Leder i to verdenskriger

Leder i to verdenskriger Winston Churchill er kjent blant de fleste som britenes store krigsleder under annen verdens krig. Mindre kjent er hans lederskap allerede under den første verdenskrigen. Dette er tema for Jon Hustads bok om Churchill og opptakten til første verdenskrig, 100 år etter at krigen brøt ut. Churchill inspiserer kadetter. Som Storbritannias marineminister fra 1911 hadde han styringen over den største krigsflåte verden hadde sett. Tysklands enorme flåteopprustning på denne tiden truet britenes ledelse på havet og Churchill satte i gang en iherdig modernisering av den britiske marine for å beholde overtaket. Bildene er gjengitt med tillatelse fra Schibsted Forlag, utgiver av Jon Hustads bok «ng gigant». Av LF ANDENÆS Arbeidet tidligere i Aftenposten som redaksjonssekretær, utenrikskorrespondent og reporter. Historiker med utdannelse fra Oslo og Oxford. I Norge har minnet om første verdenskrig stått i skyggen av den andre, ettersom vårt land ikke var med under den første. Denne manglende oppmerksomhet kan forlag bøte på ved å trekke inn Churchill. Hans liv vekker alltid interesse, fordi det var uten sidestykke, og fordi han ble en av århundrets største helter. En britisk historiker hevdet for noen år siden at antall biografier skrevet om Churchill til da var kommet opp i 1663. De veksler fra det forterpede til å komme med nyoppdaget materiale fra enorme arkiver. En hyllemeter med 132 august 2014 «Knapt noe ved denne mannen var alminnelig, ei heller arbeidskraften, viljestyrken eller alkoholforbruket.» august 2014 133

Churchill i India, 22 år gammel. Han fikk sin militære trening i kavaleriet, etter hvert med grad av oberstløytnant, og søkte seg til de tjenestesteder der muligheten var størst for å komme ut i strid. Mellom slagene hevdet han sin plass blant avdelingens dyktigste polospillere. Churchill med keiser Wilhelm II (t.v.) under et besøk i Tyskland som handelsminister i 1909. Churchill var imponert og bekymret over Tysklands raske fremgang, som satte andre land i skyggen på mange områder, men den tyske kjempe hadde under keiseren en uberegnelig og stundom uforsiktig ledelse i storpolitikken. Churchill var besatt av flyvning og mente fra første stund at fly var en nyvinning som forsvaret måtte satse på av full kraft. Her har han landet i Portsmouth etter en flytur fra pavon i Wiltshire. Han var i luften så ofte han kunne, og ignorerte alle advarsler om manglende sikkerhet i flyvningens barndom. Clementine Hozier var en omsvermet og høyt intelligent skjønnhet fra den britiske sosieteten. Dette bildet av henne og Winston Churchill ble tatt en uke før deres bryllup i 1908. De to levde i et trofast ekteskap livet ut. flere Churchill-bøker kan ha blitt føyd til i mellomtiden. Jon Hustads bok starter som en fortelling om Churchills oppvekst, går gradvis over til å gi et bilde av tilstanden i det Europa som forsvant etter 1914, og beskriver hvordan Churchill inntok en nøkkelrolle under hendelsene. Ved maktens tinde Ved krigsutbruddet i 1914 var hovedpersonen en 40-åring med styring over den største krigsflåte verden hadde sett, i egenskap av å være marineminister i Storbritannia på et tidspunkt da imperiet hadde nådd sitt høydepunkt. Imperiet ble enda større i utstrekning etter første verdenskrig, siden britene forsynte seg med deler av tyrkernes tidligere rike i Midtøsten og tidligere tyske kolonier. Men i rikdom og kraft var toppen passert i 1914, fordi verdenskrigens groteske kostnader i penger og blod ga imperiet et grunnskudd det aldri kom over. I 1914 var Storbritannia verdens største kreditornasjon med tilsynelatende ubegrensede kapitalrikdommer. De ble satt over styr. Stormfulle vekslinger Winston Churchill, med verdens største flåte i sin hånd, hadde levd et liv der alt var ekstraordinært, i stormfulle vekslinger mellom oppturer og nedturer. Knapt noe ved denne mannen var alminnelig, ei heller arbeidskraften, viljestyrken eller alkoholforbruket. Det mest alminnelige må ha vært at han levde i et livsvarig og trofast ekteskap med sin Clementine. Det er mer enn hva man kan si om andre berømte britiske politikere og aristokrater, eller om de to ektefellenes egne