort tid 30 000 innbyggere. Sjelden har så mange mennesker blitt flyttet på så kort tid. Eksisterende anbefalinger og retningslinjer for antall og utforming av lekeplasser ble ignorert for å gi tak over hodet på flest mulig på kortest mulig tid. I Fossumsletta borettslag på Stovner ble rundt 1300 mennesker stuet sammen. Mellom 500 og 600 var under skolealder, og gjennom snittsalderen på foreldrene var uvanlig lav. Området hadde kun én barnehage (daghjem) med plass til 81 barn. Samtlige beboere, mange sosialklienter, hadde fått tildelt bolig gjennom boligkontoret i Oslo. «Barna løper en stadig større risiko for å bli fysisk og mentalt skadd» Stovnerrapporten I følge det som den gang var anbefalinger, men som senere ble påbudte retningslinjer, skulle området hatt 16 sandlekeplasser men fikk fire. De større barna fikk ingen lekeplasser som oppfylte kravet i retningslinjene om én kvartalslekeplass på mellom 1500 og 2000 kvm. pr. 200 leiligheter. Plassering av sandlekeplasser like utenfor stuevinduene i lavblokkene, samt høy akustikk i tunene mellom blokkene grunnet blokkenes plassering og materialvalg, gjorde lek med vanlig støynivå sjenerende for beboerne. Få voksne var sammen med barna utendørs. Flere mødre ga uttrykk for at de ikke følte seg vel på områdets uteplasser. Høyblokkenes ytterdører hadde automatiske låser og skulle alltid være stengt, og ringeklokkene på utsida var plassert så høyt på veggen at små barn ikke rakk opp til de øverste knappene. Fra mange av leilighetene kunne man ikke se lekeplassene. Dette gjorde at både barn og foreldre kjente seg utrygge når barna lekte ute. Borettslagets beliggenhet gjorde uteområdene svært utsatt for vind, selv om det i utgangspunktet hadde vært mulig å legge bebyggelsen slik at den skjermet uteområdene. Det fantes ingen skjerming eller stengsler mellom trafikkerte veier og leke-/ oppholdsarealer, og barna løp ofte rett ut i trafikken. Vurdering av barnas lekemiljø Etter initiativ fra bydelsutvalget på Stovner ble det foretatt en vurdering av barnas lekemiljø på Fossumsletta. Rigmor Vesje, som jobbet i Mental Barnehjelp (som Voksne for Barn het den gang), var én av de tre fagpersonene som stod bak rapporten, sammen med en arbeidsgruppe i Fossumsletta borettslag. Rapporten konkluderte med at: De positive forhold i lekemiljøet er så få at den leken som foregår der, bare kan ha mager betydning for barnets personlighetsutvikling De negative forhold er imidlertid så mange og alvorlige at barna løper en stadig større risiko for både og bli fysisk og mentalt skadd 10
UNGE MØDRE: Gjennomsnittsalderen på mødre i Fossumsletta borettslag var uvanlig lav. Samtlige beboere var tildelt bolig via boligkontoret i Oslo.(Foto: Åsmund Lindal) Dramatiske konsekvenser I kjølvannet av Stovner-rapporten viet Mental barnehjelp en hel utgivelse av bladet Sinnets helse til forholdene ved Smedstua skole og dens nærmeste boligområder på Stovner. Foreldre, lærere og skolepsykologer fortalte om barn i krise: Uvanlig mange led av alvorlige atferdsforstyrrelser, var aggressive og ute av stand til å forholde seg til skolens rammer og regler, noen var på grensen til psykotiske. Elever i 12-års alder kunne ikke si navnet på fingrene sine, ukedager eller årstider, mange visste ikke når de var født. Av de 550 elevene på Smedstua skole hadde 150 behov for spesiell hjelp. Årsaken til barnas problemer var helt sikkert sammensatt. Men det ble vist til omfattende undersøkelser i USA og England som har vist at en slik svikt i barns læreevne som hos barna på Stovner, blant annet kan være forårsaket av manglende stimuli og muligheter