Religion og menneskerettigheter. Debattmøte Litteraturhuset, Oslo Mandag 13. februar 2012 kl. 19.00-20.30 I invitasjonen til dette møtet hevdes det at religion i stadig større grad står mot menneskerettigheter i internasjonale fora, og det spørres om hvordan Norge kan møte denne utfordringen. Mens religion krever mer plass og mer forståelse ute, er religion fortsatt en underkjent og miskjent størrelse i Norge. I det siste har vi også sett en tendens til at internasjonale menneskerettigheter og overnasjonale overvåkingsorganer utfordres av nasjonalistiske og populistiske politikere, og også av jurister som stiller spørsmålstegn ved slike organers kompetanse i forhold til nasjonal lovgivning. Denne holdningen finnes også i vårt eget land. Det er i dette spenningsfeltet dagens debatt finner sted. For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en serie artikler om iranske asylsøkere som er blitt sendt tilbake til Iran selvom de hevder at de har konvertert til kristendommen. Dette har skjedd også i tilfeller hvor asylsøkerens kristentro er blitt godkjent av biskop, prost og prest, men altså ikke av staten, som ikke har funnet at troen gav grunnlag for opphold i Norge. Man mangler ikke empiri når det gjelder forfølgelse av kristne og andre religiøse grupper, som f. eks. Baha i, i Iran. Slik forfølgelse er et brudd på artikkel 18 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Videre sier artikkel A.2 i FNs konvensjon om flyktningers stilling at man er flyktning hvis man befinner seg utenfor det landet man er borger av på grunn av sin religion og hvis man på grunn av frykt er uvillig til å påberope seg dette landets beskyttelse. Dermed skulle en iraner som har konvertert fra islam til kristendommen oppfylle betingelsene for flyktningestatus i Norge. Ettersom jeg ikke tror at Norge bevisst bryter avtaler og konvensjoner man har tiltrådt og ratifisert, må tilbakesendelsen skyldes at man ikke tror på asylsøkernes konvertering. Men hvem bestemmer at jeg har en tro? Og at den er god nok? I siste instans er det vel et forhold mellom Gud og meg. Men i den daglidagse sammenheng er det vel ikke så vanskelig å bli enige om at sannsynligheten for at en prest kan vurdere mitt Gudsforhold er større enn sannsynligheten for at en jurist eller statsviter kan foreta den vurderingen. Iraner-saken er et interessant eksempel når vi snakker om religion og menneskerettigheter fordi det handler om en grenseoppgang i forholdet til hvem som har kompetanse i religiøse spørsmål og
hvordan konflikter kan løses uten brudd på internasjonale avtaler og forpliktelser og uten å undergrave tilliten til myndighetene. Jeg er ikke naiv og vet godt at mange mennesker som påberoper seg å være flyktninger og hevder at de er troende av forskjellig slag, ikke nødvendigvis er det. Det oppstår imidlertid en tillitskrise mellom stat og religion, når religiøse leder opplever at de ikke bare unntaksvis, men som en regel ikke blir tatt på alvor når de går god for en persons ærlige overbevisning. Tillitskrisen forsterkes når avslaget i følge media av og til gis en begrunnelse som viser at saksbehandleren har et fjernt forhold til tro, f.eks. når det sies at man kan leve greit hvis man bare ikke praktiserer sin tro veldig synlig. En troende vil spørre hva slags tro det er som ikke syns? Det er behov for en grenseoppgang i spørsmålet om religiøs kompetanse. Hvor går grensen mellom den statlige og den religiøse sfære og hvem definerer den? Dette er ikke en statisk grense. Men hvis det oppstår tvil om statens beslutninger tas på et tilstrekkelig informert grunnlag, vil avgjørelsene oppleves som en inngripen i den religiøse sfære og et overgrep mot religionsfrihetsprinsippet. Prosessene må derfor bli mer åpne. Hvis ikke står myndighetene i fare for ikke bare å miste tillit i religiøse kretser i Norge, men også undrgrave vår troverdighet internasjonalt og dermed redusere Norges mulighet til engasjement i kampen for minoriteters rettigheter. Det er ikke troverdig å sende religiøse minoriteter tilbake og samtidig kritisere myndighetene for forfølgelse og diskriminering. Religionsfrihet og toleranse er to begreper som går hånd i hånd. Begge er honnørord. De klinger godt sammen og finnes i uttallige internasjonale dokumenter. Da Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt i desember 1948, var referansen til religionsfrihet ikke så vanskelig å få på plass. Det kan vel skyldes at når vi snakker om religionsfrihet, er det få som vil gå mot prinsippet, men mange vil ha sterke meninger om hvordan det skal praktiseres. Det er blitt sagt at det er med frihet som med skatt. Hva som teller er netto frihet etter fradrag av pålagte begrensninger, ikke den forgylte brutto friheten som holdes frem i festtaler. Toleranse betyr dessverre altfor ofte at hvis du passer på ikke å si, skrive eller gjøre noe som utfordrer myndighetene, lar myndighetene deg være i fred. Toleranse misbrukes i mange samfunn som et instrument for undertrykkelse, ikke nødvendigvis brutal, men for å usynliggjøre dem og det som måtte være utfordrende. Dette kan bl. a. gi seg utslag i en restriktiv godkjenningspolitikk for religiøse samfunn. I de tidligere sovjetrepublikkene har den russisk-ortodokse kirke fortsatt en særstilling blant kristne kirker, mens nye, protestantiske samfunn nektes registrering og dermed bryter loven med sine aktiviteter. Mange minoriteter møter krav om usynlighet. I et innlegg i Vårt Land for 3. februar skriver stortingsrepresentant Bent Høie under overskriften Troen må synes i samfunnet, bl.a. (j)eg vil ikke at det liberale prinsipp om religion som en privatsak skal bli statens prinsipp, og dermed undertrykking overfor dem som tar religion mest alvorlig. Bare hvis vi tar denne debatten på alvor her hjemme, kan vi forvente å bli tatt på alvor når vi deltar i debatt om religionens plass i andre land.
