Da er vi kommet til trinn 10, eller modul 10 og barnet er 8 år, har gått på skolen en stund og sikkert lært mye der. Av godt og, av gode ting og ikke fult så gode ting. Tema for dette trinnet er familie og samliv. I forhold til skole og fritid, så er det vennskap og konflikter. Og så står det noe om at en identitet har mange fasetter. Det blir litt interessant å diskutere. Og hovedmål for coda delen, den som vi har ansvar for, er å involvere de voksne i tro på at de kan hjelpe. Temarelaterte diskusjonsemner er; hvordan ta ansvar for barnets språkbruk og hvordan kontrollere banning, hva snakker barna om? Vi snakket jo, i en tidligere modul, det var vel modul 9, eller trinn 9, at pappa, som et eksempel, vi brukte som et eksempel at pappaen vår er kul fordi at eller, alle vil sitte på med oss til trening fordi at de kan banne så mye de vil uten å bli korrigert på det. Og så flirer vi litt av et men, er det, ikke nødvendigvis bare positivt? Neida. Skal vi begynne med banning Vi kan vente litt med banning hvis vi, for en annen ting er det her med familiens lim, vi tar ferdig banningen. Vi kan ta ferdig banningen ja, vi sparer det kjekke til slutt.. For jeg husker jo at det var noe som venner syntes var litt stilig. Det at hvis jeg satt i telefonen og min mor og de satt i samme rom som meg, og jeg sa faen, så gjorde det ingenting på en måte. Jeg ble ikke korrigert på det. Nei, da. Man jeg skjønte jo på samfunnets normer at det ikke er greit å banne hele tiden. I hvert fall ikke der som jeg vokste opp da. Nå er jo jeg fra Bergen og ikke i fra nord. Nei Det varierer jo litt med kultur og hvor mye man tolererer av sånt.. Det gjør det. Jeg er vokst opp på 50 tallet og det er generasjonen før deg Torill Selv om det også var i Bergen, så hadde jeg som hørende barn av døve den gangen en klar formening om at det min mor og min far ikke hørte, det hørte Gud, for det at Gud var sterkt tilstede i gatemiljøet og i skolemiljøet på 50 tallet i Bergen Åh, ja, akkurat ja. Nå snakker jeg ikke om døvemiljøet, nå snakker jeg om omgivelsene for øvrig.
Så, så uansett om mor og far var døve, så var det alltid en vår herre som fikk med seg det der. Og det var no en liten grense i det. Jeg er blitt litt rausere med banning eller sterke uttrykk Med årene. Fordi at jeg har nå en gang en type sånn misjon i det at jeg gir noen kraftuttrykk. Men vi vil ikke at barn skal utvikle uheldige sosiale, sosiale uttrykk. Og banning kan svært ofte virke veldig negativt. Jeg tenker at banning på tegnspråk og banning på norsk er to ulike uttrykksmåter. Og veldig ofte disse banneordene som går på sånn Gud og djevel, faen steike eller hva det nå er man finner på å si, det er uttrykk som formildes litt når de sies på tegnspråk. Når jeg nå sa de ordene der, så tenkte jeg ooops, det går jo ikke an foran åpen mikrofon. Men sier du det samme som en sånn, altså, mine døve elever på skolen hevder at dette (Gjør tegnspråk tegn) betyr egentlig bare «huff» eller «søren og» eller et eller annet. Altså uttrykket er mildere på tegnspråk det der er når jeg sier de der fæle ordene på norsk. Derimot de banneordene som er sexfikserte. Nå vil jeg verken si det på norsk eller på tegnspråk. De synes jeg ofte har en mye sterkere valør på tegnspråk., kan hende det. Og jeg ville nok arrestert ungene mye før på de uttrykkene som kommer på tegnspråk i forhold til mer sexfikserte tegn. Eller meninger. Med mer Men de har jo ungene, eller foreldrene sjangs til å avsløre selv., det er akkurat det. Så det er på måte noe vi ikke skal problematisere. Nei. Utfordringen er jo mer det de ikke klarer å plukke opp Det de ikke. Og da er det gjerne det norskspråklige. Og hvordan løste dine foreldre det da? Eh, Når dere ikke hadde Gud som passet på alt mener jeg Du, jeg hadde en bror som fortalte meg at det var ikke font at jenter bannet, så at jeg ble korrigert på det. Men det var, jeg har også hørt døve foreldre som har gjort avtale med naboer og andre foreldre i nettverket rundt eller, andre voksne personer., naboer eller foreldre til barnas venner der de helt ærlig sier; «vet du? Jeg hører ikke hvis ungen min, barnet mitt banner når jeg ikke ser det, så kan ikke dere hjelpe meg? Enten ved å si ifra til meg om at: du, Per banner veldig mye for tiden. Så kan jeg ta det opp med Per. Og/eller si gjerne i fra. De andre voksne sier; vet du Per, sånn snakker vi ikke.» Og få litt hjelp av de hørende i nettverket rundt. Og det er helt i orden. For det kan jo også være at noen ganger at