i barnets bomiljø før det møter skolen. Stovnerrapporten og temaheftet til Mental Barnehjelp resulterte i et stort antall støtteteam til Smedstua skole, en ny grendeskole, en ny barnehage, ett nytt fritidshjem, en ny parktanteplass og fire nye skolepsykologteam. Etter at bydelen ble ansvarlig for barne- og ungdomsarbeidet har ingen politiker i Stovner bydelsutvalg turt å skjære ned på dette arbeidet selv ikke i dårlige budsjetttider. Ikke vesentlig bedre i dag Stovnerrapporten førte til omfattende forskning om barn og bomiljø, der en kom frem til anbefalinv 11
aktuelt voksne for barn 50 år Tak over hodet: Fossumsletta borettslag ga husly til 1300 mennesker på rekordkort tid. (Foto: Fjellanger Viderø, utlånt av Oslo byarkiv) ger og krav til felles utearealer. Forskningen til Lene Schmidt og Jon Guttu ved Norsk Institutt for by- og regionalforskning (NIBR) viser likevel at mange av feilene som ble gjort i utbyggingen av Fossumsletta gjentas i dag. Folk foretrekker å bo i byen fremfor i drabantbyene. Et presset boligmarked har gitt politiske vedtak på bygging av nye boliger som fortetter eksisterende byområder. Tre mangler går igjen I forskningsprosjektet «Fortett med vett» fant Schmidt og hennes kollegaer tre gjennomgående mangler ved de nye byboligprosjektene: De fleste prosjektene hadde dårlig tilknytning til byen og bidro lite til å bedre miljøet generelt. Enkelte uteområder var for eksempel stengt for andre enn beboerne. Tettheten mellom, og høyden på blokkene var i følge forskerne et gjennomgående problem. De så urovekkende mange gjentrukne gardiner på høylys dag, som de tolket dithen at innsyn plaget beboerne. Tettheten skapte også dårlige solforhold både i boligen, på balkonger og felles uterom. Mange steder var uterommene små og lite attraktive for både barn og voksne. Parkeringsanlegg under bakken ga begrenset vegetasjon og gjorde fellesarealene oppå nakne og golde. Vi fant også prosjekter som ikke hadde uterom overhodet, bare takterrasse. Forskerne var også kritiske til kvaliteten og opparbeidingen av felles uterom. Benker som er satt opp midt i ingenting, og uterom som er planlagt uten tanke for hvordan de kan brukes. Hensyn til barns behov var gjennomgående dårlig ivaretatt. Det er enkelt å få til en liten sandkasse, men vi fant nesten ingen steder for litt større barns mer arealkrevende aktiviteter som ballspill og liknende. Det er også et problem at barna ikke kan komme til parker og friområder på grunn av trafikken. Schmidt kjenner igjen problemet med støy som beboerne i Fossumsletta borettslag rapporterte om. Sandkasser plasseres utenfor stuevinduene til beboerne i 1. etasje. Materialvalg og lite gjennomtenkt plassering av bygninger gjør «normale» lyder fra barns lek unødvendig støyende. Roper varsko Tendensen til å bygge tett og sentralt har pågått de siste 10-15 årene, men har avtatt i tiden etter finanskrisen. Analyser av planprosessene som ligger til grunn for noen av de nye boligprosjektene tyder på hard kamp mellom utbyggere, politikere og fagfolk, der det gis mange dispensasjoner, og der fagfolk i kommunene opplever at faglige hensyn blir tilsidesatt. Innen samfunnsforskning er det tradisjon for å utarbeide maktutredninger. I følge Lene Schmidt er det nå på høy tid å gjennomføre en maktutredning innen eiendoms- og byutvikling og en helhetlig evaluering av fortettings strategien. Det er ikke miljøvernminister Erik Solheim enig i. Han mener vi vet nok om hvilke maktstrukturer og faktorer som styrer byutviklingen. -Gjennom samarbeidet Miljøverndepartementet har hatt med de største byene i Byomformingsprogrammet