program for foreldreveiledning BUF00039 Små barns sorg Informasjon og veiledning til foreldre og andre voksne Atle Dyregrov
program for foreldreveiledning Dette temaheftet inngår i en serie av materiell i forbindelse med foreldreveiledningsprogrammet. Heftet er utgitt av Barne-, ungdomsog familiedirektoratet. Se siste side for øvrig materiell. November 2006 Revidert utgave Forfatteren står ansvarlig for innholdet. For bestilling og kjøp av materiell, se: www.bufetat.no/foreldreveiledning/ Bestillingsnummer: BUF00039 Symbolet for foreldreveiledningen er stilisert etter en gammel helleristning fra boken «Helleristningene i Alta» av Knut Helskog. Design: Virtual Garden Design Foto: Kai Myhre Trykk: www.kursiv.no 2010 2
FORORD Foreldre er eksperter på sine egne barn. Det å ha barn gir oss mange gleder og positive opplevelser, men også mange utfordringer som det kan være godt å drøfte med andre. Ett av målene med «Program for foreldreveiledning» er at foreldre skal kunne møtes for å utveksle erfaringer og ta opp spørsmål som gjelder barneoppdragelse. Temaene på disse møtene er mangfoldige, og det er foreldrene som bestemmer dagsorden. Vi har fått anerkjente fagfolk til å lage bøker, temahefter og videoer/dvd er. Vi håper materiellet kan være til inspirasjon og bli utgangspunkt for samtaler både på helsestasjoner, i barnehager og på skoler. Dette heftet er først og fremst skrevet for foreldre, men vi tror at også fagfolk vil ha nytte av heftet i møtet med foreldre. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 3
4
Innhold Forord 5 1. Hva er sorg? 7 Hva forstår små barn av døden? 8 Hvordan reagerer små barn på tap? 10 Vanlige etterreaksjoner 10 Reaksjoner over lang tid 15 Foreldrereaksjoner 16 2. Hva kan gjøres for å hjelpe barn etter et tap? 17 3. Barns deltagelse i ritualer 21 Deltagelse under syning av den døde 22 Etter syningen 24 Når skal barn ikke være med? 25 Hva hvis barnet ikke vil? 25 Hva hvis foreldre ikke vil? 25 Bør små barn delta i slike ritualer? 26 Begravelsen, minnesamværet og senere ritualer 26 Markering og hjelp i barnehagen 27 Oppfølging i barnehagen 28 4. Hvordan bearbeider barn over tid det som har skjedd? 29 La barnet oppsøke konkrete minner 30 La barnet stille spørsmål 30 Lek hjelper barn til å forstå bedre 30 Barn kan beskytte de voksne 32 Gi nærhet og fysisk kontakt 32 5. Støtte til barnet over tid 33 Foreldrerådgivning 34 6. Sammenfatning av råd til foreldre 37 7. Spesifikke råd 41 Avslutning 43 Litteraturliste 44 Litteratur for barn 45 5
6
Hva er sorg? kapittel 1 Barn kan oppleve mange forskjellige typer tap. De kan miste mor, far, søster eller bror ved dødsfall, eller de kan tape daglig kontakt med en eller flere kjære gjennom skilsmisse, fosterhjemsplassering eller adopsjon. Det vanligste tapet barn opplever, er imidlertid når bestemor eller bestefar dør, et tap som kan være svært smertefullt fordi disse personene ofte har viktige oppgaver i barnas hverdag. Men barn kan også oppleve tap om en venn blir syk eller dør, om de selv eller noen de er glad i flytter langt bort, eller et kjæledyr dør. Alle disse tapene kan utløse sorg hos barn. 7
kapittel 1Hva er sorg? Noen barn tas bort fra foreldre som ikke er i stand til å ha omsorg for dem, mens andre barn på grunn av sykdom eller skade må amputere eller mister førlighet i en legemsdel, med det savn og sorg dette kan medføre. Vi skal ikke gå mange tiår tilbake før man betvilte om barn kunne sørge; spesielt ble det stilt spørsmål ved om små barn kunne sørge. Dette er heldigvis et tilbakelagt stadium, og nå spør vi oss hvordan barnet sørger, og hvordan vi som voksne kan forstå barnas sorg. Dette heftet omhandler først og fremst barns sorg etter at noen de er glad i er død. Mange av de reaksjonene som beskrives og de tiltak som foreslås, vil likevel være nyttige også hvis barnet har sorg som er utløst av andre tap enn dødsfall. Hva forstår små barn av døden? Med små barn tenkes det her på barn fra de er nyfødt fram til de begynner på skolen. Hvordan barn forstår, vil være svært forskjellig hos helt små barn og de som er klare for skolegangen. For å forstå døden må et barn ha utviklet begreper som setter det i stand til å fatte hva som skjer når noen dør. Barn mellom to og to og et halvt år har bare liten forståelse for hva døden er, og barn under to år er for små til i det hele tatt å fatte dette. Små barn vil sjelden forstå døden slik en voksen vil gjøre det, men nærmere skolealder begynner de å skjønne mer av det som har skjedd. Mellom fire og seks år begynner barnet gradvis å få en biologisk mer enn en psykologisk forståelse av hva liv er; at livet forutsetter at kroppens organer fungerer. Mens mindre barn tror lungene finns for at vi skal kunne snakke, og hjertet for at vi skal kunne være glad i noen, vil barn som nærmer seg skolealder forstå at kroppens organer har som felles oppgave å opprettholde «livet». Denne biologiske forståelsen er en forutsetning for å skjønne at dersom noen av organene svikter eller blir ødelagt, dør vi. Utviklingen av en biologisk forståelse av kroppen og den tankemessige modningen som skjer i denne perioden, gjør at barnet kan forstå liv og død på en mer avansert måte enn tidligere. Barn strever med å forstå at døden er universell. De skal skjønne at alt liv en gang må dø, inkludert dem selv. I tillegg skal de skjønne at døden er endelig, at den som er død, ikke kan vende tilbake. Barnet skal forstå at alle livsfunksjoner opphører, slik at den døde ikke lenger kan puste, spise, gå eller leke, og at han/hun heller ikke kan tenke, føle eller drømme. Barnet må også forstå årsakene til at vi dør. De må lære å skille «magiske» årsaker, for eksempel at det å ønske at noen skulle dø, kan føre til dødsfallet, fra det som er virkelige årsaker. Barnet vil gradvis forstå at det ikke bare er ytre hendelser, som for eksempel at noen skytes, som forårsaker dødsfall, men at det også kan skyldes sykdom eller alderdom. Førskolebarnet har lettere for å tenke seg at et dødsfall skyldes ulykker og våpen, enn alderdom og sykdom. På lignende vis kan tap gjennom skilsmisse knyttes til krangel og konflikter mer enn til de voksnes misnøye med parforholdet. Mange små barn vil gjennom sine spørsmål og kommentarer vise at de ikke har utviklet en dypere forståelse av hva døden er: «Etter sommerferien kommer vel pappa tilbake?» «Mamma har vært så lenge borte. Når kommer hun?» Det er lett å tro at dette bare