Ble Norge samlet nordfra?

Ble Norge samlet nordfra? Richard Holt Kilde: digitaltmuseum.no Nordmenn flest har vokst opp med historien om at deres land ble forent av en konge som het Harald Hårfagre, og at det var hans etterkommere som formet den nye norske staten. Egentlig vet vi svært lite om historien til de tidlige norske kongene. Det er noe bedre bevis for en tidlig konsolidering av politisk makt av høvdinger fra Hålogaland. Da norske historikere på 1800-tallet begynte å skrive historie om middelalderen, var det forståelig at de baserte seg hovedsakelig på de islandske sagaene som var konstruert rundt 1200. Det var få alternative kilder, og islendingene fortalte historier som på grunn av sin alder syntes å ha autoritet. Det var beleilig at de fortalte en ukomplisert historie om en samlet nasjon som gjennom århundrene var styrt av ett enkelt dynasti av konger, nemlig Harald Hårfagres etterkommere, etter at han hadde vunnet slaget ved Hafrsfjord i (kanskje) 872, og dermed erobret hele Norge. De fortsatte å forsyne Norge med konger som ville organisere og styre den norske befolkningen og innføre kristendommen. Et fantasifullt bilde av Jarl Håkon av Lade Kong Håkon, ifølge hans grandnevø den danske kongen Svein Estridsen. Sagaversjonen av historien Nå forstår vi mye bedre enn før, at de islandske sagaforfatterne selv konstruerte historie slik de mente den burde ha vært, en edel historie om modige menn og heltedåder, verdig den heroiske fortiden. Selv innenfor sagasamlingene, slik som i Snorres Heimskringla, kan leseren ikke unngå å se den økende kontrasten mellom den mytiske heltestilen i sagaene om de tidligste kongene og de stadig mer ubehagelige hendelsene, drap og tortur, på 1100-tallet. Her ble det vist til begivenheter som hadde skjedd i manns minne, og som ikke kunne bli ignorert. Sagaene om tidligere konger utelater slike detaljer, fordi de stort sett var fiktive, basert på mye kortere kongelister skrevet ned etter 1100. Disse var igjen basert på folks minner om noen få navn og hendelser, og muntlig overførte heroiske dikt. De tidlige kongesagaene attraktive som de kan være som fortellinger har lite eller intet grunnlag i det som faktisk skjedde. Hvis vi ønsker en mer sannferdig beretning om de første norske kongene enn det sagaene kan gi oss, må vi ta hensyn til andre kilder. Hvis vi leter etter en historisk Harald Hårfagre, er den tidligste kilden som nevner ham, den detaljerte og grundige engelske Anglo-Saxon Chronicle, et manuskript skrevet trolig på 1080-tallet. 3

Her gis navnet «Hårfagre» til den norske kongen som døde i slaget ved Stamford Bridge i England i 1066, den kongen som historiebøkene vanligvis kaller Harald Hardråde. En feil har vært gjort eller har det det? De engelske krønikeforfatterne var godt informert om deres vikingmotstandere. Opplysningen kan derfor ikke avvises så lett. Den stemmer godt med en fersk påstand, av den islandske historikeren Sverrir Jakobsson, som har hevdet at sagaenes Harald Hårfagre er en myte, en konstruksjon av islandske historikere og sagaforfattere på 1100- og 1200-tallet som prøvde å sette sammen en dynastisk historie for Norge. Dessuten kunne de plassere Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde inn i denne historien med direkte kongelig avstamning fra en felles stamfar. Dagens historikere vil se alle disse tre mektige figurer som vellykkete vikinghøvdinger som kom til Norge med væpnede tilhengere og mye rikdom, og en ambisjon om å gripe makten, så sant de hadde dratt ut fra Norge i første omgang. Historikeren Claus Krag har avvist en felles avstamning for disse tre kongene. Men de urolige 1100-årene trengte en mer velordnet historie. Det var i alles interesse å tro at det kristne riket Norge var en gammel enhet, satt sammen av én mektig konge hvis etterkommere da ville styre Norge med arvelig rett. Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var derfor ikke maktsyke eventyrere, men legitime konger som hadde krevd sine forfedres rett fra herskere som ikke hadde slik fullmakt, slik som Ladejarlene, eller de danske kongene som krevde myndighet over Norge. Så det var et nasjonalistisk element i dette, når sagaforfatterne av 1100-tallet og 1200- tallet da nasjonale forskjeller ble mer aktuelle enn de hadde vært før videreførte sine egne nasjonalistiske forutsetninger til aktører og hendelser i perioden mellom 950 og 1050. Hvem var Norges første konge? Hvis vi ser bort fra sagaversjonen, synes de første historiske kongene i Norge, de som bevislig kan regnes som konger uavhengig av kongesagaene, nemlig Olav Tryggvason og Olav Haraldson, egentlig å ha vært mye mer forbigående figurer enn deres senere status skulle T. h.: En mynt av Kong Eirik av York, 952-5, med sverdmotiv. T. v.: En mynt av Knut den mektige. tilsi. Olav Tryggvason hadde en glimrende karriere i England, da han ledet sin vikinghær til en knusende seier over de øst-engelske styrkene under jarl Byhrtnoth ved Maldon i Essex i 991, og igjen i et massivt angrep på London i 993. Dette var hendelser som sagaene utrolig nok ikke vet noe om, og hadde ikke sin like i alt han gjorde i sine neste fire eller fem år som Norges konge. Konge i Norge bør vi kanskje heller si, da det er lite sannsynlig at han faktisk kontrollerte veldig mye av landet. Olav Haraldsons regjeringstid var lengre, men også i vesentlig grad midlertidig, kan man konkludere. Som antagelig var tilfellet med Olav Tryggvason, ble rikdommen han hadde vunnet i krig, brukt opp, og han hadde lite tilgang til alternative inntektskilder. Begge kongene hadde lært i England at kirka kunne bli deres viktigste allierte, og begge, blir vi fortalt av sagaforfatterne, var ivrige kristnere. Men verken den ene eller den andre hadde mye tid til å få til fundamentale endringer i befolkningens 4

Illustrasjon Erik Werenskiold. Norges kongesagaer ved Gustav Storm 1899. tro eller i byggingen av en effektiv kirkeorganisasjon. Sagaene presenterer dem som rettmessige konger som dominerte sine tider; men kronologisk var deres regjeringsperioder mellomspill, og som konger var de kanskje ikke så veldig effektive. Hva er egentlig de tidligste skriftlige kildene for den første perioden til det norske riket? Adam av Bremen, som skrev historien om biskopene i Hamburg og Bremen i 1075, er den første. Biskopene hadde før 1100 hele Skandinavia som provins. Adam forteller oss det han vet om hvordan de nordlige folkene ble kristnet, og noen detaljer om deres regenter. Han visste tydeligvis ikke noe direkte om Norge, skal man dømme etter hans fantasifulle beretninger. Det han skriver om skandinavisk historie hørte han hovedsakelig fra kong Svein Estridsen av Danmark, som han besøkte i 1068. Adam av Bremen skrev et godt århundre tidligere enn de første kildene som brukte islandsk kunnskap om fortiden, som munken Theodorics korte og mytiske historie om de norske kongene fra 1176. Men kan vi stole på Sveins versjon av historien? Han fortalte Adam mye om sin egen kamp for å hevde seg mot de norske kongene Magnus den Gode og Harald Hardråde på 1040-tallet, og om sitt uoppfylte krav på den engelske kronen. Tydeligvis fortalte han sin historie svært gunstig for seg selv, og på mange måter er den upålitelig. Men de tidligste beretningene hans om Norge var lenger tilbake i tid, Seierherrens skip vender hjem etter slaget ved Svoldr. og ikke lenger av politisk relevans. Svein ville ikke ha følt behov for å presentere en eldre historie gunstig for seg selv. Eventuelle skjevheter vil derfor være en konsekvens av avstand i tid og dårlig hukommelse. Ifølge Svein var den første mannen som hadde kongedømme over Norge, hans egen grandonkel Håkon, kjent fra senere litteratur som jarlen av Lade, Håkon Sigurdsson. Han var konge i 35 år samtidig som Harald Blåtann var konge i Danmark. Senere var kong Svein Tjuguskegg av Danmark, bestefar