Kathinka er inne i sitt

DEL 3 Filosofi Kathinka er inne i sitt 13. obligatoriske år i den norske skolen. En dag spør hun seg selv hva som har vært meningen med alt dette. Hva er det skolen, myndighetene og lærerne har villet oppnå med skoletime etter skoletime, dag etter dag, år ut og år inn? Kathinka begynner å tenke igjennom sine egne skoleerfaringer, diskuterer med medelever, spør lærerne, leter seg fram i læreplaner og kontakter departementet. Trolig vil samtalene, analysene, telefonene og e-postene bare reise nye spørsmål. For Kathinka nøyer seg ikke med foreløpige svar; hun slår seg ikke til ro med et «slik har det alltid vært» eller «sånn er nå en gang tingenes tilstand». Det ene intervjuobjektet blir konfrontert med svarene til et annet. Teori stilles opp mot praksis, der målet hele tiden er å danne seg et sammenhengende bilde av hva som ligger til grunn for alt sammen. Hun aner at svarene hun finner, også har noe å gjøre med den hun selv har blitt. I dette arbeidet framstår Kathinka som en filosof. filosofi

Hva vil det si at Kathinka framstår som en filosof? Hun er kritisk og nøyer seg ikke med foreløpige svar eller overleverte oppfatninger. Hun bruker sin egen erfaring, noe mange filosofer legger vekt på. Hun søker forståelige begrunnelser. Hun bruker derfor sin fornuft og er opptatt av å finne sammenhenger. Hun søker intet mindre enn sannheten om den norske skolen. Kathinka går inn i en samtale med andre som en hjelp til å finne sannheten. Hennes søken etter sannhet handler også om å forstå seg selv, om selverkjennelse. Hva er filosofi? Denne oppsummeringen av Kathinkas framgangsmåte har fått fram viktige trekk ved filosofi. Men selv har jo Kathinka ingen filosofisk utdanning hun er ingen fagfilosof. Dette viser noe viktig. Filosofi er både et eget fag og samtidig en tenkemåte som inngår i andre fag og kan gjøres gjeldende på alle livsområder. Overalt handler filosofi da om å undersøke grunnlaget for noe hvorfor noe er slik det er, og om å klargjøre hva det egentlig er. Slik forstått får spørreordene hva og hvorfor fram hovedkjennetegnene både ved faget filosofi og ved filosofisk virksomhet. Ordet filosofi er satt sammen av to greske ord, filia (vennskap eller kjærlighet) og sofia (visdom). En filosof er en som elsker visdom. Filosofi er et akademisk fag man kan studere og arbeide med. Vi skal senere komme tilbake til sentrale grener som faget filosofi består av. Et kjennetegn ved en fagfilosofs arbeid er at hun eller han arbeider innenfor den filosofiske tradisjonen. Det betyr å forholde seg til hvordan filosofer tidligere har tenkt. Den nålevende filosofen trenger ikke å være enig med sine kollegaer fra fortiden. Tvert imot er et kjennetegn ved filosofisk tenkning å være kritisk til det andre har tenkt før. I dette kapittelet vil du komme i berøring med noen sentrale tenkere i både europeisk og asiatisk filosofisk tradisjon. Den engelske filosofen Bertrand Russell (1872 1970) har sagt at nyere filosofi står mellom vitenskap og religion: «Akkurat som religionen spekulerer filosofien omkring emner som er utilgjengelige for sikker viten. Men som vitenskapen henvender den seg til fornuften og ikke til en autoritet som tradisjonen eller åpenbaringen.» Russell er et eksempel på en uttalt ateistisk filosof som viser at filosofien gir rom til å tenke over tilværelsen uten religion. Dette handler ikke minst om at filosofien oppmuntrer til spørsmål, kritikk og tvil. Historisk har det likevel vært nære forbindelser mellom religion og europeisk filosofi. Indisk og kinesisk filosofi har i enda større grad stått i kontakt med religionenes tankeverden. Blant nålevende europeiske filosofer < Side 262: 112 filosofer, forskere, forretningsfolk og kunstnere var i 2006 samlet i Berlin på en stor rundebordskonferanse for å drøfte verdens store utfordringer. I antikkens bystater var byens torg filosofenes samlingssted. 263

? 1 Hva betyr egentlig ordet filosofi? 2 Hvorfor er hva og hvorfor sentrale spørreord i filosofien? Pek på viktige kjennetegn ved filosofi som fag og virksomhet. 3 Hva er forholdet mellom filosofi og religion? finnes det ulike syn på religion, enkelte definerer seg og sin filosofi som ikkereligiøs, andre forsøker å utarbeide en religiøs filosofi, mens atter andre vil si at religiøs overbevisning er irrelevant for filosofien at filosofi og religion ikke har stort med hverandre å gjøre. Er det meningsfylt å snakke om en egen europeisk filosofi? Røttene går tilbake til den greske antikken, i et område som ligger på grensen mellom dagens Europa og Asia. Denne greske filosofien er tydelig preget av tanker østfra. Grunnen til at vi kaller filosofene herfra for europeiske, er først og fremst at de har hatt en enestående betydning for europeisk tenkning. Men dette er noe vi slår fast i ettertid. Thales (625 545 fvt.), som er den første navngitte filosofen fra dette området, kom fra den asiatiske delen av dagens Tyrkia. Trolig kan flere av de greske filosofene i dag leses med utbytte som brubyggere mellom europeisk og asiatisk tenkning. Det er slike forhold som gjør selve begrepet europeisk filosofi til et relevant filosofisk spørsmål. Læreplanen i religion og etikk bruker begrepet, og når vi gjør det samme, er det i mangel av et fullgodt alternativ. Rammetekst: Filosofiens ulike grener Faget filosofi favner vidt. Vi skal her kort omtale noen av de viktigste grenene i europeisk filosofi. Når hovedinteressen er å avdekke verden og alt som er til, snakker vi om ontologi som betyr læren om alt som er. I logikken handler det om å klargjøre hva som er en gyldig argumentasjon. I metafysikken spørres det etter grunnlaget for eller opprinnelsen til det som er til. Interessen for ontologi og metafysikk har preget europeisk filosofi fra begynnelsen av. Når perspektivet vendes mot de menneskelige forutsetningene for at vi kan vite noe som helst, er det snakk om epistemologi eller erkjennelsesteori. Denne grenen ble særlig viktig fra 1600-tallet av, knyttet til filosofer som Descartes og Kant. På 1900-tallet ble mange filosofer interessert i språkfilosofi, som ser på språkets avgjørende betydning for å forstå verden. Kunstfilosofi eller estetikk har egentlig utviklet seg til et eget fag, men er opprinnelig en del av filosofien. Politisk filosofi og moralfilosofi var viktige i antikken og har fått betydning også i moderne tid. Etikk er et annet ord for moralfilosofi. Flere betydningsfulle filosofer i dag er opptatt av samfunnsliv og etikk. Religionsfilosofi har fått et oppsving innenfor og utenfor religionene. I nyere tid har en rekke såkalte postmoderne filosofer kritisert grunnleggende sider ved vestlig filosofi. Kritikken har først og fremst vært rettet mot forsøk på å utarbeide helhetsforståelser der alle brikker faller på plass. I et slikt system vil lett viktige perspektiver bli underordnet eller oversett ut fra filosofens behov for å kontrollere verden. Et eksempel på en slik postmoderne filosof som vi omtaler her i læreboka, er Emmanuel Levinas (1905 95). En tilsvarende kritikk kjennetegner flere tenkere i nyere feministisk filosofi. 264 i samme verden filosofi

