Postinkassasjon Postverket som pengeinnkrever! Det fine med frimerkesamling er alle de utallige mulighetene man har: Man kan ha frimerkene i fokus enten som generalsamler eller som spesialist innenfor et snevert område eller man kan f.eks. ha stemplene i fokus. Et annet alternativ er å samle på frimerker, forsendelser og blanketter som er benyttet i en postal tjeneste, f.eks. rekommanderte eller verdipostforsendelser. Samlerglede og nysgjerrighet er kanskje de egenskapene som er viktigst for oss frimerkesamlere (i tillegg til jaktinstinket: jakten på nye objekter for å innlemmes i samlingen, og gleden over å ha funnet noe nytt til samlingen!). Selv har jeg nylig hatt noen morsomme, interessante og lærerike dager på jakt etter informasjon om postinkassasjonstjenesten som Postverket utførte i nærmere 75 år. Og bakgrunnen for interessen: I julehelgen fikk jeg endelig tid til å gå i gjennom et par kasser med brever o.l. som jeg hadde hatt stående nedpakket i mange år. Der dukket det opp noen postinkassasjonsblanketter med påtrykt verditegn. Og dermed var nysgjerrigheten pirret. Når man, etter noen «timers» leting etter informasjon, har fått en relativt grei oversikt over et område, oppdager man ofte at området er mye større og mer omfattende enn man ante da man startet opp. Og: Jo mer man lærer om et området, jo mer gleder man seg over detaljene. Denne artikkelen er ikke ment å være utfyllende, men mer for å spore andre samlere til å få øynene opp for dette interessante samleområdet. Og om man, etter å ha lest artikkelen, ikke ønsker å starte opp ett nytt samleområde, så har man forhåpentlig lært noe nytt! Peer-Christian av Peer-Christian Ånensen Postverket har fra tidlige tider drevet med pengeformidling fra starten med formidling gjennom brevforsendelser (bankobrev/verdibrev), fra midten av 1800-tallet også med postanvisninger. Nytt var det da Postverket startet med inkassovirksomhet på begynnelsen av 1900-tallet. På Wien-kongressen i 1891 ble det vedtatt regler for postinkassasjon i internasjonal sammenheng. Hva er postinkassasjon? Postinkassasjon er betegnelsen for den virksomhet som Postverket gjør, når de etter bemyndigelse fra en fordringshaver, foreviser hans fordringer for vedkommende skyldner og i tilfelle mottar betaling, som derpå tilstiles fordringshaveren. Ved kgl. res. av 25. januar 1908 ble det vedtatt at Postverket Gjenstand for inkassasjon er kvitteringer, regninger, anvisninger, veksler og i alminnelighet alle handelskrav og fordringer som er betalbare uten omkostninger. Det ble utrykkelig angitt at rente- og utbyttekuponger og verdipapirer som var uttrukket til innfrielse, var utelukket fra inkassasjon. Ordningen En fordringshaver som ønsket å inkassere fordringen gjennom Postverket, måtte selv sende fordringen direkte til det poststed som skulle innkassere pengene. Fordringen(e) måtte legges i konvolutt bl. nr. 98 og sendes rekommandert. I Postreglementet finnes detaljerte regler for hvordan de ulike blankettene skulle fylles ut, hvordan innkasseringen av pengene skulle skje, osv. Fordringene skulle forevises skyldneren på forfallsdagen (hvis skulle starte med innenriks postinkassasjon denne var angitt), ellers snarest f.o.m. 1. april 1908. De mulig og senest innen 24 timer norske bestemmelsene var i all etter mottakelsen. Det var forutsetningen vesentlighet overensstemmende at regningenes fore- med de for internasjonale inkassasjoner visning for skyldneren ble utført gjeldende. Innenriks av postbudene på deres vanlige måtte fordringen eller i tilfelle budrunder. I Sirku læremeldingen 1) fordringenes samlede beløp hvor inkassa sjonstjenesten anmeldes, ikke overstige kr 100,-. Inkassasjons anføres det at: gebyret ble satt til 20 øre pr. Postmestrene anmodes imidlertid fordring. om at drage omsorg for, at dette Postinkassasjon ble, fra starten, arbeide ikke bevirker forsinkelser bare besørget mellom post- i brevombæringen, saa ledes ved f. kontorer. Poståpnerier kunne bare eks. at lade budene først besørge delta i inkassasjonsvirksomheten forevisningen paa til bake veien etter spesiell bestemmelse av efter endt ombæring av de andre 10 Poststyret.