dreier seg om barnets manglende kapasitet for å forstå, og vi glemmer at barnet sjelden har levd lenge nok til å få egne erfaringer med døden som tillater det å bygge opp en innsikt. Med sin konkrete forståelse av det som skjer, kan barnet kreve å få gå på besøk til den døde der vedkommende nå er, eller fastholde at den døde kommer tilbake slik det har erfart når noen har dradd på jobb eller vært borte noen dager. Barn har vansker med å forstå at døden er endelig. De er vant til at ting gjentar seg, at de står opp om morgenen, går i barnehagen, kommer hjem, og at neste dag skjer alt på ny. Alt gjentar seg, og hvorfor skulle ikke da den som er borte, komme tilbake? Gradvis blir tidsoppfatningen mer som voksnes, med en linje fra fortid, gjennom nåtid til framtid. De helt små barnas forståelse (under tre år) kan vi støtte gjennom enkle utsagn som bekrefter det barnet opplever, som fraværet av en som vanligvis er der i hverdagen: «Pappa død, pappa borte. Pappa død, pappa borte. Mamma er her.» Gradvis, etter som barnet ser at den døde ikke kommer tilbake, vil det forstå at døden er noe endelig. Barnets manglende forståelse av at alle kroppsfunksjoner er opphørt, vises gjennom spørsmål som: «Hvem gir ham mat nede i graven?» «Hvem klipper håret til Grete nå?» Noen barn har bare hørt om at dødsfall skjer på voldelig 8
Hva er sorg? kapittel 1 vis, enten de har sett dette på TV eller hørt det fra venner i barnehagen, og deres årsaksforståelse er deretter: «Hvem skjøt ham?» kan femåringen spørre når kameraten forteller at bestefar er død. Barn under to år vil kunne merke fraværet av en som har pleid å være der, og kan gå til sengen, peke og si «Ba» eller «mama», eller peke på et bilde og spørre «henne?». Treåringen kan noen ganger formulere spørsmål og kommentarer som viser at de har en mer utviklet forståelse av døden enn voksne aner: Lise satt sammen med lekevenninnen (begge mellom tre og fire år) og snakket om hvor urettferdig det var at noen som var unge, døde før de som var gamle. Selv om barn ned mot to år vanligvis vil ha liten forståelse for døden, finnes det enkelte barn som tidlig skjønner mye: En mor med en jente på rundt to år fortalte at jenta, som allerede snakket relativt godt, stilte henne spørsmål om fars selvmord som var langt foran alderen. Hun hadde snakket med helsepersonell, som alle sa det samme: Hun er for liten til å skjønne døden. Jeg var av samme formening da mor frittet ut min mening etter en forelesning jeg holdt om barn og døden. Da hun et halvt år senere ringte og fortalte hvordan jenta, som da var to år, spurte om hvorfor pappa hadde gjort dette og andre avanserte spørsmål for hennes alder, ba jeg henne svare barnet ut fra de spørsmål hun stilte. Var hun gammel nok til å stille så direkte og relevante spørsmål, forsto hun mye mer enn noen av oss skjønte og var stor nok til å bli møtt og bekreftet på det nivået hun var. En fireåring som blir skikkelig informert og får anledning til å stille spørsmål, kan forstå mye av hva døden innebærer: Stian mistet sin beste kamerat i en ulykke. Han skjønte ikke hva som hadde hendt, og spurte stadig om når kameraten kom tilbake. Etter at han var med på syningen og så kameraten i kisten, satt han i bilen hjem og sa: «Nå kan vi aldri mer leke i sandkassen sammen. Nå kan vi aldri huske sammen mer.» Det konkrete møtet med døden gjør at gutten tar et raskt sprang framover i forståelse av hva døden innebærer, og er i stand til å formulere dette gjennom sine egne ord. En del ganger er det barnets manglende erfaringer, eller de konklusjonene de trekker ut fra begrensede erfaringer, som setter begrensninger for forståelsen deres eller som kan få voksne til å trekke på smilebåndet i sorgens stund: En gutt på fire følger nøye med når morfaren skal begraves. Familien står samlet rundt graven, og presten sier ordene «Av jord er du kommet til jord skal du bli» og bruker sin lille spade og spar litt jord ned på kisten. Gutten ser på den store haugen med jord ved siden av graven, ser på mor og på presten før han sier: «Dette kommer til å ta lang tid.» Utover i førskolealderen, og spesielt i tidlig skolealder, utvikler barna gradvis en forståelse av at døden er ugjenkallelig, og at alle livsfunksjoner opphører. Etter hvert forstår de også at døden er uunngåelig og at alle, inkludert dem selv, en gang skal dø. Barn som har mistet en kjær person, har større forståelse for ulike sider ved døden enn deres jevnaldrende som ikke har opplevd et slikt tap. Iblant kan egenopplevelsen gi angst som hindrer forståelsen, fordi mye av den mentale kapasiteten «låses fast» i å passe på for nye farer. Svært ofte har barna tatt inn mer enn voksne forstår: Treårige Cecilie mistet storebroren i en ulykke. Foreldrene forteller med henne til stede at hun ikke er blitt fortalt hva som har skjedd. Mens de voksne snakker, lager hun en tegning med detaljer fra ulykken som viser at hun må ha hørt hva som skjedde. Hun har hatt lange ører for det de voksne har fortalt til andre, enten det var til dem som kom på besøk eller det hun har overhørt av telefonsamtaler. Når foreldrene ser tegningen, er det ikke vanskelig for dem å forstå at de må bruke mer tid på å snakke direkte med Cecilie. I førskolealderen utvides barns forståelse av døden gjennom de konkrete holdepunktene de får gjennom informasjon og fakta fra foreldre og andre voksne, som å se i fotoalbum, på videofilm, eller ved å gå på gravstedet osv. Et barn som opplever tap når det er tre år, kan forstå dette tapet på en annen måte når det er blitt seks og et 9