Et historisk riss av europeisk filosofi Europeisk filosofi kan deles inn i en rekke historiske perioder. I oversikten vi gir her, nøyer vi oss med å følge noen utviklingstrekk fra antikken, middelalderen og nyere tid. Antikken er navnet på perioden som går tilbake til noen hundreår før vår tidsregnings begynnelse og fram til omtrent 400 år etter. Så følger middelalderen, som strekker seg fra 400-tallet til 1400-tallet. Perioden 1400-tallet til 1600-tallet kalles renessansen og markerer overgangen til nyere tid. Den greske antikken fra mytos til logos Den europeiske filosofiens begynnelse kan dateres til omtrent år 700 fvt. Inntil da hadde de religiøse mytene satt natur, mennesker og guder inn i en helhetlig sammenheng. Men nå vokste det blant grekerne fram en ny måte å forstå virkeligheten på. De første filosofene slo seg ikke til ro med de over- Filosofi er en sosial virksomhet. 265

leverte mytene, men ville finne fornuftige begrunnelser som de så kunne argumentere for. Mens mytene forbandt menneskene til verden, tok filosofene et skritt tilbake og forsøkte å forstå verden med sin fornuft. Logos er det greske ordet for fornuft. Derfor beskrives ofte framveksten av europeisk filosofi som en overgang fra mytos til logos. På 400-tallet fvt. ble de greske filosofene opptatt av menneske, politikk og samfunnsliv. En av grunnene til dette var økt handel som førte ulike kulturer og væremåter sammen. Også dannelsen av de greske bystatene hadde stor betydning for denne utviklingen. De tre viktigste filosofene i den greske antikken, Sokrates, Platon og Aristoteles, var alle knyttet til byen Aten, og de var alle opptatt av politisk filosofi av å klargjøre forutsetningene for et godt samfunn. Romerrikets framvekst førte etter hvert til at den greske filosofien ble videreført av romerske tenkere. Spikersuppa i Oslo under EU-kampen i 1994. Spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha hører inn under politisk filosofi. Middelalderen religion og filosofi Da kristendommen gjorde seg gjeldende i Romerriket, var et av de store spørsmålene for de kristne hvordan de skulle forholde seg til gresk filosofi. Det var noen som stilte seg avvisende til all ikke-kristen tenkning. Men mer bestemmende ble synspunktet til filosofen Justin Martyr (100 165): «Alt sant som er sagt, av hvem det enn er sagt, tilhører oss kristne,» hevdet Justin, og åpnet for muligheten til å trekke gresk filosofi inn i kristendommen. I den ortodokse kirke har filosofien alltid vært nær knyttet til det religiøse livet. Filosofer har blant annet reflektert over de guddommelige mysteriene. I vest var denne sammenhengen også lenge synlig. De to store teologene Augustin (350 430), som levde i overgangen mellom antikken og tidlig middelalder, og Thomas Aquinas (1225 74), som levde i høymiddelalderen, var begge religiøse mystikere og filosofer. Mens Augustin var preget av Platon, var Thomas den som forente Aristoteles med en kristen tankeverden. Også i islam har antikkens filosofer spilt en rolle. Noen viktige filosofer her er Avicenna (980 1037) og Muhammad al-ghazali (1058 1111), som begge levde i dagens Irak, og Averroes (1126 98) som levde i Spania. De tok i bruk og videreutviklet tanker og begreper hos både Platon og Aristoteles. Disse islamske filosofene hadde stor innflytelse på den filosofiske utviklingen blant kristne i Europa, selv om vi også innenfor islam finner en skepsis til filosofisk tenkning. I det kristne Europa ble altså filosofi og religion ført sammen. Men på 1300-tallet var det flere filosofer som stilte spørsmål ved denne syntesen. Blant dem var den engelske filosofen og teologen William av Ockham (1285 1347). Han hevdet at en fri og suveren Gud ikke var bundet til naturens orden. Den kilen William av Ockham på denne måten drev inn mellom tro og fornuft, skulle få store konsekvenser. For det første oppsto det en avstand mellom en interesse for verden og en interesse for Gud. Og like viktig: Hvis det ikke fantes en guddommelig fornuft som kunne garantere 266 i samme verden filosofi

Til venstre: Filosofen Aristoteles i fasaden til middelalderkatedralen i Chartres. Til høyre: Filosofen William av Ockham er knyttet til begrepet Ockhams barberkniv. Ockham ville barbere vekk alt som ikke var strengt nødvendig for å beskrive et saksforhold. for verdens orden, måtte mennesket ta sin erfaring i bruk på en grunnleggende ny måte ja, faktisk oppdage verden på nytt. Røttene til vestlig naturvitenskap som bygger på observasjoner og eksperimenter, befinner seg her, hos William av Ockham og hans likesinnede, i senmiddelalderen. Nyere tid filosofi ved siden av andre fag På 1500-tallet presenterte den polske astronomen og presten Nicolaus Copernicus (1473 1543) teorien om at sola og ikke jorda er det faste punktet som planetene beveger seg i bane rundt, at jorda går i bane rundt sola i løpet av ett år, og at den samtidig roterer rundt sin egen akse. Med utgangspunkt i navnet hans kaller vi dette den kopernikanske vendingen i europeisk tenkning; den snudde om på helt grunnleggende forestillinger om jordas sentrale plass i skaperverket. I en usikker tid vokste moderne naturvitenskap nå for alvor fram med sin vekt på å bygge viten på erfaring og eksperimenter. 267