vidløftige foreldre. Ordkunstner og kriger Alt i 1914 var samtiden slått av mangfoldet og frodigheten hos en mann som, i tillegg til et høyaktivt politikerliv, var en produktiv bestselgerforfatter med suverent herredømme over det engelske språk. Han var veteran fra en rekke kriger, på Cuba, mot pashtunerne i grensestrøkene av Britisk India mot Afghanistan, i Sudan og ikke minst boerkrigen i Sør-Afrika gjerne i ildlinjen med sitt totale fravær av fysisk frykt. Samtidig med å være soldat var Churchill krigsreporter. Han hadde sikret seg sjeldent gode avtaler med aviser som kunne betale, i tillegg til sine enda mer innbringende bøker. Han var blitt en forgrunnsskikkelse i britisk politikk, med flere ministerposter bak seg, ikke minst som handelsminister og innenriks- og justisminister, den gang med en profil som sosial reformator. En svært spesiell familie Alminnelig var han heller ikke av familiebakgrunn. Faren Randolph var lord, farfaren var hertug av Marlborough, blant dem med aller høyest rang blant adelsmenn i riket. Churchill var født på hertugens slott Blenheim. Morfaren Leonard Jerome var finansfyrste i New York. Moren, den amerikanskfødte Jenny Jerome, var en fordomsfri sosietetsdame med stor evne til å gjøre inntrykk på menn og et bemerkelsesverdig antall prominente elskere; også kong Edvard 7. blir opplyst å ha hørt blant disse. Moren brukte målrettet sitt særegne nettverk i de høyeste kretser til å fremme sønnens karriere og gi ham innpass der beslutninger ble tatt. Presset på for krig Blant de innslag som skiller denne boken fra andre Churchill-bøker, er beskrivelsen av Churchill som en pådriver for å føre Storbritannia inn i krigen. Han presset på, gjennom sin mobilisering av flåten i de avgjørende sommerdager i 1914, og for å sikre vedtaket om å gå til krig i en regjering der daværende statsminister Herbert Asquith, kommende statsminister David Lloyd George og utenriksminister Edward Grey var de toneangivende medlemmer utenom Churchill selv. Kontinentets kjempe Boken retter et søkelys på hvordan Tyskland i løpet av noen få årtier fra rikets samling i 1871 til krigsutbruddet i 1914 hadde gjennomgått en forrykende vekst, dradd fra andre land på sentrale felter med stormskritt og blitt Europas kjempe. Hustad har funnet tall som sier det meste: I 1870 var den britiske produksjonen av jern fire ganger så høy som Tysklands, og stålproduksjonen dobbelt så høy. I 1914 var den tyske 134 august 2014 august 2014 135

Winston Leonard Spencer Churchill Folketaleren. Churchill som valgkandidat i Manchester i 1908. Han vant tidlig ry for sine taler, vanligvis omhyggelig forberedt, fremført uten manuskript, i et formfullendt, slagkraftig språk stålproduksjonen like stor som hele produksjonen i Storbritannia, Frankrike og Russland til sammen. I hundre år hadde britene vært verdens ledende eksportør av både stål og jern; i 1910 importerte de stål fra Ruhr. Mellom 1861 og 1913 økte Tysklands forbruk av kull, datidens fremste energikilde, tretten og en halv gang, Storbritannias kun to og en halv gang. Den samlede eksporten fra Tyskland mellom 1890 og 1913 økte med 300 prosent. tvikling og velstand Nyskaping på tysk grunn satte andre nasjoner i skyggen, og tyske universiteter var verdens beste. Samtidig som Tyskland fortsatte å være ledende kulturnasjon, ble det lagt særskilt vekt på teknisk utdanning og forskning, med enestående resultater. Velstandsutviklingen kom brede lag av folket til gode. tdanningsnivået blant innbyggerne og blant soldatene i de væpnede styrker var bedre enn i andre land. Tysklands folketall steg raskt, fra 42,5 millioner i 1875 til 65 millioner i 1913. Frankrike sakket akterut også i befolkningsmessig tyngde, og økte bare såvidt, fra 37 til 39 millioner, mens folketallet i Storbritannia gikk opp fra 38 til 45 millioner mellom 1893 og 1913. På stø kurs mot havari Denne nye tyske kjempe var ledet av keiser Wilhelm 2., en monark med stor personlig makt, men blottet for politisk dømmekraft. Keiseren hadde innledet sin regjeringstid med å sparke den kyndige ringreven Otto von Bismarck som kansler og hadde i tomrommet etter Bismarck omgitt seg med svake og middelmådige ledere som avhengige av keiserens