kapittel 1Hva er sorg? halvt år. Barnet kan da vende tilbake til det som skjedde med spørsmål og kommentarer som viser at det har utviklet større innsikt i det som hendte, og det kan søke ny informasjon som kan hjelpe det til bedre å forstå det som hendte da det var yngre. Det er viktig at voksne lytter aktivt til barnet for å skjønne hva det forstår om døden, stille forsiktige spørsmål som hjelper til å forstå hva barnet eventuelt ikke skjønner, og å være sensitive for de temaene som kanskje ligger bak barnets spørsmål. Mange unnlater å fortelle og forklare førskolebarn om skilsmisse og tror at barna reagerer lite på denne hendelsen. Hvis barna fortsetter å leve i samme bolig som før, kan det være vanskelig for dem å fatte og forstå de forandringene de merker, og de blir lettere forvirret. Forklaring til barnet om at foreldrene ikke kommer til å leve sammen lengre, og beskjed om hvordan besøkene hos den som ikke lenger bor med barnet skal skje, hindrer forvirring. Hvordan reagerer små barn på tap? Umiddelbare reaksjoner Spennvidden i barns reaksjoner er svært stor. Når de får høre om at noen er død eller at foreldre skal skilles, kan reaksjonene variere fra ingen reaksjon i det hele tatt til sterke følelsesmessige uttrykk. Noen protesterer høylytt, de roper eller gråter eller vil sint slå løs på den av foreldrene som forteller hva som har skjedd. Andre vil tilsynelatende ikke oppfatte hva som sies, slik at foreldrene starter med å fortelle det på nytt fordi de tror at barnet ikke hørte hva som ble sagt. Førskolebarnets manglende reaksjon er ikke uvanlig, men er likevel nokså overraskende for mange voksne. Barnet kan bli fortalt hva som hendte, for like etterpå å spørre om det kan få lov til å gå ut og leke. En slik reaksjon kan avspeile at barnet umiddelbart skyver unna tankene på det som har skjedd, slik at det kan ta det inn litt etter litt. Men det kan også avspeile at små barn sjelden er i stand til å fatte de langsiktige konsekvensene av det som har hendt før de gradvis forstår at den som er borte, ikke kommer tilbake. Hvis foreldrene skal skilles, kan småbarn få mulighet til å se det huset som pappa eller mamma skal bo i. Informasjon, besøk og forklaringer om de konkrete endringene som separasjonen eller skilsmissen medfører, bidrar til mer tankemessig ro for barnet. Noen barn kan bli så sterkt sjokkert av nyheten om at noen de er glad i er død eller døende, eller at de skal flytte, at de ikke greier å snakke og blir sittende som apatiske uten noen reaksjon. Noen førskolebarn som har vært til stede når mor eller far døde eller ble drept, er blitt sittende ved sengen eller på gjerningsstedet i lang tid uten å foreta seg noe, noen ganger tause i mange dager etterpå. Når beskjeden ikke medfører umiddelbare endringer i barnets hverdag, som for eksempel når en av foreldrene har fått diagnostisert en dødelig sykdom, eller foreldre skal skilles, behøver ikke barnet å vise særlige reaksjoner før det merker konkrete tegn på forandring i hjemmet, for eksempel at mamma ikke er der, eller ikke orker så mye som før. De umiddelbare reaksjonene kan altså variere fra protest, til gråt, sinne eller apati. Voksne gjør lurt i ikke å presse barnet til å reagere på en bestemt måte, men akseptere og bekrefte barnets reaksjon: «Jeg forstår at du er sint. Det er så dumt at dette har hendt. Mamma er også sint, men samtidig lei seg for at lillesøster er død.» «Det er rart at pappa ikke er her, og jeg vet at du som jeg kan vente at han skal komme hjem fra arbeid som vanlig, men det vil han ikke gjøre. Når han er død, er han borte for alltid, men inne i deg kan du alltid ha ham og se ham for deg slik som han var». Vanlige etterreaksjoner Vi kan dele etterreaksjonene inn i de reaksjonene som kommer de første dagene og ukene etter et dødsfall, og de som kan strekke seg over måneder og år. De reaksjonene som omtales, er normale reaksjoner på et dødsfall. Mange, men slett ikke alle barn har en eller flere av disse reaksjonene, og variasjonene i reaksjonstype, intensitet og varighet er store. Fordi mange barn først gradvis, gjennom fraværet av den de har mistet, opplever tapet, er det kanskje fraværet av reaksjoner i den første tiden som er vanligst. De minste trenger å få gjentatt at den døde er borte og ikke vil komme tilbake igjen. Slik skjønner de at tapet er virkelig. Blant vanlige reaksjoner er likevel: frykt og redsel, redsel for å bli skilt fra dem de er glad i (separasjonsangst) søvnforstyrrelser sinne og oppmerksomhetskrevende atferd 10
Hva er sorg? kapittel 1 tilbaketrekking og isolasjon tristhet, lengsel og savn skyldfølelser og selvbebreidelser lek knyttet til det inntrufne mer barnslig atferd plagsomme gjenopplevelser og fantasier tanker om mening Frykt, redsel og separasjonsangst Når noen i småbarnets nærhet dør eller blir borte, blir det redd for at dette også skal skje med andre. Det viser sin redsel gjennom at det konstant krever tilstedeværelse av foreldre eller gjenlevende foreldre: «Stian ble nesten desperat når han ikke kunne se oss. Han forlangte å ha døren åpen ut til gangen om kvelden når han la seg, ville alltid ha lyset på, og han ropte stadig etter oss for å forsikre seg om at vi var der.» Eksemplet er nokså typisk. Små barn viser sin redsel gjennom behovet for foreldrenes nærhet, samt et større behov for å ha fysisk kontakt med foreldrene, noe som en del foreldre oppfatter som klenging. De helt små barna søker i mindre grad vekk fra foreldrene når de utforsker omgivelsene, og kryper fort tilbake til mor eller far om noe uventet skjer. Slik separasjonsangst kan være svært slitsom for foreldre, og noen ganger trengs det konkrete råd fra helsestasjon eller psykolog for å vite hvordan den best kan dempes. En pappa som ble alene med en jente på fire år, forteller at hun vil ha oversikt over hvor han er til en hver tid. Han har merket at han må være svært nøye med å si hvor han er, og om kvelden før hun legger seg, må han gjenta hvor han er om hun skulle våkne. Han forteller også at det er mye lettere om hun går bort fra han, enn om han går bort fra henne. Hun trenger å ha full kontroll med sin trygghetsbase, pappaen, og ved hans sensitive og gradvise tilnærming får hun mer kontroll og tåler bedre økt avstand. Barna kan også tviholde på bamser, suttekluter o.l., som gir trygghet, og bli tydelig mer nervøse, sutrete, klengete eller få sinneanfall. Seks sjuåringene kan verbalt gi uttrykk for at de frykter at noe skal skje med foreldrene, men de kan også være redde for at noe skal skje med dem selv. Dette gjelder også en del mindre barn: Vegard var tre år da lillesøsteren døde plutselig, mindre enn et døgn etter at mor brakte henne til sykehus. Etter dette ville han ikke være nær mor, og det var bare far som fikk lov til å stelle ham. Han trodde at mor hadde skyld i søsterens død, siden det siste han så av søsteren var mor som hurtig forlot hjemmet med henne. Han var engstelig for at hun også skulle dra av gårde med ham slik at han aldri fikk komme tilbake. Først etter sensitiv hjelp fra sykehusets side, med informasjon til gutten om hvor viktig det var at mor hadde brakt søsteren til sykehuset, kunne guttens frykt dempes. Hvis det er en venn som dør, forstår barnet at også det selv kan dø, og det kan bli redd for sykdom eller ulykker. Vanligvis blir barn mer redde for å miste en av foreldrene, enn at noe skal skje med dem selv. Hvis spørsmålet «Kan jeg også dø?» kommer, må barnet få både forklaringer om døden og forsikringer om egen sikkerhet. Ikke sjelden vil foreldres død utløse redsel for hva som nå vil skje med barnet: «Hvem skal kjøpe mat til meg nå?» «Hvem skal ta seg av meg hvis du dør, pappa?» Slik eksistensiell frykt kan møtes med en beskrivelse av hva som kommer til å forandres eller forbli som før: «Selv om pappa er død, kommer vi til å bo her. Mamma henter deg i barnehagen hver dag og ordner med mat. Mamma kommer nok litt senere til barne hagen og henter deg enn pappa gjorde, for jeg må først bli ferdig på jobben. Jeg kommer litt etter fruktpausen.» Barn trenger informasjon, forsikringer, forståelse for sine reaksjoner og behov, og trygghet for at livet fortsetter noenlunde som før. 11