Gresstrå med kveldsdugg mot solskiven. Den kopernikanske vendingen snudde om på menneskets forståelse av universet. Mens en avstand mellom filosofi og teologi var synlig allerede i senmiddelalderen, ble nå naturvitenskapen etablert ved siden av filosofien. De nye vitenskapsmennene så altså ikke på seg selv som filosofer. Naturvitenskapen skulle være nyttig. Kunnskapen skulle føre til framskritt. Filosofene på sin side ble stadig mer opptatt av menneskets forutsetninger for å forstå verden. På denne måten kom mennesket i sentrum på en ny måte. Dette kjennetegner 1600-tallsfilosofen René Descartes (1596 1650), som forankret filosofien i mennesket selv, nærmere bestemt i bevisstheten. «Jeg tenker, altså er jeg til,» konkluderte Descartes. Den største 1700-tallsfilosofen, Immanuel Kant (1724 1804), avdekket en rekke kategorier som 268 i samme verden filosofi

mennesket forstår verden innenfor, slik som tid og rom. Hvordan verden egentlig er, utenfor menneskets forståelse av den, kan vi ikke si noe om, var Kants dom. På 1800-tallet tok blant annet den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813 55) et oppgjør med fornuftens mulighet til å gi mennesket vesentlig kunnskap. I spørsmålet om livets eksistensielle spørsmål er det viljen og lidenskapen som det står om, ifølge Kierkegaard. Når denne oppfatningen videreføres av andre filosofer, er resultatet at filosofien som et eget fag blir isolert fra andre vitenskaper, og da ikke bare naturvitenskapen. På 1800- tallet vokste nye vitenskaper fram, som historievitenskapen og samfunnsvitenskapene. Vi kan med god grunn si at filosofien utgjør et utgangspunkt for alle senere vitenskaper. I antikken var faktisk all vitenskap samlet i filosofien. Aristoteles var både filosof og det vi i dag vil kalle naturvitenskapsmann. I dag er filosofi en av mange vitenskaper. Men fortsatt møter vi filosofisk tenkning igjen i alle vitenskaper. I det øyeblikket vi begynner å diskutere grunnlaget for vitenskapene og deres arbeidsmåter, driver vi et filosofisk arbeid. Dette svarer til Kathinkas innledende spørsmål i dette kapitlet om hva som er grunnlaget for den norske skolen. Hun gikk fram på en filosofisk måte. I vitenskapene blir en slik grunnlagstenkning kalt vitenskapsteori. Uansett hvilket fag du skulle komme til å velge på høgskole eller universitet, vil du komme i kontakt med vitenskapsteori. En del hevder i dag at en av de viktigste oppgavene for fagfilosofien er å bidra til dialog mellom ulike vitenskaper. På moderne universiteter har mange fag problemer med å snakke sammen. Fagtradisjon og arbeidsmåter kan stå langt fra hverandre. Filosofi er her et av de få fagene som har som ambisjon å etablere en helhetsforståelse. Dette er et krevende arbeid. Ikke minst er avstanden stor mellom naturvitenskapene og de såkalte humanistiske vitenskapene. I faget religion og etikk er filosofien ikke begrenset til et eget filosofikapittel. I del 2 møtte vi religionsfilosofi i forbindelse med de enkelte religionenes syn på andre. Etikk er moralfilosofi, noe vi gjør til en hovedsak i del 4. I lærebokas siste del møter vi filosofi igjen blant annet i forbindelse med samfunnsmangfoldet som en filosofisk utfordring, og i form av religionskritikk og ulike former for humanisme. Overalt er det slik at når vi diskuterer, klargjør begreper og utvikler en holdning til stoffet, arbeider vi på en filosofisk måte. Også hvis vi spør om hva religion, livssyn, filosofi og etikk egentlig har med hverandre å gjøre, hva som er sammenhengen mellom de ulike delene av religion og etikkfaget, stiller vi et filosofisk spørsmål. I filosofien er gode spørsmål minst like viktige som gode svar. På 1600-tallet skilte naturvitenskapen lag med filosofien. 1 Plasser i tid de tre periodene antikken, middelalderen og nyere tid. 2 Forklar hva som menes med overgangen i filosofiens begynnelse fra mytos til logos. 3 Hva ble kristnes holdning til filosofien i antikken? 4 Hvorfor var William av Ockham viktig for utviklingen av vestlig tenkning? 5 Pek på noen kjennetegn ved filosofien fra renessansen og fram til i dag.? 269

Noen europeiske filosofer fra antikken og nyere tid Ifølge læreplanen skal du bli kjent med en europeisk filosof fra antikken og en fra nyere tid. I tillegg skal du kjenne til noen hovedtanker ved en indisk eller kinesisk filosof. Her i læreboka presenterer vi et utvalg av sentrale filosofer fra de ulike epokene og områdene, og begynner med europeiske filosofer. På lærebokas nettsted finner du en omtale av flere viktige filosofer. Sokrates samtalens betydning En av verdens mest kjente filosofer skrev selv, så vidt vi vet, ikke et eneste ord. Han levde hovedsakelig i hjembyen Aten, der han brukte tiden på å snakke med folk. Det er den filosofiske samtalen filosofen Sokrates (469 399 fvt.) først og fremst er kjent for. Mye av det vi vet om ham, har vi fra skriftene til hans mest berømte elev, filosofen Platon. Og der står han fram i samtaler på gresk: dialoger med andre mennesker. Målet med den filosofiske samtalen var for Sokrates å føre samtalepartneren fram til selvinnsikt. Han stilte spørsmål ved det som ble sagt, og la vekt på at utsagnene skulle henge sammen. Sokrates var derfor alltid på utkikk etter inkonsekvenser og selvmotsigelser. I dialogene framstår han ofte som en plageånd som ikke gir seg. Berømt er bildet hans av filosofien som jordmorkunst. En jordmor skal hjelpe kvinnen til å føde, og på samme måte forstår Sokrates filosofien som en forløsende aktivitet. Like viktig som betydningen av en klok samtalepartner er troen på at nøkkelen til frigjøring ligger i mennesket selv. Det er selvinnsikten som allerede er der, samtalen skal forløse. Alt dette kan vi oppsummere i den sokratiske oppfordringen: «Kjenn deg selv!» For Sokrates innebar dette å komme i kontakt med sin egen sjel, som han forsto som det evige i mennesket. Men som vi har sett, skjer dette i en sosial sammenheng, i samtalen og med fornuftens hjelp. Slik skal begreper klargjøres og skilles fra hverandre. Sokrates var overbevist om at det fantes en evig, fast målestokk å vurdere kunnskapen mot. Dermed ble det viktigere å ha rett enn å få rett. Ikke alle Sokrates samtidige var enige i dette. De såkalte sofistene la vekt på at den som var mest veltalende, også hadde rett. Denne gruppen var viktige diskusjonspartnere for Sokrates. Det var ikke minst i møte med dem at han utviklet den sokratiske ironien: Han inntok en tilsynelatende naiv eller uvitende holdning til det som ble sagt, men bare for å få samtalepartneren til å uttrykke sin overfladiske kunnskap. Da kunne Sokrates avsløre ham. Sokrates var overbevist om at rett innsikt førte til rett handling, noe som også var veien til lykke, livets egentlige mål. Dette er et syn som går igjen hos 270 i samme verden filosofi