døve foreldre ser ting som naboens barn gjør, og kan gripe fatt i det fordi de er litt mer observante på det visuelle sant. Som for eksempel gester som ikke er bra å gjøre. For det gjør faktisk hørende barn også. Så det er en løsning, det er en løsning Så kan man presentere for foreldre. Og også høre med foreldrene, hva gjør de? For de har ofte strategier på en del ting som de kan utveksle med hverandre., det har de. Og nå kom jeg på hva jeg gjorde selv med mine egne barn, men det er vel kanskje å føre det litt vel langt Men det er utfordringer vi alle har, både hørende og døve foreldre. Jeg tenker jo det at vi skal passe oss for at, at alle naboer til enhver tid alltid arresterer hørende barn av døve., ja, ja Og ikke ta nødvendigvis andre hørende barn i nabolaget. Nei, det er sant For det kan nå bli litt slitsomt da hvis alle skal bli moralens voktere for de derre små kodaungene. Så tenker jeg; Huff a meg! Det må finnes en balanse. Enten arresterer vi alle unger for alle banning, eller så gjør vi en avtale med et par som hjelper oss litt. Det er sant. Jeg tror vel aller helst at det er den siste varianten foreldre velger, jeg håper det. Jeg vil anbefale den varianten Det er bra for barna at de ikke banner for mye. De blir vennligere og bedre likt. Med mer, ja Det er bra. Og det er En ting er å bruke nettverket rundt, men det også igjen da, familien og kommunikasjon og fellesskap står det noe om.
. Skal vi snakke om fellesskap? Når jeg har hatt kurs på Ål, så har jeg snakket om, eller jeg har spurt foreldrene; «hva er det som er limet i din familie?» Så blir de selvfølgelig forvirret, limet og. har vi noe lim og sånn?, det som holder familien samlet og som er det der felles som gjør at ting går rundt i familien og som er den magnetismen innad i familien som gjør at, OK, her er vi stucked til hverandre. Vi er en gjeng. Hva er det limet? Hva er det det består av? For det er jo ikke magnetisme Nei Hva er det? Og da får jeg veldig mange forskjellige svar. Sånn helt umiddelbart Torill, hva var limet i din oppvekstfamilie?, jeg har ikke tenkt så mye over det egentlig jeg heller da. Men man bor jo i samme hus og man omgås hverandre, frokost og middag og kvelds og man har ferier sammen altså, det å være sammen og leve sammen er vel kanskje det som var limet. Jeg vet ikke jeg, jeg har ikke tenkt så mye over det. Hva sier de foreldrene da? Det du sier nå, hvis jeg skal koke det ned. Det er at limet er: tid, altså tid sammen, aktiviteter man gjør sammen i den tiden og disse 4 veggene som omslutter oss, sant de blir veldig konkrete Og så er det foreldre, når jeg har møtt foreldre og spurt dem om det, så sier de for eksempel at det er kjærligheten vi har til hverandre. Det er litt sånn høytidelig og vakkert ord for de følelsene som binder oss sammen. Og veldig mye av det er nettopp følelser. Det kan være følelse som avhengighet også. Barns avhengighet av de voksne er jo et godt lim i fellesskapet. Ellers så sier de, og du nevnte det for så vidt også uten at du ga eksplisitt uttrykk for det, måltidene.
Det at vi sitter sammen rundt bordet regelmessig og at vi snakker om ting er også limet og kommunikasjonen er limet i familien. Og så er det noen som kan si for eksempel at det er en sånn type kristne verdier. Altså de verdiene vi har, det er fellesskapet, akkurat Det kan tenkes at fellesskapet eller limet i familien er det at vi har et sterkt sånn oss og de forhold. Altså, det er oss som familie mot omverdenen. Sånn at det du står i en type kontrast til alle de hørende familiene rundt deg gjør at det òg kan bli en type lim i familien. Det holder oss sammen, vi utvikler sterk solidaritet for eksempel, fordi det er en stor grad av oss mot verden for øvrig. Mot autoriteter, mot andre familier, mot oss. Det er vi som holder sammen mot verden. Så der er mange ulike tolkninger, nå har vi bare nevnt noen. Og jeg synes jo dette er en fin gruppeøvelse som instruktørene godt kan invitere til på denne modulen. At foreldrene forsøker å definere: hva er limet i vår familie? Hva er det som holder oss sammen? Hvor er magnetismen? Tenker du at det er viktig å diskutere for døve foreldre fordi at det ofte oppfattes som annerledes? Det å finne sin styrke på sett og vis, som også har vært tema på tidligere moduler?. Og så tenker jeg at, at vi tilhører en familie og denne familien har noen representanter som tilhører to ulike verdener. Nemlig den døve kulturelle verden og den hørende kulturelle verden. Og da er det viktig at fellesskapsfølelsen forsterkes innad i den gruppen der. Fordi den er, altså, barn trenger, voksne og, men nå skal vi ha fokus på barns oppvekst. Hørende barns oppvekst når de har hørende foreldre. Og barn trenger tilhørighet. Og den opplevelsen av sterk tilhørighet. Det er den du får i det der fellesskapslimet, eller i det limet, sant Jeg hører til her På godt og vondt, men jeg hører til her. Og det at jeg hører til, det er så viktig for barn. Det at de hører til, det er så viktig for barn. Det er vel viktig for oss alle Viktig for oss alle. Veldig viktig, altså, selve ordet «høre til», er sånt vanskelig begrep å tolke og, åh ja, hva legger man i det.