postsaker eller paa utgange, hvor brevmængden er liten.» Og dette var forståelig når man i reglementet leser at «Fordringene forevises for skyldnieren, eller om denne ikke treffes, for den person av hans kontorpersonale eller husstand som i hans fravær må antas å representere ham.» Hvis man ikke traff skyldneren eller noen representant for ham, ble det med første brevombæring sendt skriftlig medling (bl. nr. 233) om inkassasjonen ankomst. Betaling kunne skje til budet straks ved forevisningen mot utlevering av fordringspapirene. Ble dokumentene ikke betalt ved første forevisning, ble de bragt tilbake til poststedet, hvor de ble liggende i 7 dager. Ble fordringene ikke innløst ble de (alle original dokumentene) returnert fordringshaveren sammen med grunnen til at fordringene ikke var innkassert. Ble fordringen innløst, ble det gjort fradrag i det innkasserte beløpet for: a) inkassasjonsavgift, b) evt. stempelavgifter o.l. (ved innkassering av veksler), og c) alminnelig postanvisningsporto (beregnet etter innkassert totalbeløp med fradrag av de avgifter nevnt foran under a) og b). For restbeløpet ble det utferdiget en inkassasjonspost anvisning til fordringshaveren. Det skulle brukes vanlige blanketter, men øverst på forsiden skulle det skrives «Inkassasjon». Inkassasjonsgebyret var fra starten 20 øre pr. fordring. I forbindelse med at maksimumsbeløpet av innenrikske postinkassasjoner i én forsendelse hevet fra kr 100,- til kr 1000,- i august 1916 2), ble det forskjellige satser for inkassasjonsgebyret avhengig av fordringens størrelse: 20 øre for hver fordring inntil kr 100,-; 30 øre for hver fordring inntil kr 500,- 1) Cirkulære nr. 6/1908, datert 13. februar 1908 2) Kgl. res. av 23. juni 1916 annonsert i Cirkulære nr. 42/1916, datert 16. august 1916 3) Cirkulære nr. 9/1933, datert 20. mars 1933 Endringene i mai 1933 i bestemmelsen om postinkassasjon skapte en rekke nye muligheter for samlerobjekter. Takket være at endel av de returnerte, ikke innløste postinkassasjonsblankettene er tatt vare på, kan vi frimerkesamlere glede oss over interessante forsendelser. Den fargerike frankeringen på denne returnerte, ikke innløste postinkassasjonsblanketten fra 1937 vil pynte opp i enhver samling. Ved returen er frimerkene på inkassasjonspostanvisningen reglementert annullert, anvisningen er makulert med «et kryss» og på baksiden finner vi en melding (bl. 362) med årsak til tilbakesendingen («ikke innløst»). Portoen, 65 øre, består av inkassasjonsavgift 20 øre samt postanvisningsporto 45 øre (for beløp mellom 200 og 300 kroner). ; og 40 øre for hver fordring inntil kr 1000,-. Nye bestemmelser mai 1933 Med virkning fra 1. mai 1933 blir det ny ordning av inkassa sjonstjenesten 3). Reglene ble forenklet, inkassasjonsavgiften redusert, poståpneriene kunne også delta i tjenesten, samt at beløpsgrensen ble hevet. Disse endringene gjorde at antall postinkassasjonssaker økte kraftig (se tabell) Fordringshaveren måtte, som tidligere, selv sende fordringene direkte til det poststed som skulle innkassere pengene. Fordringene måtte legges i konvolutt bl. nr. 352. Nytt var at man nå kunne velge om de skulle sendes som alminnelig eller rekommandert brev. Ble de sendt som alminnelig brev, trengte man ikke frankere forsendelsen. Ble fordringene sendt rekommandert, måtte man for dette betale vanlig porto og rekommanda sjonsavgift. Nytt var også at for hver fordring som ble sendt til inkassasjon, skulle utfylles en blankett, bl. nr. 351. På den del av blanketten Antall postinkassasjoner derav År Mottatt ikke innløste 1908 6.115 2.365 1909 6.320? 