mange av antikkens filosofer, men som kan være ganske utfordrende for oss i dag. For er det ikke slik at vi til tider handler urett selv om vi sitter inne med rett kunnskap? Det er nok å nevne miljøutfordringene vi står overfor. Men spørsmålet er om det da er snakk om innsikt. Som vi nå har sett, er innsikt noe langt mer enn overfladisk kunnskap. Den innebærer at kunnskapen er prøvd, vurdert og blitt noe vi har tatt stilling til. Sokrates filosofi har hatt enorme ettervirkninger. Kanskje er hans betydning for humanismen aller viktigst. Troen på enkeltmennesket og på kunnskapens frigjørende kraft er bærende tanker hos ham. Det samme er tanken om at det er i samspill med andre vi blir dannet som mennesker og utvikler vår menneskelighet. Alt dette er viktig i humanismen som kulturstrømning innenfor og utenfor religionene og som et ikke-religiøst livssyn. (Se s. 000.) Selv hadde Sokrates et grunnleggende religiøst syn på virksomheten sin. Han trodde han sto i gudens tjeneste. I ettertid har han fått betydelig plass i kristen filosofi, aller mest gjennom den kristne filosofen Søren Kierkegaard, som var dypt inspirert av Sokrates. Det er også mulig å skjelne en tanke om sjelevandring hos Sokrates. Den innsikten som sjelen satt inne med, var en arv fra tidligere liv. Dette har ikke Sokrates sagt så mye om, men denne tanken gjør at også østlig tenkning kan finne gjenklang hos ham. Sokrates elsket visdom. Samtidig var han opptatt av at den klokeste er den som skjønner at han ingenting vet. For ham var filosofi ikke først og fremst et læresystem, men en måte å leve på.? 1 Hva var målet med den filosofiske samtalen, ifølge Sokrates? 2 Er det viktigere å ha rett enn å få rett? Diskuter spørsmålet og kom med eksempler. 3 Sokrates var overbevist om at rett innsikt fører til rett handling. Hva tenker du om dette? Sokrates sammenlignet filosofisk virksomhet med jordmorkunst. 271

Platon å bli fri fra illusjoner Hulelignelsen er Platons (427 347 fvt.) mest kjente framstilling av sin filosofi. Han ber oss se for oss en gruppe fanger som er lenket fast nede i en hule med ansiktet vendt mot den innerste huleveggen. Her sitter de med ryggen mot en mur. Bak muren er det noen som leker med dukker, og nærmere åpningen er det tent et bål. Lysskjæret fra bålet får dukkene til å kaste skygger inn mot huleveggen, og fordi fangene har ryggen mot muren, tror de at skyggene er virkelige. Dette er den eneste opplevelsen de har av verden. Men en dag slipper en av fangene fri. Det første han ser når han snur seg, er dukkene og ilden, og han skjønner at alt har vært en illusjon. Han når fram til åpningen der han, blendet av sollyset, oppdager den virkelige verden. Han går tilbake til de andre fangene for å fortelle dem hva han har sett, og hvordan alt henger sammen. Men når han kommer ned, blir han drept av medfangene. De tåler ikke at han stiller spørsmål ved den verdenen de lever i. Platons fortelling er en lignelse. Det betyr at fortellingen ikke egentlig handler om livet i en hule, det er et bilde på hvordan verden henger sammen. Hva forteller lignelsen oss? For det første er ikke den sanne virkeligheten lik den verdenen vi opplever gjennom sansene. Tror vi det, lever vi i en illusjon og er like ufrie som fangene i hulen. For det andre er det mulig å avsløre illusjonen og nå fram til innsikt om den sanne virkeligheten. Ikke overraskende er den fangen som slipper fri, en filosof. For Platon handler filosofi om frigjøring. Hva er mest virkelig? Stormen eller stillheten etterpå? Slike spørsmål får Platon oss til å stille. 272 i samme verden filosofi

Tenk deg at du sitter i en buss, det er mai, og utenfor raser verden forbi. Når du fokuserer på veigrøfta utenfor vinduet, aner du noe gult, men farten gjør det umulig å fokusere, blikket klarer ikke å holde følge. Med ett stanser bussen helt opp for å ta på nye passasjerer. Nå ser du at det gule er hestehov som blomstrer i veigrøfta. Platon forestilte seg at det mest virkelige er det som ikke er i bevegelse, men befinner seg helt i ro. Slik er det imidlertid aldri i vår synlige verden, selv ikke når vi stanser helt opp. Hestehoven blomstrer kanskje i dag, men snart vil den visne og dø. Grunnleggende sett forandrer alt seg hele tiden. Den egentlige virkeligheten som er uten forandring, må vi forestille oss bak den verdenen som vi sanser og opplever. Her hjelper ikke sansene oss, vi må ty til fornuften. Fornuften fører oss fra det vi sanser, over til begrepene, som igjen leder oss fram til ideene. Hvordan vet vi hva en hestehov er? Ifølge Platon er det noe som går igjen i alle de konkrete hestehovene. Det som er felles, kaller vi begrepet hestehov. Dette begrepet gjenkjenner vi ved fornuftens hjelp, og da nærmer vi oss ideen hestehov som ligger til grunn for alle hestehover som vi ser, men som selv ikke er en del av den verdenen vi sanser. Formene i den sansbare verdenen har på denne måten sin opprinnelse i ideer. Platon tenker seg at det eksisterer en egen virkelighet av ideer en idéverden, kaller han det som de synlige formene er etterligninger av. De konkrete hestehovene er alle bare ufullkomne versjoner av selve ideen hestehov. De høyeste ideene i idéverdenen er det sanne, det gode og det skjønne. Dette trekløveret kaller Platon gjerne bare det ene gode som lyser opp fornuften. Platon mente at alle mennesker har i seg en lengsel etter idéverdenen. Han framstår med et dualistisk, det vil si todelt, menneskesyn der sjel og kropp er skilt fra hverandre. Egentlig er det da sjelen, fornuftens bolig, som lengter. Den har selv sin opprinnelse i idéverdenen og har et svakt minne om ideene. Selv et menneske som aldri har sett en hestehov før, vil derfor kunne gjenkjenne ideen hestehov i den konkrete hestehoven. Platon kan forstås dit hen at livets mål er at sjelen løsrives fra kroppen for å føres tilbake til det ene gode. Men tolker vi ham bare i en slik retning, overser vi at Platon også er en politisk tenker som er opptatt av samfunnet rundt seg. Det er dette slutten på hulelignelsen ville ha fram. Fangen som var blitt fri, valgte å dra ned i hulen igjen fordi han ville hjelpe andre til å bli fri. For Platon er dette noe en filosof er forpliktet til å bidra til, selv om han, som i dette tilfellet, kan bli anklaget og drept. Trolig er drapet i lignelsen en hentydning til Platons lærer Sokrates, som ble dømt til døden av sine medborgere og drept i 399 fvt. Platons filosofi er et viktig utgangspunkt for all vestlig filosofisk tenkning. Hans tanke om det ene gode har påvirket både kristne filosofer og mystikere. Men det finnes også tanker hos Platon som kommuniserer godt med østlig tenkning. I likhet med Sokrates er det hos Platon spor av en syklisk tenkemåte som peker hen mot forestillingen om sjelevandring. 1 Gjenfortell Platons hulelignelse og diskuter dens aktualitet i dag. 2 Finnes det faste idealer som vi kan strekke oss mot? Diskuter spørsmålet. 3 Platon var overbevist om at det mest virkelige var i ro. Hva tenker du om forholdet mellom ro og bevegelse?? 273