til Svein Estridsen, i krig med en annen norsk konge, Olav sønn av Tryggve. Tryggve var, blir vi fortalt, sønn av Håkon. Tryggve hadde vært en hedning. Om Olav ble det sagt av mange at han hadde blitt en kristen, men av andre ble det sagt at han hadde forlatt religionen. Men alle var enige om at han var en kjent trollmann og støttet magikere, og at han var kjent for spådommer basert på fuglenes oppførsel. Han var i Adams latinske tekst, kalt for Craccaben, eller Krákr Beinn på norrønt. Dette er et ikke ukjent tilnavn for en vikinghøvding. En irsk-skandinavisk jarl med det samme navnet ble drept i et slag i Nord-England i 918. Forresten kunne Svein fortelle, helt uavhengig av de mye senere islandske forfatterne, at 5

6 Olav Tryggvason møtte sin ende i et sjøslag i Øresund mot de danske og svenske kongene, og at han hoppet fra skipet sitt for aldri å bli sett igjen. Påliteligheten av den muntlige tradisjonen? Disse beretningene ble fortalt i det danske hoffet på 1060-tallet om personer som hadde levd 60 eller 100 år før og er derfor svært interessante. Forskning på sosial hukommelse og muntlige forklaringer utført i løpet av siste generasjon, advarer oss mot å tro på alt dette. Vi vet nå at folk helt ubevisst gir feil opplysninger, selv om deres egen fortid, uten å tenke på det. De omskriver og reviderer sin egen personlige historie, slik at nye minner om fortiden presser ut tidligere versjoner av de samme minnene. Vi vet også at tradisjonelle fortellinger som har gått i arv fra generasjon til generasjon, er endret og forbedret hver gang de blir fortalt, og tilpasset dagens behov og interesser. Tradisjonell poesi kan beholde formen sin mye lengre enn andre minner, fordi ord og rytmer må opprettholdes. Det er det viktigste argumentet for at det er et fundament av sannhet bak fantasiene skapt av sagaforfatterne. Men det er ingenting iboende upålitelig i Adams beretning om disse eldre hendelsene. Hvem var Håkon? Man skulle gjerne visst mer om Håkon, som Adam hevdet var Norges første konge. Svein Estridsen hadde bare litt mer å si om ham. Han ble drevet ut av nordmennene på grunn av hovmodet sitt, blir vi fortalt, men ble gjeninnsatt av Harald Blåtann av Danmark som fikk ham til å behandle de norske kristne godt. Ifølge sagaforfatterne skjedde det før Olav Tryggvason begynte Jellingsteinen, hvor Harald Blåtann blant annet skrev at han hadde fått kontroll over Norge. å kristne landet. Han var en svært grusom mann, som nedstammet fra gigantene. Dette kan tolkes som at han ble ansett å nedstamme fra overnaturlige forfedre, i likhet med alle de store heltene i vikingtiden. Mer interessant er det at Svein fortalte til Adam at Håkon var av slekten til Ingvar, eller Ívarr. I seg selv er ikke påstanden forbløffende, men ingen andre, verken middelalderske eller moderne forfattere har foreslått at et medlem av Ívarrs dynasti, var aktiv i skandinavisk politikk. Hvem var Ívarr? I legenden var han Ívarr inn beinlausi, sønn av Ragnarr loðbrok. Historisk, var han leder for den store hæren som på 860-tallet oversvømte mye av England, og som i 869 drepte kong Edmund av East Anglia, han som snart ble dyrket som St Edmund, en av middelalderens mektigste helgener. Ívarr etablerte seg i løpet av 870-tallet i Irland, og etterlot seg en rekke mannlige etterkommere som var aktive som konger av Dublin og de andre irske havnene, og som vikinghøvdinger over hele det nordlige og vestlige Storbritannia og øyene. De forble fremtredende også etter år 1000. Individer fra dynastiet var ofte i krig med hverandre, men de hadde tydeligvis en felles bevissthet om hvem de var. Et vanlig motiv på mynter som de preget var et sverd, et passende familieemblem. Åpenbart er det fullt mulig at en eller flere medlemmer av dette berømte dynastiet, kan ha returnert for å være aktiv i Skandinavia. Det er heller ikke usannsynlig at Svein Estridsen kan ha Foto: Nationalmuseet, København.

