Tusenvis i minnemarsj for Miguel Hernández Orihuelas store diktersønn var et forbudt navn i 40 år, i dag hedres han over alt Miguel Hernández ansikt er Spanias ansikt Pablo Neruda Tekst: Audun Bakke Foto: Ragnhild Bakke Siste helg i mars la et tusentall lyrikkvenner ut på en tre dagers vandring fra Orihuela til Alicante. De gikk for å minnes Alicanteprovinsens kanskje største dikter og en av Spanias store poeter, Miguel Hernández. Fra landsby til landsby gikk de for å oppsøke de steder som var med å forme dikterens liv, for å hedre denne unge mannen som rakk å sette så dype spor etter seg i løpet av et kort liv. Miguel leser dikt fra en radiostasjon ved fronten. Miguel Hernández er et navn som vi alle har sett og hørt, selv om ingen av hans dikt er oversatt til norsk. Universitetet i Altea bærer hans navn, slik også moder-universitetet i Elche gjør det. Gater er oppkalt etter ham. Internasjonale priser i journalistikk og lyrikk deles ut hvert år i hans navn. Stiftelser og studiesentre er opprettet for å fordype seg i det arbeid han etterlot seg, bare vel 30 år gammel. Askeladden Historien om Miguel Hernández er historien om en askeladd i spansk kulturliv, og Orihuela dyrker ham med rette som sine store sønn. Her vokste han opp sammen med seks søsken i et knøttlite murhus i Øvregaten Calle Arriba. Faren var gjeter, og fra sju års alder måtte også Miguel bidra til husholdningen med geitepass, ved siden av en nødtørftig skolegang. Men noen og noe hadde tent en glød i den spinkle gjetergutten. Med seg ut på markene dro han med seg bøker fra biblioteket, og under skyggen av et tre fortapte han seg i spansk litteraturs store verker. Han gikk heller ikke av veien for greske og latinske klassikere. Det var Katedralens domprost som hadde sett evnene i den unge gjetergutten og satte ham på sporet etter de litterære skattene. Snart fant han felles interesser med bakerens to sønner og med en annen ung dikterspire i Orihuela, Ramon Sijé. Denne lille gruppen samlet seg gjerne rundt bakerens ovn på sene kvelder for å lese lyrikk for hverandre og for å diskutere dagens litteratur. Snart leste den unge Miguel også egne dikt, og motivene var hentet fra hans lange arbeidsdager ute med geitene, dikt om fjellet, elven, fruktmarkene og dyrene. Etter hvert fant noen av dem vei til avisspaltene i Orihuela og Alicante. Første etappe i hans dikterkarriere er begynt. 1
Skuffelse i Madrid I 1931, tjueett år gammel, føler han seg klar for å erobre det litterære parnass i Madrid. Med et knippe dikt i lommen og med anbefalinger fra hjembyens kulturelite drar han av gårde til hovedstaden. Men gjeterpoeten fra den fjerne provinsby ved Middelhavet får liten oppmerksomhet og han finner slett ikke noe levebrød i hovedstaden. Han vender skuffet hjem og tar jobb hos en notar. Men han fortsetter å skrive, og i tillegg møter han sin livs kjærlighet i hjembyen, Josefina Manresa. Oppholdet i Madrid hadde tross alt gitt ham nye impulser og ny nærhet til tidens litterære puls. I 1936 er han derfor på nytt klar for Madrid. Nå får han journalistiske oppdrag, skriver bidrag til et leksikon om tyrefekting, og glir sakte men sikkert inn i en vennekrets av unge forfattere og diktere som senere skal bli kjent som den spanske 27- generasjonen. Her er blant andre chileneren Pablo Neruda (Nobelprisen 1971), Vicente Aleixandre (Nobelprisen 1977), Federico Garcia Lorca og Rafael Alberti. Neruda tar seg spesielt av den unge gjeteren fra Orihuela og gir ham husly når det kniper som verst. Miguel møter det urbane intellektuelle miljø i Madrid som den han er, i enkle bondebukser og sko av hamp. Hans ansikt er gjennombarket av Orihuelas sol og vind, og Neruda opplever ham