Hva er det å «høre til»? Men det er nå dog, men det er nå dog tilhørighet som er et viktig fenomen, for hvis ikke så er du så rotløs og kanskje ensom og kanskje søkende ut til andre tilhørigheter. Eh, det er en viktig størrelse. Og for å kunne definere tilhørigheten, å si at yes, jeg hører til her, så tenker jeg at OK, definer limet Og limet, det er jo et uttrykk som, som muligens, jeg synes det er et godt uttrykk jeg. Fordi det kan beskrive detaljene som, som er fellesskapets kjernepunkter.. Og i det fellesskapet, så vil man igjen si at kommunikasjon er veldig viktig. Gjør man ikke det?. Kommunikasjon for å holde limet sammen, for å unngå banning, og så ja. Og da er det noen stikkord her på totalkommunikasjon og mottakerbevissthet. Hva er Nå har vi forhåpentligvis fått en liten tegning opp på ryggen eller på planen, på tavlen bak oss Veggen Hvor vi snakker om totalkommunikasjon, og det er en type modell som står der. Det er et hjul, og så er det mange ulike elementer i det hjulet Alt fra blikk kontakt til rent tegnspråk til tegn og tale til talespråk og til skriftspråk, blindeskrift Punktskrift Punktskrift ja, alle disse bliss, disse ulike kommunikasjonsmåtene som finnes ASK ASK ja, Alternativ, supplerende kommunikasjon Alternativ, supplerende kommunikasjon. Alle disse elementene. Det som ikke står der som også kan stå der, det er uttrykk som dans, tegning
Film, media, pantomime, altså alle diss faktorene Alt som kommuniserer Alle disse tingene som kommuniserer, eller fenomenene som kommuniserer hører med i totalkommunikasjonsbildet., mhm Og alt er kommunikasjon. Det er ikke ord eller tegn som defineres som, som kommunikasjon. Jeg, vi hevder ofte når vi diskuterer dette i Coda Norge sammenheng at vi vil hevde at vi er blitt god på å avsløre løgn. Vi har snakket ofte om det sant? Vi voksne Codaer, at vi er god på å observere i hvilke omgivelser ordene kommer ut. Altså hørende ord kommer ut. Og at vi raskt får en fornemmelse av eeeh, jeg stoler ikke helt på det du sier fordi at vi har lært oss til å tolke ting i et større bilde enn at vi bare stoler på ord alene. Dette gjør de fleste mennesker, men det sies at vi Codaer er ekstra observant på Det føles som en liten sånn, eller en liten sånn., det føles som en intuisjon noen ganger, at det er ett eller annet Man klarer ikke alltid sette fingeren på hva er, men det er ett eller annet her som gjør at jeg kjenner at det er noe som ikke stemmer. Og det viser seg i en del tilfeller å stemme, å være riktig Å være riktig Å være riktig oppfatning. Det handler om at vi har en totalkommunikasjon med oss fra barndommen vår som, som innlemmer andre, andre aspekter ved kommunikasjon enn bare det muntlige. Og i det ligger det jo det med mottakerbevissthet òg. Jeg har jobbet mye med, ja, jeg jobber jo i skolen, og jobbet mye med dette med å lage prøver og den type ting for døve elever. Og det at elever skal tidlig lære å bli mottakerbevisst, altså kan de få en oppgave til en tentamen der de skal fortelle et eventyr. «Lag et eventyr, og du skal fortelle det til 5 åringer.» akkurat
Da gjør du det på en annen måte enn om du skulle fortalt et eventyr til 10 åringer eller 12 åringer eller til voksne. Det å være bevisst på hvem du sier ting til, er praktisk skolekunnskap som barn lærer og som jeg tenker foreldre og må ha et veldig klart forhold til i sin kommunikasjon med omgivelsene. Når du snakker til en 5 åring, så snakker du på en annen måte enn når du snakker til en 10 åring eller til en voksen, mhm I det ligger styrken i ansiktsuttrykk òg., men jeg altså, det du tenker på med mottakerbevissthet nå i forhold til hvorfor det er viktig her, det handler om foreldrenes mottakerbevissthet i forhold til; hvor er barnet mitt nå, hvordan kommuniserer jeg med barnet mitt for at vi skal ha samhandling Det er der du er?! Det er der jeg er. Hvilke