kjent noe av omdømmet til etterkommerne av Ívarr, gitt både populariteten til fantasifulle fortellinger om Ragnarr og hans sønner, og de mange former for kontakt som etterkommerne av skandinaviske bosettere fortsatt opprettholdt i sin tid. Hva mer er fortalt om Håkon og hans dynasti? I sagaene er han Jarl av Lade, og aldri hedret med kongetittel noe som av forfatterne ble reservert de innbilte etterkommerne av Harald Hårfagre. Håkon var også Jarl av Hålogaland. Maktbasen og opprinnelsen hans ble sagt ikke å ligge i Trøndelag, men i dagens Nord-Norge. Han var unektelig en historisk figur. Det er med hendelsene i hans periode at sagaene begynner å finne en forankring i virkeligheten, og sønnene til Håkon spilte på den bredere europeiske scenen, som vi skal se. Bemyndigelsen av jarlene av Hålogaland var langvarig og gikk tilbake godt inn og utover perioden til sagaene med sine tvilsomme historier. Ifølge det dynastiske heltediktet Háleygatal komponert til ære for Håkon Jarl rundt 980, hadde familien sin opprinnelse i Omd. Det kan være Andøya, men er mer sannsynlig et større område av det nordlige Hålogaland. Nord-Norge skiller seg ut som den regionen av Norge som tidlig synes å ha kommet under samme myndighet kanskje allerede før 800. Samlinger av hustufter til større tunanlegg er et karakteristisk trekk ved den norske jernalderen, og kan mest rimelig tolkes som møteplasser for lokale høvdinger, forsamlet i ting for å avgjøre lokale tvister. Av 26 kjente steder i Norge, finnes 11 i Nord-Norge, spredt over hele det gamle Hålogaland. Gjennom tidene, ble de færre og mer prektige helt til antagelig bare tre fungerte, på Tjøtta, i Steigen og på Bjarkøy. Disse viser bare få tegn på bruk senere enn 800-tallet. Man må være forsiktig med å utlede bevis på historiske hendelser fra upresise C 14 dateringer. Men trolig kan vi konkludere med at denne kronologiske utviklingen speiler den økende dominansen av jarlene av Hålogaland, til et punkt der slike høvdingemøter opphørte. Hvorfor jarlene utvidet sin makt til Trøndelag, utover et behov for å fortsette å ekspandere, en erobringsdynamikk de ikke kunne motsette seg, er vanskelig å si. Men det er fristende å mene, med Håvard Dahl Bratrein, at for høvdinger som i høy grad baserte sin rikdom på eksport av arktiske produkter til destinasjoner i England, Danmark eller Nederland, ville kontroll av skipsleia og havner sørover langs vestkysten, ha vært ønskelig. Alternativt ville en slik kontroll ha fått mer presserende betydning dersom Trøndelag krevde skatt eller på annen måte forstyrret nordlig handel på vei sørover. Kontroll av Trøndelag ville også ha betydd kontroll over viktige handelsruter til og fra Sverige. Men uansett årsaken var utvidelsen av jarlenes makt sørover et merkbart skritt i konsentrasjonen av autoritet i Norge, av den langsomme utviklingen av Norge som en enhet. Norske historikere har tradisjonelt sett akkumulering av makt i nord som samtidig med den mye viktigere nasjonsbyggingen av Hårfagre-dynastiet i sør. Men hvis Harald Hårfagre og hans aktiviteter var en konstruksjon skapt på 1000- og 1100- tallet hva da? Det er vanskelig å vite hvor mye troverdighet de islandske fortellingene har om det norske kongedømmet på 900-tallet. De støttes ikke av andre bevis, så det nasjonale styret til Håkon den gode, for eksempel, kan være bare fantasi. Ladejarlene som dynasti Det som derimot er sikkert, er samarbeidet mellom Ladejarlene og de danske kongene, dynastiet etter Gorm den Sagakritikk Påliteligheten til islandske sagaer som historisk kilde begynte å bli utfordret for godt over hundre år siden. Historikeren Edvard Bull insisterte i 1931 på at det var en illusjonen at Snorres berømte Heimskringla kan fortelle oss noe om det som faktisk skjedde i perioden før 1100- tallet. Sagaene er fantasifulle rekonstruksjoner av ei heroisk fortid basert på lister over kongenavn utarbeidet etter 1100 og en samling av skaldepoesi som er vanskelig å tolke, og umulig å datere sikkert. Det er vanskelig å unngå å konkludere med at sagaforfatterne forvrengte og overdrev innholdet i skaldediktene for å støtte sine egne konstruksjoner av fortiden. 7