skiftende luner. Tyskland var en økonomisk og militær kjempe, men med en ledelse i storpolitikken som var skakkjørt og svak. I tillegg gjennomførte de tyske makthavere, ledet på villspor av admiral Alfred von Tirpitz, sin mest kostbare og katastrofale tabbe: Tysklands økonomiske overskudd ble ødslet bort på å bygge verdens største marine nest etter den britiske, og et marinekappløp med Storbritannia ble satt i gang, mot kloke menns advarsler. Den utpregede landmakten Tyskland fikk en supermarine som den ikke hadde behov for, og som skapte slik uro og frykt hos britene at Storbritannia snudde om fra å være en vennligsinnet nasjon til å bli Tysklands hovedmotstander. Keiser Wilhelm og admiral Tirpitz hadde dermed skaffet Frankrike, som fra før var Tysklands erkefiende, en mektig alliert. Storbritannia var den mektigste franskmennene kunne få. Et glimt av klarsyn I 1911 la Churchill frem for regjeringen en analyse av de politiske og militære utsikter på kontinentet som han skulle vise seg å få rett i. Han hadde greid å forutse hvordan en krig på vestfronten ville utvikle seg, med et klarsyn som forbløffet hans regjeringskolleger etter hvert som hans analyse skulle vise seg å holde stikk. De fleste av de militære sjefene, derimot, hadde avvist Churchills analyse. «Winston har lagt frem et latterlig og fantasifullt dokument om en krig på den tysk-franske fronten», skrev general Sir Henry Wilson, den senere generalstabssjefen, i sin dagbok. Brå slutt Jon Hustads beretning slutter brått med krigsutbruddet 1914. Siste kapittel ender, som noen lesere vil si, akkurat «når det begynner å bli spennende for alvor». Churchills skjebne under krigsårene som fulgte, ble desto mer dramatisk: Da han fikk ansvaret for det ulykksalige felttoget mot tyrkerne på Dardanellene, da han deretter måtte forlate regjeringen og søkte krigstjeneste på vestfrontens slagmark, og da han senere vendte tilbake som minister. Forlaget kunne ikke si sikkert om denne boken vil bli fulgt av en fortsettelse. Handlingen videre er sterk. Så spørs det om forfatteren synes den alt er fortalt av mellom halvannet og to tusen Churchill-biografer allerede. Oppadgående stjerner: Churchill sammen med David Lloyd George (t.v.), som senere ble landets leder under første verdenskrig. Bildet er tatt i 1907, etter at Churchill som en glødende tilhenger av frihandel hadde gått over til det liberale parti fra de konservative, som holdt fast ved tollvern. På denne tid var Lloyd George og Churchill de to sterkeste profilene i den liberale regjeringen, med et omfattende program for sosiale reformer. Senere vendte Churchill tilbake til de konservative. ɁɁ1874: Født 30. november på Blenheim Palace. ɁɁ1888: Kostskole Harrow. ɁɁ1894: Krigsskole Sandhurst. ɁɁ1895: Krigsreporter i Spanias kolonikrig på Cuba. ɁɁ1896-98: Offiser i India, kjemper i felttog mot pathanske stammekrigere nær grensen mot Afghanistan, krigsreporter. ɁɁ1897: tgir den første av mange bøker, om felttoget mot pathanerne. ɁɁ1898: Offiser i Egypt, kjemper i Sudan, krigsreporter. ɁɁ1899: Boerkrigen, Sør-Afrika. Krigsreporter, i fangenskap hos boerne, kjemper i kavaleriet. ɁɁ1900: Innvalgt i Parlamentet for det konservative parti. ɁɁ1904: Går over til det liberale parti. ɁɁ1905-15, 1917-22 og 1924-29: Medlem av skiftende regjeringer. ɁɁ1908: Gift med Clementine Hozier. ɁɁ1915: Får ansvaret for mislykket felttog på den tyrkiske halvøya Gallipoli under første verdenskrig. t av regjeringen, offiser på Vestfronten. ɁɁ1924: Vender tilbake til det konservative parti. ɁɁ1938: Fordømmer regjeringens forlik med Hitler-Tyskland i München. ɁɁ1939: Marineminister. ɁɁ1940: Statsminister og krigsleder. ɁɁ1945: Går av etter valgnederlag. ɁɁ1951-55: Statsminister for siste gang. ɁɁ1953: Nobelprisen i litteratur. ɁɁ1965: Døde 24. januar. Gravlagt i Bladon nær Blenheim Palace. Les utdrag fra Jon Hustads bok om Churchills unge år 136 august 2014 august 2014 137