kjenner vi fortettingsproblematikken svært godt. Jeg ser derfor ikke behov for en maktutredning på dette feltet, men vi må følge utviklingen nøye, sier Solheim. I Sverige har de en bestemmelse i bygningsloven om at barns behov for lek og uteplass skal gå foran krav til parkeringsplasser når det er kamp om plassen. Det foreslo vi som en tilføyelse til den norske loven også, men det er bare tatt inn som en generell tekst. Det er synd, for erfaringsmessig er det ingen som bryr seg om generelle anmodninger i byprosjekter dersom det ikke er formulert som konkrete, gjerne tallfestede krav, i lovverket, mener Lene Schmidt. Det er fullt mulig å bygge gode sentralt beliggende boliger som ivare tar barns behov, dersom en balanserer ønsket om høy tetthet mot behovet for levelige uterom. Flere bilfrie gater og torg vil også kunne gi litt større barn og unge arenaer for lek og aktivitet, og gjøre det enklere å komme til parker og friområder. «Tettheten skapte også dårligere solforhold» Oppfordring til talspersoner og lokallag Barn og unge trenger like fullt noen til å kjempe for sine interesser i byboligprosjekter nå som før, sier general sekretær Randi Talseth i Voksne for Barn. Tema vil bli omtalt i rapporten Barn i Norge 2010, og Talseth håper lokallag og tals personer tar utfordringen : Vi oppfordrer alle talspersoner og lokallag i Voksne for Barn til å engasjere seg på barnas vegne i plan og byggesaker i kommunene! Ta kontakt med oss sentralt dersom dere trenger hjelp for å komme i gang, sier Talseth. l 12
små stoff I barnas fotspor Barnetråkkregistrering er en metode for å kartlegge hvilke områder barn og unge bruker på fritida si eller til og fra skolen. Det er ikke alltid lett å vite hvilke synspunkter barn og unge har på områdene i sitt nærmiljø. Skolen kan være en viktig medspiller for å få frem barnas stemme. Barnetråkkregistrering består i at elevene selv tegner inn på et kart hvilke områder, stier, snarveier, møteplasser og lignende de bruker i sommer- og vinterhalvåret. Alle typer områder som brukes tas med: naturområder, opparbeidede lekeplasser, gang- og sykkelveier og så videre. Metoden, som er utviklet i Vestfold, er benyttet i flere kommuner. Et eksempel på nytteverdien av metoden, er da NSB skulle utrede alternativer for Vestfoldbanen. En barnetråkkregistrering viste at to av alternativene i liten grad berørte områder som barn og unge brukte. Dette ble tatt med i vurderingen når det endelige trasévalget skulle velges. Norsk Form har laget en metodeveileder i arbeidet med å registrere barn og unges arealbruk som kan lastes ned på www.bomiljonett.no. Kilde: www.miljolare.no BARNETRÅKK: Praktisk metode for å få barns synspunkter på områdene i sitt nærmiljø. (Foto: Scanpix) KURSledere Gunnar eide og jan steneby Hvordan snakker vi med barna Opplæring i familiesamtaler med barnets perspektiv 3.-4. juni 2010 i Oslo 16.-17. september 2010 i Tromsø Slik bruker du barneperspektivet i møte med foreldre og barn i familier med problemer innenfor rus eller psykiatri Lær å bruke kommunikasjonsverktøy tilpasset foreldre med rusavhengighet eller psykiske problemer Gunnar Eide er klinisk barnevernspedagog og familieterapeut. Jan Steneby er førskolelærer og arbeider som fagkoordinator for risikoutsatte barn i Voksne for Barn. Kursleder Mia Börjesson Kursleder Leoul Mekonen Gruppelederkurs ungdomsgrupper 20. og 21. september 2010 i Oslo Lær metoder for å lede grupper for ungdom Slik rekrutterer du gruppedeltakere Få innføring i modeller for gruppeprosesser Suksessfaktorer for å oppnå målene for gruppevirksomheten Mia Börjessson er sosionom, Fil.Mag. Black is Beautiful! - Betydning av en positiv etnisk identitet for mestring og psykisk helse! 30. september 2010 i Oslo Slik påvirker en positiv identitet barn og unge med minoritetsbakgrunn Lær hvordan du kan fremme en sunn integrering og utvikling av fleksibel etnisk identitet Leoul Mekonen er sosionom og tolk. Har bakgrunn i medisinsk antropologi fra Etiopia. 13