1910 5.035 1.408 1915 3.807 1.007 1920 905 157 1925 2.345 325 1930 35.802 5.298 1935 277.400 65.400 1940 803.000 176.000 1945 800.000 81.000 1946 1.433.000 146.000 1947 1.921.000 212.000 1948 2.405.000 259.000 1949 2.828.000 312.000 1950 3.149.000 361.000 1955 4.991.000 756.000 1960 5.414.000 962.000 1965 5.075.000 1.116.000 1966 5.039.000 1.162.000 1967 4.683.000 1.134.000 1968 4.189.000 1.062.000 1969 3.765.000 938.000 1970 3.312.000 879.000 1971 3.021.000 813.000 1972 2.408.000 697.000 1973 2.033.000 608.000 1974 1.710.000 500.500 1975 1.276.000 369.000 1976 929.000 265.000 1977 702.000 206.000 1978 551.800 169.400 1979 395.000 54.000 1980 297.000 102.500 1981 199.000 69.200 1982 104.000 44.600 11
I forbindelse med omlegging av inkassasjonstjenesten i mai 1933 sender Postverket ut en adresseløs forsendelse til alle næringsdrivende for å reklamere for tjensten. Som en del av reklamen fulgte med en miniversjon av Postinkassasjonsblanketten. som utgjorde inkassasjonspostanvisningen skulle fordringshaveren sette på frimerker til dekning av anvisningsporto og inkassa sjonsavgift. Inkassasjonsavgiften ble satt til 20 øre fra 1. mai 1933. Inkassasjonsblanketten, bl. nr. 351, ble utgitt på både bokmål og nynorsk og ble solgt ved poststedene for 4 øre pr. stk. Ble fordringen innløst, ble frimerkene på inkassasjonspostanvisningen stemplet ved avsendelse til fordringshaveren. Ble fordringen ikke innløst, skulle frimerkene annulleres, og inkassasjonsblanketten sammen med fordrings papirene returnert fordringshaveren som postsak. Ved returnering skulle årsak til at fordringen ikke kunne innløses, angis samt at det skulle settes et kryss over forsiden på inkassasjonspostanvisningen. Andre viktige endringer fra 1. mai 1933 var at maksimumsbeløpet for hver fordring ble øket til kr 3.000,-. Skulle fordringen innkasseres eller inkassasjonsanvisningen utbetales ved et poståpneri var maksimumsbeløpet 500 kroner. Liggefristen ble samtidig forlenget til 14 dager. Ved Cirkulære nr. 3/1933, datert 10. februar 1934, gis det melding om at postinkassasjoner på beløp inntil kr 1000,- kan sendes fra alle poståpnerier som deltar i utvekslingen av postanvisninger på inntil 1000,- kroner. Fra 1. juli 1935 forhøyes maksimumsbeløpet for postinkassasjoner som skal innkasseres ved poståpnerier til 3.000,- kroner. I mars 1941 bestemmer Poststyret at maksimumsbeløpet for inkassasjonsanvisninger til poståpnerier skal være det samme som for alminnelige anvisninger til vedkommende poståpneri, likevel høyst 3.000 kroner. 