Den andre siden av debatten om religion og menneskerettigheter er spørsmålet om hvor langt myndighetene kan gå i å påtvinge borgerne det som er godt for dem. Dette gjelder både i Norge og i forhold til vårt engasjement internasjonalt. Hva er så viktig og grunnleggende fra et menneskrettighetssynspunkt at vi ikke kan fravike det? Kan vi påstå at Menneskerettighetserklæringen er universell, og hvis den er det, hvilke konsekvenser får det også i forhold til nasjonal lovgivning? Menneskerettighetserklæringen av 1948 er den første som understreker individets rettigheter. Etter første verdenskrig hadde det vært gjort forsøk på å fastsette kollektive rettighter for minoritetsgrupper. Men Menneskerettighetserklæringen representerer noe fundamentalt nytt. Selvidentifisering er blitt et grunnleggende prinsipp. Jeg har egen verdi som individ, ikke bare som tilhørende en gruppe. Dermed har jeg også rett til å definere meg ut av den gruppen jeg tradisjonelt skulle tilhøre. Få i denne salen vil protestere mot individets rett til å skifte religion. Men er vi like villige til å akseptere at noen religioner har egne regler som ikke faller sammen med storsamfunnets, som f.eks. omskjæring av guttebarn. Et eksempel på utfordringer i denne sammenheng kan også være alles rett til arbeid. Hva med kvinnelige prester i den katolske kirke? Og skal homofile som lever i parforhold ha rett til arbeid i kirkesamfunn som mener dette er galt? Her møtes to rettigheter: min rett som samfunnsborger til ikke å diskrimineres mot i arbeidslivet og spesielle gruppers rett til å forsvare sin tro og sine verdier. Det kan ikke herske tvil om at kvinner og homofile har krav på beskyttelse mot diskriminering i samfunnet. Et statlig pålegg om ansettelsespraksis i religiøse institusjoner vil imidlertid være et brudd på prinsippet om religionsfrihet så lenge kvinner og homofile har andre muligheter til arbeid. Staten er ikke kirke og kirken er heller ikke stat. Minoriteter av alle slag må finne seg i at de lever i et storsamfunn hvor deres verdier ikke nødvendigvis er de som gjelder. Men majoriteten har også en grunnleggende plikt til å respektere minoriteten Etter at Menneskerettighetserkæringen ble vedtatt, er det kommet en rekke konvensjoner og institusjoner som skal styrke og sikre gjennomføringen av disse rettighetene. Det har imidlertid vist seg at det er vanskelig å bli enige om hvilket praktisk innhold prinsippene skal gis. Arbeidet med å få vedtatt FNs Erklæring om fjerning av alle former for intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro av 1981, er et eksempel på dette. Mens MR-erklæringen av 1948 slår fast retten til å skifte religion, er det i erklæringen av 1981 ikke en gang en indirekte referanse til skifte av religion. Den kortvarige europeiske våren etter den kalde krigen, førte til at det på 90-tallet ble vedtatt en rekke erklæringer som understreket at intet land kan hevde at situasjonen for menneskerettigheter er et indre anliggende. Brudd på menneskerettigheter kan ikke forsvares ut fra kultur eller religion. Denne viljen til å la seg inspisere av internasjonale og overnasjonale organer, er ikke lenger så uttalt, heller ikke i tradisjonelle demokratier. Dette gjelder både i forhold til internasjonale domstoler og konvensjoner. Vi opplever at enkelte land enten vil trekke seg fra allerede vedtatte avtaler eller vegrer seg mot å inngå eller ratifisere nye.
