Da pakistanerne kom Pappa var ikke den eneste som kom til Norge sommeren 1971. Ytterligere dykk i arkivene viste at 600 pakistanere kom den våren, og flere hundre utover sommeren. «Pakistanerflommen» skapte krigsoverskrifter i samtlige Osloaviser. Det ble fortalt om dramatiske tilstander, menneskesmugling, slavehandel og hundrevis av pakistanere som søkte jobb. Fra Hamburg fortalte Aftenposten om «Pakistanere i kø for å komme til Norge». Pakistansk trafikk til det norske konsulatet ble beskrevet som tiltagende og kontorets kapasitet som nærmest sprengt. Det var pakistanere i og utenfor konsulatet, på trappene og i venterommet. Den brå pakistanske tilstrømmingen til Norge skapte panikk. Hva fikk så mange pakistanere til å komme til Norge, og hva ville skje om tilstrømmingen fortsatte? Hvorfor søkte de jobb her dersom de var turister? Dette var noen av de umiddelbare spørsmålene som dukket opp i norske medier. Nestens samtlige europeiske land hadde stengt grensene for ikke-vestlig innvandring, men tilstrømningen av pakistanere til Norge skyldtes først og fremst at Danmark innførte innvandringsstopp i 1970. Pakistanske menn som hadde busset, toget og krysset ulike land for å komme til Europa og til Danmark, tok avvisningen svært tungt. Pappa har fortalt om unge menn som gråt seg i søvn og fikk depresjoner og angst. Han hadde selv følt hjelpeløsheten både i Dubai og i München. Det var tøft for alle, men særlig vanskelig var det for de som hadde pantet alt de eide og satt familien i gjeld. De illegale arbeidsformidlerne både i Hamburg og København utnyttet denne situasjonen. De forespeilet pakistanerne og andre innvandrere et annet mulighetenes land i Norden, Norge, og tok betaling for å hjelpe dem med reisen. «Norge er blitt et attraktivt mål for disse mennesker, fordi Danmark er lukket for fremmed arbeidskraft. Situasjonen for Norges vedkommende 24 25

Mellom ti og tyve fremmedarbeidere kom med båten fra København til Oslo hver dag. De ble stanset av sivilkledde representanter fra fremmedpolitiet. De som kom uten penger, ble utvist med en gang, forteller Arbeiderbladet 19. juni 1971. Mennene på dette bildet hadde fått innvilget arbeidstillatelse ved det norske konsulatet i Hamburg og fikk bli. forverres ytterligere ved at det her i Hamburg drives et illegalt arbeidsformidlingskontor. Etter det Aftenposten erfarer, ledes kontoret av en nordmann,» rapporterte Aftenposten fra Hamburg 4. juni 1971. 1 Pakistanere som klarte å komme til København, reiste videre til Oslo og var villig til å finne seg i de mest ekstreme bo- og arbeidsforhold så lenge de 26 slapp å reise hjem tomhendt. Mange måtte ta opp dyre lån av en såkalt «brother in Copenhagen» for å komme inn i Norge. Pengene de lånte, ble vist frem i grensekontrollen og sikret deres opphold i landet som turister. Slik skulle de «bevise» at de kunne finansiere et kort besøk i Norge. Turistvalutaen, cirka 400 500 dollar eller tilsvarende 1 000 D-mark, ble sendt tilbake nesten umiddel bart etter innreise, og renter ble nedbetalt etter hvert som de fikk seg arbeid. I praksis hadde de aller fleste av pakistanerne som kom til Norge, få eller nesten ingen penger. Samme dag som Aftenposten rapporterte fra Hamburg om det illegale arbeidskontoret, meldte VG med kjempeoverskrifter: «De må sulte i Norge.» Det ble fortalt om 300 pakistanere som hadde blitt lurt til Norge av pengehaier. «De fortvilte flyktningene som trodde på det forjettede land Norge har ikke penger til mat. En enkelt av dem måtte betale 15 000 kroner bare for å fikse Norges-turen.» (4. juni 1971.) Avisene fortalte om hundrevis av pakistanske menn som gikk fra firma til firma for å spørre etter jobb i Oslo, eller bare stod apatiske på Karl Johan og så på velstanden. Selv om Norge hadde hatt innvandring i mange hundre år, fikk pakistanerne voldsom oppmerksomhet. Dette skyldtes ikke bare hudfarge, utseende, kulturell og religiøs bakgrunn, men også at det kom så «mange» så plutselig. Antall pakistanere ble femdoblet fra 183 personer med oppholds- og arbeidstillatelse i 1970 til 1 162 i 1971. 