4) Maksimumsbeløpene for både postkontorer og poståpnerier blir etterhvert forhøyet flere ganger ved avviklingen av inkassasjonstjenesten 1. januar 1983 var beløpet ubegrenset. Fra 1. april 1943 blir det mulig for fordringshaveren til å få innkassert beløp over kr 1000,- sendt ham pr. telegramanvisning. Ordningen med postinkassasjon i anvisningstjenesten opphørte fra 1. juli 1974. Etter den tid måtte kunder som ønsket å bruke postinkassasjonstjenesten ha egen postgirokonto. Postinkassasjon over postgiro Ved innføringen av postgiro fra 1. mai 1943 blir det muligheter for fordringshaverne til å få det innkrevde beløp innsatt på ens postgirokonto. For innsetting på postgirokonto skulle det (av fordringshaveren) fylles ut innbetalingskort (bl. 561 Inkassasjon over postgiro). Fordringshaveren måtte også frankere innbetalingskortet (porto 15 eller 25 øre avhengig av beløpet). Ved innkassering av beløpet oversendte poststedet innbetalingskortet til Postgirokontoret. 4) Cirkulære nr. 5/1941, datert 5. mars 1941 12
Postinkassasjonsavgift (i tillegg kommer postanvisningsporto eller porto for innbetalingskort) 1. april 1908 20 øre 19. aug. 1916C 20 øre for hver fordringer inntil kr 100,00 30 øre for hver fordringer inntil kr 500,00 40 øre for hver fordringer inntil kr 1000,00 1. mai 1933 20 øre 1. juli 1949 30 øre 1. januar 1956 40 øre 1. juli 1957 50 øre 1. januar 1967 75 øre 1. mars 1973 100 øre 1. april 1974 150 øre 1. mars 1975 250 øre 1. mars 1981 400 øre 1. mars 1982 700 øre 1. januar 1983 tjenesten opphører Her vises et lite knippe blanketter brukt i forbindelse med postinkassasjonstjenesten. Det finnes endel returnerte, ikke innløste postinkassasjoner på samlerhender, så slike er ikke uvanlige. På inkassasjonsinnbetalingskortene kan man finne mange fine frankeringer. En godbit i min samling er 1,15 kroners merket fra Urnes stavkirke (NK nr. 621). Dette frimerket ble utgitt for å dekke avgiften for inkassasjoner over postgiro (75 øre inkassasjonsavgift + 40 øre for postgiroinnbetalingskort). Som singelfrankering er det sjeldent å se. Normalt ser man merket i kombinasjon med andre frimerker. Også blanketter uten frimerker er interessante for å dokumentere en postal tjeneste. 13
I november 1949 meldes det i Sirkulære at Postgirokontoet i fremtiden vil sende ut en ny type inkassasjonsblanketter (bl. 561 og 561b). Den nye typen avvek fra de gamle vesentlig på flg. punkter: Blanketten var en del bredere enn de gamle, inkassasjonsnummeret settes på høyre side a blanketten istedenfor på venstre side, det er avmerket plass på kvitteringsdelen for postmannens signatur samt at den tidligere betenelsen «Meldeseddel om postinkassasjon» er forandret til «Varsel om postinkassasjon til». I Sirkulære i oktober 1963 kunngjøres det at «Det er avgjort at namnet «Varsel» skal endrast til «Melding» og uttrykket «Andre varsel» skal endrast til «Duplikatmelding». Blankettane og reglementet vil bli retta ved nytrykk.» Det blir samtidig gjort andre endringer i oppsettet bl. blir størrelsen på merkeklisjéen gjort litt mindre (måler nå 25x25 mm mot tidligere 29x28 mm). Postinkassasjon over postgiro-blanketter Eksempler på bl. 561 med påtrykt frankeringsmerke. Øverst sees «Kvitteringsdelen» av blankettene brukt fra 1943-1949/50. I midten vises blankett-typen som ble brukt fra november 1949 til