som et autentisk stykke Spania: Miguel Hernández ansikt er Spanias ansikt, noterer Neruda, og morer seg litt over gutten som savner sine geiter og funderer på om han kan finne et sted å bo i storbyen, der det er plass til en liten geiteflokk. Dikterens beskjedne barndomshjem i Orihuela er i dag museum. Forskere og lyrikkvenner fra en hel verden kommer til Orihuela for å studcere ved Centro de Estudios Hernandinos Senteret for Hernández-studier. Sosialt og politisk engasjement Fra Orihuela har Hernández med seg naturpoesien og en klassisk stil, påvirket av religiøs poesi og sakralt teater. Hans nye venner, i første rekke Neruda og Alberti, åpner hans øyne for nye uttrykksformer, for surrealismen og for et sterkere sosialt og politisk engasjement. Madrid er tidlig i 30-årene en politisk heksegryte der både ultrakonservative og ultraradikale tyr til vold og politiske mord. Kongen Alfonso XIII har flydd landet, og den nye republikkens sosialistiske regjering har tatt fatt på et sosialt reformarbeide. Det stoppes imidlertid av en konservativ valgseier i 1933. Tre år senere, 2
i 1936, har sosialister og liberale slått seg sammen i en Folkefront og på ny er det flertall for et reformprogram, et program som hær, kirke og de store jordeiere frykter. En gruppe generaler gjør opprør mot den lovlige valgte regjering, borgerkrigen er i gang. Hernández s sosiale og politiske engasjement er fullt og helt på regjeringens side. Tiden er moden for en ny fase i hans diktning, den sterkeste og mest geniale, mener mange. Borgerkrigen Miguel Hernández melder seg som frivillig i femte regiment, regimentet som skal forsvare Madrid mot Francos tropper. Men utstyrt som han er også med en våpenfør penn overføres han snart til et spesialkompani og blir bataljonens kulturkommisær. I denne egenskap besøker han den ene frontavsnitt etter det annet. Fra hans penn kommer gripende og sterke vitnesbyrd fra krigen, han leser dikt og appeller på folkemøter og i radio. Hans ansikt og hans røst blir kjent over hele Spania. Midt i krigens hete får han også tid til en snarvisitt til Orihuela, til bryllup med sin Josefina. Ved Francos seier i april 1939 forsøker Hernández å flykte over grensen til Portugal, men blir stoppet av portugiserne og utlevert til Francos Guardia Civil. Det blir fengselsopphold i Sevilla og Madrid, men i september slippes han uventet fri og søker seg utslitt og syk tilbake til Orihuela. Der blir han straks gjenkjent, arrestert på ny og dømt til døden. Dommen blir senere omgjort til 30 års fengsel, og nå begynner det som han selv bittert beskriver som en turistreise gjennom Francos fengsler. Reisen ender i Alicante fengsel, der han dør av tuberkulose 28. mars 1942, bare 31 år gammel. Muséum og stiftelse I Orihuela holdes Miguel Hernandez barndomshjem i hevd som museum, og vegg i vegg med museet er det bygget et studiesenter der forskere og lyrikkvenner kan fordype seg i dikterens verker. Studiesenteret drives av en egen stiftelse, og stiftelsens nettsider har en omfattende dokumentasjonstjeneste. Her finnes bibliotekregistre, arkivtjenester, litterære tekster, og her kan en også lese om ustillinger og seminarer om Miguel Hernández liv og diktning. Den unevnelige Det var ikke mange år Miguel Hernandez fikk til å utvikle og utnytte sitt talent, og i nesten førti år under Franco var hans navn unevnelig. Like fullt lever hans navn og hans verker lysende sterkt i dagens Spania. Tegn på dette kan bryte fram når en minst venter det. Som på en busstur til Alcoy. Den spanske sjåføren forstår ikke norsk, men han forstår at vi snakker om krigshandlingene på de trakter. Plutselig bryter han inn og sier: Min bestefar, han var en venn av Miguel Hernández. Han var radiojournalist og de ble kjent under krigen. I mange år kunne han aldri nevne dette vennskapet og dette navnet til noen. I dag er Miguel Hernández navn fremme alle steder. I studiesenteret i Orihuela henger et bilde av Miguel Hernandez foran en radiomikrofon. Studio er en åpen ruin ute ved fronten, og ved siden av Hernandez sitter en forhutlet radiomedarbeider og forsøker å holde varmen under et ullteppe, - kanskje sjåførens bestefar? 3
