BOTANIKK NR 7 Grønne Fingeres Forening Mai 2011
Floraen i området til Solberg hytteeierforening turlandskap, som igjen gir grobunn for mange slags planter. Finest er enga rundt setra når smørblomst og storkenebb, blandet med fioler og praktstjerner står i flor ved St. Hans tider. Når en skal lage en beskrivelse av floraen i området til Solberg Hytteeierforening, er det fristende å si at hele Finnemarka er vårt område. Ser vi stort på det, vil vi her finne en artsrik flora som rommer det meste av de planter og trær vi har i Norge. Selv innenfor et begrenset areal som Finnemarka, har vi mange forskjellige vekstforhold. Mange planter stiller spesielle krav for å kunne vokse trives. Her vil vi nevne noen av de viktigste. Grunnfjellet er en viktig faktor for hvilke planter som vil trives. Vi skal ikke her gå i geologiske detaljer, men kort nevne at vi f.eks. i et granittområde finner en type flora og i vulkanområder en helt annen. Jordsmonnet som dannes under ulike forhold, gir også forskjellig vekstgrunnlag. Barskogen, som vi alle har nær tilknytning til, er den dominerende i Finnemarka. Innenfor barskogen er det mange detaljer som gir muligheter for ulike vekster å slå seg til. Snaue koller med lite jord, myrer, lune lier og gamle setervoller gir alle ulike vekstforhold. Ser vi på barskogen i vår del av Finnemarka, fra Tverråsen, Svarthavna, Tretjernsåsen og sørover mot bygda, er det furua som er den dominerende. Den vokser mest på tørr grunn. Grana krever bedre forhold og trives best der hvor det er dypere jord. Lysforhold kan også ha innvirkning på om det er gran eller furu som er dominerende. Men det er ikke bare disse to treslag som utgjør skogen. Sammen med disse har vi en god del bjørk, osp og rogn. Einer er også en vanlig busk i barskogen. Her hos oss er den mest tallrik i åsen mot bygda. Varmekjære trær som ask, hassel og lind må vi nærmere bygda for å finne noe særlig av. Barskogen hersker som nevnt, ikke grunnen alene, sammen med den er det store områder med løvskog. Det vi finner under større trær er mange slags lyng, mose, gras i mere myrlendt områder og flere arter blomster som ikke setter for store krav til vekstforholdene. Av lyng er det blåbær og røsslyng som er de vanlige. Det er vanskelig å peke ut noen spesielle steder hvor det er mere av den ene eller den andre. De fleste steder er det blandingsskog og i tillegg til disse to lyngartene har vi tyttebær og kvitlyng. Den siste er vanlig på myrlendt grunn. Med sin rosahvite blomster kan den sees på lang avstand. Vi må heller ikke glemme molte og tranebær. Molta kan i enkelte år gi god høst og de ivrigste bærplukkere kan være heldige og finne noen liter. Tranebæra blir plukka på senhøsten etter frosten har kommet eller etter at snøen har gått om våren. I dag er det få turgåere som bryr seg om denne bærsorten, men den kan brukes på samme måte som tyttebær.i en slik kort beskrivelse av floraen i vårt hytteområde, er det ikke mulig å nevne alle arter som vokser her. Men det er to steder som peker seg ut som de frodigste. Disse er ved Solbergsetra og ved Liseterbekken fra Løken mot Solvang og Eiksetra (Garsjø). En tur langs denne bekken ved St. Hans tider bør bli en opplevelse. Her kan vi, på skyggefulle steder, finne hvitveis og blåveis. I skogbunnen er det skogstjerne, bittekonvall, marimjelme og mange arter av bregner. I mere åpne partier finner vi smørblomst, skogstorkenebb og på litt fuktigere steder ballblom og tyrihjelm. I veiskråningene er det mange steder markjordbær og flere arter