Tekst: Mikkel Thommessen. Foto: Gabriel Pitras Otto Sverdrup var større enn både Roald Amundsen og og Fritjof Nansen. Det mener den franske polarseileren Olivier Pitras. Han har seilt i «Fram»s kjølvann. EN FRANSKMANN SOUTHERN STAR: Båten til Olivier Pitras ble benyttet på coveret til Souther Cross-LP-en til Crosby, Stills, Naish & Young. POLARSEILER: Olivier Pitras har levd et omflakkende liv og har nå endt opp i Tromsø. 2014 gjennomførte den franske seileren Olivier I Pitras (54), som de siste 14 årene har vært bosatt i Tromsø, en ekspedisjon i kjølvannet av den andre Framekspedisjonen som pågikk i tidsrommet mellom 1898 og 1902. Kaptein Otto Sverdrup og et mannskap på 15 mann oppdaget og kartla da 260 000 kvadratkilometer land i det arktiske kanadiske øyriket, et av de siste store områdene på jorden som da ennå var ukjent. Denne krevende ekspedisjonen plasserer etter Pitras mening Sverdrup i et historisk perspektiv foran både Nansen og Amundsen. Han var, ikke å forglemme, «Fram»s kaptein både på Nansens og Amundsens ekspedisjoner mot henholdsvis nord- og sydpolen. Sverdrup var en bedre leder og lyktes bedre i å få frem det beste i mannskapet sitt. Sverdrup hadde respekt for Nansen som ekspedisjonsleder, men det kom frem fra hans loggbok at Nansen ikke var noen elsket leder. Nansen var brilliant og sterk, men ofte vanskelig. Da «Fram» startet nordpolekspedisjon to timer for sent fra Vardø, var Nansen rasende, forteller Pitras. I «FRAM»S KJØLVANN Pitras ekspedisjon, som ble foretatt i samarbeid med Frammuseet i Oslo, rettet oppmerksomheten nettopp mot Sverdrups bragd. Målet var den nordlige delen av Baffinbukten, havstrekningen mellom det nordlige Canada og Grønland. Det er et temmelig ugjestmildt område selv på gode dager. Her skulle Pitras og mannskapet han på «Southern Star» i løpet av fire korte sommermåneder komme så tett som mulig på de fire vinterhavnene Sverdrup hadde hatt som baser på Ellesmere Islands vest- og sydkyst under sin fireårige ekspedisjon. Med sleder og hundespann hadde Sverdrups menn kartlagt øyene som senere ble Axel Heiberg og Ellef Ringnes land, fjorder, øyer og bukter. Historiske data, kart og bilder fra Fram-ekspedisjonen skulle legges opp 64 Seilas nr. 4 2015
Dine fordeler med forsikring i Pantaenius Sjøassistanse Har du behov for assistanse eller slep til nærmeste verksted? Pantaenius dekker kostnadene inntil NOK 37.000,- Inspeksjonskostnader Har du hatt en grunnstøtning og ønsker å inspisere undervannsskroget? Pantaenius dekker inspeksjonen uten fratrekk av egenandel! Nytt for gammelt Dekker delskader uten avskrivning Dekker riggskade uten avskrivning I NORD mot de erfaringene Pitras selv gjorde fra turen. Resultatet av Pitras ekspedisjon ble senere vist på Frammuseet. «Southern Star» la ut fra Tromsø i slutten av mai på sin ekspedisjon via Island, Baffinbukta, nordvest-grønland, Ellesmere- og Devon-øyene. Den foregikk over åtte etapper: Tromsø, Reykjavik, Nuuk, Ilulissat, Upernavik og Qaanaaq. FULGTE KALLET Det var slett ikke gitt at unge Olivier Pitras skulle bli seiler. Han vokste opp i Montpellier i Syd-Frankrike med foreldre som ikke hadde noe forhold til sjøen. Men Olivier ble trigget av lyden fra fall som slo i metallmastene i marinaen nær ved, og som han kunne høre fra soveværelset sitt. Han meldte seg på