FNs konvensjon om barnets rettigheter

FNs konvensjon om barnets rettigheter FNs barnekonvensjon gir barn egne rettigheter Den 20. november 1989 vedtok FNs generalforsamling den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen som gir barn en særlig juridisk status: Konvensjon om barnets rettigheter, populært kalt Barnekonvensjonen. Hvorfor en egen konvensjon for barn? FNs beslutning om å utarbeide en egen konvensjon for barn møtte i begynnelsen en del motstand. Innvendingene var i hovedsak at det allerede fantes to FN-konvensjoner om menneskerettigheter og at en egen barnekonvensjon bare ville innebære gjentakelse av allerede eksisterende menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon verner da også om mange rettigheter som også er sikret i andre menneskerettighetskonvensjoner, som for eksempel retten til liv og helse, forbud mot tortur og umenneskelig behandling, retten til privatliv, tanke- samvittighets- og religionsfrihet, forsamlingsfrihet, vern mot forskjellsbehandling, regler om frihetsberøvelse og rettergang under straffesak. Fordelen med en egen barnekonvensjon er imidlertid at alle bestemmelser som gjelder vern av barn er samlet et sted. Den kan avklare spørsmål der det er tvil om de generelle menneskerettighetsbestemmelsene sin anvendelse i forhold til barn som en særlig sårbar og utsatt gruppe. I tillegg inneholder Barnekonvensjonen også egne rettigheter som ikke fremgår tydelig av de andre internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Barnekonvensjonen gir rettigheter til hvert enkelt barn. Den inneholder flere rettigheter enn noen annen menneskerettighetskonvensjon - både sivile, politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter. Disse rettighetene gjelder både i freds- og krigstid. Den harde virkeligheten som mange barn i verden lever under, har også vist at det er behov for FNs arbeid for fremme av barnets rettigheter. En egen barnekonvensjon har medvirket til en økt fokusering på disse forholdene. FNs konvensjon for barnets rettigheter er den menneskerettighetskonvensjonen som er ratifisert av flest land i verden. I dag har 193 stater i verden sluttet seg til Barnekonvensjonen. Bare USA og Somalia har ikke tilsluttet seg. Ingen annen FN-konvensjon har fått så stor oppslutning som Barnekonvensjonen. Rapportering til FN Landene som har ratifisert plikter å sende jevnlige rapporter til FNs komité for barns rettigheter i Genève. Her må de fortelle om hvordan barns situasjon i landet er. Redd Barna og andre organisasjoner sender også sine rapporter til komiteen, ofte med kritikk av eller spørsmål til myndighetenes beskrivelse av situasjonen. Etter å ha gjennomgått alle rapportene gir komiteen sine anbefalinger om hva landet skal gjøre for at barn skal få det bedre. Dette må landet gjøre regnskap for neste gang det leverer en rapport. 1

Står over norsk lov Norge sluttet seg til, eller ratifiserte, Barnekonvensjonen 8. januar 1991 og Norge valgte i 2003 å inkorporere Barnekonvensjonen og dermed gjøre den til norsk lov. Stortinget vedtok samtidig å gi Barnkonvensjonen forrang hvis det skulle oppstå motstrid mellom norsk lovgivning og konvensjonsbestemmelsene. Det var et viktig politisk steg i retning av å sikre reell oppfyllelse av alle barns rettigheter. Redd Barna og Barnekonvensjonen Eglantyne Jebb er damen som stiftet den første Redd Barna-organisasjonen - i England. Hun skrev i 1923 utkastet til den første FN-erklæringen om Barnets Rettigheter. Denne erklæringen ble senere videreutviklet og kom til å danne grunnlaget for FNs barnekonvensjon. Alle land hvor Redd Barna har programarbeid har ratifisert Barnekonvensjonen. Dette gjør konvensjonen til et viktig arbeidsinstrument for Redd Barna når vi jobber for å påvirke myndighetene for å sikre at de virkelig overholder de forpliktelsene som de har forpliktet seg til ved å ratifisere Barnekonvensjonen. Enigheten om at barn har krav på spesiell beskyttelse, og at staten har ansvar for at barn får innfridd sine rettigheter gjør at vi kan ha en helt annen tilnærming til myndigheter når vi vil sette fokus på kritikkverdige forhold for barn. I stedet for å appellere til handling ut fra barns behov, kan vi i stedet kreve handling med utgangspunkt i barns rett barn trenger ikke gjøre seg fortjent til rettighetene. Hva har konvensjonen betydd? fra Le Monde diplomatique november 2009, artikkel av Claire Bisset - tidligere fransk barneombud. Konvensjonen fra 1989 brakte med seg en radikal nytenkning og et klart syn på barnets status: alle avgjørelser som angår barn skal først og fremst ta hensyn til deres beste, selv om det går utover foreldrenes eller andre voksnes interesser. Konvensjonen ansvarliggjør også stater i forhold til å sikre barn tjenester som er nødvendige for at de kan leve og vokse opp, det ansvarliggjør voksne til å beskytte barn - og at alle administrative og juridiske nivåer skal ta hensyn til barnets syn når de fatter beslutninger. Konvensjonen har bidratt til at barns rettigheter er blitt et politisk tema, eksempelvis overgrep mot barn og barnearbeid. Utallige organisasjoner og statlige institusjoner er opprettet som følge av konvensjonen. For Redd Barna er konvensjonen grunnlaget og utgangspunktet for alt vårt arbeid. For oversikt over alle land som har ratifisert, se http://treaties.un.org/pages/viewdetails.aspx?src=treaty&mtdsg_no=iv- 11&chapter=4&lang=en 2