kapittel 1Hva er sorg? Søvnforstyrrelser Små barn reagerer ofte med søvnforstyrrelser i tiden etter tap. De vil ikke legge seg, og etter at de har lagt seg, er de svært urolige slik at det kan dra ut før de sovner. Behovet for å ha lyset på og døren åpen tyder på at det er engstelsen som ofte holder dem våkne, fordi tanker og fantasier lettere kommer inn i bevisstheten når det ikke er andre til stede og de ikke er i aktivitet og lek. De kan også våkne oftere om natten, rope ut eller gråte, ynke seg, eller snakke i søvne, sannsynligvis på grunn av vonde drømmer og mareritt. Dessverre hender det enda at voksne tyr til søvn som forklaring på et dødsfall: «Hun sover og vil ikke våkne igjen.» Slike forklaringer medfører at småbarn blir redde for å sove selv, i tillegg til at de vokter på foreldre som tar seg en lur på sofaen eller legger seg for å sove. De kan også tro at om de lager mye bråk, våkner mor eller far. Barna danner seg konkrete, skremmende fantasier på bakgrunn av foreldrenes enkle omskrivninger eller bilder av døden. Sinne og oppmerksomhetskrevende atferd Et barn kan kjenne et eksplosivt sinne over at noen det er glad i, blir borte. Dette er forvirrende og sterke følelser for småbarnet, og det kan selv bli fortvilet over sine reaksjoner, spesielt når det nærmer seg skolealder. Einar (seks år) mistet lillesøsteren i krybbedød. Han ble sint og uregjerlig og også stygg med andre barn i barnehagen. Etter at han hadde hatt et «sinneanfall», ble han lei seg for hva han hadde gjort. Råd fra skolepsykologen til mor om å håndtere sinnet vennlig og bestemt, og samtidig hjelpe ham med å sette ord på det han kjente, hjalp ham gradvis til å bygge opp mer kontroll over sinnet. Samtidig snakket mor om søsteren som var borte og at det ikke var farlig at mamma ofte var trist og lei seg. Barnet lar gjerne sinnet sitt gå ut over foreldrene eller andre nære personer, men sjelden kan det uttrykke seg så klart språklig som denne femåringen: «Det er din skyld. Hvis ikke du hadde dratt på sykehuset med babyen, så ville han ikke ha dødd.» Idet han sa dette, hamret han løs på mamma. Ikke sjelden kan barna bli vanskeligere å ha med å gjøre i barnehagen, ved at sinnet går ut over andre barn. Sensitive og forståelsesfulle voksne som till ater barn å reagere og som hjelper dem til å finne uttrykksmåter som ikke går ut over andre, kan være til stor hjelp i en slik situasjon. Noen ganger kan sinnet rettes mot søsken, slik at foreldre blir svært bekymret: 12
Hva er sorg? kapittel 1 En femåring som mistet faren sin, begynte å slå løs på sin nyfødte søster, slik at mor ble engstelig. Gutten tålte ikke all den oppmerksomheten som babyen fikk, spesielt når faren, som hadde tatt seg av ham mens mor stelte babyen, ikke var der lenger. Gjennom sin atferd maktet han å tiltrekke seg mors oppmerksomhet. Hun skaffet hjelp som kunne avlaste henne med babyen, slik at hun kunne bruke mer tid med gutten. Tilbaketrekking og isolasjon Enkelte småbarn trekker seg unna andre barn i kjølvannet av et tap, og blir mer alene i barnehage eller hjemmemiljø. Dette er reaksjoner som kanskje er mer vanlige hos større barn, men de kan også observeres hos mindre barn. Det kan tenkes at det i noen tilfeller reflekterer foreldrenes endrede humør og oppmerksomhet, som fører til at de ikke makter å stimulere barna sine på samme måte som før tapet. Hvis slike reaksjoner ses hos barnet, må voksne være oppmerksomme på at barnet kanskje kan slite med tanker og følelser det trenger hjelp fra voksne til å uttrykke. Som foreldre kan dere bidra til å motvirke isolasjon ved aktivt å involvere barnet i samvær med andre barn. Tristhet, lengsel og savn Småbarn vil sjelden vise sin sorg i form av mange tårer. Deres toleranse for sterke følelser er mindre enn voksnes, og de vil derfor forsøke å holde det som har skjedd på avstand. Barn har et kortere tristhetsspenn enn voksne, og vil vanligvis ikke være triste i lengre perioder. Det betyr ikke at de ikke fortsetter å tenke på den som er borte over lengre tid, eller kan savne og lengte etter ham eller henne. De kan fantasere om hvor den tapte er når virkeligheten ikke lenger tillater samvær. Det korte tristhetsspennet kan forlede voksne til å tro at barna ikke sørger så mye eller så dypt. Etter foreldres død kan barna undre seg over om gjenlevende foreldre også savner den som er død i like stor grad som dem selv: I etterkant av farens død sier en seksåring til moren sin : «Opp med en hånd den som synes det er trist.» Barn bygger bro i savnet ved å oppsøke steder der de var sammen med den døde, eller situasjoner og ting som de forbinder med den døde. De kan også oppnå nærhet og bygge bro i savnet gjennom å lukte på den dødes klær, se på bilder, video eller på ting de har fått fra den som er borte. Men barn forsvarer seg også mot tristheten ved å benekte det som skjedde i fantasien eller gjennom handlinger: «Nå går vi og besøker lillebror på sykehuset» eller «Er det mamma som ringer?». De eldste førskolebarna kan noen ganger oppleve det som om den døde er i rommet hos dem, selv om denne reaksjonen er vanligere blant større barn. Skyldfølelser og selvbebreidelser Små barn kan tro at ting som skjer, er et resultat av tanker de har gjort seg, ønsker de hadde, eller handlinger de har utført. Slik magisk tenkning gjør at de på irrasjonelt vis kan ta på seg ansvar for ting som skjer: Helen var sju år da moren hennes plutselig døde. I en samtale nærmere fire år etter blir hun spurt om hun husker omstendighetene rundt det som hendte. Da svarer hun: «Ja det husker