gamle som døde i 958. Håkon Jarl «Kong Håkon» ifølge Adam av Bremen synes å ha vært fast alliert med kong Harald Gormson, kjent som Harald Blåtann. Haralds sønn og etterfølger i Danmark. Svein Tjuguskjegg, var alliert med Eiríkr, Håkons sønn, en allianse forseglet med Eiríkrs ekteskap med Sveins datter. Eiríkr og Svein var sammen i slaget ved Svoldr i 1000, og det var der det Háleyga dynastiet fikk tilbake kontrollen over Norge fra inntrengeren Olav Tryggvason. Eiríkr og hans bror Svein styrte da Norge i femten år, helt til Eiríkr samlet en stor norsk hær og ble med sin svoger Knut den mektige i sin vellykkede kampanje for å vinne den engelske tronen. Olav Haraldson valgte å returnere til Norge med sine vinninger fra denne krigen for å dra nytte av maktvakuum her i 1015, mens Eiríkr derimot fikk sin belønning i England, ved å bli gjort til Jarl av Northumbria, Knuts viktigste jarl, til han døde i ca. 1023. Hans sønn Håkon var jarl i Worcestershire, i den vestlige delen av England, hvor han moret seg med å tvinge til seg verdifulle landgods fra munkene av Worcesters domkirke. Dynastiet hadde kommet langt fra Nord- Norge, men dessverre var det lite av dramaet igjen for dem å spille. Olav ble avskjediget fra Norge av Knut i 1028, og Håkon skulle gjenoppta sin families tradisjonelle herredømme over landet, med erkjennelsen av dansk overhøyhet. Men skipet hans gikk ned i nærheten av Orknøyene, og den siste jarlen av Lade og Hålogaland druknet. Det var de politiske omstendighetene på 1030- og 1040-tallet, i kjølvannet av sammenbruddet av Knuts nordsjøimperium, som førte til at den norske adelen søkte en konge som de kunne forene seg rundt. Derfor valgt de det antagelig kontrollerbare spedbarnet Magnus den Gode, frillesønn av Olav Haraldson. Dynastiet som hadde spilt en så sentral rolle i utviklingen av et norsk kongedømme hadde forsvunnet, og Háleygirenes kongelige makt og karakter ble fjernet fra historien. Litteratur: Inger Storli: Hålogaland før Rikssamlingen: Politiske prosesser i perioden 200 900 e. Kr. (Oslo 2006). Håvard Dahl Bratrein og Einar Niemi: «Inn i riket. Politisk og økonomisk integrasjon gjennom tusen år», i E.A. Drivenes, M.A. Hauan og H.A. Wold (red.): Nordnorsk Kulturhistorie, bd. 1 (1994), s. 148 162. Clare Downham: Viking Kings of Britain and Ireland: The dynasty of Ívarr to AD 1014 (Edinburgh, 2007). Knut Helle: Hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken, i: J.R. Hagland og St. Supphellen (red.): Leiv Eiriksson, Helge Ingstad og Vinland, Kjelder og tradisjonar (Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, skrifter 1: Trondheim, 2001), s. 13 40. Sverrir Jakobsson: Erindringen om en mægtig personlighed: Den norskislandske historiske tradisjon om Harald Hårfagre i et kildekritisk perspektiv, Historisk Tidsskrift 81 (2002), s. 213 230. Claus Krag: Norge som odel i Harald Hårfagres ætt, Historisk Tidsskrift, 68 (1989), s. 288 301. Forfatteren: Richard Holt, Professor i middelalderens historie. Født i Lowestoft, Storbritannia. Han flyttet til Tromsø i 1999. Hans hoved forskningsinteresse har i mange år vært europeisk byhistorie, og han er i tillegg en av lederne i den tverrfaglige forskningsgruppen Creating the New North. E-post: richard.holt@uit.no Adresse: Institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. 8