2 I løpet av kort tid ble pakistanerne den største ikke-vestlige nasjonaliteten i Norge. Før 1971 kom innvandringen til Norge hovedsakelig fra Norden, det øvrige Europa og Nord-Amerika. Fra Nord-Amerika kom for det meste hjemvendte norskamerikanere. Mellom 1810 og 1930 utvandret anslagsvis 800 000 nordmenn til Amerika. I europeisk sammenheng var det bare Irland som hadde større utvandring enn Norge. Den store fraflyttingen skyldtes flere ting, men hovedsakelig trange økonomiske kår og befolkningstetthet. Mot slutten av 1960-tallet begynte det å komme noen få arbeidsinnvandrere fra Pakistan, India, Tyrkia og Marokko til Norge. Disse fire gruppene utgjorde et flertall av de som kom fra den tredje verden. Det var nå betegnelsen «fremmed arbeider» dukket opp i det norske språket, som et felles navn på de som kom fra mindre industrialiserte deler av Europa og verden ellers. Da pakistanerne ankom i et stort antall til Norge i 1971, kom de først og fremst til Oslo og var på jakt etter arbeid og et sted å bo. Det medførte en opphopning av pakistanere i bybildet og en opphopning av søknader hos fremmedpolitiet og andre involverte instanser. Myndighetene fryktet at de 27

Pensjonatene var fulle. Det var umulig å finne hybel, og hotellene var for dyre. Noen av de arbeidsløse pakistanerne sov i parker. Andre teltet på Ekeberg Campingplass for to kroner natten og fem og en halv krone for teltet. Det bodde opp til ti pakistanere i et firemannstelt, ifølge Arbeiderbladet 18. juni 1971. ville miste kontrollen med situasjonen, og i juni 1971 ble det varslet at reglene for å få arbeids- og oppholdstillatelse skulle skjerpes inn. Så langt hadde det vært mulig å komme til Norge som turist, finne arbeid og et sted å bo, få tilsagn fra arbeidsgiver og utleier, for deretter å søke om arbeidstillatelse fra et land utenfor Norden, ofte Tyskland. Så måtte søknaden innleveres ved en norsk utenriksstasjon i det landet søkeren var statsborger eller hadde hatt lovlig opphold de siste seks månedene. Det ville i de aller fleste tilfellene si hjemlandet Pakistan. Det ble gitt en frist på 10 dager før de nye reglene skulle trå i kraft slik at personer som allerede var i Norge, kunne melde seg for fremmedpolitiet, et slags amnesti. Da ville søknadene deres bli behandlet i tråd med det tidligere regelverket. Dette førte til en ytterligere tilstrømming, fordi flest mulig ville rekke fristen og komme til Norge før de nye reglene trådte i kraft. Den dagen fristen utløp, sto og satt det hundrevis av mennesker i gaten utenfor fremmedpolitiets kontorer på Victoria Terrasse i Oslo. Ikke bare 28 pakistanere, men de var i flertall. De fleste hadde enda ikke funnet arbeid og bolig, og hadde dermed ingen skriftlig bekreftelse på forhold som forutsatte oppholdstillatelse. Omkring en tredel klarte ikke å oppfylle myndighetenes krav. De fikk avslag på søknadene sine fordi arbeids- eller boligtilbudet av forskjellige grunner ikke ble godkjent eller trukket tilbake. For de uheldige betydde det nye runder på jakt etter arbeid og et sted å bo, nye søknader, nye utgifter, ny usikkerhet. På toppen av dette kunne det komme nok et avslag eller to; og en tredje og fjerde søknadsrunde. Lange og usikre ventetider, stigende gjeld og voldsomt psykisk press forplantet seg ofte til familie, venner og landsmenn. Når jobben omsider var sikret og et tilsagnsbrev for arbeid og bolig var i havn, måtte man ut av landet igjen. De fleste dro da til Hamburg for å søke om arbeidstillatelse, og ventetiden var i gjennomsnitt 25 dager. For noen kunne det drøye i opp til tre måneder eller enda lenger, og ved avslag måtte man gå flere runder med nye utgifter til opphold og reiser. Frykten for å ikke få arbeidstillatelse og risikere å bli sendt ut av landet med stor gjeld i hjemlandet, frarøvet mange nattesøvnen. De første ti pakistanerne ble registrert av norske myndigheter i 1967, men vi vet at enkelte kom enda tidligere. 