«Det jeg trengte var noen å snakke med» Lisa (18) FORSTÅR IKKE: De forstår ikke hvilke konsekvenser bruk av tvang har for mange mennesker, sier Lisa. 14
aktuelt voksne for barn 50 år Når barn tvinges Norge ligger på verdenstoppen i bruk av tvang. uten et fungerende kontroll- og tilsynsapparat sitter stadig flere barn igjen med svarteper. tekst Charlotte Bergløff foto Therese Sørbye Borge Lisa står i gangen på institusjonen med telefonen klemt til øret. Hun har mye på hjertet, og heldigvis en venninne som er villig til å lytte. Tankene er fylt med redsel og angst, og hun må tømme seg for å få sove i kveld. Men for de ansatte er hun bare nok en skravlende tenåring som oppholder seg i gangen etter leggetid. «Hei, se å legg fra deg den telefonen og kom deg i seng!» Skrekkslagen ber Lisa pent. Hun må bare fullføre samtalen. Så blir alt svart. Jeg husker ikke så mye mer. Plutselig lå jeg i bakken. Det gjorde vondt, så jeg ba ham slippe, forteller Lisa (18) i dag. «Det er meningen at det skal gjøre vondt!», er miljøterapeutens svar. Mens han holder flerrer minnene foran øynene på Lisa. Minner fra en barndom der hun like maktesløs måtte se på at mor ble slått helseløs av Lisas voldelige stefar. De vonde bildene får etter hvert et strammere grep om Lisa enn miljøeterapeutens hender, og når han til sist slipper henne bykser hun mot nærmeste søppelspann og kaster opp. «Hva driver du med?», spør miljøterapeuten undrende. For Lisa er det allerede for sent. Hun kommer ikke til å få sove i natt. Marerittene er allerede underveis. De forstår ikke hvilke konsekvenser bruk av tvang har for mange mennesker, sier Lisa. Ville fjerne angst med kniv All bruk av tvang representerer en alvorlig inngripen i enkeltmenneskers liv. Metodene kan derfor bare anvendes i nødrettsituasjoner, hvor personen er en fare for seg selv eller andre. Fysisk fastholding, isolasjon, kortvarig bruk av legemidler for å roe pasienter ned og mekaniske tvangsmidler, som belter og remmer, utgjør de fire typene tvangsmidler som institusjoner benytter i dag. Bruken av disse reguleres av lov om psykisk helsevern, og andre metoder skal være forsøkt før tvang tas i bruk. Personen det gjelder skal dessuten ha størst mulig innflytelse over situasjonen. «Å ja, du skal ta livet ditt, du» sa de, og truet med belteseng dersom jeg forsøkte det igjen» Lisa (18) Angsten begynte vanligvis med en stor uro i kroppen. Så begynte jeg å skjelve og hyperventilere, før det til sist ble helt mørkt. Da fikk jeg bare én tanke i hodet «Jeg må vekk!», forteller Lisa. v 15
aktuelt voksne for barn 50 år Hennes erfaring med psykisk helsevern begynte med en frivillig innleggelse for to år siden. Hun bodde på barnevernsinstitusjon og trivdes godt, men fikk ikke orden på tankene. I desperate forsøk på å forflytte smerten begynte hun å skade seg selv. Kutt med kniv skulle fjerne angst. Jeg forstår godt at jeg ble lagt inn, for jeg hadde rare tanker. «Hvis jeg skjærer meg der, så går det bra». I dag angrer hun bittert på at hun ba om hjelp. Fremfor å lindre traumer fra barndommen og lære henne å takle angst, har den unge jenta nå en rekke nye mareritt etter én frivillig innleggelse og ytterligere fem tvangsinnleggelser. Det jeg trengte var noen å