Aristoteles alt er på vei til å bli til Filosofen Aristoteles (384 322 fvt.) er kjent for å ha systematisert i sin egen filosofi den samlede kunnskapen som fantes i samtiden. Han har derfor hatt grunnleggende betydning for filosofi og vitenskap på svært forskjellige områder. Det avgjørende spørsmålet i Aristoteles filosofi er enkelt. I møte med alle ting stilte han spørsmålet om hvorfor det overhodet kan eksistere. På den måten ønsket Aristoteles å komme til bunns i tingene. Svaret til Aristoteles er at ting blir til ved at noe har forandret seg. Men det reiser jo bare et nytt spørsmål, nemlig hva som er årsaken til denne forandringen. Aristoteles gikk grundig til verks og fant da fire årsaker. La oss bruke tavlekritt som eksempel. Egentlig består kritt av kalkstein. Dette kalte Aristoteles for krittets stoff. Uten kalksteinen vil det ikke være kritt, derfor er dette den stofflige årsaken. Men hvis ikke kalksteinen blir endret til den formen som kjennetegner kritt, vil krittet heller ikke bli til. Formen er krittets formale årsak. Den bevirkende årsaken er arbeiderne som produserer krittet. For det fjerde er krittet et redskap som brukes til å skrive på tavla, og uten dette formålet ville ingen ha funnet på å produsere krittet. Dette er derfor formålsårsaken. Til sammen gir disse fire årsakene et bilde av den forandringen som fører til at krittet ble til. Ifølge Aristoteles består alle ting av form og stoff, og ut fra disse to begrepene kan vi oppsummere hvordan forandring er mulig. Muligheten til forandring ligger i stoffet, men muligheten virkeliggjøres i formen. Derfor har formen aller størst betydning for at tingen er blitt det den er blitt. Kalkstein finnes i mange former, men det er krittformen som gjør krittet til kritt. Det er også krittformen som gjør at vi kan kjenne igjen krittet, mens krittets stoff gir individuelle variasjoner, for eksempel knyttet til forskjellig kvalitet på kalksteinen. Aristoteles er en filosof som legger stor vekt på erfaringen. Han peker på at i dagliglivet sanser vi verden i alle sine enkeltting. Her samler vi oss en kunnskap som først er stykkevis og delt. Det er når vi ordner denne kunnskapen, at vi utvikler en sikker viten om verden. Dette skjer, sier Aristoteles, ved at vi trekker ut det som er felles i alle enkelttingene, og her er det igjen tingenes form han legger vekt på. Krittets form som går igjen i alle enkeltkritt, blir grunnlaget for vår definisjon av kritt til forskjell fra andre skriveredskaper. Allerede i frøet i en furukongle ligger furutreet der som en mulighet. 274 i samme verden filosofi

På denne måten ordner Aristoteles ting i grupper og undergrupper. I dette arbeidet utviklet han også en logisk tenkning som fikk avgjørende betydning for ettertiden. Ellers var det særlig naturen som opptok Aristoteles. Biologien har derfor en stor plass i tenkningen hans. Det som kjennetegner alt som lever, sier Aristoteles, er at det har sjel. Sjelen er et uttrykk for selve livsevnen og omfatter derfor også planteriket, for planter er i stand til å ta til seg næring, vokse og forplante seg. Men sjelsevnene er forskjellige hos ulike arter, og på den måten er de plassert på ulike trinn. Dyrene har plantenes sjelsevner, men har i tillegg evnen til å sanse og til å bevege seg. Det samme er mennesket i stand til, men mennesket har også en tenkeevne. Alt som lever, beveger seg mot å virkeliggjøre mulighetene det har i seg. Disse mulighetene ligger i de bestemte sjelsevnene som kjennetegner den enkelte art, og blir virkeliggjort i konkrete legemer inkludert plantelegemer. Allerede i frøet i en furukongle ligger furutreet der som en mulighet. Frøets formål er å virkeliggjøre denne muligheten. Når treet står der, fullt utvokst, har det funnet sin plass i den ordnede verden. Formål er i det hele tatt et nøkkelbegrep hos Aristoteles. Alle planter, dyr og mennesker har til formål å virkeliggjøre sine iboende muligheter og finne sin plass i den store helheten. Hva da når livsevnen blir borte? I motsetning til sin lærer Platon regner ikke Aristoteles med at det finnes noen individuell, udødelig sjel. Når vi dør, slutter altså også sjelsevnene å fungere. Men arten lever videre. Slik sett kan vi si at formen alltid er først. Høna er alltid før egget. For forplantningen skjer jo ved at utvokste individer formerer seg. Også mennesket har til oppgave å virkeliggjøre de mulighetene det har i seg. Dette handler om å utvikle ferdigheter, kalt dygder, avledet av å duge. Dygdene som er knyttet til etikken, det vil si til det praktiske livet, er helt grunnleggende. Uten dem kan man ikke utvikle andre dygder. Dygdene utvikles gjennom øvelse i et fellesskap. Aristoteles regnet med fire etiske dygder. Skal man bli rettferdig, må man altså øve seg på å handle rettferdig. Dette skjer ved hjelp av veiledning og ved å følge gode eksempler. Helt konkret må man finne den gylne middelvei mellom lastefulle ytterpunkter. De øvrige etiske dygdene Aristoteles trekker fram, er måtehold, mot og vennlighet. Å være modig befinner seg for eksempel da mellom lastene dumdristighet og feighet. Når et menneske utvikler etiske dygder, dannes det en god karakter og et utgangspunkt for gode handlinger. Nå er mennesket i stand til å tilegne seg de intellektuelle dygdene. Sentralt her står klokskap. Dette er en intellektuell dygd knyttet til praktisk viten. Den som er klok, er i stand til å ha helheten, det vil si fellesskapet, for øye. Kunnen (å kunne) er en intellektuell dygd knyttet til å mestre et håndverk. Viten er en intellektuell dygd knyttet til teoretisk viten. Et hovedpoeng hos Aristoteles er at mennesket, for å kunne bli lykkelig, må utvikle slike dygder. For lykke handler om å realisere sine egne muligheter. Det som skiller mennesket fra andre levende vesener, er at det kan tenke, mente Aristoteles. For at mennesket skal realisere seg selv, må det derfor utvikle tenkeevnen, og ingenting er da bedre enn å bli filosof. Selv ble han en av de største filosofene i vestlig filosofi. I naturen er alt på vei til å bli til. En fiskeørn på vei til reiret sitt i et utvokst furutre. 1 Hva mener Aristoteles med at muligheten til forandring ligger i stoffet, mens muligheten virkeliggjøres i formen? 2 Hva betyr det at Aristoteles legger stor vekt på erfaringen? 3 Pek på viktige kjennetegn ved Aristoteles etikk.? 275