seilkurs da han var åtte. 15 år gammel skjønte han at det var seiler han skulle bli. Det var på dekket av en seilbåt jeg hørte hjemme, Dephine Maratier Kappseilas Dekkes under standarddekningen uten utvidet egenandel Ingen egenandel Totalskade Personlig løsøre Transportskade Tyskland Storbritannia Monaco Danmark Østerrike Spania Sverige USA Australia Pantaenius NUF Postboks 1433 Vika 0115 Oslo Tlf. +47 22 83 41 11 info@pantaenius.no pantaenius.no Brann Innbrudd Lynnedslag Dersom ditt fortøyde eller oppankrede fartøy påseiles av 3.part DEN14333 www.hqhh.de 01/2015 Seilas nr. 4 2015 65
1 2 3 Gabriel Pitras 1 GJENNOM ISEN: Lange kjepper er gode å ha når man skal stake seg gjennom isen. 2 BESKYTTELSE: Å ankre bak holmer beskytter mot drivende isfjell. 3 SMELTENDE ISFJELL: Slike skulpturer under land ga kysten en spesiell atmosfære. men jeg visste ikke da hvordan jeg skulle få det til. Trangen var så sterk at jeg sluttet på videregående skolen, selv om jeg trivdes på skolen og var en god elev. Derfor var det en tøff beslutning å ta den gangen, og ikke minst for mine foreldre å akseptere. I dag ville jeg vel ha sagt til min sønn at han fikk fullføre videregående skole først, men for meg var ikke det noe valg den gangen. I dag driver jeg et selskap med et stort budsjett. Det er blitt en forretning som enhver annen. Det var bare måten å komme dit på som var annerledes. RUNDT KAPP HORN FØR 30 Pitras satte seg som mål å seile rundt Kapp Horn i sin egen båt før han var fylt 30 år. Det klarte han, men utfordringen var å finansiere båten. Det var jobb å få i fransk Guyana og han dro dit med sin venninne, som senere ble mor til sønnen Gabriel. Det var ikke slik at vi rømte fra Frankrike. Vi dro for å oppdage verden. I fransk Guyana var det boom med nok av jobbmuligheter. Jeg var heldig og fikk jobbe med selskaper som hadde finansielle problemer. Jobben min var å få dem på fote igjen. Jeg lærte enormt av å arbeide med erfarne økonomer og jurister. Det ga meg også gode inntekter og jeg fikk spart opp penger til båt, en 32 fots glassfiberbåt av typen Ne Quid Nimis, bygd i Frankrike. Det var en god båt som jeg hadde i 14 år og som jeg seilte i Patagonia og Alaska med. Pitras hadde ambisjoner om å seile gjennomnordvestpassasjen, men han turde ikke gjøre det med båten sin fordi den hadde seilbåtdrev. Det er utsatt for is. Gjennomføringen i skroget var for stor og vi ville risikere å synke dersom det skulle oppstå lekkasje. På den tiden seilte jeg uten betalende gjester. Jeg var mellom 30 og 40 år gammel og nøt livet på oppsparte midler. Jeg måtte likevel tjene penger ved siden av, og de tjente jeg ved å jobbe fire måneder i året som leder av et charterselskap i Grenadinene. Det tilhørte en venn. Min sønn Gabriel ble født da vi bodde i Guyana, men venninnen min og jeg flyttet fra hverandre da jobben der var gjort. Vi var gode venner, men ønsket forskjellige ting. Hun hadde ikke noe ønske om å seile. Gabriel bodde med moren på Martinique, men kom ofte på besøk der jeg var. Vi var alltid sammen i feriene. Jeg hadde det også bra. Mat og diesel er billig i Amerika, og det var lite ellers å bruke pengene på i Alaska. Så det var gode tider. I 17 år seilte jeg i området mellom Patagonia og Alaska. Det var også et spennende miljø for folk med ambisjoner om å foreta ekspedisjoner. Jeg