Ingunn Aamodt Marlena Evensen Party!
KAFEEN 1 «Hva om vi fikser en fest til helga?» spør Minda liksom tilfeldig og ser på Emma og meg over bordet. Kafeen er nesten tom, slik den ofte har vært i det siste. Eieren truer stadig oftere med å stenge hele jævla sjappa. Stamkafeen vår er en sånn litt gammeldags greie, med vanlig kaffe fra kaffetrakter og skolebrød, muffins og tørre wienerbrød i disken. Det blir stadig vanskeligere å konkurrere med de hippe kafeene med cappuccino og macchiato og store nybakte sjokoladekjeks og brownies. For å være helt ærlig ville nok ikke vi heller hengt her om vi hadde hatt råd til å gå på de kule kafeene. Men man har ikke all verdens med penger når man går første året på videregående, og her kan vi sitte selv om vi ikke kjøper noe, hvis ikke kafeen er full da, og det er den jo aldri. «Fest?» spør Emma og himler med øynene. «Jeg vet matte ikke er din sterkeste side, Minda, men vi er fortsatt bare seksten. Og ifølge norsk lov har man ikke lov til å drikke øl eller vin før man er atten. Og sprit er det tjueårsgrense på.» «Herregud,» sier Minda oppgitt. «Du er bare så Alle de andre i klassen fester.» «Ikke alle,» sier Emma og foretar en rask hoderegning. «Jeg vil anta cirka femti prosent.» «Jeg tror det er mer enn femti prosent i min klasse,» sier jeg. «Det høres i hvert fall slik ut på mandagsmorgenene når de skyter av hvor fulle de har vært og hvor lite de husker, og hvor gøy det muligens
var.» «Nemlig,» sier Minda. «Og hvorfor skal vi være på den kjedelige siden av statistikken? Det er virkelig på tide at vi også har det litt gøy.» «Jeg har lovet foreldrene mine ikke å drikke før jeg blir atten, og da spanderer de lappen på meg,» sier Emma. «Det kommer de til å gjøre uansett, det vet du godt, Emma,» sier Minda og vifter henne av. Jeg nikker. Emmas foreldre har rumpa full av penger, de kjøper alt til henne, lenge før hun rekker å ønske seg det engang. «Dessuten behøver jo ikke foreldrene våre å vite noe,» sier jeg. Emma sperrer opp øynene og ser på meg. «Er du på Mindas side?» «Side og side,» sier jeg. «Vi behøver vel ikke å drikke oss drita, bare ha det litt gøy, liksom. Det kan jo ikke skade.» Emmas øyne blir smale og hun ser på Minda. «Jeg håper dere husker hvordan det gikk sist vi bare skulle ha det litt gøy?» Jo da, vi husker det veldig godt alle tre. Minda ble skikkelig hengedrita og spydde i gitaren til en spansk trubadur. Det er ikke så lett å glemme. «Herregud, Emma,» stønner Minda. «Må du alltid komme trekkende med den gamle historien der? Vi var fjorten år! Det er noe helt annet nå.» «Ja, kanskje,» medgir Emma. «Vi er jo blitt eldre og forhåpentligvis litt klokere også.» «Hva tenker du da, Minda?» spør jeg. Jeg kjenner Minda omtrent like godt som jeg kjenner meg selv, og
vet at hun aldri ville ha foreslått dette om hun ikke allerede har en plan. «Jo, nå skal dere høre,» sier Minda lurt.
PLANEN «Altså,» sier Minda. Hun svelger og retter litt på den lange, mørke luggen slik hun gjør når hun en sjelden gang føler seg usikker. Hun ser direkte på meg, og jeg skjønner at hun har noe i tankene som jeg ikke kommer til å hoppe i taket av. «Den gamle leiligheten, til deg og moren din» Hun nøler litt for å se hvordan jeg reagerer. «Nei, vet du hva! Det kan du bare glemme, Minda. Nope. Nix. Blir ikke aktuelt!» Jeg rister iherdig på hodet. Da mamma og jeg flyttet inn til pappa for snart et halvt år siden, trodde både pappa og jeg at mamma solgte leiligheten sin, men så viste det seg at hun bare leide den ut. Hun ville ha noe å falle tilbake på hvis det likevel ikke skulle vise seg å fungere å bo sammen med pappa. Jeg kan på en måte skjønne henne, for selv om de er skikkelig glad i hverandre, er de er temmelig forskjellige, og de småkrangler støtt. Pappa ble lei seg da han fikk vite om mammas back up-plan. Jeg skjønner det også. Han ble redd for å miste henne igjen. Og ikke bare det, jeg ville jo også måtte bo en uke her og en uke der slik jeg gjorde før. Det er verken pappa eller jeg særlig gira på. Og så, for tre fire uker siden, pakket altså han fyren hun hadde leid ut til, sakene sine og dro av sted. Mamma har ikke funnet noen ny leietaker. Egentlig tror jeg ikke hun har forsøkt en gang. Dette er noe jeg tenker mye på for tiden. Kan det hende at mamma vurderer å flytte tilbake? Jeg har ikke turt å spørre. Og jeg tror ikke pappa har turt heller. Men han er i hvert fall veldig forsiktig og
ekstra romantisk for tiden. Han kjøper blomster til henne hver fredag, og motsier henne omtrent aldri. Ikke en gang da hun foreslo grønnsaksuppe til søndagsmiddag. «Den står tom, ikke sant?» spør Minda, som om hun overhodet ikke har hørt mitt ørlille forsøk på protest. «Jo,» sier jeg. «Det gjør den, men det betyr ikke at vi kan ha fest der.» «Nei, det går selvfølgelig ikke,» sier Emma støttende. «Nja ikke si det,» bemerker Minda ettertenksomt. «Du har fremdeles nøkkel?» «Nei, og om jeg hadde det, så ville jeg ikke gjort det.» «Hmmm,» sier Minda og tenker i to sekunder. «Mora di er grei. Ikke sant?» Både Emma og jeg nikker. Mora mi er ganske kul. «Altså Om du ber henne veldig pent om lov til å bo der en helg, sammen med de to søte, uskyldige venninnene dine, så finnes det vel en rimelig sjanse for at hun vil si ja, i hvert fall etter noen timers hard innsats, hva?» Emma ler. «Søte, uskyldige venninner! Hva med deg da, Minda? Skal ikke du være med?» Minda himler med øynene. «Mamma vil muligens gå med på det,» sier jeg. «Pappa også. Men de vil komme med lange taler om hvordan rykter sprer seg og at vi plutselig kan ha tusenvis av gale sprøytenarkomane og Hells Angels campende hos oss. De vil i hvert fall ikke tillate meg å be noen andre enn dere to. «Hva med Axel?» spør Emma. «Axel skal på AUF-treff i helga,» sier jeg snurt. Emma stryker meg trøstende på ryggen.