Ung nederlandsk fotballsupporter som ser verden ut fra sitt perspektiv. Immanuel Kant brillene vi aldri tar av oss Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724 1804) var barn av sin tid. Han levde i opplysningstiden som la vekt på menneskets frihet og fornuft. Dette er også kjennetegn ved Kants filosofi, som setter det myndige menneske i sentrum. I ham møter vi en av de viktigste vestlige tenkerne i moderne tid. Kants filosofiske oppvåkning skjedde i møte med den britiske filosofen David Hume (1711 76). Hume stilte spørsmål til grunnleggende sider ved all tenkning. Kjent er hans kritikk av årsaksbegrepet: Når en biljardspiller slår en kule som så treffer en annen kule, regner han med at støtet fra den første kulen vil sette den neste kulen i bevegelse. Men sikker kan han ikke være, mente skeptikeren Hume. Dette er en antagelse som bygger på vanen, men det er ingenting ved sanseinntrykkene våre som tilsier at kulen nødvendigvis vil begynne å trille. Immanuel Kant hadde sympati for Humes skepsis. Selv var han overbevist om at mennesket ikke har en direkte tilgang til verden slik den er i seg selv (på tysk: an sich). Men han var langt mer optimistisk enn Hume om hva slags viten mennesket kunne nå fram til. Når vi snakker om sikker viten om verden, er det menneskets sikre viten om verden det handler om, slo Kant fast. Noen annen viten kan det ikke være snakk om for oss. Dette forholdet mente Kant at Hume i sin skepsis hadde oversett. Det mest kjente bildet som brukes om denne siden ved Kants filosofi, er brillene. Det kommer an på hvilke briller du har på deg, sier vi når vi vil ha fram at hva vi får øye på, er avhengig av eget ståsted. Kants poeng er at det er noen trekk som er felles for «brillene» til alle mennesker, og som det er umulig å ta av seg. Med andre ord: Menneskelig erfaring har noen forutsetninger som alle deler. La oss gå tilbake til årsaksbegrepet som vi møtte hos Hume, det som også blir kalt kausalitet. At enhver hendelse har en årsak, er noe alle vet, sier Kant, uten å måtte vise til en konkret erfaring. Setningen er allmenngyldig og nødvendig. En biljardspiller tar denne kunnskapen i bruk når han erfarer spillet og vurderer trekkene. Kant kaller dette en transcendental (latin: overskridende) kunnskap fordi den går forut for erfaringen og setter sitt preg på hva vi erfarer. Kant påviste en rekke former for transcendental kunnskap. Vi skal bare hente fram et par eksempler til: Når vi erfarer verden, legger vi tid og rom til grunn for sansningen. Ingenting skjer uavhengig av tid og rom, tenker vi. Derfor vil en bekjent som inviterer deg til et stedløst møte, etterlate deg i villrede. Forvirringen øker hvis hun heller ikke gir deg noe tidspunkt. Konklusjonen vil trolig være klar: Dette møtet kan det ikke bli noe av. Det er viktig for Kant å få fram at mennesket selv er aktivt når det erfarer verden. Han hevder at vi i konkrete situasjoner ikke bare sanser verden, vi gjør oss opp en mening om sanseinntrykkene. Det er dette han kaller å felle dommer. Hvis du sykler og merker at det er blitt glatt, vil du straks danne deg en oppfatning av situasjonen. Når du på denne måten feller en dom, vil du også kunne handle i forhold til erfaringen, for eksempel ved å senke farten og bremse forsiktig. Den samme evnen mente Kant det var 276 i samme verden filosofi

Hva vil det si å vite at støtet fra den ene kulen setter den neste kulen i bevegelse? I dette spørsmålet skilte Kant lag med sin filosofikollega Hume. mulig å utvikle i naturvitenskapen. Grensene for vår viten er knyttet til tingene i seg selv. Dem har vi ikke tilgang til. Vi kan bare vite noe om tingene slik de trer fram for oss. Ordet kritikk som er knyttet til flere av Kants skrifter, handler om å klargjøre grensene for hva vi kan vite noe sikkert om. I Kants moralfilosofi står det frie og myndige mennesket i sentrum. Det var Kant som introduserte begrepet det autonome mennesket, som egentlig betyr at mennesket er sin egen lovgiver. Hvor får vi så moralloven fra? Jo, ifølge Kant er dette en del av vår fornuft dette er også en del av den kunnskapen som går forut for erfaringen og er gyldig overalt og for alle: Moralloven er universell og skal gjelde uten unntak. Det betyr at den er kategorisk og må formuleres som et imperativ: «Du skal!» Moralloven blir derfor kalt det kategoriske imperativ. Kant formulerte det kategoriske imperativet på ulike måter. Vi skal se på de to viktigste. For det første: Du skal handle slik at du kan ville at grunnlaget for handlingen din kan gjøres til en regel for alle mennesker. Dette blir kalt universaliseringsformuleringen og får fram betydningen av at enkeltmennesker ikke utvikler en egen privat moral. Er det greit å snike på bussen eller på båten? Hvis grunnlaget for handlingen kan gjøres til en regel som gjelder overalt, er det greit, lyder svaret. Er det mulig? Den andre formuleringen legger vekt på at alle mennesker i kraft av å være mennesker har krav på respekt. Dette blir kalt humanitetsformuleringen fordi den handler om å forsvare menneskeverdet i en selv og i andre mennesker: Du skal aldri behandle mennesker, verken deg selv eller andre, bare som et middel, men alltid også som et mål i seg selv. Dette setter en grense for hva man kan gjøre med et menneske, og har vist seg som en slitesterk formulering både i nære forhold og innenfor etikk, for eksempel i arbeidslivet. 1 Vurder eksempelet med biljardkulene og Humes og Kants måte å forholde seg til dette på. Hvem støtter du? Forsøk å finne gode grunner for ditt syn. 2 Hva mener Kant med begrepet transcendental kunnskap? Kant har blitt kritisert for å skape en avstand mellom mennesket og verden. Diskuter denne kritikken. 3 Pek på kjennetegn ved Kants etikk.? 277

