KNUT GEORG ANDRESEN MANNEN SOM VILLE DØ LYKKELIG
Knut Georg Andresen MANNEN SOM VILLE DØ LYKKELIG Fair Forlag AS
Copyright Fair Forlag AS 2012 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign: MAD Design, Moje Sørensen Forfatterfoto: Dag E. Thorenfeldt Boken er satt med Garamond Premier Pro 12/14 pkt. 1. opplag 2012 ISBN: 978-82-829-7000-6 www.fairforlag.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller med avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Forord Handlingen i denne romanen foregår på 80-tallet. Hvorfor er det så viktig å presisere? Fordi folk eksisterte uten mobiltelefon og Internett på den tiden. Når du leser om hvordan de levde da, virker det ganske snodig nå. Bare så jeg ikke glemmer det: Takk til Kristiin Vraa som da hun jobbet i Bazar Forlag, tok seg tid til å komme med en rekke konstruktive innspill og korrigeringer til den første utgaven av manuset mitt. Takk også til de 15 bokinteresserte vennene mine som leste det samme manuset og som ga meg troen på at dette var noe å gå videre med. Sist, men ikke minst, takk til Martine som leste manuset omtrent mens jeg skrev og som ukritisk jublet hele tiden og til Ellen, Sofie og Charlotte som holdt ut med meg da jeg skrev både første og siste utkast. Det ble ganske mange timer totalt foran Mac en.
1. Allerede som barn kunne han ligge i timevis og spionere på sine eldre kusiner. Ikke for å se hva de holdt på med, men for å nyte synet av dem. For ikke å snakke om de jevnaldrende jentene i gaten hvor han bodde. De kledde av seg villig vekk og viste hvordan de var skapt i bytte mot en tyggegummi eller karamell. Om det var godteriet eller hans genuine interesse for deres anatomi som gjorde at de var velvilligheten selv, ble han aldri helt klok på. På den tid reflekterte han kanskje ikke så mye over det heller. Det var først i de senere årene han hadde begynt å forstå at hans fascinasjon når det gjaldt kvinner, også skyldtes at han aldri helt ble klok på dem. Fascinasjon var forresten et alt for svakt ord. Han var besatt. Selv om han selvfølgelig hadde sine preferanser, så han noe attraktivt i de fleste. Det var nettopp det som gjorde det så fordømt komplisert å være Kurt André Olsen, et navn han forøvrig ikke var spesielt fornøyd med. André kunne til nød gå an, men Kurt og Olsen skulle han gjerne vært foruten. Imidlertid var det for dumt å skifte navn i voksen alder. Det var det bare tapere som gjorde, og Kurt André Olsen så ikke på seg selv som noen taper. Nå satt han på en av Oslos mange triste kafeer og registrerte at det befant seg to usedvanlige flotte kvinner ved nabobordet. Normalt hadde han nok gjort noe mer enn å registrere det, men ikke i dag. Han hadde nemlig fått dødsdommen. «Er du heldig, har du seks måneder igjen å leve, kanskje bare tre,» hadde legen sagt i det han la ansiktet i et innstudert medfølende modus. Der og da skjønte ikke Kurt André betydningen av det han fikk servert. Først da han sto ute på gaten, kom reaksjonen. Hele kroppen begynte å skjelve. Hvor lenge han hadde stått slik, visste han ikke. Han husket knapt hvordan han var kommet seg til kafeen. Nå
hadde han roet seg litt, og det var tid for å planlegge den korte fremtiden. Hva faen skulle han gjøre? Begynne å lete etter en mirakelkur? Bli munk i Tibet? Knulle seg jorden rundt så lenge han maktet å stå oppreist? Han måtte i alle fall si opp jobben med øyeblikkelig virkning og selge drømmeleiligheten. Hva med Hanne? Det var for jævlig. Endelig hadde han kanskje funnet en kvinne han kunne leve med. I fire måneder hadde han vært monogam uten større problemer. Uansett skulle han i alle fall ikke involvere henne i de siste månedene av livet. Snørr og tårer var det verste han visste. En av kvinnene ved nabobordet smilte til ham, og han smilte matt tilbake. At han var syk, var i alle fall helt sikkert. Normalt hadde han aldri latt en slik sjanse gå i fra seg. Nå drakk han bare raskt opp den siste rest av kaffen sin, reiste seg og gikk. Muligens det var derfor det hadde vært så enkelt å være monogam? Kanskje det ikke var Hannes fortjeneste i det hele tatt, men at det skyldtes sykdommen? Det fikk han neppe svar på noen gang, men usikkerheten gjorde det i alle fall litt enklere å kaste henne på dør. Skulle han fortelle sannheten, eller skulle han bare si at han var begynt å bli lei? Sa han sannheten, ville hun trolig henge på ham som en igle. Godt at de ikke var samboere ennå selv om de hadde snakket om det. Han fikk selge leiligheten i all stillhet og komme seg vekk. På en god dag var nok leiligheten verdt 4 millioner. Han hadde arvet en av byens feteste leiligheter, og han hadde dessuten null i gjeld. Klarte han å holde seg i live i seks måneder, hadde han over 650.000 i måneden å leve for. Ingen dårlig korttidspensjon. Han merket at han flirte tørt. Godt at han var i stand til litt galgenhumor opp i all elendigheten. Selvmedlidenhet skulle han i alle fall ikke ha. Han hadde opplevd mer enn hva de fleste 40-åringer kunne drømme om, og fremdeles var det muligens et halvt år igjen. Kanskje han skulle bli Buddhist på sine gamle dager? Var det ikke de folkene der som trodde på reinkarnasjon?