Jeg er sikker på at om du ikke kan holde opp med å leve et bortkastet og ikke-profitabelt liv, slik du har gjort gjennom skoletiden og i de siste månedene, så vil du bli et sosialt avfallsprodukt. Skjer det, har du bare deg selv å skylde på.» tdrag fra Jon Hustads nye bok: ng gigant. Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig Winston Churchills far, Lord Randolph, i et brev til sønnen Winston ble født inn i en familie og en slekt som kunne ha vært et svært så velegnet springbrett for en offentlig karriere og i tillegg ha indusert høy moral og klare prinsipper i etterkommerne. I stedet fikk Winston en prinsippløs, fraværende og skamløst ambisiøs politiker til far og en grenseløs og selvopptatt kvinne til mor. Men fremfor å fortvile over de foreldrene han fikk, idealiserte og dyrket han to han ikke hadde, men hevdet å ha. Tilsynelatende levde han godt med sine egne vrengebilder. Churchill ble et unntak på det av Gladstone foraktede slektstreet Marlborough, som den dag i dag bærer «vondt blod». Den nåværende hertugen har fått erklært sin eldste sønn arveløs og umyndig etter gjentatte dommer for narkotika og fyll. Skolegangen er ikke en forklaring på hvorfor han ble det 20. århundrets mest kjente og beundrede menneske, om vi skal tro Churchill selv. Som syvåring ble han, som stort sett alle gutter i den britiske overklassen, sendt på kostskole; Winston startet på St. George s school utenfor Ascot i Berkshire sør for London. St. George s var en av de dyreste privatskolene i England og ment som en forberedelsesskole til Eton: «Å, som jeg hatet den skolen, og for et liv i angst jeg levde der.» At han stammet, lespet og var sykelig problemer Churchill skulle slite med gjennom hele livet hjalp neppe på trivselen. I My Early Life forteller han selv den første av de etter hvert så mange berømte historiene om Winston Churchill, en historie som utallige progressive pedagoger har fortalt sine studenter (og som i parentes bemerket også undertegnede fikk høre den første dagen han begynte på praktisk-pedagogisk utdannelse ved niversitetet i Oslo): Straks moren var ute av døren den første dagen på St. George s, ble den unge Winston sendt til et klasserom for der å møte latinlæreren; etter å ha konstatert at Churchill ikke hadde lært noe latin, bad læreren ham om å lære seg de ulike kasusformene av «mensa», bord på latin, og hva de tilsvarte på engelsk. Så forlot han klasserommet. Vel tilbake konstaterte han fornøyd at Winston hadde lært seg de seks ulike kasusene, hvorav en var tiltaleformen O table, «Å bord» på norsk. Men Winston var ikke fornøyd. Etter en lengre diskusjon hvor han spurte om hva meningen var med alt dette, stilte syvåringen et nytt spørsmål: Hva betyr «Å bord»? Mensa, «Å bord», er kasusen vokativ, svarte læreren. Men hvorfor «Å bord»? fortsatte jeg med genuin nysgjerrighet. «Å bord» vil du bruke når du henvender deg til et bord, når du vil ha oppmerksomhet fra bordet, sa læreren, som så at jeg ikke forstod ham, og han la derfor til: Du må bruke formen når du snakker med et bord. Men det gjør jeg aldri, plumpet jeg ut med i ærlig forundring. Om du er uforskammet, vil du bli straffet, og straffet vil du bli, svært strengt, kan jeg fortelle deg! En viss selviscenesettelsestrang ligger nok også her bak det faktum at Churchill valgte å fortelle nettopp denne historien nær 50 år etter at den skjedde. Den voksne Churchill var en uhemmet individualist og stilte konsekvent spørsmål ved alle systemer han ikke likte eller forstod behovet for; det er vel ikke urimelig å tenke seg at han ønsket at de engelske velgerne skulle oppfatte ham som en som alltid hadde vært slik, også mens han var elev. Men ja, Churchill var en selvstendig og tenkende elev, i tillegg var han vanskelig, udisiplinert, lat og opposisjonell; «En uskikkelig gutt», som han selv kalte seg. At pedagoger i sin tur har benyttet mensahistorien til å undergrave effektiv språkopplæring som alltid innebærer mye utenatlæring, kan vi vel heller vanskelig laste Churchill for. Winston ble da heller aldri særlig god i latin, men prylt ble både han og stort sett alle de andre elevene av den sadistiske rektoren på St. George s: «Piskeslagene ble tildelt med full styrke», skrev senere en samtidig elev av Churchill, «og alt etter to til tre slag begynte dråper av blod å vise seg over hele bakenden. Avstraffelsen holdt frem til minst 15 til 20 piskeslag var unnagjort. Da var bakenden en eneste stor masse av blod og