erteknapp, tiriltunge og fioler. Det aller vakreste synet er imidlertid geitramsen som litt senere på sommeren dekker hele skråningen fra Solvang ned mot Garsjø. Solbergsetra var i gammel tid en boplass. Ferdselen av dyr og mennesker har skapt et eget kul Det som til nå har blitt omtalt er planter som det er mye av. Vi må likevel ikke glemme de som ikke opptrer så tallrikt. Her kan nevnes et par steder hvor en finner liljekonvall. Konvallen trives best i bratte lier hvor sola gir god varme. Det kan være litt strevsomt å plukke noen for godluktas skyld. Den største forekomsten av konvall er i den bratteste delen av Vrangeråsen, men det er også små flekker i Tverråsen og nedover i åsen mot bygda. Ellers er Solbergfjellet (under Knabben) kjent for sin konvall og ellers for mange andre sjeldne og varmekjære planter. Enda så rart det kan høres har vi også orkideer innenfor vårt hytteområde. Flekkmarihand, nattfiol og skogmarihand finnes, men bare som noen få planter her og der. Mange andre orkideer vokser på spesielle steder i Nedre Eiker. Blant botanikere er Nedre Eiker kjent som en kommune med mange forskjellig arter orkideer. Der er flere andre arter som kunne og burde vært omtalt og som vi vil kunne finne på vandring omkring i skogen. Dette vil imidlertid være planter som de færreste kjenner til. Vi vil heller råde alle som etter å ha lest denne korte innføringen, har fattet større interesse for emnet søker mere kunnskap i f.eks. boken om Finnemarka. Tekst: Sigbjørn Lund
HVIT NØKKEROSE Fylkesblomst for Buskerud Hvit nøkkerose er en flerårig vassplante som er godt kjent fra mange tjern, elver og sjøer, både i næringsrikt og næringsfattigt vann. Hvit nøkkerose har den største blomsten av alle ville planter i Norge. Den kan faktisk bli 20 cm i diameter! De nydelige hvite blomstene åpner seg om morgenen og lukker seg mot kvelden. En blomst kan ha opp til 30 hvite kronblad, og innover i blomsten skjer det en jevn overgang fra kronblad til kronbladlignende pollenbærere til normale pollenbærere. Nøkkerosen blomstrer fra juni og inn i september. Blomsten lukter godt, og insekter besøker den flittig for å spise pollen. Mest er det biller og humler som kommer. De pollinerer nøkkerosen mens de roter rundt etter mat. Etter befruktning trekkes frukten ned i vannet og modner under vann. Til slutt råtner frukten og frøene flyter opp. Rundt hvert frø sitter det et belegg av slim, som inneholder luft. Frøene kan derfor flyte noen dager, før de synker ned på bunnen og kan spire. Hvis nøkkerosen ikke har noen blomster så kan du skille gul og hvit nøkkerose fra hverandre på bladformen. Hvit nøkkerose har runde blad, gul nøkkerose har litt mer avlange elliptiske blad. Bladundersiden på hvit nøkkerose kan være rødlig, mens den hos gul nøkkerose alltid er grønn. I vannet er det et intenst liv under nøkkerosebladene. Småfisk og insektlarver beiter gjerne de alger som sitter på undersiden av bladene eller på stilken. I gamle dager bruktes jordstammen som nødbrød. Under vanskelige tider tørket folk jordstammene og malte mel av dem. Men prøv aldri selv, da nøkkerosen inneholder giftige stoffer. Tekst: www. nhm.uio.no PLANTELIVET på RUTEN BREISTØLEN-FINSE I bekkeliene opp fra Breistølen vokser fargerike blomster, spesielt er de blå fjellveronikaer og de gule fjellfioler iøynefallende. På ruten sørover forbi Bjordalsbu er vegetasjonen meget sparsom. Bortsett fra snødekket tidlig på sommeren er fargen grå, her heter det også Gråhyrnane Lenger vest i Fødalen blir det frodigere