Ikke minst har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg blitt gjenstand for kritikk. Stadig oftere er det blitt hevdet at domstolen trenger reform. Og med 140 000 ubehandlede saker i 2010 er det vel ikke så helt urimelig å gi dem rett som mener at det trengs. Domstolen hadde da fått hele 61.300 nye individuelle klager til behandling bare det året. Den positive siden av dette er at folk kjenner til domstolen og har håp om å få sin sak behandlet av en uhildet rett. Det finnes mange eksempler på at nasjonal lovgivning ikke tar hensyn til minoriteters og individers rettigheter, inkludert religiøse minoriteter. Det finnes enda flere eksempler på at rettsvesenet ikke fungerer slik det skal og at mennesker derfor opplever at de ikke blir rettferdig behandlet selvom lovene i utgangspunktet er greie nok. Det er derfor svært problematisk når fremtredende europeiske politikere mener at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i for sterk grad og unødig griper inn i nasjonale rettsprosesser. Overnasjonalitet er ikke uproblematisk. Det vet vi fra vår egen EU-debatt. Samtidig vet vi også hvor viktig det har vært å få på plass konvensjoner som sikrer individets rettigheter uavhengig av kultur, religion og politikk. Menneskerettighetserklæringen ble kjempet frem på bakgrunn av en verdenskrig. Det ville antagelig ikke ha vært mulig å få til noe tilsvarende uten denne alvorlige bakgrunnen. Senere erklæringer, konvensjoner og institusjoner er kommet på plass gjennom et møysommelig arbeid. Hvis man begynner å rokke ved disse erklæringene, kan de lett smuldre opp og vi blir henvist til kulturrelativisme og politisk opportunisme. I disse dager har Norge sin egen debatt om hvordan menneskerettighetene skal komme til uttrykk i Grunnloven. Det er ved å rettsliggjøre menneskerettigheter, ta dem ut av den politiske diskurs og heve dem over politiske stemninger, at de trygges. Grunnleggende menneskerettigheter er i så måte ikke demokratiske. De er en forutsetning for at demokratiet ikke skal bli et flertallsdiktatur. I en tid med økende nasjonalisme, hvor forholdet mellom etnisitet og stat blir understreket stadig oftere, hvor religion både brukes som nasjonsbygging, og som grunnlag for diskriminering og ekskludering, er det dessverre ikke tilstrekkelig garanti i nasjonal lovgivning. Fortsatt mangler mange land et reelt demokrati og også i land med frie valg er det en hårfin grense mellom demokrati og flertallsdiktatur. Derfor trenger vi fortsatt mulighet til overnasjonal overvåking av nasjonal lovgivning og nasjonal gjennomføring av menneskerettighetene. Når Norge vegrer seg mot å ta internasjonale konvensjoner inn i nasjonal lovgivning og når vi avviser Flyktningehøykommissærens kritikk av norsk asylpolitikk med argumentet om at vi i Norge ikke kan være bundet av alt FN finner på, undergraver vi ikke bare norsk rettssikkerhet, men også vår mulighet til å kjempe for menneskerettigheter internasjonalt. Det er bare ved å la oss selv bli kontrollert av overnasjonale organer at vi også kan stille andre land til ansvar gjennom de samme organer og institusjoner. Ånden fra 1990-årene om menneskerettighetenes overnasjonale gyldighet, må holdes ved like. Hvis vi skal ta opp kampen for menneskerettigheter ute, må vi være villige til å ta en åpen debatt om hva dette betyr i vårt eget samfunn. La meg oppsummere dette i tre punkter:
1. Vi må holde fast ved Menneskerettighetserkæringen av 1948 og kjempe mot at den undergraves nasjonalt og internasjonalt. 2. I arbeidet med å fremme sosiale og økonomiske rettigheter som gjelder hele samfunnet, må vi også ta hensyn til og verne om individets, herunder minoriteters, rettigheter. 3. Beslutninger som kan oppfattes å virke begrensende på individets frihet, herunder menneskers rett til fri religionsutøvelse, må fattes i full åpenhet og kunne være gjenstand for nasjonal og overnasjonal prøving. De menneskerettighetene vi har kjempet frem er truet fra mange hold i dag, enten det brukes religiøse, kulturelle eller politiske argumenter. Respekten for det enkelte individs rettigheter er grunnleggende. Bare ut i fra en slik respekt kan myndighetene også fremme kollektive rettigheter.