Søren Kierkegaard subjektiviteten er sannheten Filosofi handler om å skaffe seg oversikt og sammenheng med fornuftens hjelp. Dette synet har preget europeisk filosofi helt siden Aristotles. Men på 1800-tallet skjer det en dreining hos flere vestlige filosofer. Dreiningen kommer særlig tydelig til uttrykk hos den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813 55). For ham har fornuften lite å stille opp med overfor det livet egentlig handler om. Ja, i seg selv kan fornuften bli et problem i forbindelse med menneskets virkelige oppgave, mente Søren Kierkegaard. Og hva er så det? Det avgjørende er at mennesket tar på seg ansvaret for sitt liv i verden sin egen eksistens. Stilt opp imot dette er alt annet uten betydning. Sagt på en annen måte: Det er når mennesket tar sin eksistens innover seg, at det andre får betydning. Derfor blir den tankeretningen Kierkegaard er en tidlig eksponent for, også kalt eksistensfilosofi eller eksistensialisme. Denne retningen rommer både religiøse og ikke-religiøse tenkere. Vi skal se at Kierkegaard er et særegent eksempel på det første. Hvorfor valgte Erik akkurat de programfagene som står på hans timeplan? Kanskje fordi noen kamerater gjorde det samme, eller så var det foreldrene hans som mente det var lurt, og da var det greit for Erik. Ifølge Kierkegaard er slike svar et uttrykk for at Erik ikke har forholdt seg til at han faktisk har stått i noen valgsituasjoner. Erik preges av en passivitet som kjennetegner spissborgeren. Dette er et menneske som ikke har et bevisst forhold til egne valg, men gjør det andre gjør fordi andre gjør det. Men derfor vet spissborgeren heller ikke hvem han selv er. Spissborgeren trues alltid av en underliggende krise, knyttet til fortvilelsen over ikke å ha et selv. Så lenge han ikke er seg dette bevisst, er han trygg og fortapt. Men innfinner krisen seg, kan konsekvensen bli at spissborgeren blir engasjert i sine egne livsvalg, tar ansvar for dem og trer fram som individ. Da har han sluttet å være spissborger. I likhet med mange andre filosofer forbinder Kierkegaard frihet og valg med det å være menneske. Det spesielle er at han rydder alt annet til side for å satse hele sin tenkning på dette ene. For Kierkegaard er betydningsfulle sannheter noe mennesket forholder seg til på en engasjert måte. Det er dette han mener med sitt kjente utsagn om at subjektiviteten er sannheten. At sannheten er subjektiv, betyr ikke at den er tilfeldig eller vilkårlig, men at den er personlig og individuell. Det må være en sannhet for meg. Når vi selv engasjerer oss, gjør vi det altså uten at vi kan bruke andre som sikkerhetsnett. Vi setter vår egen tilværelse på spill. Kierkegaard tenker seg at et menneske som trer ut av det spissborgerlige livet og blir seg bevisst sine valg, kan møte denne situasjonen på ulike måter. Han beskriver dette som stadier som svarer til bestemte livsholdninger. Kierkegaard nevner tre stadier det estetiske, det etiske og det religiøse livsstadiet. I Kierkegaards store forfatterskap vender han mange ganger tilbake til disse stadiene, og en av bøkene hans bærer rett og slett tittelen Stadier på livets vei. Her høres det ut som stadiene er steg i en utvikling, men stadiene trenger ikke å beskrive en livsprosess. Og hvis det er snakk om overganger, er det i så fall i form av sprang. 278 i samme verden filosofi

Det estetiske stadiet kjennetegnes av en livsholdning som står i et uforpliktende forhold til valgene. Estetikeren lar seg fascinere av skjønnhet og godhet og gjerne også av valgets kval, men foretrekker å fantasere om det eller dikte om det. På dette stadiet opptrer forføreren som trekker seg når det blir snakk om alvor, for å bevare sin frihet. Ifølge Kierkegaard er estetikerens frihet kun et uttrykk for tomhet Vi så at spissborgerens fortvilelse handlet om ikke å ha et selv. Estetikerens fortvilelse handler om å ikke ville ha et selv. På det etiske stadiet møter vi samfunnsborgeren som i Kierkegaards København gjerne gikk til kirke hver søndag. Etikeren er ikke redd for å ta på seg ansvar, og tror han kan kontrollere tilværelsen. Men her tar etikeren feil, slik Kierkegaard ser det. Fordi mennesket er begrenset og endelig, kan det aldri ha full oversikt, heller ikke over egne handlinger. Etikerens hovedproblem er at han ikke tar innover seg at menneskets grunnvilkår ikke bare er preget av frihet, ansvar og valg. Det er også preget av skyld. Her viser Kierkegaard seg som en kristen tenker. Han griper tilbake til syndefallsmyten der frihet knyttes til skyld. Når Adam og Eva bruker sin Hvordan forholder mennesker seg til valgsituasjoner? I Kierkegaards filosofi er dette et nøkkelspørsmål. 279

1 Hvorfor har den filosofiske retningen som er preget av Kierkegaards tenkning blitt kalt eksistensialisme? 2 Hva mener Kierkegaard med at subjektiviteten er sannheten? 3 Hva er angst, ifølge Kierkegaard? Diskuter hans påstand om at ikke noe menneske kan slippe unna angsten.? frihet, blir de også skyldige. Men er ikke dette også Guds skyld, som ga mennesket friheten? Er ikke det vi her støter på, en selvmotsigelse i kristendommen? Kierkegaard forsøker ikke å bortforklare paradokset, som han gjerne kaller det. Tvert imot, det viser at mennesket ved fornuftens hjelp ikke kan tenke seg ut av sin skyldighet. Men dette paradokset møter i kristendommen et annet paradoks, ifølge Kierkegaard. At Gud som er uendelig, i Jesus blir et endelig menneske for å sone verdens skyld, er i strid med all fornuft. Ved å velge å tro dette paradokset blir mennesket fri fra sin skyld. Da har mennesket tatt spranget over i det religiøse stadiet. På denne måten blir fornuften hos Kierkegaard satt til side til fordel for religiøs tro. Da kan mennesket bli fri fra fortvilelsen og bli et selv. Men angsten vil heller ikke den troende slippe fri fra. Angst er forskjellig fra frykt. Mens frykt er redsel for noe spesielt, er angsten et uttrykk for en eksistensiell situasjon, Kierkegaard kaller angsten «frihetens svimmelhet». Angsten melder seg hver gang nye muligheter skal virkeliggjøres, for troende og ikke-troende. Hannah Arendt det ondes banalitet Den tysk-amerikanske politiske filosofien Hannah Arendt (1906 75) var opptatt av samfunnet som fellesskap og truslene mot det. Hun var tydelig preget av 1900-tallets mørkeste erfaringer og er en av de tenkerne som har tatt menneskets ondskap på alvor. I 1960 ble den tyske nazisten og tidligere SS-offiseren Adolf Eichmann (1906 62) kidnappet av israelske agenter i Argentina og ført til Israel. Her ble det ført en rettssak mot ham som endte med at Eichmann ble dømt til døden og henrettet i 1962. Eichmann var beryktet for sin rolle i organiseringen av jødedeportasjoner til dødsleirene under den andre verdenskrigen. Hannah Arendt, som selv hadde jødisk bakgrunn, dekket rettssaken for The New Yorker. Artiklene ble utgitt i boka Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet. I artiklene fra rettssaken la Arendt vekt på at Eichmann hadde fornektet menneskeligheten både til ofrene og til seg selv. Handlingene hans var uttrykk for ekstrem ondskap. Men og det er denne delen av Arendts analyse som er spesielt kjent denne ondskapen var også banal. Hva mente hun med det? I Eichmann fant Arendt et menneske som hadde forsøkt å utøve sitt arbeid så grundig og effektivt som mulig. En virksomhet som, når vi tenker etter, nærmest er ufattelig i sin grusomhet, ble av Eichmann og hans likemenn omskrevet og normalisert. Dette kjennetegnet også den byråkratiske språkbruken i det tredje riket. Deportasjonene ble for eksempel beskrevet med ord som flytting og adresseforandring. Problemet med Eichmann var ikke at han var spesielt utspekulert eller hadde en sadistisk glede av å bidra til drapene på millioner av mennesker. Nei, ondskapen bunnet i at han ikke var villig til å tenke over hva han egentlig var med på. Arendt kaller ham rett og slett tankeløs. Ondskapen er altså ikke dypsindig i sitt vesen. Den er overfladisk. Det er dette som er ondskapens banalitet. 280 i samme verden filosofi

