Revidert utgave av «Lystheia - Arendal kommune, Enkel landskapsanalyse», De grønne blad 182, Juli 1995

Vegetasjon og terreng før husbygging Enhver utbygging i et område medfører inngrep som gjør at området forandres. Det er viktig å vite hva som forandres og hvordan, før utbyggingen settes i gang. Det er dette landskapsanalysen skal gi oss svaret på. Vi vurderer de visuelle verdiene i områdene og arealets egnethet for utbygging i forhold til vegetasjon og topografi. Revidert utgave av «Lystheia - Arendal kommune, Enkel landskapsanalyse», De grønne blad 182, Juli 1995 Topografien avgjør hvordan terrenget blir oppfattet utenifra (figur 1). Vegetasjon har stor verdi for oss mennesker fordi vi kan bruke den til å bedre det ytre bomiljøet på forskjellige måter. Det er enklere og billigere å ta vare på eksisterende vegetasjon framfor å fjerne alt for siden å plante inn nytt. Terreng Det er vegetasjon og terreng som gir området karakter, og det er viktig at denne karakteren bevares mest mulig. Noen steder vil inngrep være mer synlig enn andre steder. Eksempel på dette kan være lier, bratte fjellsider, koller og åser. Inngrep i disse partiene vil ofte oppfattes som skjemmende sår (figur 2 og 3). Ved å unngå utbygging, eller bygge på en måte som ikke ødelegger disse arealene, vil vi tilføre landskapet viktige miljøverdier (figur 4). Det typiske ved et kupert terreng er at vi ofte må forme det, tilpasse det til utbyggingen ved å jevne ut høydeforskjeller osv. Det enkleste er ofte å fylle opp de minste dalene og søkkene. Ved utbygging av et boligområde er det ofte opp til 70 % av arealet som forblir ubebygd. Disse arealene bør brukes bevisst og ikke bare bli liggende som restarealer. Arealene kan brukes til å skjerme den nye bebyggelsen sett utenifra og skjerming mellom hus og husgrupper innen området. Riktig valg av hustype kan bevare mye terreng som hadde gått tapt hvis ikke hvert hus tilpasses stedets terreng. Plassering og valg av hustype er også viktig for å få gode utearealer (figur 5 og 6). 85 % av massen som flyttes i et småhusfelt kommer fra tomtetekniske arbeider (figur 7). Det bør lages en samlet plan over disponering av tomtemasser og masser som har tilknytning til veibygging og kommunaltekniske anlegg. Figur 1. Det er viktig å gjøre seg kjent med hva en utbygging av et område vil medføre. Figur 2. Hus og vei er godt plassert i terrenget. Figur 3. men her er det gjort mange feil. Ved utbygging av et boligfelt er det mange ting som vil påvirke vegetasjonen. Sol, vind og fuktighetsforhold kan endres. Ulike vegetasjonstyper har ulik tåleevne og vil påvirkes forskjellig. 1

Vegetasjon Vegetasjon kan bedre lokalklimaet, redusere støy, bedre luftkvaliteten og hindre og/eller redusere uønsket innsyn. Vegetasjonen gir oss også muligheten til å oppleve kontakt med noe som vokser og gror, årstidenes veksling osv. Vegetasjonen kan ha romdannende virkning i sammenheng med hus eller alene. Dessuten kan vegetasjonen brukes til lek, opphold og andre aktiviteter, som friluftsliv, rekreasjon, undervisning og studier. Er det muligheter for å bevare vegetasjon i et utbyggingsområde kan det spares mye penger. Man unngår arbeid med å rydde vegetasjon og det er ikke nødvendig å plante inn nytt etter utbygging. Hva skjer med vegetasjonen? Ved bygging av et boligområde må vegetasjon fjernes for å få plass til veier, ledninger, lekeplasser, hus o.l. En del vegetasjon som står nærme inngrepene vil også kunne bli påført mekaniske skader. Greiner kan brekke, bark skrapes av og røtter ødelegges. Det er imidlertid like viktig å tenke på at vegetasjonen kan dø ut fordi vi påvirker dens voksemiljø. Tilgangen på vann blir som regel dårligere. Dette har sammenheng med at overvannet ledes bort i grøfter og rør, og grunnvannet senkes. Kjøring med tunge kjøretøy og lagring av materialer presser jorda sammen og vegetasjonen skades. Ved å gjøre inngrep i vegetasjonen, f.eks. hogst, vil gjenværende vegetasjon påvirkes på grunn av endringer lys, temperatur, vindeksponering o.l. For eksempel kan trær som fristilles ved hogst, som en følge av økt vind lettere blåse ned. Videre kan økt lysintensitet medføre sviskader. Skal man klare å ta vare på eksisterende vegetasjon er det nødvendig å vite hva slags typer vegetasjon som finnes i området og hvordan disse reagerer ved ulike inngrep. Alle vegetasjonstyper er sammensatt av ulike faktorer. Det er viktig å være klar over hvilke vegetasjonstyper man har med å gjøre før man begynner å planlegge. Det er planleggingen før utbygging som er det viktigste for å klare å bevare vegetasjon, men det er også mulig og gå inn med tiltak som setter krav til anleggsarbeiderne. a. En hyggelig utsiktsplass. b. er blitt ødelagt. c. Hvorfor ikke gjøre det på denne måten? Figur 4 a-c. Tenk over hvordan terrenget kan brukes. Figur 5. Hustype for flatt terreng. Figur 6. Hustype for skrånende terreng. Furuskog Furua får vanligvis vannbehovet dekket fra nedbøren eller fra sigevannet. Avskjæring av dette vannet kan gi tørkeskader. Den tilpasser seg ofte de fleste inngrep, men markdekket er utsatt for slitasje. Et vanlig problem er derfor at når markdekket slites bort, blir jorden blottlagt, den forsvinner på grunn av vind og regnvann. 2