møtte padlere, klatrere og andre som hadde store planer og mye å snakke om. Jeg skjønte at dette var livet for meg, og lysten til å seile Nordøstpassasjen begynte å melde seg. Egentlig hadde lysten vært der alltid, men det var først da jeg øynet muligheten til å realisere planene. Men jeg måtte ha en annen båt og trengte sponsorer. Det var ikke så lett. Redningen for Olivier Pitras ble en familie han hadde møtt i Alaska. De eide en Nicholson-designet seilbåt, bygd i aluminium og beregnet på å bli seilt i arktiske farvann. Båten fikk jeg leie for en symbolsk sum av én kanadisk dollar i året. Da trengte jeg ikke lenger sponsorer. Det var imidlertid ikke mulig å forsikre båten for seilas gjennom Nordøstpassasjen. Derfor lagde vi en avtale. Om båten hans gikk tapt, skulle eieren få min. Det hadde selvfølgelig vært en dårlig forretning for ham, men han regnet vel med at jeg ville være ansvarlig. Han var 76 år og hadde kreft, var realistisk og usentimental og erkjente at hans tid var ute. Han var glad for at andre kunne realisere drømmene sine i hans båt. Han og kona, som for øvrig døde i 2014, 93 år gammel, ble som en familie for meg. De drev en ranch 66 Seilas nr. 4 2015
Gabriel Pitras Gabriel Pitras med mer enn tusen kyr, men de hadde altså denne lysten til å seile i arktiske farvann. Han snakket aldri om det, men bokhyllene i båten var fulle av litteratur om ekspedisjoner. STOPPET AV KRIG Planen var å seile Nordøstpassasjen mot vest med start i Beringstredet. Med en amerikaner i mannskapet skulle dette vise seg å være vanskelig. Russiske myndigheter nektet plent å godkjenne ham for transit gjennom Russland. Det var dårlige nyheter for vår amerikanske venn, men han tok det med fatning. Vi forlot derfor Vancouver Island 1. juli 1999 uten amerikaneren og seilte derfra til Providenia, der vi måtte vente for å få papirene i orden. Dette dro ut og var frustrerende for oss, men russerne var hyggelige og vi hadde det egentlig fint. Endelig kom faksen fra Moskva. Njet. Krigen i Kosovo gikk for fullt og Frankrike var medlem av NATO. Dette kom som en skikkelig kalddusj, sier Olivier. Han hadde jo ikke i et sekund tenkt at turen ville bli stoppet av krigen i Kosovo. De nye russiske vennene forsøkte å overtale dem til å overvintre. «Neste år er kanskje krigen over», sa de. Vi hadde imidlertid mat og utstyr om bord for ett år og vi var sultne på å gjennomføre en ekspedisjon. Da var Nordvestpassasjen en god plan B. Jeg hadde en russer og en fransk filmfotograf om bord. Fotografen var imidlertid lite interessert i Nordvestpassasjen. Det var Nordøstpassasjen nord for Russland han ville filme. Og russeren måtte ha visum for å slippe UT av hjemlandet. Dermed hadde vi et mannskapsproblem, men det løste seg delvis ved at jeg fikk med en fransk seiler. GJENNOM NORDVESTPASSASJEN Og som om mannskapsproblemene ikke var nok, hadde jeg heller ikke kart over Nordvestpassasjen. Etter Southern Cross Spars Sandviksveien120, 1363 Sandvika Tlf. 959 77 482 www.southerncross.no Seilas nr. 4 2015 67