forutsetninger har barnet for å skjønne det jeg har lyst til å snakke med barnet om. Barnet er ikke et voksent individ, det er et barn. Og du må tone deg inn på barnets førforståelse.. Hvor er du nå? Og så prøve å treffe Så prøve å treffe barnet der. Søren Kirkegård har sagt; «skal du undervise barn, så må du forstå mer enn barnet, men først og fremst må du forstå det barnet forstår.» Noe sånt. Ikke ordrett sitat, men noe sånt. Du må tone deg inn på barnet og ut fra barnets ståsted må du da komme med det du vil formidle Og det er en utfordring for de fleste av oss. Eh, ja Definitivt Det er et morsomt svensk dikt, og fordi jeg ikke er flink til å snakke svensk, så skal jeg la være å sitere det. Men det går ut på at det er en lærer som forteller at hun var så fæl til å søle når hun var liten. Og det har hun fått høre ofte fordi foreldre eh søsken er så fæl til å overdrive på alt sånt. Og det var visst verst når hun skulle helle fra en mugge og oppi et glass.
ha Fordi at hun var så fasinert av muggen, sånn at når hun helte oppi, så ville hn se når det tok slutt i muggen, og på den måten så traff hun jo ikke glasset sant? Nei Så da griste hun jo alltid. Dette har hun fått høre hele livet. Så sier hun; «men nå er jeg voksen og jeg burde vel ha sluttet med å søle. Men jeg er ikke sikker på det. Fordi at når jeg står fremfor klassen min», eller i dette tilfelle, en mor eller far foran barnet sitt, «så er jeg så fæl til å søle fordi jeg titter i bringen», og så da ble muggen hodet, «og da har jeg det jeg har tenkt å si, det bare sier jeg.» Og så sier hun; «at det skal være så lett å glemme at man må titta der man skal tømme» Sant? Det er jo hva du trenger å forstå som er avgjørende for hvordan jeg fremstiller det jeg sier og ikke hva jeg har i hodet mitt som skal ut. Nei. sant Det må forenes. Tanken min med barnets evne til å ta imot. Det er en stor pedagogisk utfordring, og foreldre er ikke pedagoger, takk Gud!, ja, fy søren! Foreldre er foreldre! På skole eller i barnehagen, hele tiden. Det blir et slitsomt liv altså. det er et slitsomt liv Men foreldre må likevel forstå barnets nivå Og det må instruktørene diskutere med dem tenker jeg.. Det blir jo erfaringsutveksling igjen veldig viktig sant, og rollespill og., viktig del av det hele., jeg tenker det.. Det står der dette om mønstre, hvis vi skal avlutte litt om det. Jeg hater, jeg hater når noen sier til meg «Typisk» «Typisk» «Typisk deg Torill» «typisk døv» er jo også et veldig mye, det er veldig mye brukt i, også innenfor
«typisk døv», «typisk hørende», «typisk individ», «du gjør alltid sånn Torill». Åh, jeg hater det. For jeg tenker at individet kan ikke defineres så snevert at vi alltid reagerer likt på alle sammenhenger i alle Det er et fattig menneske som blir noe som andre definerer som typisk. Så dette med mønstre, utvikling av mønstre, utvikling av veldig beskjedne roller innad i familien, det tenker jeg og at vi må etter hvert begynne å reflektere rundt. Instruktørene kan godt reflektere sammen med foreldrene, initiere til det. Om dette med danning av mønstre og roller i familielivet., mhm., det er også i forhold til hvem tar ansvar for hva og tar barna ansvar, tar foreldrene ansvar. Hele tiden reflektere over hvilke mønstre har vi i vår familie Jeg er blitt 60 år og vet enda ikke hva som er typisk meg. Nei Kanskje med unntak av at jeg ser dårlig Den ble jo veldig konkret da Og det er ikke typisk meg lenger, for jeg er blitt operert Så du ser mye bedre? Så jeg mener Det forandrer seg hele tiden. Det er jo ingenting som er statisk sant? Det er ikke det Så det er jo det som er budskapet Å hele tiden reflektere med andre foreldre, i sin egen familie, Det er utvikling. Heldigvis, det er utvikling. Vi blir ikke stilistiske mennesker i robotlignende mønstre Nei
Utvikling! Jepp Jepp Ferdig med den Ferdig med den