Landinformasjon Hovedkilden er BBC News http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/country_profiles/1043287.stm. Andre kilder er Lonely planet, Globalis.no og Redd Barnas nettsider. Guinea-Bissau Navn: Republikken Guinea-Bissau Befolkning: 1, 6 millioner (FN, 2009) Hovedstad: Bissau Språk: Portugisisk, Kreolsk, Afrikanske språk Religion: Islam, Kristendom, lokale President: Malam Bacai Sanha religioner blant annet animisme Gj.sn levealder: 46 år for menn, 49 år for Tidligere var Guinea-Bissau et land mange hadde store forhåpninger til. Det ble omtalt som et forbilde for andre afrikanske stater, med tanke på økonomisk framgang. I dag er det dessverre et av de fattigste landene i verden, med stor gjeld til utlandet og helt avhengig av bistandsmidler. Politisk uro og en opprivende borgerkrig på 1990-tallet har skadet utviklingen i landet, og myndighetene klarer ikke å legge til rette for arbeid, utdanning, helsetilbud og trygghet for alle innbyggerne i landet. Transportsystemer og veinett er dårlig utbygd, det samme gjelder elektrisitet og industri. Historie og politikk Portugiserne kom til Guinea-Bissau i ca 1450, og fraktet ut gull, elfenben, pepper og slaver. Landet ble kolonisert av portugiserne fra 1879, og fikk ikke friheten tilbake før i 1974. Luis Cabral ble da landets første president. I 1980 styrtet Joao Vieira, lederen for militæret, Cabrals styre. løpet av åtti - og nittitallet opplevde Guinea-Bissau kupp og ustabile politiske forhold, der ledere ble avsatt med beskyldninger om korrupsjon, eneveldig styreform og dårlig styring av landet. I 1998 brøt det ut borgerkrig etter at president Vieira fjernet en militær leder. Borgerkrigen tok slutt i 2000, med støtte fra blant annet Vestafrikanske fredsforhandlere. I januar 2000 ble det holdt frie valg i Guinea- Bissau. I mars 2009 ble president Vieira skutt, etter å ha sittet med makten siden 2005. Malam Bacai Sanha tok over som president, med valgseier i juli 2009. Landet i dag Med politisk stabilitet kan Guinea-Bissau bedre levevilkårene for innbyggerne. Landet opplever økt turisme, mye på grunn av et fantastisk delta med hvite strender, asurblått vann og tropisk skog med rikt dyreliv - blant annet elefanter og sjimpanser. Landet er kjent for å møte turister med vennlighet og gjestfrihet, og oppleves som et unikt sted i Vest-Afrika. Over halvparten av befolkningen er bønder, fiskere eller skogsarbeidere, og flesteparten av befolkningen bor på landsbygda. De viktigste eksportartiklene er cashewnøtter, palmekjerner, jordnøtter, bomull, fisk og tømmer. 3