snakke med. De glemte barna Norge er det landet i Europa som har høyest andel tvangsinnlagte i helseinstitusjoner. Ungdom mellom 16 og 18 år behandles etter loven likt som voksne, til tross for barn og unge er en særlig sårbar og utsatt gruppe. Myndighetene er enige om at det er spesielt viktig at tvang overfor de yngste i samfunnet skjer på en forsvarlig måte, men hvordan dette skal gjøres strides de lærde om. For det er aldri blitt gjennomført noen systematisk kartlegging av bruk av tvang overfor barn og unge innlagt i barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger i Norge. Man kjenner verken til det totale omfanget eller effekten av tvangsbruk overfor barn. De siste års debatt om bruk av tvang har derfor hovedsaklig dreid seg om psykisk helsevern for voksne. Det ønsket Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), Øst og Sør, å gjøre noe med. I januar kom deres rapport «Bruk av tvang i ungdomspsykiatriske akuttavdelinger». Akuttavdelingene bruker mest tvang ved og under innleggelse, og prosjektet valgte derfor å kartlegge omfanget og innholdet i tvangsbruk ved ni av 18 ungdomspsykiatriske akuttavdelinger i Norge. Resultatene viser at det er betydelig variasjon mellom tvangsbruk ved avdelingene. Du er prisgitt hvilken behandler du får. Dårlige rutiner gjør dessuten at behandlingen er svært tilfeldig, sier Lisa. Hennes første innleggelse var frivillig, og derfor fri for tvang, men hun stusset over hvordan hun ble møtt. «Å ja, du skal ta livet ditt, du» sa de, og truet med belteseng dersom jeg forsøkte det igjen. Det var helt vilt. Lisa følte seg misforstått i møtet med det psykiske helsevernet. Å dø var slettes intet ønske, hun ville bare bort fra angsten. Men også møtet med psykologen forsterket fortvilelsen. Han trakk idéer vilkårlig ut av løse luften, som opp av en hatt, uten noen videre plan. Det var veldig vanskelig å forholde seg til. Ungdommer som selv har vært utsatt for tvang ble ikke intervjuet i RBUPs undersøkelse. Rapporten viser at avdelingene som deltok i undersøkelsen hadde vansker med å fremskaffe informasjonen som ble etterspurt. Det overrasker ikke Lisa. Jeg har selv gått gjennom papirene fra mine innleggelser og stusser over alt som ikke er registrert. I perioder ble jeg lagt i bakken opptil fire ganger per dag, men det er ikke notert, understreker hun. I følge RBUPs rapport utgjør fysisk fastholding 80 prosent av tvangsmiddelbruken, mens mekaniske midler står for 17 prosent og legemiddelbruk 2,4 prosent. Isolasjon brukes i svært liten grad og utgjør under én prosent. Etter en episode ble hun ført inn på et skjermingslokale etter å ha ligget i belteseng i to timer. Full av blåmerker og med brannsår på benet knakk hun sammen. Jeg var helt utslitt og gråt i flere timer, men det var ingen som spurte «hvordan går det med deg?», forteller Lisa. Personalet var sansynligvis for opptatt med å spørre hverandre. 16
«Du er prisgitt hvilken behandler du får. Dårlige rutiner gjør dessuten at behandlingen er svært tilfeldig» Lisa (18) De fikk nemlig debriefing etter hendelsen, mens Lisa ble overlatt til seg selv. Krenket av kontrollkommisjonen Kontrollkommisjoner for de psykiatriske institusjonene og fylkeslegene skal utføre selvstendige kontroller for å sikre at ingen utsettes for overtramp. Lisa valgte selv å klage hendelsen med miljøterapeuten i gangen inn til kontrollkommisjonen. Jeg regnet med å bli innkalt til en samtale. Istedenfor ble jeg møtt av et panel som så på meg, lo, og sa «Jasså, han holdt litt hardt i deg?». Det var så krenkende, sier Lisa. Det ble til sist en annen miljøterapeut som skulle hjelpe Lisa ut av smerten. Fremfor å legge henne i bakken løftet han henne mentalt, med konkrete mestringsmetoder. Det fikk Lisas tanker inn på rett spor. Han satte det i perspektiv, og sa «Måten du har det på nå er et resultat av tankene dine. Prøv å sette deg i et annet rom, og forlat tankene her». Det hjalp! Men det var først og fremst fordi han så meg som et menneske, avslutter Lisa. l v VEIEN UT: En miljøterapeut fikk Lisa inn på rett spor. Det viktigste var at han så meg som et menneske, sier LIsa. 17