Arendt fikk kritikk for sin analyse. Mange mente hun bagatelliserte Holocaust som folkemord og nedtonet betydningen av antisemittismen som årsaksforklaring. I ettertid har det også vært hevdet at hun i for stor grad lot seg overbevise av Eichmanns eget forsvar selv påsto han under rettssaken at han bare hadde fulgt ordre. Men når vi går nærmere inn på Arendts tenkning, oppdager vi at analysen hennes slett ikke bunner i et ønske om å bagatellisere ondskap. I 1950-årene hadde hun studert samtidens autoritære regimer, og hun var blant de første som tok i bruk begrepet totalitarianisme både om nazisme og stalinisme. En fellesnevner ved slike ideologier, mener Arendt å se, er at de fjerner personlig ansvar hos det enkelte mennesket. I stedet blir høyst diskutable ideer opphøyd til historiske nødvendigheter, det være seg hensynet til partiet, folket eller klassen. Slike «nødvendigheter» blir det ikke stilt spørsmål ved i et totalitært samfunn. De blir rammer mennesker forstår livet sitt innenfor. Og i forlengelse av dem kan utryddelse av folkegrupper finne sted. Arendt peker på at det kan gå skremmende kort tid før ellers normale mennesker får sin dømmekraft svekket og blir i stand til å utføre de forferdeligste handlinger. Filosofen Hannah Arendt er en av de vestlige tenkerne på 1900-tallet som sterkest har latt seg inspirere av antikkens filosofiske arv. Det var spesielt den politiske filosofien hun interesserte seg for. Ordet politikk stammer opprinnelig fra det greske ordet polis, som betyr bystat. Både Sokrates, Platon og Aristoteles mente at filosofer skulle bidra til å virkeliggjøre det gode livet til borgerne i bystaten. Slik sett var alle tre politiske filosofer. Fra antikken lot Arendt seg særlig inspirere av Aristoteles vekt på at gode handlinger vokser fram i fellesskap. Oppgaven blir da å skape gode fellesskap. Men hva er de preget av? Ungarske jøder ankommer Auschwitz Birkenau i juni 1944. 281

1 Hva mener Arendt med ondskapens banalitet? Diskuter hennes syn på dette. 2 Finn eksempler på totalitær tenkning fra vår egen tid. Er det trekk ved vårt eget samfunn som kan føre mennesker inn i totalitære miljøer? Diskuter. 3 Forklar begrepene natalitet og pluralitet hos Arendt og sammenhengen mellom dem.? Når Arendt skal beskrive forutsetningene for gode fellesskap, tar hun utgangspunkt i noe mennesker har felles: Vi er alle født, og med et fremmedord kaller Arendt dette for natalitet. Hun bruker flere ord på det. Fødselen er en fornyelse, en begynnelse, den er noe uventet, en gave. Ifølge Arendt er imidlertid ikke nataliteten bare knyttet til den biologiske fødselen. Den er en del av livet og kommer til uttrykk både i tenkning, i samtaler og i handling. Når en situasjon lukker seg til og det ikke ser ut til å være noen vei ut, kan noe skje som plutselig får alt til å vende seg noe nytt blir født. Gode fellesskap har en åpenhet for dette uventede. Gode fellesskap gir også rom for at alle får komme fram i sin forskjellighet. Dette kjennetegnet kaller Arendt pluralitet. Motsetningen er det totalitære fellesskapet som forbyr forskjeller. Arendt mener at kvaliteten på politiske samtaler kan vurderes ut fra i hvilken grad de gir plass til ulike synspunkter og dermed gir flest mulig en sjanse til å komme til orde. Natalitet og pluralitet henger sammen. Et menneske blir fornyet av å bli sett og hørt i et fellesskap som aksepterer forskjeller. Og pluralitet bidrar til å skape gode vilkår for at nye tanker og ideer kan bryte fram. På denne måten finner vi i den politiske filosofen Hannah Arendt en av de sterkeste demokratiforsvarerne i nyere tid. Emmanuel Levinas den andres ansikt «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» I innledningen til denne læreboka møtte vi gjensidighetsprinsippet, som er en etisk grunnorm. Prinsippet er formulert i ulike kulturer og religioner ovenfor gjengitt som kristendommens gylne regel og får tydelig fram at alle har et ansvar som medmennesker. Men tenker vi nærmere etter, er prinsippet slett ikke uangripelig. For kan vi vite at det vi selv ønsker eller har behov for, svarer til den andres behov? Hvis vi tar dette for bokstavelig, er risikoen stor for å bomme. Det er slett ikke sikkert at den andre vil akkurat det samme som jeg vil. Ut fra denne refleksjonen handler gjensidighetsprinsippet om å bli i stand til å lytte og se. Den kritikken som vi her antyder, er viktig for å forstå filosofien til Emmanuel Levinas (1906 95). Hos knapt noen annen filosof møter vi en så gjennomgripende kritikk av europeisk filosofi. Kritikken har ett hovedmål: Altfor ofte har filosofer vært opptatte av å tegne fremmede ideer og fremmede tenkere i sitt eget bilde. På den måten blir den andre til det samme, og det fremmede blir noe kjent. Men er det ikke helt nødvendig å forstå noe ukjent i forhold til noe kjent? Hvis målet er at alt vi støter på, er brikker som skal skyves på plass i en helhet, er nok det riktig. Men for Levinas er ikke dette målet, verken for menneskelivet eller for filosofien. Filosofiens utgangspunkt er ifølge Levinas det konkrete møtet med den andres ansikt. Dette møtet er avgjørende fordi jeget her stilles overfor en annen enn seg selv. I dette møtet er begge uerstattelige. Her er det også ansvaret melder seg ansvaret for å ta vare på den andre. Men hvordan får 282 i samme verden filosofi