Jeg er stolt av at kjæresten min er politisk aktiv og sånn, men jeg hater de han henger med i AUF. (Ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet.) Vel, det er sikkert en fin organisasjon, det er ikke det, men enkelte av de folka er skikkelig viktigperer. Særlig én: Bianca, som tror hun er så pen og best i verden og helt på trynet, se på meg, jeg er Bianca, jeg skal bli statsminister, for jeg er så smart og jeg tror jeg er så deilig Bitch! «Men PO ville de sikkert godta,» sier Emma. «Han kjenner jo foreldrene dine godt.» «Ja, han kunne nok komme en tur,» sier jeg. «Men jeg kan ikke komme på noen flere.» Vi tenker oss om alle tre, mens radioen spiller Kurt Nilsen lavt over høytaleren. «Den eneste jeg kan komme på, er Siri,» sukker jeg til slutt. «Vi skal ikke ha søsteren din rekende på festen vår,» sier Minda bestemt. «Selvfølgelig ikke,» svarer jeg. «Uansett er hun hos mora si den uka. Men jeg tror det ville blitt en dødskjedelig fest med bare oss tre og PO.» «Vi kan jo be et par til,» sier Minda. «Vi må jo ha noen flere gutter. Men til foreldrene dine sier vi at det bare blir oss fire.» «Nei, det tør jeg ikke,» svarer jeg kjapt. «Mamma kommer til å skyte meg hvis hun oppdager det.» «Hun kommer aldri til å oppdage det,» lover Minda. «Skal vi lage en gjesteliste?» «Marlena må jo spørre om vi får bruke leiligheten først?» sier Emma. «Du har vel rett,» sukker Minda. «Jeg ble litt ivrig.
Men i mellomtiden kan vi jo tenke på hvem vi kunne be, ikke sant?» «Ja, det kan vi jo alltids!» sier Emma og nikker overraskende engasjert. Jeg nikker nervøst. Jeg har mildt sagt blandede følelser. På den ene siden kan det bli skikkelig kult om vi får det til, på den annen side er jeg i ferd med å drite i buksa av angst. Tenk om mamma og pappa skulle finne ut at vi ber flere folk.
BEDRAG Mamma sitter ved pulten i hjørnet av stua og skriver bok. Hun ser så vidt opp og gir meg et slengkyss før hun bøyer seg over tastaturet igjen. Hennes nyeste roman heter Bedrag, en typisk tittel på en kjærlighetsroman, tror jeg. Det er mammas sjette bok, og serien begynner visst å bli ganske populær. Jeg ser bøkene hennes stadig oftere i kioskhyllene. Jeg har aldri lest noen av dem. Har ikke turt. Det er en del sex i sånne romaner (ifølge Minda), og jeg fikser ikke tanken på å lese sexscener som mora mi har skrevet. Men fra det ene bedraget til det andre. Nå er det action time. Pappa møter meg med et kjøkkenhåndkle over skulderen. «Hei, skatt,» sier han lavt og kysser meg på kinnet. «Hallo, pappaen min,» sier jeg supersøtt, sånn at de skal fatte hvor utrolig snill og uskyldig jeg er. Han drar meg ut på kjøkkenet og snakker lavt. «Vi må være litt stille. Mamma er i en viktig fase av manuset og trenger å konsentrere seg.» Jeg nikker forståelsesfullt. «Hva er det til middag?» «Kyllinggryte,» svarer pappa og peker på kjelen. «Kan du være snill og røre litt så det ikke brenner seg?» Selv står han og hakker salat, det han vanligvis kaller kaninfôr. «Lager du kyllinggryte?» spør jeg og løfter av lokket. «Det er jo mammas greie. Hva skjedde med biff og bacon og skikkelig mannfolkmat?» «Jeg ville bare overraske henne.» Pappa trekker på