En hilsen fra ABRIGO Rainha Sílvia Kjære venner og medarbeidere! På bordet foran meg ligger årsrapporten om Abrigos ulike virksomhetsområder; kvinnehelse, skole- og yrkesopplæring, førskole, dåp og gudstjeneste, juridisk og sosial hjelp samt et økende arbeid blant mishandlede kvinner. Kjernevirksomheten er mødrehjemmet. De kvinnene og barna, som i en periode av sine liv, bor hos oss og deler hverdager og søndager, er de som kommer nærmest. I fjor var 113 kvinner og barn, i en lengre eller kortere periode, boende på Abrigo. Abrigo tilbød nesten 8000 overnattinger, og drøyt 25000 måltider for Mødrehjemmet og førskolebarna. Mens jeg blar gjennom permen tenker jeg på alle fjorårets møter og samtaler. Hvert navn representerer en menneskeskjebne, ofte dramatisk, smertefull og tragisk, men i mange tilfeller med et håp om forandring. De fleste av kvinnene er lavtutdannet, halvparten har ikke engang avsluttet barneskolen, flere er analfabeter, De kan ikke fylle ut et skjema, mangler ID-dokumenter og kjenner ikke sine rettigheter som understreker både utenforskap og sosial marginalisering. For noen år siden innførte det brasilianske parlamentet et familiebidrag for å hjelpe sine aller fattigste over sultegrensen, men hvordan skal en kvinne få del av det om hun ikke kan skrive sitt navn på søknaden? Av de kvinnene vi skrev inn på Abrigo i fjor, hadde 18 bodd minst 6 måneder,bokstavelig talt, på gaten, forlatt av mennene som hadde gjort dem gravide, utstøtt fra sine familier og forsømt av samfunnet. Sosial integrering er en viktig del av vårt arbeid, og det kan bare oppnås av kvinner som er selvstendige, bevisste og velutdannede. Nesten halvparten av kvinnene hadde vært utsatt for overgrep; slått av sine menn, jaget av narkotikakriminelle, utsatt for seksuell vold. Andre bærer på traumatiske opplevelser av å ha blitt forlatt som barn og lever med en følelse av å være uønsket. For å kunne gå videre i livet må de få hjelp til å bearbeide fortiden. Med sjenerøs støtte fra den norske organisasjonen Lederne, har vi kunnet utvikle vårt arbeid innen psykoterapi, og vi har idag en heltidsansatt psykolog. 15. oktober sto det skrevet om en ung kvinne i lokalavisen, som hadde søkt hjelp i kommunens sosialtjeneste etter å ha blitt mishandlet av sin mann. Hun ble kjørt til sykehuset for behandling av skadene og deretter til politistasjonen for å anmelde forholdet. Da hadde klokken blitt fem og en trøtt og oppgitt sosialarbeider sa at de ikke hadde funnet noe midlertidig bosted til henne ennå. «Kom tilbake i morgen» Kvinnen tok med sine barn og dro hjem. Der ventet hennes mann. Han mishandlet henne til døde. Bak stengte dører Av de 49 kvinnene som i fjor bodde på Abrigo hadde 20 blitt utsatt for vold. Verbal og emosjonell vold som gikk over i fysisk mishandling. Voldsutøverne var i samtlige tilfeller fedre til de barna de hadde med seg og til de som enda ikke var født. Vold mot kvinner må aldri unnskyldes, og må alltid avsløres og anmeldes. Abrigo styrker nå sin innsats i kampen mot vold i hjemmet. Det er en naturlig og viktig utvikling i vårt arbeid. I samarbeid med politiet, domstol og krisesenter prøver vi å finne utveier for kvinner som utsettes for overgrep i sine hjem. Når en mishandlet kvinne kommer til Abrigo, blir hun først undersøkt av lege og dokumentert sine skader. Deretter får hun hjelp til å politianmelde forholdet. Etterpå starter en gjenreisning der målet er