jeg godt, og jeg husker at jeg trodde det var min skyld fordi jeg ikke hadde ryddet rommet mitt.» Hvis det er et søsken som dør, skal man være spesielt oppmerksom på selvbebreidelser, fordi søskensjalusi er nokså utbredt. Skyld kan også være reell skyld, for eksempel når et barn var medvirkende til det som hendte, som når en bilulykke oppstår fordi barnet forstyrrer bilføreren, eller når en seksåring lokker med seg sin fireårige bror ut på isen og fireåringen drukner. En kvinne søker hjelp i ung voksenalder og forteller at hun hele sitt liv har båret på skyldfølelse som hun har hatt helt siden hun som treåring ikke var hjemme den dagen lillesøsteren ble syk og døde. Hun har alltid bebreidet seg selv for at hun ikke var hjemme. «Hadde jeg vært der, ville det ikke skjedd», sier hun. Den irrasjonelle skyldfølelsen hadde aldri vært berørt av voksne og hadde fått lov å vokse seg sterk og plagsom. Lek knyttet til det inntrufne Små barn uttrykker ofte tanker om og reaksjoner på det som har hendt gjennom lek. I leken skaper de sammenheng mellom fortid og nåtid, og de tumler rundt med det som skjedde for å forstå det bedre. Gjennom leken kan 13
kapittel 1Hva er sorg? de også uttrykke ulike følelser. Hjemme og i barnehagen kan de leke at de dør, eller de kan leke begravelse og gjenoppstandelse. En gutt på sju år gravde ned en bie i en fyrstikkeske ved siden av søsterens grav med klar beskjed til foreldrene om ikke å grave den opp igjen. Etter noen måneder gravde han den opp igjen selv for å se hva som hadde skjedd. Gutten ville vite og forstå hva som skjer når vi er døde. Sett med voksnes øyne kan det virke som leken repeteres uten særlig variasjon, men akkurat som barns spørsmål om døden ofte gjentas på nytt med små variasjoner, kan leken ha variasjoner som gir barna økt innsikt. I leken kan barna gjennomgå, utforske og utprøve det som har hendt, forstå spesielt vanskelige øyeblikk, uttrykke ønsket om at de hadde kunnet gjøre noe for å hjelpe osv. De kan gjøre dette både i barnehagen og i hjemmet, for eksempel lek med biler som kolliderer etter at de har opplevd en bilulykke. Etter en flyulykke hvor en førskolelærer omkom, fortalte foreldrene på et foreldremøte at barna lekte ulykken hjemme. Flykrasj og begravelse var del av leken i en periode, og muliggjorde bearbeiding av hendelsen. Pussig nok lot barna være å leke disse lekene i barnehagen før personalet selv hadde fått bearbeidet hendelsen og var i stand til å «ta mot» leken. Ikke sjelden vil småbarna legge inn små rituelle markeringer som hjelper dem til å uttrykke ulike følelser. De trekker andre barn inn i leken, regisserer den og kan nærme seg det som hendte på en indirekte måte. Noen ganger, spesielt etter traumatiske dødsfall, får leken et tvangsmessig repetisjonspreg. Da varieres leken lite eller ikke i det hele tatt, faktisk reagerer barna om noen forsøker å endre på leken, og den gir ingen vedvarende demping av spenning. Etter skilsmisser kan førskolebarn søke etter små ting eller objekter som de så setter sammen i det uendelige, og leken demper åpenbart ikke den indre uroen eller spenningen. I slike tilfeller bør man søke profesjonell hjelp for å få råd om hvordan man kan støtte barnet best mulig. Mer barnslig atferd Barn kan ta et steg tilbake i sin utvikling. De kan begynne å væte sengen om natten eller tisse på seg om dagen, selv om de før tapet var blitt tørre. De kan bruke mer «babyspråk», sutte på tommelen, nekte å gjøre ting de hadde begynt å mestre (for eksempel kle på seg), kreve at voksne sitter ved sengen når de skal sove, osv. Vanligvis er slik atferd forbigående, og foreldre med litt tålmodighet vil se at den går over av seg selv. Plagsomme gjenopplevelser og fantasier Noen ganger er barn vitne til et dødsfall, slik at de tar inn sterke sanseinntrykk når dødsfallet skjer. Dette kan skje hvis et barn dør i hjemmet som følge av plutselig spedbarnsdød, astma eller lignende, om de overlever en ulykke der andre dør, eller hvis barnet er vitne til foreldres akutte sykdom, eller de finner mor eller far død etter sykdom, selvmord eller mord. Også forut for tap ved skilsmisse kan barn ta inn sterke inntrykk, for eksempel vold, truende atferd eller verbale trusler. I slike situasjoner tar barnet inn sterke sanseinntrykk som senere kan vende tilbake igjen i form av påtrengende minner og tanker. Hvis barnet ikke var til stede og får høre om hendelsen etterpå, kan det danne seg plagsomme fantasier om hva som hendte. Selv barn under to år kan ha sterke sensoriske minner, det vil si sanseinntrykk som lever videre i hukommelsen, og som senere kan bli gitt ord når barnet mestrer språk bedre. Ting i barnets hverdag kan minne det om tapet og sette i gang reaksjoner. Det kan reagere på en lukt som minner om pappa, eller det kan begynne å gråte når musikk som ble spilt i begravelsen lyder på radioen. Slike sorgstimuli kan knyttes til sanseinntrykk eller til symbolske situasjoner: «Sist jeg hadde bursdag, satt jeg på mammas fang.» Hvis minnene er knyttet til dramatiske tap eller situasjoner, kalles de traumatiske påminnere, for eksempel en bil som ser ut som den de satt i under en bilulykke, sjøen hvis noen druknet osv. En jente på 17 år forteller at hun helt siden hun var to år har slitt med gjenopplevelser fra en båtulykke hvor moren hennes døde. Hun ser for seg moren ligge livløs, hvit i ansiktet. Hun husker klart at hun satt på fanget til en fremmed voksen, men at ingen sa noe til henne. Da dette skjedde, var hun for liten til å sette ord på det, og senere har det vært 14