Fjellsidene blir grønne delvis dekket av den lille krypende veksten med små runde blad, fjellmo eller musøre, den minste av våre vedaktige planter, viktig næring for sau og rein. Vi finner også kråkefot og tuer med stivstarr og rypestarr. Men jordsmonnet er sparsomt og næringsfattig Tar vi en ekstra dag på Iungsdalshytta vil vi finne en langt mer variert flora vestover i Iungsdalen Her ser vi mye grå, litt blank og ruglet skifer, den kalkholdige fyllitten, som gir rik næring. Derfor finner vi reinrose og mange andre fjellplanter: rødsildre med hengende klokker, den blå fjellveronika, gule flekkmurer, hvite fjellarver og rosa puter med fjellsmelle. Her vokser også den mer sjeldne brunfiolette blindurten, som er vanskelig å oppdage. Inne ved Volavatn overtar sure bergarter, og vegetasjonen blir sparsom. Følger vi elva tilbake vil vi oppleve et rikt fugleliv, både strand-snipe og fossekall, og kanskje ser vi dvergfalken Oppunder Iungsdalsnuten vokser den flotte bergfruen eller fjelldronningen på fuktigesvaberg. Lungsdalen Neste dag tar vi fra Iungsdalen opp i Grevskar med fint utsyn utover Flyane, Reineskarvet, Hallingskarvet og Blåbergi. Her vokser den vakre issoleien Nede ved Flyvatn er det frodig. Elva fører kalk og næring fra kambrosiluren, derfor er her et uvanlig rikt fugleliv. Vi nærmer oss Blåbergi og finner reinrose, i nordhellingene vokser blindurt og polarvier. Snart er vi oppe i Flishovd og ser ut mot Strandavatnet og Hallingskarvet. I liene ned mot vannet er det reinrose,og vi finner mye av den gule gullmyrklegg, ingen vanlig plante. Her er også fjellsmelle og den rødfiolette fjellnøkleblom, som blomstrer straks snøen er gått. Kanskje finner vi to små og sjeldne planter,lodnebergknapp og alperublom. Den røde bergknappen har her sin sørligste utbredelse. Inne ved Sveingardsbotn er det kalkholdig grunn helt ned mot vannet, her vokser flere orkideer, den røde velduftende og kravfulle brudesporen er mest synlig. I de bratte skråningene opp fra sørenden av vannet, hvor kalkrikt vann renner i kløftene, er det variert og rik flora, fra liljekonvall og dvergmispel til bergveronika, rødsildre og snøbakkestjerne. På tørre bakker trives reinrosen, og her vokser tuesildre, øyentrøst, flekkmure og snøsøte, den blå blomsten som lukker segså snart temperaturen faller under ti grader. Finse-Geiterygghytta-Aurlandsdalen Vi tar inn til Geiterygghytta utgangspunkt for tur ned gjennom Stemberdalen og Aurlandsdalen med rik og variert flora. I motsatt retning går turen opp dalen mot Omnsvatnet, og forbi St. Pål og nedtil Finse, hvor floraen er uvanlig rik Der er funnet mer enn 400 forskjellige planter. Tekst: www.botanikk.no
Ramsløk - gammel tradisjon tas opp igjen Økende interesse og nye produkter har gjort at interessen for å dyrke ramsløk i hager også har økt. Planten er ganske vanlig, spesielt i kyst og fjordstrøk fra Østfold nord til Nord-Trøndelag og finnes ofte i store mengder på næringsrik moldjord i fuktig løvskog. Vellykket flytting av ramsløk inn i hager er rapportert nord til Finnmark, dvs. langt nord for artens naturlige utbredelsesområde. Ellers i verden finnes ville ramsløk fra Storbritannia og Frankrike i vest, gjennom sentral Europa, sør til Italia og øst til Kaukasus. Planten har to brede blad og hvite stjerneformede blomster. Ramsløk vokser oftest i store mengder og danner et tett bunndekke under vekstperioden. Man bør være obs på at bladene kan forveksles med de giftige plantene liljekonvall og, i hager og noen steder naturalisert i