å hjelpe kvinnene til å bryte ut av destruktive forhold, og søke veier som leder til et liv i trygghet og verdighet. Vi deler ikke oppfattelsen av at kvinner skal utsettes for sosiale eksperiment med målsetting om gjenforening. Selvstendighet er et nøkkelord i Abrigos arbeid. For å oppnå selvstendighet kreves psykoterapeutisk hjelp, utdanning, arbeid og bosted. En del av rehabiiteringen er å sette ord på hva de har opplevd. Jeg overlater ordet til kvinnene på Abrigo: Min mann har ikke fast arbeid, bare ekstrajobb som gateselger. Det han får inn ser han på som sine lommepenger og bruker dem til øl med sine venner, derfor mangler vi ofte penger til mat. For noen uker siden fikk jeg et tips om en jobb i et närbutikk. Jeg gikk dit på intervju og fikk fast jobb med en gang. Jeg ble så glad da jeg tenkte på at vår økonomi skulle bli bedre. Da vi satt ved matbordet samme kveld fortalte jeg den store nyheten. Da reiste han seg og slo meg med knyttneven fire ganger i ansiktet, og så grep han tak i nakken min og kastet meg på gulvet og begynte å sparke. Jeg vet ikke hvor lenge han holdt på. Jeg mistet bevisstheten. Da jeg våknet hørte jeg barnet mitt gråte. Det var blod overalt, og jeg kunne nesten ikke se fordi øynene mine var gjenklistret. Jeg kunne ikke gå ut på en uke. Naturligvis gikk jobben til en annen. (T S-a, 20 år, gravid, mor til ett barn) Selvstendighet er en forutsetning for at kvinner skal kunne bryte opp fra vold og krenkelse. Hele vårt samfunn må mobiliseres for å få slutt på vold i hjemmet. Vi har alle en plikt til å rapportere krenkelse av kvinner. (Eleonora Menicucci, minister for kvinnespørsmål) Han drikker ikke, passer arbeidet sitt, og er troende. Men det er nok at jeg mister en gaffel i gulvet, eller at han blir irritert over noe jeg sier. Da slår han meg. Noen ganger sier han først: Nå går du og ber naboen passe barna. Så slår han på TV`n med høy lyd slik at folk ikke skal høre hvordan han mishandler meg. Deretter kan han falle på kne og be. Alle visste at han slo meg; naboer, slektninger, folk i menigheten. En gang innkalte presten ham til samtale, og da han kom hjem påsto han at jeg hadde løyet om ham, og fikk mer juling. Ved et av sine utbrudd slo han meg så hardt at armen min brakk. På sykehuset sa jeg at jeg hadde falt, men sykepleieren så på meg: Mannen din slår deg, ikke sant? Hun fikk meg til å politianmelde forholdet. Nå har han gått til retten for å få forsørgerretten til barna. Han sier jeg er udugelig som mor og at han kan tilby barna et bedre liv siden han har jobb og bosted. (V S-s, 22 år, to barn) Maria da Penha kalles en lov fra 2006, den skjerpet straffen for kvinnemishandling, innrettet politiavdelinger for hjelpsøkende kvinner, og gjør det umulig å trekke tilbake anmeldelser i mishandlingssaker. Loven fikk navnet etter en kvinne som, lammet etter en lang rekke ustraffede overgrep fra mannen sin, startet en kamp for lovendring. Da han sluttet mishandlingen låste han meg inn og gikk sin vei. Jeg hadde fryktelig vondt og forsto at jeg måtte prøve å komme meg til sykehuset. Jeg klarte å finne telefonen min og ringte nødnummeret. Politiet var fremme allerede etter ti minutter. De brøt opp både ytterdøren og soveromsdøren for å befri meg. De hjalp meg å politianmelde forholdet, og fulgte meg til sykehuset. Da jeg to dager senere ble utskrevet hadde jeg ingen steder å dra. Jeg sto uten penger, bosted og venner. Min familie bor over ti timers busstur herfra. En uke prøvde jeg å overleve på gaten, så gikk jeg tilbake. Han sa at jeg kunne komme tilbake om jeg ba ham om tilgivelse, så da gjorde jeg det. Han sa at det var galt det som hendte. Men noen dager senere begynte han å slå meg igjen. (L M-a, 23 år, gravid) Den første gangen han slo meg tok jeg med meg barna og dro hjem til min mor. Men hun sa, at det var prisen man må betale for bosted og bli forsørget og at jeg burde være takknemlig mot Marcos, det er