Storbritannia Statsminister: Gordon Brown Navn: Storbritannia Befolkning: 61 millioner (FN, 2008) Hovedstad: London Språk: Engelsk Religion: Kristendom Gj.sn levealder: 77 år for menn, 82 for Storbritannia består av England, Wales, Scotland og Nord-Irland. I lang tid har landet vært en stormakt internasjonalt, i dag først og fremst gjennom EU, FN og Nato. I begynnelsen på dette århundret måtte Storbritannia redefinere sin plass i verden. Landet hadde i flere hundre år fått enorm innflytelse og rikdom gjennom imperialisme, militær makt og handel. To verdenskriger og slutten på imperialismen har redusert stormakten, men fremdeles er Storbritannia et av verdens mektigste land, med både politisk, økonomisk og kulturell innflytelse. England var det første landet som ble industrialisert. I dag baserer økonomien seg mer på tjenesteytende næringer enn på industrivarer. Nord-Irland er en del av Storbritannia. Da Irland ble en selvstendig republikk nektet den britiske regjeringen seks grevskap på den nordlige delen av øya å løsrive seg. Nord-Irland har slik vært en del av Storbritannia siden 1922. Øya hadde et eget selvstyre fra 1920, men etter heftige protester og voldelige aksjoner mot britene, ble øya satt under britisk styre i 1972. Først i 2007 ble et delvis selvstyre gjenopprettet, noe markerte slutten på fem års styring fra London. Storbritannias statsoverhode er Dronning Elisabeth den andre, som ble dronning i 1952. Makten hennes er mest symbolsk. Statsministeren heter Gordon Brown, og er fra det britiske Arbeiderpartiet. Landet i dag: England er et land med en enorm sterk kulturell historie og innflytelse på resten av verden - innen litteratur, film, media, musikk og kunst. Utdanningssystem og helsevesen er svært godt utbygd, landet har noen av de beste universitetene i verden. Men klasseskillene i samfunnet er store, og antall fattige øker. Landet har også stort etnisk mangfold, dels på grunn av sin fortid som kolonimakt. Økt immigrasjon, utfordringer med integrering og hendelser med selvmordsbombere på undergrunnen i London har skapt debatt om nasjonal identitet og verdier. 4

Israel og de Palestinske territoriene Palestina Palestinsk leder: Mahmoud Abbas I Gaza: Hamas Navn: Palestina Befolkning: 4 millioner (FN, 2007) Områder: Vestbredden og Gaza Språk: Arabisk Religion: Islam Gj.sn levealder: 72 år for menn, 75 for Etter 2. verdenskrig, i 1948, ble staten Israel opprettet på palestinsk territorium. Jødene og palestinerne fikk tildelt hver sin del av landet. Siden har konflikten mellom palestinere og israelere vært sterk, og Palestina har vært under Israelsk okkupasjon siden 1967. Sammenstøtene mellom partene i konflikten er mange og blodige, og man er fremdeles langt unna en varig løsning på konflikten. Det er en utfordring å beskrive denne konflikten, men kjernen er om det er palestinere eller jøder som har rett til landområdet. Jødene ble drevet ut omtrent 70 år etter Kristus, og ble spredd over hele Europa og Midtøsten. I mange år ble de nektet adgang til området, og opplevde forfølgelse og overgrep i sine nye hjemland. Hele tiden var drømmen å vende tilbake til en egen, jødisk stat. Organisert innvandring til Palestina startet i 1882, og den økte kraftig som resultat av jødeforfølgelsene i Tyskland i 1933. Arabiske ledere krevde innvandringsstopp, og i 1935 ble jøder nektet å forlate Europa, noe som ble skjebnesvangert for jødene under jødeforfølgelsene i 2. verdenskrig. Landene rundt den nye staten protesterte mot etableringen av den nye staten Israel, og i 1949 gikk Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria til krig mot Israel. Israel vant og satt igjen med mer av de palestinske områdene enn de i utgangspunktet fikk ved delingen i 1948, selv om de tapte noen områder til bl.a. Egypt. Palestinerne satt igjen uten stat, Palestina eksisterte ikke lenger. Etter en ny okkupasjon i 1967 satt Israel igjen med hele Palestina, og palestinerne på Vestbredden og Gaza kom under israelsk styre. Tusenvis levde i flyktningleire i nabolandene. FN har hatt fredsbevarende styrker i regionen siden 1945. Konflikten i dag I den såkalte Oslo-avtalen ble man enige om at en Palestinsk stat skulle opprettes i løpet av mai 1999. Etter mordet på Israels statsminister Yitzak Rabin brøt forhandlingene sammen, og partene har ikke klart å komme nærmere en løsning. Selvmordsbombere og raketter fra palestinsk side oppleves som en konstant trussel av israelerne, og palestinerne som lever på Vestbredden og Gaza mangler fundamentale friheter og tilgang på mat, vann, helsetjenester og utdanningsmuligheter. Jødiske bosettinger på okkupert palestinsk jord skaper splid og frustrasjon, og internasjonalt press har ikke klart å stanse israelernes bosetting. I dag er konflikten mer fastlåst enn noen gang, spesielt etter Israels invasjon av Gaza i januar 2009. Her ble sivile, av dem mange barn, drept og skadet av israelske bomber. 5