begynnelsen av 1960-tallet. Blankettene som ble tatt i bruk i oktober 1963 har samme størrelse på frankeringsmerke som nedre illustrasjon, men Postgiro-logoen er av den gamle typen (dvs. som på illustrasjonen i midten, men i mindre størrelse). Det er usikkert når den nye Postgiro-logoen ble tatt i bruk, men antagelig rundt 1969/70. Allerede ved starten av postgirotjenesten i mai 1943 kunne kontohavere få påtrykt kontonummer, navn og adresse på bl. 561 og 561b. Blankettene måtte imidlertid frankeres med frimerker på vanlig måte (som andre innbetalingskort). Dette var jo ikke særlig rasjonelt, så i mars 1946 blir det åpnet for at frankering av inkassasjoner over postgiro kunne skje samtidig med påtrykningen av kontonummer, navn osv.: «Poststyret har samtykt i at kontohavere som får påtrykt kontonummer, navn og adresse på bl. 561 og 561b, også kan få avgjort portoen 35 eller 45 øre samtidig. Denne portoen blir krevd opp av Postgirokontoret.» 5) Disse blankettene ble påtrykt et frankeringsavtrykk for å markere at portoen var betalt. Det skulle ikke settes frimerker på disse kortene. Disse inkassasjonsinnbetalingskortene med påtrykt frankeringsavtrykk er interessante samlerobjekter. Endel samlere, spesielt i utlandet, regner de som helpost. Diskusjonen om de skal regnes som helpost eller ikke, har jeg ikke tenkt å ta her men får være til en annen gang. Det vises til tabell for oversikt over kjente (og mulige) variasjoner av frankeringsavtrykket. Bl. 561 består av 3 deler: Inkassasjonsinnbetalingskort (del 1), Kvittering for innløst postinkassasjon (del 2), og Meldeseddel om postinkassasjon (del 3). (teksten på de enkelte delene har endret seg litt over årene). De enkelte delene på bl. 561 var sammenhengende (brettet) langs langsiden på blankettene. På bl. nr. 561b var brettingen til siden. 1. juni 1966 blir det igangsatt en prøveordning som gir debitorer som ønsker det mulighet til å løse inn postinkassasjoner i postgiro- 5) Sirkulære nr. 8/1946, datert 26. mars 1946 6) Sirkulære nr. 41/1966, datert 2. desember 1966 14
Oversikt Inkassasjonsinnbetalingskort med påtrykt frankeringsmerke Nr. Dato Valør Merknad 1 mars 1946 35 øre (beløp inntil kr 10,-) 2 «45 øre (beløp over kr 10,-) 3 1. juli 1949 55 øre på 35 øre (overtrykk på nr. 1) 4 «55 øre på 45 øre (overtrykk på nr. 2) 5 «55 øre («Meldeseddel om...») 6 nov. 1949 55 øre (ny blankett «Varsel om...») 7 1. januar 1956 65 øre på 55 øre (overtrykk på nr. 6) 8 «65 øre 9 1. juli 1957 75 øre på 65 øre (overtrykk i rød farge på nr. 8) 10 «75 øre på 65 øre (overtrykk i grønn farge på nr. 8) 11 «75 øre 12 1. april 1959 85 øre på 75 øre (overtrykk på nr. 11) 13 «85 øre («merkeklisjé 29x28 mm) 14 okt. 1963 85 øre («merkeklisjé 25x25 mm) 15 1. januar 1967 115 øre på 85 øre (overtrykk på nr. 14) 16 «115 øre 17 1. mars 1973 140 øre på 115 øre (overtrykk I svart farge på nr. 16) 18 «140 øre 19 1. april 1974 200 øre på 140 øre (overtrykk på nr. 18) 20 «200 øre 21 1. mars 1975 310 øre på 200 øre (overtrykk på nr. 20) 22 «310 øre 23 1. mars 1981 500 øre på 310 øre (overtrykk på nr. 22) 24 «500 øre 25 1. mars 1982 800 øre på 500 øre (overtrykk på nr. 24) 26 «800 