Diktermarsjen Den tre dager lange fotturen fra Orihuela til Alicante arrangeres hvert år for å markere dikterens dødsdag, 28. mars. Den legges til den week-end som ligger nærmest opp til 28. mars, og arrangeres i et samarbeid mellom kommuner og organisasjoner. Arrangørene holder mat og losji underveis og alt er gratis. Deltakelsen er begrenset til 2.000 personer, og deltakerne må ha med seg soveposer og liggeunderlag, og må ta til takke med det losji som er tilgjengelig. Hver dagsetappe er 20 kilometer, fordelt med en formiddagsøkt og en ettermiddagsøkt, hver på tre timer. Etter tre dager til fots fra Orihuela er de tallrike lyrikkvennene endelig fremme ved Miguel Hernández grav i Alicante. (Cementerio Nuestra Señora del Remedio). Turen begynner i Orihuela, ved det huset der Miguel vokste opp, den stopper i Redován der hans far ble født, i Cox der han slo seg ned med sin kone Josefina, i Albatera der mange av hans kamerater døde i en konsentrasjonsleir under borgerkrigen, i San Isidro der andre kamerater ble sendt til straffarbeid etter krigen, og i Elche der Josefina slo seg ned med sine sønner etter dikterens død. Siste dag ender vandringen i fengselet Alicante der Miguel skrev sine siste dikt, og på kirkegården ved Miguel og Josefinas grav. Blant arrangørene er La Fundación Cultural Miguel Hernández, La Asociación de Amigos de Miguel Hernández, La Universidad Miguel Hernández i Elche, sammen med alle kommunene i området. 4
La dinametera Den samme dag Miguel Hernández dør i fengselet i Alicante, slippes en ung kvinne ut av et annet av Francos fengsler, i Madrid. Det er Rosario Sanchez, udødeliggjort av Hernández i diktet La dinamitera dynamittjenta. De to traff hverandre under Francostyrkenes harde beleiring av Madrid i 1936. Hun var 17 år og hadde meldt seg frivillig ved fronten. Der ble hun satt til å lage håndgranater av tomme melkebokser, fylte boksene med dynamitt, spiker og skrapjern. En dag gikk det galt, en boks gikk av og tok den ene hånden. Tilbake i Madrid, i en stilling i informasjonstjenesten, møtte hun den 25 år gamle dikteren fra Orihuela, og han fortalte hennes historie i et dikt som siteres den dag i dag. De første strofer beskriver hvordan hennes vakre hender holder vernende om den ville og farlige dynamitten: Rosario Sanchez - "dynamittjenta" i Miguel Hernández dikt, som 17-åring under borgerkrigen og som 87-åring i dag. Rosario, dinamitera, sobre tu mano bonita celaba la dinamita sus atributos de fiera. I år er Rosario og hennes skjebne på nytt trukket fram i lyset. Hennes dramatiske liv og harde skjebne er fortalt av forfatteren Carlos Fonsesca. Boken ble lansert i februar med tittelen La Dinamitera, og den forteller om Rosarios krigsopplevelser, om de mange år i krigsfangenskap og om hennes strev for å brødfø seg selv og sine barn som sigarettselger på Plaza de Cibeles i Madrid. Rosario er i dag 87 år, og hun møtte selv opp da boken skulle presenteres. Men enda en gang spilte livet henne et puss. Like før pressekonferansen skulle begynne, fikk hun et illebefinnende og måtte kjøres bort i ambulanse. (Gentileza de AKTUELT Spania, Magazín de la Costa Blanca) número 7. 1-15 april 2006, (pps. 42,43). Revista virtual de literatura COMO EL RAYO 5