aktuelt voksne for barn 50 år Menneskerettigheter kun for eksport? Pasientene trenger å bli hørt, tatt på alvor og gitt håp. Det finnes en rekke skrevne regler som skal sikre dem det, sier advokat Gro Hillestad Thune. tekst Charlotte Bergløff Dessuten har tjenestene et overordnet mål om brukermedvirkning og plikt til samarbeid med pårørende. Dessverre er det mye som ikke følges opp i praksis, sier Hillestad Thune. I boken «Overgrep. Søkelys på psykiatrien», avdekker hun hvordan mennesker med psykiske lidelser krenkes og utsettes for grove overgrep i det norske psykiske helsevernet. Respekt for menneskers grunnleggende rettigheter er ingen selvfølge, heller ikke i vårt eget velferdssamfunn Norge. Både helsearbeidere og pårørende beskriver nedlatende og krenkende behandling i norsk psykiatri som et hovedproblem, sier Hillestad Thune. «Respekt for menneskers grunnleggende rettig heter er ingen selvfølge, heller ikke i vårt eget Velferdssamfunn Norge» Gro Hillestad Thune, advokat Dette skaper igjen grobunn for alvorligere overgrep og brudd på bestemmelser i menneskerettighetsloven. Men ingen har oversikt over hvor ofte det skjer så lenge ofrene ikke har et sted å henvende seg for å få en saklig og balansert vurdering av om menneskerettighetene er krenket eller ikke. Det betyr at helsearbeidere som er ansvarlig for menneskerettighetsbrudd ikke får den nødvendige tilbakemelding og korrektiv. Myndighetenes manglende oversikt over menneskerettighetssituasjonen her til lands er et forhold Norge stadig får kritikk for fra internasjonale tilsynsorganer, påpeker Hillestad Thune. Vanskelig å praktisere Få norske jurister har engasjert seg sterkere i håndhevelsen av menneskerettigheter enn Hillestad Thune. I fjor mottok hun Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern, og benyttet nok en gang sjansen til å etterlyse en Menneskerettskommisjon i Norge. Men for Norge er menneskerettigheter først og fremst en eksportvare. Å implementere de juridiske forpliktelsene vi selv har skrevet under på her i landet, har vist seg vanskeligere. Til tross for at dette er juridiske forpliktelser, ikke bare høye idealer, skorter det på kunnskap også innen kontroll- og tilsynsapparatet. Det er et lederansvar å endre dette. Ansvarlige på ulike nivåer må erkjenne problemet og diskutere mulige tiltak på et realistisk grunnlag. Alle vet at holdninger ikke endres enkelt ved flere regler, rundskriv og veiledere. Ansvaret for å beskytte pasienter mot overgrep og menneskerettighetsbrudd ligger hos Helse- og omsorgsdepartementet, Helsetilsynet og Fylkesleger. Det er på tide de også tar ansvar, sier Hillestad Thune. Ikke bare enkelttilfeller Etter at «Overgrep. Søkelys på psykiatrien» ble publisert, har folk fra hele landet skrevet til Gro Hillestad Thune om sine erfaringer. Nesten daglig får jeg henvendelser fra mennesker som er fortvilet over sine opplevelser i møte med norsk psykiatri. Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet, håndjern og politi, isolasjon og lang tid i belter, nedverdigende situasjoner og mangel på helsearbeidere som lytter og prøver å forstå deres smerte. Sykepleiere og leger er også bekymret over at pasienter som trenger støtte og håp, isteden krenkes og ydmykes. Problemet som Lisa opplever, i likhet med mange andre, er å ikke bli tatt på alvor. Det er en skam, understreker Hillestad Thune. l 18