øre Hvis kontohavere brukte Inkassasjon over postgiroblanketter med påtrykt frankeringsmerke med «gammel» valør, måtte kontohaveren selv tilleggsfrankere blankettene slik at det ble korrekt porto. Dersom dette ikke ble gjort skulle poststedene sette inkassasjonene i porto på vanlig måte. Dette var ordningen til og med portoforhøyelsen 1. april 1959. Ved neste portoforhøyelse 1. januar 1967 blir dette endret og portodifferansen blir regulert (oppkrevd) av Postgirokontoret. Postkontorene får beskjed om at «desse blankettane skal derfor passere utan at ein ved poststadene krev opp nokon portodifferanse». 6) Tilsvarende melding gis ved senere portoforhøyelser. Numrene anført med kursiv skrift (nr. 1, 2, 3, 4, 5, 7, 11, 12, 16, 18, 20, 22, 24, og 26) er ikke kjent på samlerhender. Hvem kan bekrefte utgavene? Det er usikker om både nr. 3 og 4 eksisterer. I Sirkulære nr. 12/1949, datert 28. mai 1949, er anført «Inkassoblanketter med portopåtrykk vil bli levert med den nye portosatsen 55 øre som overtrykk på de gamle blankettene». I Sirkulære nr. 30/1949, datert 7. november 1949, meldes det om at «Postgirokontoret sender om kort tid ut en ny type inkassasjonsblanketter» dvs. nr. 6 anført i oversikten. Det er usikkert om nr. 5 ble utsendt/(eksisterer) eller om det, fra portoforhøyelsen 1. juli 1949 inntil den nye typen (nr. 6) ble utsendt i november/desember 1949, bare ble utsendt blanketter med provisorisk overtrykk av ny verdi på 35 øre og/eller 45 øres blanketter. Det er usikkert om nr. 15, 19, 21, 23 og 25 eksisterer. Ved hver portoforhøyelse inntil 1959 ble det annonsert i Sirkulære om at beholdningen av gamle blanketter ville bli overtrykt med ny verdi. Provisorien 140 øre på 115 øre (nr. 17) ble ikke annonsert i Sirkulære, men er kjent på samlerhender. Av denne grunn har jeg anført de forskjellige provisoriene som teoretisk kan finnes for alle utgavene etter 1959. tjenesten ved at de ble belastet debitors postgirokonto. Hvis debitor ønsket denne ordningen skulle han påføre varselseddelen ordre om at postinkassasjonen skulle belastes hans postgirokonto. Prøveordningen omfattet bare 1., 2. og 3. postdistrikt. Prøveordningen falt positivt ut og fra 1. april 1967 ble ordningen utvidet til å gjelde hele landet. Postinkassasjonstjenesten opphører Ordningen med postinkassasjon ble utover på 1970-tallet mindre og mindre benyttet (nedgangen ble nok ytterligere forsterket i takt med de kraftig stigende avgiftene). I desember 1981 kunngjøres det i Sirkulære om at tjenesten med postinkassasjoner opphører fra 1. januar 1983. Det ble samtidig kunngjort at etter 1. juli 1982 kunne kundene ikke lenger rekvirere nye postinkassasjonsblanketter fra Postgirokontoret eller fra postkontorene. Kilder: - Sirkulære fra Poststyrelsen (årganger) - Postreglementet 1927: Kap. IX Særskilt om postinkassasjon - Brofos, Frederick A.: Some Little-Known Norwegian Postal Stationery; The Posthorn vol. 41, No. 2 (May 1984) s. 128-130 - Brofos, Frederick A.: Ukjent norsk helpost; Frimerker som Hobby nr. 4/1984 s. 8 - Løhre, Arvid: Påtrykte verditegn; Frimerker som Hobby nr. 1/1985 s. 33 - Norgeskatalogen 2008 - Egen samling 15