3 Flertallet av de som kom sommeren 1971, var mellom 20 og 40 år. Det dreide seg altså om relativt unge menn. I sosiolog Aud Korbøls gransking kom det frem at ni av ti pakistanere hadde 8 års skolegang eller mer. En femtedel hadde 12-års skolegang og hadde med andre ord vesentlig høyere utdanningsnivå enn det generelle nivået for befolkningen i hjemlandet. Men det kom også folk uten særlig utdannelse og relevante språkkunnskaper, og med stort behov for veiledning og assistanse. Det ble konkludert med at de fleste kom fra relativt gode kår i hjemlandet og at de tilhørte det midtre sjiktet av befolkningen i Pakistan. Nesten samtlige som kom hit på 1970-tallet, fikk jobb innenfor industrien og i servicebransjen. De fikk som regel ikke annet enn de minst attraktive, tyngste og dårligst betalte jobbene i disse sektorene. Svært mange pakistanere kom fra Punjab-provinsen, særlig Kharian og områdene rundt. En stor del av mennene var gift og hadde tenkt å reise hjem etter at de hadde tjent nok penger til seg selv og familien i hjemlandet. Kjedeinnvandring starter ofte med at noen reiser i forveien og oppdager muligheter som andre får vite om senere og følger etter. For befolkningen i Kharian startet utvandringen på grunn av et foregangsmenneske som het 29

Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Oslos skolemyndigheter gikk sammen om et 40-dagers innkvarteringstilbud for 200 400 fremmedarbeidere, vesentlig pakistanere på Majorstua skole. VG hadde sterkt fokus på pakistanernes situasjon og var blant de som bidro til dette tiltaket. To VG-biler fraktet feltsenger til skolen. 5. juli 1971 begynte innkvarteringen. Nek Alam. Han ble født i 1902 i en familie så fattig at de ikke hadde råd til å sende ham på skolen. Nek Alam var intelligent og likte å regne mattestykker med en kvist på bakken. Faren så hans trang til å lære og sparte penger slik at han kunne gå på skole. Han skilte seg ut på skolen og ble hvert år tildelt skole stipend slik at han kunne fortsette. På denne måten klarte han å fullføre høyere utdanning, noe som skulle vise seg å være til fordel for hele Kharian. Nek Alam ville utviske fattigdommen og bedre levekårene for sin landsby. Yndlingsslagordet hans var «bhuk mukao», «stopp hungersnøden». Folk flest i Kharian hadde verken skolegang selv eller råd til å sende barna på skolen. Arbeidsledigheten var høy, og framtidsutsiktene var generelt mørke. Nek Alam anså derfor utvandring som den eneste løsningen. I voksen alder startet han sitt agentkontor i byen Kharian og sendte etter hvert arbeidsføre menn til England, Danmark og Norge. 30 De første som la ut på denne ferden fra Kharian, reiste allerede i 1967 og 1968. De fleste av de som dro, flyttet ikke tilbake, men de sendte penger til familie og slektninger. I dag er Nek Alam et kjent og høyt respektert navn i sin hjemby, og flere gater og markeder, samt landsbyen Alam Pur Gondolan, er oppkalt etter ham. Takket være denne mannen, som døde i 1982, er Kharian i dag et av de rikeste områdene i Punjab-provinsen. Før 1970 hadde pakistanerne knapt hørt om Norge. Men da det ene europeiske landet etter det andre innførte restriksjoner og stengte portene, ble Norge blant de siste mulighetene. De få som allerede hadde fått opphold i Norge, fortalte om jobbmuligheter og gode forutsetninger for å tjene penger der. Skuffelsen ble for mange likevel stor da de kom til den overfylte byen Oslo, der det var skrikende mangel på bolig og kravene for å få arbeidstillatelse var høye. Situasjonen var generelt vanskelig for alle innvandrere som kom i denne perioden. De trengte en jobb og et sted å bo, noe som betydde at de kjempet om de samme sengene og ofte også om de samme jobbene. Dette skapte en amper stemning