fakta «Bruk av tvang i ungdomspsykiatriske AKuttavdelinger» Samleopplysninger i institusjonsstatistikken til Statistikk sentralbyrå anga at det i 2007 var 156 vedtak om tvangsinnleggelser for ungdom mellom 16 og 18 år, og 182 tvangsinnleggelser i samme gruppe i 2008. Det er ikke opplyst hvor mange pasienter dette gjelder. Selv om oversikten i RBUPs undersøkelse ikke er fullstendig, gir den en pekepinn med hensyn til omfang og variasjon i andelen tvangsinnlagte ungdommer i ni ungdomspsykiatriske akuttavdelinger i 2007 og 2008. Av totalt 1128 innleggelser i 2007 og 2008 var 223 tvangsinnleggelser og 905 frivillige innleggelser. Det betyr at omlag 20 prosent av alle innleggelser av ungdommer over 16 år var tvangsinnleggelser. I tillegg til disse kommer ungdommer under 16 år innlagt på foreldresamtykke som motsetter seg innleggelse. «Ut av konflikt» Voksne for Barns pilotprosjekt «Ut av konflikt», undersøkte i 2006 praksisen med fysisk grensesetting for barn og unge i psykiatrien, i samarbeid med Forandringsfabrikken og Dagenheten på Barneavdeling for psykisk helse ved Ullevål Universitetssykehus. Resultatet viste at barn og unge i psykiatrien opplever det å bli holdt fast og lagt i bakken mer krenkende enn voksne tror. Barna selv etterlyste alternative metoder til holding, som å kunne ta en «time-out» eller bruke mer humor i hverdagen på institusjonene. Bruk av tvang Psykisk helsevernloven regulerer all bruk av tvang i psykisk helsevern. I hovedsak gjelder de samme lovparagrafene for voksne og barn. Loven gjør likevel et skille mellom barn over og under 16 år. De over 16 år behandles som voksne, mens de under 16 år omfattes av enkelte særbestemmelser. Særlige bestemmelser i psykisk helsevernloven for barn under 16 år 4-4. Tvangsbehandling Vedtak om tvangsbehandling med medisiner eller næringsmidler kan fattes for pasienter over 16 år. Behandling av barn under 16 år avgjøres i samarbeid med foreldrene. Foreldre skal ha informasjon om sykdommen og behandlingsopplegget. Informasjonen som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret skal kunne gis til foreldre eller andre med foreldreansvar frem til barnet er 18 år. Kontrollkommisjonen kan kontaktes av barn mellom 12 og 16 år dersom de motsetter seg undersøkelse og behandling. 4-8. Bruk av tvangsmidler Det er ikke adgang til å bruke mekaniske tvangsmidler eller isolering overfor barn under 16 år. For de over 16 år kan alle fire typer tvangsmidler (isolasjon, mekaniske tvangsmidler, kortvarig fastholding og korttidsvirkende legemidler) benyttes. 2-1. Samtykke til psykisk helsevern Barn og unge under 16 år har ikke kompetanse til å samtykke til psykisk helsevern. For denne gruppen er psykisk helsevern basert på samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Barnet (under 16 år) har rett til å påklage etablering av psykisk helsevern på bakgrunn av foreldresamtykke til kontrol l- kommisjonen.