kjøtt.» Churchill husket selv at resten av guttebarna ved skolen, som alle måtte se på at straffen ble fordelt, satt «skjelvende og klynkende og lyttet til skrikene.» Men han lot seg ikke disiplinere; da han ble tatt for å stjele sukker, ble han pisket, som svar stjal han rektors favorittstråhatt og sparket den i biter, vel vitende om at han på ny kom til å bli straffet noe han også ble. Churchill hadde tilnærmet intet faglig utbytte av tiden ved St. George s. Den første karakterboken til jul 1881 viste at han var nummer 11 av 11 i klassen. Både moren og faren mente at skylden for det måtte Winston bære selv. Da han kom hjem til juleferie i London, hvor foreldrene bodde, satte moren seg ned annen juledag og skrev et brev til Randolph; faren var fraværende, som han stort sett var i alle ferier. Hun fortalte at Winston var uforskammet og ikke hadde lært noe som helst, men at rektor hadde lovet å være hardere neste termin. Hun skulle selv bruke julen på å disiplinere eldstegutten og avsluttet med å si at det nok skulle gå bra, «for gutten ser ut til å være redd meg». De neste to årene gikk det en konstant strøm av brev fra Winstons hånd til moren. Han bad tynt om å få slippe St. George s. I tillegg til å hate skolen var han også plaget med stadige feberanfall. Foreldrene sa nei, men til slutt ble han reddet av familiedoktoren, som anbefalte at Winston av helsegrunner burde bli flyttet til et mildere klima med sjøluft. Høsten 1884 begynte han på en skole i Brighton som ble drevet av de to søstrene Thomson. I Brighton fikk han oppleve tre år med tilnærmet glede: «Jeg er svært lykkelig her», skrev han til sin mor i slutten av oktober. Og som voksen sa han at «ved denne skolen fikk jeg lære ting som interesserte meg: fransk, historie, masse poesi utenat og fremfor alt, svømming og ridning». Men moren var fortsatt ikke fornøyd: I desember havnet Winston i krangel med en annen gutt om en lommekniv, og denne gutten prøvde å presse kniven inn i brystet på Winston. Moren ble informert om dette av de to søstrene og fikk samtidig vite at den andre gutten hadde blitt utvist for stadig å ha oppført seg dårlig. I et brev til ektemannen skrev Lady Randolph: «Jeg nærer ingen tvil om at Winston ertet denne gutten noe utrolig, og det burde være en lærepenge for ham.» «Riktignok gikk kniven inn en kvart tomme», skrev hun, «men jeg er sikker på at han begynte ved å dra den andre gutten i ørene.» Hendelsen gjorde ikke underverker for Winstons juletentamen. Han kom sist i klassen i fransk, engelsk og matematikk. Og det var historier om hvor dårlig han gjorde det på skolen, den voksne Churchill best likte å fortelle om den unge Winston, men disse historiene var i hovedsak usanne og ofte direkte løgnaktige. Opptaksprøvene til Harrow viste noe annet. Randolph hadde hatt sine ungdomsskoleår ved den mest prestisjetunge britiske privatskolen, Eton, som alle de mannlige medlemmene av slekten Churchill. Faren var overbevist om at Winston ikke var intelligent nok til å kunne gå på universitet, men han hadde lagt merke til at gutten hadde en stor samling av tinnsoldater som han stadig vekk lekte med og organiserte etter mønster av store historiske slag. Derfor mente faren at en militær karriere kunne være bra for eldstesønnen. Faren hadde for én gangs skyld sett noe riktig, den unge Churchill var en uhemmet militarist. I Brighton viste Winston en sterk interesse for romantiske dannelsesromaner, naturfortellinger og historier om militære slag og udelt engelsk patriotisme. Som forfatteren H.G. Wells senere sa til og om Churchill: «Imperium og anglosaksisme og speiderbevegelse og blodhunder er det som går fore seg i ditt sinn», og han klaget over at skolen hadde «kiplingifisert» Churchill. I 1888 sendte Randolph den trettenårige Winston til Harrow, som var kjent for å gi et godt grunnlag for en militær karriere. Da Winston begynte på Harrow, lå skolen på landsbygden, om lag femten kilometer nordvest for London, nå er skolen omringet av den stadig voksende hovedstaden. De ulike skolebygningene lå plassert rundt en liten landsbykirke og var omkranset av åsrygger, grønne enger og middelalderbygninger. Hverken omgivelsen eller skolen imponerte Winston, han