min mann, for at den eldste, som han ikke er far til, får bo hos ham. Søstrene mine sier det samme, at det er noe man får ta og at de fleste menn er slik. (B B-s, 20 år, mamma till två barn, gravid) Vold i hjemmet sees ofte som noe selvfølgelig og uunngåelig også av kvinner som er offer. De skremmes til taushet tradisjonelt og av familien, av redsel for å bli hjemløs og for å miste sine barn eller over å ikke bli trodd og tatt på alvor. (Lindinalda Dalla Costa, påtalemyndighet) Min mann var arbeidsløs og selv var jeg gravid i åttende måned, så vaskejobb var ikke lenger noe å tenke på. Jeg gikk til min mor og ba om hjelp. Da jeg kom hjem var jeg trøtt og satte meg i sofaen en stund. Da kom han inn og spurte om jeg hadde litt penger. Så gikk han mot meg og sa: Gi meg dem, naboene sitter allerede og venter på meg i baren. Jeg hadde sedlene stappet ned i lommene og nektet. Vi må ha til mat, sa jeg. Da ga han meg en ørefik og kastet meg ned på gulvet og sparket meg. Barnet, tenkte jeg, jeg må ikke miste barnet! Så bøyde han seg over meg og slet istykker buksene mine for å få tak i pengene. Han kom tilbake først neste morgen, som om ingenting hadde hendt. Og senere slo han meg for at det ikke fantes noe mat på bordet. (M C-a, 19 år, gravid) Voldsutøveren er nesten alltid en ektefelle eller en kjæreste som ikke orker tanken på å miste makten i en relasjon som han anser at han har rett til å kontrollere. (Wân ia Pasinato Izumino, professor ved Sao Paulos universitet) Jeg klarte å slite meg løs og sprang til politistasjonen. Politiet, det var en kvinnelig politi, hadde akkurat startet å notere min anmeldelse da han kom inn. Han hadde fulgt etter meg og begynte å slå meg inne på politistasjonen. De tilkalte to politi for å stoppe ham, og så ble han arrestert. Men han var ute etter en uke og det kommer til å ta tid før det blir rettssak. Han vet ikke hvor jeg er. Jeg og barnet lever nå under beskyttet identitet. (M G-a, 22 år, två barn) Han ringer ofte, iblant flere ganger om dagen. Jeg vet at jeg ikke burde svare. Han gråter og sier han savner meg. Han har lovet at han skal gå til en lege og søke hjelp, men bare om jeg først kommer tilbake til ham. Jeg må vise ham den tillitten, sier han. Så skal han gå i terapi, og begynne å gå i kirken. Det sa han forrige gang også, men da jeg kom tilbake gikk det ikke mer enn noen dager før han begynte å slå meg igjen. Han sier at det skal bli annerledes denne gangen. Jeg vil så gjerne tro ham. (T. S-s, 22 år, gravid) Jeg får ofte spørsmålet om vi har problemer med menn som kommer for å tvinge tilbake sine kvinner med vold. Men vårt problem er menn som etter årevis med mishandling står og gråter ved porten og sier at alt var en misforståelse. (Monica Garcia, sosionom) Jeg visste aldri når neste overfall kom. Iblant kunne det gå måneder, og det fikk meg alltid til å håpe at han hadde forandret seg. Forrige uke begynte han å mishandle meg igjen. Det ble verre enn noengang før. Da jeg sprang mot døren kom han etter meg og kastet meg mot oppvaskbenken. Så låste han døren og tok frem en kniv og hugget etter meg der jeg lå sammenkrøpet på gulvet. Jeg var overbevist om at jeg skulle dø. Men akkurat da hørtes jubelrop fra gaten der folk så fotballkamp på TV, og da sprang han ut for å få vite hvem som hadde scoret mål. Jeg kan ikke håpe på å være like heldig neste gang han går løs på meg. (L. V-a. 20 år, gravid) Når mennene merker at de begynner å miste kontrollen og ikke lenger kan dominere og kontrollere kvinnene sine tyr de til vold. Hver dag dør ti brasilianske kvinner som følge av mishandling i hjemmet. (Lindinalda Dalla Costa, åklagare)