Hva er sorg? kapittel 1 for sterkt for henne å tenke på. Hun har forsøkt å presse det vekk uten å lykkes, og minnene har fortsatt å plage henne. Tanker om mening En del barn tenker på ulike meningsaspekter ved tapet, blant annet på urettferdigheten ved at dette skulle skje dem. Dette er først og fremst tilfelle med barn som har nådd skolealder, men selv små barn kan uttrykke dype tanker om livets sannheter: Marianne på tre og et halvt år samtalte med sin venninne etter at Mariannes pappa omkom i en tragisk bilulykke og uttalte: «Det er så urettferdig at pappa døde før farmor». Avansert språkbruk og avansert tenkning hos et fremmelig førskolebarn. En av de første dagene etter dødsfallet fikk hun høy feber, uten andre sykdomstegn. Da sjokkerte hun mamma så sterkt med noe hun sa at mamma ringte til psykologen hun hadde kontakt med, selv om det var midt på natten. Det Marianne sa, var: «Vet du hvorfor jeg er syk, mamma?» «Nei.» «Det er fordi pappa døde.» Reaksjoner over lang tid Mens mange av de reaksjonene som er beskrevet til nå, vil dempes i løpet av de første ukene og månedene etter tapet, vil savn, lengsel og tristhet kunne vedvare over år, og på sett og vis vare livet ut. Dette betyr ikke at reaksjonene fortsetter å være sterke, men at de kan være der som en bakgrunn i barnets liv, spesielt hvis det har mistet en av sine aller nærmeste. Små barn merker savnet mest i de daglige rutinene; det er ikke lenger mamma som leser for dem om kvelden, eller det er tante som følger til barnehagen osv. En sju år gammel jente gråt sårt om kvelden. Hun fortalte at hun savnet broren sånn. Han pleide å komme inn og gi henne en klem, men nå kunne han aldri komme mer. Hun tenkte også på at han ville ha hjulpet henne med lekser når hun begynte på skolen, og det vil han heller aldri kunne gjøre. I barnets hverdag kan det være mange ting som minner det om at en kjær person er borte. Slike påminnelser kan plutselig føre til at barnet uten forvarsel fylles med tristhet og gråt, uten at det alltid vet hvorfor. Voksne kan hjelpe barna til å sette ord på dette savnet, og trøste dem når det er som verst. Hvis dødsfallet eller tapet skjedde brått, uventet og på en spesielt traumatisk måte, har hendelsen muligheter i seg til å innvirke på ulike sider ved barnets utvikling. Det er kjent at slike traumatiske hendelser kan endre et barns karakter og personlighetsutforming, framtidsberedskap (minsket tro på framtiden), evne til å regulere sterke følelser, yrkesvalg og forholdet til andre (redsel for å miste kjære personer). Gitt omsorgsfulle voksne og god ivaretakelse av barnet er det liten grunn til å forvente at barnet vokser opp med større risiko for utvikling av langvarige psykiske problemer. Likevel skal det ikke underslås at det er en høynet risiko for utvikling av depresjon hos barn som mister foreldre i barnealderen. Blant risikofaktorer som øker sjansene for at barnet får problemer, er: Barnet var vitne til det som hendte (dødsfall eller vold før skilsmisse). Foreldre eller gjenlevende foreldre får eller sliter med store problemer (depresjon, posttraumatiske forstyrrelser osv.). Barnet opplevde å være i stor fare. Barnet opplever sterke reaksjoner hos foreldre uten at det blir forklart hvorfor. Hjemmeforholdene er svært negative for barnet (alkoholisme, neglisjering). Sterk benekting av det som har hendt i hjemmet, og totalt fravær av åpen og direkte samtale om det som skjedde. Hvis barnet var til stede og var vitne til eller overlevde et dramatisk dødsfall, eller var vitne til voldelige handlinger i forbindelse med en skilsmisse, bør man være spesielt oppmerksom på om reaksjonene fortsetter. Hvis et barn fremdeles fire til fem uker etter tapet reagerer på en måte som tyder på at det plages av minner og tanker (for eksempel mareritt, søvnforstyrrelser, uro og stor aktivitet), trekker seg tilbake fra andre, unngår alt som minner om det som hendte, eller viser reaksjoner som tyder på nesten konstant fareopplevelse (konstant på vakt, oppfarende, irritabel m.m.), bør man søke profesjonell hjelp. Dersom flere risikofaktorer er til stede, og barnets atferd forandrer seg påfallende, eller sterke følelser 15
kapittel 1Hva er sorg? fortsetter med samme intensitet, bør barnepsykolog eller barnepsykiater kontaktes slik at man kan få råd om hvordan barnets sorgarbeid kan støttes i fortsettelsen. I førskolealderen lærer barnet å skille mellom ulike følelsestilstander, noe som fortsetter ut over i skolealderen, for å ende i en dypere forståelse av følelsenes opprinnelse og konsekvenser i ungdomsalderen. Traumatiske situasjoner påvirker toleransen for å oppleve og skille mellom ulike følelser. Traumer kan innvirke på evnen til å kjenne medfølelse eller empati og på evnen til å uttrykke og tåle sterke følelser. Frykt og angst kan medføre at barnet i mindre grad våger å bevege seg bort fra sin trygghetsbase (som oftest mor eller far), og det kan bli engstelig i sin tilknytning og avhengig av konstant voksen tilstedeværelse. Læring av å regulere følelser er helt avhengig av de voksne omsorgsgiverne. Barnet setter i gang samspillssekvenser, men voksne må svare på og være sensitive for barnets signaler for at barnet skal dra nytte av denne kontakten i sin utvikling og læring. Hvis foreldre til småbarn er traumatisert eller deprimert, kan det påvirke dette samspillet. Når småbarn mister foreldre, mister den gjenlevende forelder sin partner. For mange medfører dette til dels langvarige etterreaksjoner. Dette kan gi forbigående eller vedvarende nedgang i deres foreldrekapasitet, og det fine samspillet som foregår mellom barn og foreldre kan forstyrres. Senere års forskning har vist at depresjon og sorg hos foreldre kan ha en klar negativ innvirkning på foreldrekapasitet. God støtte rundt familien og til den gjenlevende forelderen vil være god hjelp til både små og store barn i familien. Små barn er beskyttet av sin manglende evne til å se de langsiktige konsekvensene av en traumatisk situasjon, og de kan også i mindre grad forstå en akutt fare. Så lenge foreldre forholder seg rolige, kan små barn være nokså ubekymret. Samtidig har små barn mindre erfaring til å fortolke en hendelse, større tilbøyelighet til magisk tenkning og misoppfatninger, og de kan i mindre grad omgjøre det som hendte i fantasien. I tillegg til dette er det småbarna som i minst grad blir snakket med, får minst konkret informasjon som motvirker fantasier, og som lettest blir oversett etter traumatiske hendelser. Slike forhold gjør det vanskelig å utpeke ett alderstrinn som mer utsatt enn andre. Foreldrereaksjoner Barns reaksjoner på et tap vil ikke bare avspeile deres egen sorg og savn, men også foreldrenes reaksjoner på tapet. Det er vondt for barn å se at foreldre gråter, eller å oppleve at mor og far ikke viser den omsorgen de pleier. Foreldre i sorg vil naturligvis ha mindre overskudd til barn, og det kan i perioder lett skje at foreldre blir utålmodige og sinte når barn krever oppmerksomhet. Mange foreldre forsøker å skjule sine reaksjoner for barna for å beskytte dem. Vår erfaring er at barn er best tjent med at foreldre setter ord på følelsene sine slik at barna bedre kan forstå hvorfor mor eller far reagerer som de gjør. Dette gjør det også lettere for barna å vise egne følelser eller dele tankene sine med