i og mellom de ulike gruppene. Den desperate situasjonen kunne føre til konfrontasjoner og trusler om vold. Avisenes stadige fokus på fremmedarbeideren ble problematisk etter hvert. Mange pakistanske menn fikk en følelse av at enkelte journalister hang etter dem overalt. De forstod ikke det norske språket, og skjønte derfor ikke hva som ble skrevet eller hva som egentlig foregikk i det norske nyhetsbildet. I begynnelsen lot de seg intervjue i håp om å få hjelp og fortalte om sine vanskeligheter. De visste ikke at det også kunne slå tilbake på dem. En gruppe fremmedarbeidere ble for eksempel kastet på dør av pensjonateieren fordi avisen hadde skrevet at han tok grotesk mye betalt. Enkelte pensjonater utnyttet kynisk fremmedarbeidernes prekære behov. Dagbladet undersøkte situasjonen og fant et pensjonat som tok 1 200 kroner for et tremannsrom på 15 kvm. Det var blodig pris på den tiden. Enda verre var det for de som ikke hadde fått leie en seng og som ble nødt til å snike seg inn hos venner. Der var det enda trangere. Kontrollen med «blindpassasjerer» i hospitser og på pensjonater ble også skjerpet. 4 Det ble kjent via pressen at enkelte arbeidsgivere utstedte falske tilsagnsbrev, kontrakter til stillinger som ikke fantes. Dette var en type «vennetjeneste» som forenklet prosessen for enkelte pakistanere, slik at de fikk bedre tid på seg når de skulle søke om arbeidstillatelse, men til gjengjeld måtte de betale dette med «frivillig», gratis arbeid i opptil flere måneder. 31

Tilværelsen var ny. Enkelte hadde reist med båt, buss og tog gjennom Afghanistan, Iran, Tyrkia, Tyskland og Danmark, før de endte opp i Norge. Mange jobbet underveis for å spare penger til videre reise. De lærte mye på denne reisen, blant annet å klare seg selv under tøffe kår. Når slike opplysninger kom ut, gikk det hardest ut over avisens pakistanske kilder. Det svertet ikke bare de arbeidsgiverne det gjaldt, men irriterte også de som syntes det var greit å jobbe gratis for en slik tjeneste. Det var ulovlig, men for noen ble dette eneste eller enkleste måte å få bli og jobbe i Norge. Pakistanerne som kom til Norge, søkte seg først til Oslo og spredde seg derfra til andre sentrale områder på Østlandet. Et lite mindretall flyttet til eller kom direkte til andre storbyer som Stavanger og Bergen. De tallmessige fordelingene forandret seg hele tiden, men det som preget situasjonen i Oslo til å begynne med, var som nevnt det store innslaget av relativt unge, enslige menn. En opptelling Aud Korbøl gjorde høsten 1970, viste at av de 216 pakistanerne som til da hadde arbeidstillatelse, var 97 prosent menn og 92 prosent under 40 år. Ikke bare økte innslaget fra Pakistan i absolutte tall, men også relativt sett i forhold til andre kategorier arbeidsmigranter fra land 32 Det var ikke uvanlig at fire fem personer delte et pensjonatrom. i Sør-Europa, Asia og Afrika fra to tre prosent i 1967 til 36 prosent ved utgangen 1971. 5 Det festet seg et inntrykk av at alt dreide seg om pakistanere og bare pakistanere, noe som også viste seg i språkbruken: ordet «pakistaner» ble brukt synonymt med «fremmedarbeider», og innvandringspolitikk betydde langt på vei «pakistanerpolitikk». Det var ikke spesielt for Norge at de nye innvandrerne siktet seg inn mot større byer. Dette mønsteret var også tydelig i andre land på kontinentet. Det var i byene man lettest fant arbeid. Og når noen slo seg ned, kom andre lettere etter. Man reiste helst til steder der man hadde bekjente, familie, slekt eller folk fra samme landsby eller distrikt. Slik fikk man et sosialt nettverk som ofte hjalp til med å finne jobb og hus. Noen hadde nettverket med seg. Det samme mønsteret kan ses blant de norske utvandrerne til USA på 1800-tallet og rundt århundreskiftet. En årsak til at pakistanerne ble så synlige i gatebildet i Oslo sommeren 1971, var at de ikke hadde noe annet sted å oppholde seg de første dagene. 33