I vår kirke i fjor, ble 159 barn, ungdommer, voksne døpt - det betyr at hundretalls familier er nærmere tilknyttet vårt arbeid. Vårt nærvær ved menneskers høytidsstunder gir oss større muligheter til å påvirke deres hverdag, overfor sosiale og juridiske myndigheter. Vår førskole, Creche Isabel, ble siden årsskiftet et samarbeidsprosjekt mellom Virksomhetsstiftelsen og Innsamlingsstiftelsen Gatebarn. Her får 32 barn en trygg tilværelse i et pedagogisk og oppdragende miljø. Nærvær og nytenkning er viktige innslag i førskolens virksomhet. Det kan illustreres ved følgende historie fra førskolens julefeiring. Noen måneder før jul kom en ung kvinne til Abrigo for å søke om førskoleplass til sin sønn. Hun fortalte at hun kom fra nord i Brasil, fra en by, ved Amazonas elvemunning, som har det bibelske navnet Betlehem på portugisisk Belem. I Belem har folk fra ulike raser vært samlet i århundrer, folk og stammer: indianere fra det store Amazonas, portugisiske skogsarbeidere og japanske kjøpmenn, tyskættede småbrukere fra sør i Brasil og jordløse bønder. Senere begynte vi å planlegge årets juleforestilling. Tradisjoner er viktige, så det skulle være både Josef og Maria, hyrder og engler og et barn i en krybbe. Men tenk om man kunne gjøre det på en ny måte! Betlehem, sa noen, vi må kunne flytte julefortellingen fra Betlehem i Judea til Belem i Pará! Hvordan vil fortellingen om Jesu fødsel bli om vi later som den utspilles i vårt eget land? En sommervarm ettermiddag i desember er kirken fylt med forventningsfulle foreldre. Til musikk fra Amazonas glir en kano opp kirkegangen. Det er José, en fattig snekker fra en indianerby langt oppe i elven som kjemper med bølgene for å ta seg frem de mange dagsreisene til Belém, sammen med Maria, som hjelper til så godt hun kan til tross for at hun er gravid. Slitne kommer de frem, og ingen plass fins for dem, ikke engang i det enkleste herberget. Til slutt blir de vist til en hytte i et slumområde. Nå flyttes blikkene våre til en skare bønder med stråhatter. De kommer fra O Sertão og sitter og passer geitene sine i den varme natten, som tusen netter tidligere. En av hyrdene gjesper stort, en annen gnåler på en vise. Da står plutselig en engel foran dem, og han er kledd som indianer med høytidsklær, og synger Gloria, både på portugisisk og på guaraní. Og så forteller han bøndene, som hverken ser særlig forskrekket eller overrasket ut, at nå får de ta sine geiter og skynde seg inn i Belem, for der venter store nyheter. Nå snur vi oss mot døren. Tre spåmenn, kledd i tupi-guaranistammens farger, danser verdig frem. De bærer på staver med mystiske tegn som tegn på vishet. Stavene er fylte med småstein og sand og høres ut som havbølger i de vises hender der de ivrig speider etter stjernen. Men til tross for sin vishet og sine trollbokstaver kommer de feil og havner i hovedstaden Brasilia, overbevist om at de skal finne den nyfødte lederen i presidentpalasset. Så det er ikke rart at de kommer forsinket, og at engler og hyrder rekker å synge et par sanger til, før de når frem til slumområdet, og finner hytten av bambus og palmekvister og barnet som de har lett etter. Og de gir straks bort sine gaver fra det den brasilianske åkeren: mandioca, farget bomullstøy og glitrende stener. Og Betlehem i Judea forenes med Belem de Pará i Brasil og vi alle forenes i alle tiders og lands mest kjente julesang: Noite Feliz, Stille Natt! Og på julefesten etterpå får alle barn fint innpakkede pakker, gaver fra Vasa menighet i Gøteborg og fra en leketøysbutikk i Itaboraí. Så slutter jeg dette årets første rundskriv med en takk til dere alle som med deres gaver har gjort vårt arbeid mulig.
Rio de Janeiro, den 2 mars 2013 med hilsen Abrigo stöttes av Stefan Martinsson Abrigo Rainha Silvia Centro Educativo Rainha Sonia Norskt bankkonto: SEB 9750.06.25329 Abrigo e-mail: abrigo2000@hotmail.com - webbsite: www.abrigo.se