foreldrene. Hvis det var et barn som døde, er det svært vanlig at foreldre blir engstelige for sine øvrige barn. Ikke sjelden fører dette til overbeskyttelse eller at de på andre måter aktivt griper inn i barnas liv for å sikre seg at ikke noe skjer med dem. Barns utvikling fremmes ved at: foreldre kan få bearbeidet sin engstelse foreldre demper egen engstelse ved å kontrollere barnet fra avstand uten at barnet merker det, for eksempel ved å se etter femåringen som leker med jevnaldrende uten å rope på ham/henne tillater barnet å gradvis øke avstanden til de voksne, la andre sjekke og gi tilbakemelding på at barnet har det bra holder tilbake og mestrer sin tilbøyelighet til å forsikre seg om barnets trygghet til alle tider. Mange foreldre forsøker å skjule sine reaksjoner for barna for å beskytte dem. Vår erfaring er at barn er best tjent med at foreldre setter ord på følelser de opplever slik at barna forstår bedre hvorfor mor eller far reagerer som de gjør. Dette gjør det også lettere for barna å vise egne følelser eller dele tankene sine med foreldrene. 16
Hva kan gjøres for å hjelpe barn etter et tap? kapittel 2 I den tidlige hjelpen til barn er det viktig å sikre at de forstår best mulig hva som har skjedd. Voksne undervurderer viktigheten av å innlemme barna i fakta rundt tapet, fakta som er viktige for å unngå unødige misforståelser og fantasier. Samtidig skapes det trygghet når barn opplever at de daglige rutinene opprettholdes og det er kontinuitet i deres liv. Foreldre som tidlig får informasjon om hva barn forstår av døden og hvordan de best mulig kan hjelpe, vil skape en trygg, omsorgsfull ramme rundt sine barn. Direkte, åpen og ærlig informasjon med tid og vilje til å møte barnas spørsmål, og forklaringer av hva som har skjedd i et språk som barnet forstår, bidrar til god mestring blant barn. I tillegg bør unødige atskillelser unngås. 17
kapittel 2Hva kan gjøres for å hjelpe barn etter et tap? Tidlig hjelp til små barn i sorg Nedenfor er det nevnt noen viktige retningslinjer for den første hjelpen til barn i sorg: umiddelbar ivaretakelse trygge rammer med fysisk nærhet ta barnet på fanget og fortell hva som har hendt, sjekk at det har forstått det du sier, få fram tankene og spørsmålene det har, aksepter reaksjoner eller fravær av reaksjoner legg vekt på å gi barnet informasjon og fakta om tapet som bidrar til en konkret forståelse av situasjonen sørg for å spore opp misforståelser, misoppfatninger og magisk tenkning få fram hendelsens personlige mening for barnet legg til rette for at barnet kan uttrykke det som har hendt på forskjellige måter, det vil si, la barnet fortelle, leke eller gjenskape hendelsen i handling legg vekt på åpenhet og ærlighet i hjemmet gjenoppta raskt vanlige rutiner hjemme og i barne - hage/skole som foreldre har dere stor nytte av råd om barns reaksjoner og behov la barnehage- og/eller skolepersonell få tidlig informasjon slik at de kan støtte barnet best mulig Selv små barn (fra tre til fire år) har nytte av å gjennomgå det som har skjedd, som hjelp til å skape mest mulig helhet i sin forståelse, og som støtte for senere hukommelse. Samtidig hjelper dette til å oppklare og motvirke misforståelser og hindre fantasier. Barnet må hjelpes til å fortelle eller uttrykke seg på sin måte. Foreldrene eller en annen omsorgsfull voksen kan hjelpe barnet til en første samtale og gjennomgang av det som har hendt. Barn trenger trygghet og struktur rundt seg etter et tap. Dette oppnår man om foreldre eller gjenlevende foreldre greier å holde på rutiner som barnet er vant med fra sin daglige tilværelse, slik som måltider, faste leggerutiner, og annet. Når dere opprettholder rutinene, bringer de sammenheng i barnets liv og gir trygghet for at selv om verden er blitt utrygg på grunn av det som skjedde, er det likevel stabilitet i mye av barnets tilværelse. Tidlig etter en tapshendelse kan man sikre at barnet ikke danner seg fantasier basert på at det ikke forstod hva som egentlig skjedde. Trond var fire år da han var vitne til at broren omkom i en trafikkulykke. Han så lillebroren bli overkjørt og forteller i en samtale over ti år senere at han den gangen trodde at de tok broren til sykehuset for at de skulle ta en slange inn gjennom munnen hans og blåse luft i ham slik at han ble «stor» igjen. Han trodde at han ble helt flat da han ble overkjørt, og at han kunne blåses opp slik han hadde sett noen gjorde med en luftmadrass. Eksemplet viser hvor viktig det er ikke å slå seg til ro med at den forklaringen og de fakta barna har fått, er tilstrekkelige til å sikre en riktig oppfatning av det som har hendt. Vi må arbeide aktivt for å få tak i barnas opp fatning av situasjonen, en oppfatning som ikke sjelden kan avvike mye fra det man tror barna tenker. Vi får innblikk i barnas versjon gjennom de spørsmålene de stiller oss, de tegningene de lager, eller ved på varsomt vis spørre dem om hva de tror og tenker om det som har hendt. Hvis barn også forberedes på foreldres reaksjoner, vil de i mindre grad ta på seg oppgaven med å trøste, blidgjøre eller beskytte sine foreldre. Barn som ser at de voksne reagerer sterkt, blir ofte forvirret og tenker at det er noe de har sagt eller gjort som har forårsaket reaksjonen. Fra barna er helt små, reagerer de når andre er lei seg eller har det vondt. Da gjør de sitt beste for å trøste. Om de tidlig forklares hvorfor mamma og pappa er triste etter for eksempel søskens død, kan det hindre at de små barna tar ansvar for å bedre foreldrenes humør. Hvis man for klarer hvorfor man reagerer som man gjør, kan barnas engstelse dempes, samtidig som barn lærer at det er i orden å være trist eller sint etter at noe trist har skjedd. Det blir også veldig slitsomt for foreldrene å gå rundt og forstille seg hele tiden, noe som på sikt vanskeliggjør samtale om vanskelige temaer i familien. Hva skal sies til barna? Uansett om et tap skjer plutselig eller ikke, vil infor - masjon og samtale med barnet ha avgjørende betydning for deres mulighet til å mestre det som har skjedd. En del foreldre benytter omskrivninger når et barn skal fortelles om et tap. Det blir sagt at den døde sover, er gått bort, eller at pappa måtte arbeide et annet sted, har dratt på en reise o.l. Noen ganger utsetter man å fortelle om det inntrufne eller om at den døde er begravet og aldri vil 18