kunne stort sett ikke fordra stedet. Harrow var ikke like prestisjetung som Eton, men nesten. Skolen var kjent for å oppfostre gode toryer og var valget til mange fedre som hadde gjort karriere i Det konservative partiet. Blant tidligere elever var Lord Byron, Lord Shaftesbury og Sir Robert Peel. Da Winston begynte, hadde skolen alt utdannet fem statsministere; Stanley Baldwin skulle bli den sjette og han selv den syvende. Da Winston fikk beskjed om at han skulle begynne ved Harrow, hadde han ingen anelse om at valget av skole var et brudd med familietradisjonen, og at alle Churchiller hadde vært utdannet ved Eton siden 1722. I bunn og grunn visste han ingenting annet om faren enn det han kunne lese i avisene, i et brev til Lord Randolph etter å ha fått vite at han skulle ta opptaksprøvene til skolen, spurte Winston: «Gikk du på Harrow eller Eton? Jeg kunne godt ha tenkt meg å få vite det.» I My Early Life forteller Churchill om opptaksprøvene «som var en stor prøvelse for meg». Han legger vekten på latinprøvene og forteller at han var ute av stand til å svare på et eneste spørsmål. «Jeg skrev navnet mitt øverst på siden. Så skrev jeg ned nummeret på det først spørsmålet 1.» Så skrev ikke Churchill mer, men en stor blekkflekk hadde også fått plass på arket. «Det var på basis av disse tynne indikasjonene på akademisk evne at herr Welldon [rektor, f.a.] fant meg verdig til å bli tatt opp ved Harrow.» Welldon sa senere om den «obsternasige og uansvarlige» Winston at han hadde gitt «ham mer bjørkeris enn noen annen gutt, men med 138 august 2014 august 2014 139

liten effekt». Helt sant var ikke dette. Jim Golland som har skrevet historien om Harrow, påpeker at latin ikke var den eneste skriftlige opptaksprøven ved Harrow og at de samlede resultatene til Churchill var mer enn gode nok for å komme inn ved skolen. I matematikk, som Churchill hevdet at han kunne lite eller ingenting av, var han best av alle som tok opptaksprøven i 1887. Han ble riktignok plassert i den laveste klassen ved Harrow, men han ble undervist på et nokså avansert nivå i matematikk, og han lærte seg etter hvert noenlunde grei latin og nokså god fransk. Og det var ved Harrow han lærte seg å mestre det engelske språket, en lærdom som senere resulterte i Nobelprisen i litteratur og en karriere som verdens best gasjerte journalist og kommentator. Særlig takknemlig var Churchill overfor sin engelsklærer, herr Somerwell, som hver dag drillet guttene i den svakeste klassen, som Churchill altså var en del av, i grunnleggende grammatikk. «Slik fikk jeg plantet strukturen til en vanlig engelsk setning i ryggraden og det er en ærbar ting.» Myten vil ha det til at Churchill også ved Harrow var en elendig elev, men han viste gode evner både i engelsk, historie og kjemi. Churchill hadde fotografisk minne for alt han leste som interesserte ham og han vant flere priser ved skolen: en for å ha lært seg tusen linjer av historikeren Macaulays Lays of Ancient Rome, og en annen for et langt essay om en tenkt og fremtidig krig mellom England og Russland. Men den prisen han var mest stolt av, var førsteplassen i fekting i det britiske nasjonalmesterskapet for privatskoler i 1892, en pris han vant til tross for stadige sykdomsanfall, elendig tannhelse og flere ulykker med påfølgende sengeleie. Poenget i fekting er aldri å rygge, hevdet Churchill. Han kunne ha lagt til mot. Stort sett alle guttene ved Harrow var avhengige av sin barnepike, men det skulle selvsagt ikke innrømmes. Winston gav blanke. Ikke bare inviterte han fru Everest til Harrow, han gikk opp og ned med henne langs High Street. Den senere Lord Mottistone, John E.B. Seely, som gikk sammen med Churchill ved Harrow, og som også skulle bli regjeringskollega, fortalte at Winston avsluttet seansen med et kyss: «Det var en av de mest heltemodige handlinger jeg noen gang har sett.» Likevel: Winston var ikke virkelig lykkelig ved Harrow eller ved de andre skolene han gikk på: «I ettertid var ikke bare disse årene de mest ubehagelige, men også de mest ulykkelige og ufruktbare i mitt liv.» Og, la den da Jon Hustad, forfatter av «ng gigant». 