Zimbabwe President: Robert Mugabe Statsminister: Morgan Tsvangirai Navn: Republikken Zimbabwe Befolkning: 12, 5 millioner (FN, 2009) Hovedstad: Harare Språk: Engelsk, Shona, Sindebele Religion: Kristendom, lokale religioner Gj.sn levealder: 43 år for menn, 44 år for Zimbabwe var tidligere ett av Afrikas rikeste land. Med rike naturressurser og et velutviklet landbruk var landet viktig for omliggende land. Her ligger de verdenskjente Victoria-fallene, en stor turistattraksjon. Men tørke, epidemier, politisk uro og vanstyre har sent landet ut i økonomisk krise. Mer enn tre millioner mennesker har forlatt landet, derav mange av dem med utdannelse og høye kvalifikasjoner. Historie: Britene kom til Zimbabwe på 1800-tallet og landet ble britisk koloni i 1923. I 1965 erklærte landet seg fritt og selvstendig fra det britiske samveldet. Landet fikk navnet Rhodesia og ble styrt av et hvitt mindretall. Den hvite befolkningen kontrollerte landområder og maktposisjoner i landet, på tross av at de var en minoritet. I 1968 vedtok FN en boikott av landet og det hvite mindretallet. En svart frigjøringsbevegelse vokste fram, og i 1980 ble landet selvstendig under lederen Robert Mugabe. Grunnloven er fra den gang endret flere ganger for å sikre Mugabe mer makt, og i dag framstår han som eneveldig diktator. Tørke og forsøket på å omfordele jorden fra den hvite overklassen til den svarte underklassen har fått katastrofale følger. Hvite farmere jages fra gårdene sine, uten at de som tar over har opplæring i å drive det avanserte landbruksmaskineriet. I 2005 ble over 700 000 mennesker husløse etter at Mugabe beordret riving av slumområder i landet. Beskyldninger om at opposisjonelle var det egentlige målet for raseringen kom fort, og Mugabe fikk massiv kritikk, også internasjonalt. Denne kritikken blir avfeid, Mugabe er lite villig til å endre politikken sin. Zimbabwe i dag: Landet er i dag i økonomisk krise. I tillegg til at jordbruket er rammet av tørke og dårlig drift, er inflasjonen skyhøy. Flere koleraepidemier har tatt mange liv, og landet trues stadig av hungersnød. Fra å ha de beste universitetene og sykehusene opplever nå befolkningen mangel på de mest nødvendige helsetjenester og fagfolk. Over 5 millioner mennesker er avhengig av matvarehjelp. I 2008 tapte Mugabe for første gang valget etter første valgrunde. Vinneren, Morgan Tsvangirai, trakk seg imidlertid i andre valgrunde fordi tilhengerne hans opplevde voldelige angrep, arrestasjoner og forfølgelse. Etter lange forhandlinger gikk Tsvangirai med på forsøke en samarbeidsregjering med Mugabe og han ble statsminister i februar 2009. Samarbeidet med Mugabe er mildt sagt dårlig, og Mugabe viser liten vilje til å gi fra seg makt og innflytelse til Tsvangirai eller noen andre. Presse og media er kontrollert av Mugabe og landet fremstår som et land i fritt fall. 6

Kilder landinformajon: BBC news http://news.bbc.co.uk/2/hi/country_profiles/default.stm Globalis.no Lonely planet (http://www.lonelyplanet.com/destinations) Human Rights Watch: http://www.hrw.org/en/ Le Monde diplomatique Dagsavisen, november 2009, artikkel av Claire Bisset Om Redd Barnas arbeid i landene: Gaza: http://www.reddbarna.no/default.asp?v_item_id=22785 Zimbabwe: http://www.reddbarna.no/default.asp?v_item_id=172 7