Hva kan gjøres for å hjelpe barn etter et tap? kapittel 2 vende tilbake. Mange foreldre gir det inntrufne en religiøs forklaring: «Gud ønsket ham for han var så god», «Nå er hun hos Gud, og der har hun det bra», «Når vi dør kommer vi opp til Jesus, og bor sammen med oldefar». Førskolebarn har vanskelig for å forstå abstrakte forklaringer, og kan streve med å forstå at noen er nede i jorden og oppe i himmelen på en gang. De forholder seg best til det konkrete, og når dere på grunn av religion eller overbevisning vil bruke den religiøse forklaringen for barnet, bør dere bruke konkrete bilder som letter barnets oppfattelse. Dere kan for eksempel sammenligne kropp og sjel med sommerfugl-puppen. Når sommerfuglen klekkes og flyr mot himmelen, ligger bare puppeskallet igjen. Barn viser ofte et religiøst tenkesett, med forestillinger om at den døde lever et sted og kan se dem. Slike tanker kan de ha uavhengig av hva foreldrene tror på. Hvis ikke barnet er blitt introdusert for religiøse begreper (Gud, himmel) før, anbefales det at man forteller konkret og direkte til barnet hva døden innebærer. Boka «Det var en gang vi ikke var her» av den danske psykologen Anne Jacobsen (Hans Reitzels forlag, København, 1989) kan anbefales som en god hjelp i denne situasjonen. Denne boka kan også brukes i barnehagen, og egner seg som utgangspunkt for en samtale om døden i samlingsstunden. I boka beskriver Jacobsen på en svært innsiktsfull og direkte måte hva som skjer når vi dør, hva som skjer under bisettelse og begravelse, og hva som skjer etterpå. «Dödenboken» (Stalfeldt, 1999) er et alternativ og består mest av tegninger som i en mer «morsom og lett» tilnærming beskriver hva som skjer når vi dør. Barn som besøker mitt kontor og som har «lest» begge, velger eller henter selv Jacobsens bok neste gang de kommer. - I «Tenkeboka» har Susanne på åtte år beskrevet sorgen sin over tapet av mor gjennom tegninger og tekst. For de eldste førskolebarna kan denne gjennomgås med voksne for å hjelpe dem til å forstå og uttrykke lengsel, savn og smerte. Etter foreldres død kan barna lett identifisere seg med Susannes reaksjoner (Susanne, 2006). For å unngå at tilliten mellom foreldre og barn brytes ned, må barn få nokså umiddelbar og nøyaktig informasjon. Ved å tillate barna å stille spørsmål, gi svar der man har svar å gi, og si «jeg vet ikke» når man ikke vet, hjelper 19
kapittel 2Hva kan gjøres for å hjelpe barn etter et tap? man barna til å begripe det som har skjedd. Barn har de samme behov som voksne for å gjøre tapet virkelig og det skjer gradvis. Derfor kan det være nødvendig å samtale om det som har skjedd gjentatte ganger. Hvis et barn skal informeres om et dødsfall, kan følgende retningslinjer følges: Ikke utsett å fortelle det. Hvis du selv føler deg «utslått», kan du vente til du har fått samlet tankene noe, eller få hjelp fra en annen person som barnet har tillit til. Velg en plass der det er ro til å formidle meldingen, helst et sted der barnet er kjent og føler seg trygg. Gi direkte, åpen og ærlig informasjon i et språk tilpasset barnets alder. Gi barnet tid til å forberede seg på det som kommer, for eksempel: «Jeg har noe veldig trist å fortelle deg. Det gjelder pappa. Da han kjørte med toget til jobben i dag, kolliderte toget. Pappa slo hodet sitt veldig hardt da det skjedde. Det kom leger for å hjelpe ham, men de greide ikke å redde livet hans. Han døde i sykebilen på vei til sykehuset fordi han var så ødelagt inne i hodet». Selv om den voksne ofte vil omskrive eller bare gi litt av sannheten, for eksempel etter selvmord, har det vist seg at åpenhet er best. Det styrker tilliten mellom barnet og de voksne etter som barnet vokser opp. Sitt med barnet etterpå. La det få lov å stille spørsmål hvis det vil, men vær klar over at det kan ønske å gjøre noe helt vanlig like etter at det har fått beskjed, som for eksempel å gå ut og leke, se på fjernsyn, leke med lego m.m. Gi forsikringer om at du vil være der og at ingenting kommer til å skje med deg. Fordi mange barn kan ta på seg skyld for det som har hendt, enten det er et dødsfall eller en skilsmisse, er det viktig at voksne sier at det ikke er noe barnet har gjort, tenkt eller sagt som har forårsaket det som skjedde. Noen tap er vanskeligere å informere barn om enn andre. Hvis mor, far eller et søsken har tatt livet av seg, blir barn ofte feilinformert eller ting utelates. Her settes vår evne til å være ærlige på prøve. Barn kan forklares at noen ganger får voksne tankesykdommer som gjør at de ikke vil leve lenger. De blir så triste inni seg, mye mer enn du og jeg kan bli, at de selv gjør sånn at de dør. «Pappa tok en pistol og skjøt seg selv med den sånn at han døde.» Det oppleves brutalt å fortelle førskolebarn dette, men greier man å være åpen og ærlig helt fra starten av, etableres det en tillit som blir viktig utover i barne- og ungdomsalderen. Hvis man ikke forteller sannheten eller bare forteller deler av sannheten, kan barnet senere forstå eller få høre den gjennom andre, og bli bitter og sint for at hemmeligheten ble holdt skjult for det. Vanligvis vil mindre barn forholde seg til «sterk» informasjon på en liketil og direkte måte, og stille spørsmål som: «Hvor skjedde det?», «Kan jeg få se pistolen?», «Tenkte han på meg?» osv. Vanskene med å være direkte er først og fremst noe vi voksne strever med, mens barn kan ta det mer naturlig. På www.krisepsyk.no har psykolog Magne Raundalen skrevet svært konkrete råd om hvordan en kan snakke med barn om selvmord. Informasjon til barn om at mor og far skal skilles bør følge de samme prinsippene. Åpen, ærlig og direkte informasjon, helst gitt av mor og far sammen, bidrar til minst uro hos barn. Så godt som mulig bør barna også informeres om hvordan deres hverdag kommer til å bli: hvor de skal bo, hvor ofte og hvor lenge de skal være hos hver av foreldrene, osv. Samtidig bør de voksne si til barna at de ofte kan få ringe til pappa eller mamma om de savner dem. Unngå unødige atskillelser mellom barn og foreldre Det er nokså vanlig at foreldre lar andre ta hånd om barna når det er en nærstående person som er død, fordi de føler seg ute av stand til å ta seg godt nok av dem. Dette kan øke små barns engstelse for at også far og/eller mor skal bli borte. Dersom noen skal avlaste foreldrene med barnepass, er det derfor best om de kan gjøre det i kjente omgivelser i barnets hjem. Jo før mor/far selv kan gi nærhet og kontakt til barnet, desto bedre er det. Men det må den enkelte selv kjenne etter. 20