55-årige Churchill til i selvbiografien: «Jeg er helt for kostskoler, men jeg skal aldri begynne på en igjen.» Problemet var alltid det samme: Han nektet å innordne seg, og han manglet selvdisiplin. Winston var modig, selvbevisst, svært intelligent og reagerte med sterk opposisjon mot alle typer straff. Han hatet enhver form for autoritet, stilte konstant spørsmål og sluttet aldri å snakke. Størst glede fant han helst i å sette læreren fast. Siden han hadde fotografisk minne, kunne han gjentatte ganger fortelle læreren at det og det Shakespearesitat var feil eller hentet fra et annet stykke: «Om en lærer, samme hvor autoritær og truende han var, siterte en passasje feil, så ville Winston øyeblikkelig rette ham. Han var den mest uforferdede elev», skrev Lord Mottistone. A.W. Siddons, en senere rektor ved Harrow, gransket Churchills karriere ved skolen og konstaterte at han ikke hadde markert seg hverken teoretisk eller praktisk, og han ble aldri flyttet opp fra den dårligste klassen. Men alle visste hvem han var, kanskje ikke uventet sett i lys av at hans far var den mest berømte av alle fedre som soknet til skolen: «Han ble sett, folk snakket om ham, og hans gode evner ble lagt merke til, i det minste av enkelte lærere. Sjenanse og konvensjonell tenkning var ikke karakteristisk for ham. Det blir sagt at allerede dagen etter at han begynte ved skolen, så spurte han hussjefen: «Sir, hva slags synspunkt har du på dette og dette?» Og dette og dette var dagens store politiske spørsmål i avisene.» Sannheten er at den dyre kostskoleutdannelsen var bortkastet på Winston Churchill. Han ble aldri temt, aldri formet og knapt nok utdannet. Så forble han da også en outsider gjennom hele sitt liv, en ikonoklast og en fritenker. Når det virkelig gjaldt, var dette en fordel, men i stabile tider var det stort sett en ulempe. Churchill visste hvordan man skulle kjempe, men sjelden hvordan og hvorfor man skulle gi etter. Skolen lærer barn hvordan man skal tilpasse seg, hvor man hører hjemme i et sosialt hierarki og hvordan man skal unngå straff. Churchill var ikke egnet til å ta til seg slik lærdom. Sebastian Haffner, den berømte tyske forfatteren og journalisten som i 1938 emigrerte til England, har kanskje sagt det best: «Til tross for årene ved Harrow ble han aldri et ekte produkt av det engelske kostskolesystemet; han var ikke en mann av understatements og arrogant selvhevdelse, ikke en cricketspiller og ikke en glattpolert engelsk gentleman; han var mest av alt en karakter fra Shakespeares England, et sted hvor det ikke fantes kostskoler [det gjorde det, f.a.]. Og til tross for sine fanatiske forsøk på selvlæring senere i livet og enorme fremganger innen litteratur og historie, manglet han alltid en solid konvensjonell utdannelse.» Den manglende viljen Churchill hadde til å innordne seg, kan forståes. Dette preget slektsgenerasjonene før ham og etter ham. Hans mangel på sosiale evner og taktikkeri var også noe han hadde til felles med slekten, men hans evne til å tåle nederlag og igjen og igjen å reise seg etter slag, og ikke minst det å holde seg i live, var noe unikt for Churchill. Han fikk ikke en relevant utdannelse, han fikk ikke familiær trygghet, og han lærte seg aldri moderasjon. Slekten var sikker på at den var unik det var den også, i den forstand at den var mer forfyllet og dekadent enn stort sett alle andre slekter men den bidro aldri etter John Churchills død til å gjøre England til et bedre sted enn Han fikk ikke en relevant utdannelse, han fikk ikke familiær trygghet, og han lærte seg aldri moderasjon. Slekten var sikker på at den var unik det var den også, i den forstand at den var mer forfyllet og dekadent enn stort sett alle andre slekter. det ellers ville ha vært. Churchill var også unik, han var også dekadent, men han bidro til at både England og verden ble et bedre sted. Winston var sikker på at Marlboroughene var utpekt til storhet: Han hadde rett på vegne av seg selv, men ikke på vegne av slekten. Slekten bidro likevel ved å gi ham et grandiost selvbilde, noe som for de fleste er svært skadelig; Winston vendte dette til en fordel. Han tok fortellingene om storhet og de prangende omgivelsene han vokste opp i på alvor og som noe selvfølgelig. Han utviklet aldri den «riktige» historiske og ironiske distansen. Det var for øvrig ved Harrow han fant ut hva han ville gjøre med livet sitt. Vinteren 1890 fortalte han sin tante, Lady Rodney: «Dersom jeg hadde to liv, ville jeg ha blitt soldat og politiker. Men siden det ikke vil bli noen kriger i min levetid, må jeg nøye meg med å bli politiker.» «Dersom jeg hadde to liv, ville jeg ha blitt soldat og politiker. Men siden det ikke vil bli noen kriger i min levetid, må jeg nøye meg med å bli politiker.» Harrow viste seg, i motsetning til det faren hadde håpet på, ikke å være en spesielt god forberedelse for en militær karriere. Churchill måtte gjennom tre forsøk før han kom inn på militærakademiet Sandhurst, og etter det andre forsøket tok faren ham i mars 1893 ut av Harrow og plasserte ham på puggeskolen Captain James i London, en skole velkjent for å drive «kyllingoppdrett» for Sandhurst. I et brev til faren skrev kaptein James, som eide skolen og hadde gitt den navnet, at Winston var av den mening at han selv hadde mye å lære lærerne, men de lite å lære ham. Spesielt fornærmet var kapteinen over at gutten hadde mer enn «antydet at hans egne kunnskaper i historie var såpass gode at han skulle ha seg frabedt mer undervisning i det faget!» På tredje forsøk, sommeren 1893, kom Churchill inn på Sandhurst, men resultatene var såpass dårlige at han ikke ble tatt opp ved infanterikurset, som faren hadde planlagt; han måtte nøye seg med kavaleriet, som for den stadig mer pengeløse faren ville bety ekstrakostnader siden kadettene selv måtte holde hest og fôr. Glad sendte sønnen et telegram til faren og fortalte at han var kommet inn på Sandhurst som nummer fire i kavaleriet. Den 14. august fikk han svar, i et av de mest berømte og illgjetne brevene i engelsk historie. Brevet var brutalt, og det var ondskapsfullt, faren var en egoist til det siste. Den nå sterkt syfilitiske og døende Lord Randolph ønsket ingen forsoning med sønnen: «Jeg må si at jeg er overrasket over den jublende tonen du anlegger bare fordi du er kommet inn på Sandhurst. Det finnes to metoder for å gjøre det bra til eksamen: en troverdig, og en som ikke er troverdig. Du har valgt den siste metoden og fremstår som svært fornøyd med den.» Særlig misfornøyd var faren over at Winston ikke hadde kommet inn i infanteriet: «Det demonstrerer bortenfor enhver tvil din happy- go-lucky hit-og-dit-stil som alltid har preget deg ved de forskjellige skolene du har gått på. Aldri har jeg mottatt fra noen lærer eller veileder en virkelig god rapport om dine arbeider.» Noe svar på brevet ville faren ikke ha: «Prøv ikke engang å tenke på at jeg vil skrive flere lange brev til deg etter alle feil og nederlag som du vil begå og oppleve. Jeg skal ikke lenger skrive til deg om det jeg nå har skrevet, og Sekondløytnant Winston Churchill fotografert i 1895. Han tilhørte da 4th Queen's Own hussars et kavalleriregiment. Foto: Wiki Commons du trenger ikke å ta deg bryet med å svare på noe som helst av dette siden det er lenge siden jeg sluttet å legge noen som helst vekt på hva du har å si om dine fremganger og opplevelser.» Faren hadde likevel mer å si: «Og dette bør du legge deg på minnet, at om du fortsetter med den samme adferden og det samme handlingsmønsteret ved Sandhurst som du har holdt på med ved de andre institusjonene, hvor man fånyttes har forsøkt å gi deg en utdannelse, så er mitt ansvar for deg over jeg er sikker på at om du ikke kan holde opp med å leve et bortkastet og ikke-profitabelt liv, slik du har gjort gjennom skoletiden og i de siste månedene, så vil du bli et sosialt avfallsprodukt Skjer det, har du bare deg selv å skylde på.» Det er en viss historisk ironi at Lord Randolph selv mottok en rekke svært kritiske brev fra sin egen far da han var ung, og innholdet var ofte til forveksling likt det Lord Randolph skrev til Winston: «Jeg er stygt redd for at du er svært utålmodig og uten vilje til å underlegge deg autoritet; når du står overfor en eller annen innbilt urett eller skade, evner du ikke å forstå hva som er din plikt, og tillater deg et språk og noen manerer som er helt upassende», skrev hertugen mens sønnen var ved Eton. Som far så sønn. 140 august 2014 august 2014 141