* Kontroll ved psykisk helsevern for barn mellom 12 og 16 år Når barn og unge mellom 12 og 16 år innlegges i psykiatrisk institusjon på grunnlag av samtykke fra foreldrene, og ikke selv er enig i innleggelsen, skal spørsmålet om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen. Barnet kan også senere be om å bli utskrevet fra institusjonen. Kontrollkommisjonen skal i sin behandling la barnet uttale seg. De skal foreta en helhetsvurdering av hva som anses å være til det beste for barnet. Det bør i slike saker tas stilling til om den mindreåriges motstand mot innleggelsen bør respekteres ut fra en helhetsvurdering av tilstand og alder, de fremsatte grunnene for å ville bli utskrevet, samt behandlingens planlagte varighet og intensitet. Hvis kontrollkommisjonen kommer til at tvangsinnleggelsen bør opphøre, må dette tas opp med institusjonen. Innleggelsen må imidlertid kunne opprettholdes en viss tid dersom dette er nødvendig for å forberede en forsvarlig utskrivelse. I slike saker har barnet rett på fri advokathjelp. *Barn under 12 år er ikke gitt en slik klageadgang. Alle innleggelser regnes derfor formelt som frivillige på bakgrunn av foreldrenes samtykke. Kilder: Helsebiblioteket, Statens Helsetilsyn, Magasinet Voksne for barn nr. 3 2006, Juristkontakt, Forskning.no, RBUPs rapport «Bruk av tvang i ungdomspsykiatriske akuttavdelinger». 19
lokal nytt Kartlegger Zippys venner For at skoleprogrammet «Zippys venner» skal fungere over tid, kreves det en ildsjel. Det er blant funnene i en undersøkelse Voksne for Barns lokallag i Trondheim står bak. tekst og foto Ingeborg Vea Vi ønsket å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer på de skolene i Sør-Trøndelag som har Voksne for Barns skoleprogram «Zipps venner», forteller lokallagsleder Kathrine Sand i Trondheim. Hvordan gjorde dere det? Vi utformet et spørreskjema sammen med Hilde Randgaard, programmedarbeider i Zippys venner sentralt. Spørreskjemaet har vi sendt til alle skoler i Sør-Trøndelag hvor en av lærerne har deltatt på opplæring i programmet. Til sammen sendte vi ut 30 brev samt e-poster, sier Kathrine som forteller at responsen var veldig bra. Hva fant dere ut? Vi ser av svarene at det trengs en ildsjel for at programmet skal fungere godt. Hvis ildsjelen forsvinner, faller det sammen. Mange mente også programmet var tidkrevende, og at det var vanskelig å få det innarbeidet i timeplanen. De fleste som svarte på undersøkelsen drev programmet helt opp til 4. trinn. Selv en sjetteklasse brukte det til konfliktløsning. Men programmet er ment for 1. årstrinn og det er ikke opplegg for samlinger utover dette? Likevel svarte de at de fortsatte å bruke programmet på de neste årstrinnene. Kanskje det er derfor de opplevde det som ressurskrevende? De bruker sannsynligvis mye tid på å tilpasse temaene til høyere klassetrinn. Kunne lærerne melde om noen effekt av programmet? De rapporterte at barna ble bedre til å sette ord på følelser. De fikk et større vokabular. Mange opplevde også at det ble mer åpenhet mellom elever og lærere, og at de ble bedre til å løse konflikter. Hvordan skal dere bruke undersøkelsen i lokallaget? Vi skal orientere om funnene på årsmøtet, og tenker å invitere skoler som ikke har programmet til et orienteringsmøte om Zippys venner. Vi ønsker også å gjennomføre en høring med barna på en av skolene hvor programmet har fungert bra, sier Kathrine. Zippys venner god respons: Jeg er positivt overrasket over responsen, sier Kathrine Sand, lokallagsleder i Trondheim. Zippys venner er et program for 1. årstrinn i barneskolen. Undervisningsprogrammet har som målsetting å lære barna å identifisere og snakke om følelser, mestre dagliglivets problemer og støtte andre som har det vanskelig. Ca. 460 skoler over hele Norge har Zippys venner på timeplanen. Regionsenter for barn og unges psykiske helse, helseregion Øst og Sør, er i gang med en omfattende effektevaluering av programmet. Evalueringen omfatter om lag 4000 barn, og de første resultatene kommer til høsten. 20