Norge, høstkrokus. Men man kan være trygg hvis bladene har den karakteristiske løklukten. Man bør også vite at ramsløk kan være litt aggressiv og spre seg, spesielt i god fuktig jord. Noen hageiere har angret på at de har plantet den. Ramsløk er en av grønnsakene som kan prøves i bunnsjiktet i et slikt system. Ramsløk har også blitt dyrket som spiselig bunndekker rundt flerårige humleplanter og andre klatrende nyttevekster som f.eks. Nordens spinat. Klosterplante Dyrking i hager er ikke av ny dato. Det var sannsynligvis vanlig å plante ramsløk i klosterhagene. Ramsløk var tidligere dyrket tidlig på 1800-tallet i Danmark, og i Kaukasus dyrkes den fortsatt. Minst en russisk sort ramsløk finnes. Artikkelforfatteren har fått tak i litt frø som vil bli sådd ut i år. Da vil det vise seg om den skiller seg mye fra viltvoksende norsk ramsløk. Bioforsk Øst Apelsvoll har igang et prosjekt på ramsløk der hensikten er å se på muligheten for å dyrke denne arten som en grønnsak på friland i Norge. Til dette er det samlet inn ramsløk fra forskjellige områder i Norge. Det er bra at man ser på denne muligheten allerede nå. I Nord-Amerika er den ville løkarten Allium tricoccum blitt så populær at de ville bestandene har gått kraftig tilbake de siste årene. Det arrangeres store Ramps Festivals, f.eks. er Cosby Ramp Festival i Tennessee arrangert helt siden 1954. Dette er egentlig en indianertradisjon. De brukte å samle inn ramps om våren, og bladene ble tørket til senere bruk. De siste årene har man skjønt at dyrking må til. Det pågår en del forskning på dette område og boken Growing your own ramps er utgitt. Ramsløk er ikke viltvoksende i Nord Amerika. Hvis man ønsker å dyrke ramsløk kommer man raskest igang hvis man får tak i planter. Det kan ta 4-5 år før man kan høste av plantene hvis man starter med å så frø. Enkelte planteskoler har ramsløk i sitt sortiment, evt er det også ofte mulig å få tak i planter gjennom norske hagefora. Frø er også lett tilgjengelig (feks. Impecta i Sverige). Man bør så frø som er så ferske som mulig om høsten. Såpotten kan med fordel stå ute over vinteren. Da spirer frøet om våren. Hvis man sår frø senere på vinteren kan det hende at man først får spiring året etter. Tekst: www.skogoglandskap.no
Grønne Fingres Foreningen for planteinteresserte i Norge. Den samler både fagutdannete botanikere, sjøllærte barfotbotanikere og andre med interesse for norsk flora. Foreningen ble startet i 1935, og har i dag ca 1500 medlemmer over hele landet. Den er organisert i tolv grunnorganisasjoner, som dekker områder av ulik størrelse. Vi utgir sentralt bladet Botanikk. Mange av grunnorganisasjonene har også sine egne tidsskrifter av ulikt omfang. De fleste aktivitetene skjer lokalt. Det arrangeres ekskursjoner og turer i den grønne årstida, og møter med lysbildeforedrag i vinterhalvåret. I tillegg har flere avdelinger florakartleggings-prosjekter. Vi håper du vil finne sidene våre spennende og fristende, og ta gjerne kontakt! Bli medlem Som medlem i Grønne Fingeres Foreningen, blir du tilknyttet en av våre 12 grunnorganisasjoner. Du kan velge om du vil ha det landsdekkenede tidskriftet vårt, Botanikk. Medlemskap med Botanikk kalles A-medlemskap og uten B eller D-medlemskap. KONTAKT OSS: Adresse: Grønne Fingres Foreningen, Naturhistorisk museum, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo E-post: post@botaniskforening.no Telefon: 92 68 97 95 Faks: 22 85 18 35; merk forsida tydelig med GFF NNE F N E Tekst: Norsk Botanisk Forening Foto: Egil Michaelsen