1 2 3 Gabriel Pitras 1 VANNSPORTSENTER: Olivier Pitras driver nå et vannsportsenter der sailyaking er den nye attraksjonen. 2 NE QUID NIMIS: Slik så den første båten til Olivier Pitras ut. Bildet er av søsterbåten i en brosjyre. 3 PÅ DEKK: Det er alltid bemanning på dekk når Pitras seiler. Her er skipper og styrmann mellom vaktene. mye om og men fikk vi ordnet det slik at vi skulle få kart når vi kom til Point Barrow i Alaska, men dit måtte vi klare oss uten. Iskart fikk vi daglig fra den kanadiske kystvakten med hyggelige personlige hilsener. Immigrasjonsfolkene reiste 70 km til Cambridge Bay i ens ærend for å innklarere oss i Canada, og jeg tror egentlig de tok turen mer av nysgjerrighet og for å hilse på oss. Vi kom oss gjennom til Pond Inlet uten uhell, men vi var totalt utslitte. Med bare to om bord ble det lite tid til søvn. Tiden gikk for det meste med til vakthold og styring, og enkelte døgn ble det bare tid til én times søvn. Heller ikke over østkysten av Canada hadde vi kart, så vi måtte seile videre direkte fra Pond Inlet til Brest. Det var en krevende overfart med bare to om bord. Slik gikk det til at Olivier Pitras og makkeren hans nærmest ved en tilfeldighet ble de første franske seilerne gjennom Nordvestpassasjen. Det ga store oppslag i avisene og båten ble stilt ut foran inngangen til Paris Boat Show samme høst. Eieren av Nicholson-båten fikk den tilbake i 2000, det vi si det var sønnen som overtok den. Han bodde i Wales og det gjorde leveringsjobben litt enklere for Pitras. Begge foreldrene var døde. Men jeg har fortsatt god kontakt med sønnen, forteller Pitras. NY EKSPEDISJONSBÅT Etter ekspedisjonen var Pitras helt blakk, og han levde utelukkende på inntekter fra boken han hadde skrevet etter ekspedisjonen. Det var på dette tidspunktet jeg kom over «Southern Star», en 72 fots aluminiumbåt fra 1970 tegnet av Bill Tripp. Den lå i opplag i St. Nazaire i Frankrike. Båten hadde en interessant historie og ble blant annet benyttet av Crosby, Still, Naish and Young i lanseringsvideoen for albumet «Southern Cross» i 1982. Den var altfor stor og dyr for meg. 250 000 euro skulle eieren ha for den. Sponsorer var ikke å oppdrive, men banken var hyggelig og stilte opp. Banksjefen, som skulle pensjonere seg, kjente de fleste i landsbyen der foreldrene mine bodde og hadde et personlig forhold til kundene. Ikke hadde jeg noen sikkerhet å stille, men jeg sa til dem at jeg skulle drive butikken med samme innstilling som jeg hadde til min ekspedisjon. Det trodde de på og jeg fikk pengene. Lånet strakk seg over ti år og er nå nedbetalt. VALGTE NORGE Etter et besøk i Tromsø bestemte jeg meg for å slå meg ned. Jeg flyttet til Tromsø og fikk en norsk kjæreste. Vi var sammen i seks år. Nå har jeg bodd her i 14 år. Min franske samboer jobber i oljebransjen og er fransk konsul for Nord-Norge. Sønnen hennes fra et tidligere forhold bor hos oss og er godt integrert i samfunnet her, sier Pitras. MED BASE PÅ SOMMARØY De siste to årene har Olivier Pitras etablert seg på idylliske Sommarøy med havet som nærmeste nabo. Her driver selskapet hans, 69NORD, en rekke aktiviteter knyttet til sjølivet, fra ekspedisjoner og langturer med «Southern Star», til padle- og seilturer langs kysten med småbåter. Kundene kommer fra hele landet og fra utlandet. Min ambisjon er å utvikle vannsportssenteret her for lokale og internasjonale kunder med seilskole, «Southern Star» med turer til Svalbard, Senja og Kvaløya, Sailyak Hobie-seiling, seiling i Optimistjoller og padling. Her er det godt å være, sier Olivier Pitras. mikkel@seilas.no 68 Seilas nr. 4 2015