Røttene utsettes for skader. Vegetasjonstypen vil sannsynligvis forsvinne ved store direkte mekaniske skader. Det er derfor best for denne vegetasjonstypen å bevare store samlede arealer. Disse arealene kan også brukes som skjerm mellom utbyggingsområdene. Granskog Gran vil lett overleve hvis den får stå i naturlig bestand over større arealer. Markvegetasjonen i granskog tåler en del slitasje men ikke intensiv trafikk. Vegetasjonstypen blåser over ende dersom den blir utsatt for vind og den får lett sviskader av sol ved for mye uthugging. Den påvirkes også av senket grunnvannsnivå. Løvkratt Ved raske endringer i vanntilførselen, f.eks., ved senket grunnvann, vil bjørka fort få tørkeskader. Bjørka er også var for oppfylling rundt stammen og for komprimering. Markdekket kan være middels slitesterkt til slitesterkt. Dette varierer etter hvor lysåpen skogen er. På åpne steder er det en gressrik undervegetasjon som tåler mye. Denne vegetasjonstypen kan på en effektiv måte danne en skjerm mellom hus, vei o.l. Selv med konsentrert bebyggelse, hvor en bare kan spare smale striper av denne vegetasjonen vil den overleve og virke skjermende. Figur 7. Det er ofte aktuelt å flytte masser under boligbygging. Ta vare på vegetasjonen Skader på vegetasjonen under anleggsarbeidet kan unngås ved at utsatte områder blir inngjerdet eller beskyttet på annen måte. Der store flater blir bebygd med hus eller veier bør overvann fra disse ledes ut i marken igjen for å opprettholde vannbalansen. I småhusfelt er det vanskelig å bevare deler av den opprinnelige vegetasjon og markflate når tomtestørrelsen blir mindre enn 700 m 2 og arealene er hellende eller kuperte. Desto viktigere blir det å spare naturen på større sammenhengende arealer. Rent biologisk vil også større sammenhengende arealer gjøre at vegetasjonen lettere vil klare de store omveltningene som et byggeprosjekt medfører. I småhusområdene kan den private eiendomsretten til utearealene by på spesielle planleggingsproblemer. Dette gjelder for eksempel der naturmark legges inn i bebyggelsen som fellesareal uten klare grenser mot private tomter. I slike tilfeller vil ofte fellesarealet annekteres og innlemmes i det private tomtearealet. Dersom naturmarka i tunet skal fungere som fellesarealer blir det derfor viktig å trekke klare grenser mot omliggende private eiendommer. Samtidig er det viktig at disse områdene kan nåes av allmenheten uten å krenke privat eiendomsrett. Utbygging av boligfelt stiller krav til minsteareal for lek og friområder. Tidligere ble ofte de arealene som ikke var egnet til boligbygging lagt ut til dette formålet. Disse 3

rustområdene får derfor ofte en ganske tilfeldig plassering der det i liten grad blir lagt vekt på områdenes funksjon. Dette bør man prøve å unngå. Det blir derfor viktig at disse arealene integreres i den totale tomte- og arealdisponeringen. Konsekvensene av dette er at veier, bebyggelse og tekniske anlegg må vurderes mer helhetlig og i forhold til de uterom og arealer man vil ha. Hovedprinsippet bør være å samle for å bevare, samle inngrep og samle naturområder. Fordi det ofte vil være vanskelig å bevare opprinnelig terreng og vegetasjon på enkelttomter, er det desto viktigere å bevare større sammenhengende partier hvor den opprinnelige naturen er intakt. Figur 8. Områdets betydning i forhold til vindskjerming. De viktigste kriteriene for bevaringsverdige områder er områdenes egnethet for lek og opphold. Her spiller variasjon i terreng og vegetasjonsforhold og vegetasjonens slitestyrke samt sol- og vindforhold en viktig rolle (figur 8 og 9). Fjerner man all gammel vegetasjon, tar det lang tid før man oppnår de samme dimensjonene. Bebyggelsesplan Grunnlaget for et økonomisk og bruksmessig godt resultat ligger for en stor del i bebyggelsesplanen. Plassering av hus, veitraséer, ledningstraseer, fellesareal og privatareal får konsekvenser for hvor og hvor mye det skal sprenges og graves, om vegetasjonen vil overleve, om gangveier vil fungere, om uteplasser får ettermiddagssol osv. Å arbeide med bebyggelsesplanen vil si å prøve å sette sammen flere motstridende hensyn. Resultatet blir ofte et kompromiss hvor de ulike elementene i planen er avstemt mot hverandre. Dette kan bare oppnås dersom en under planleggingen arbeider samtidig med veier, tomtegrenser, bygninger, avløpsledninger og utearealer. De beste og mest økonomiske løsningene er systemløsninger eller helhetsløsninger, hvor planleggeren spiller på alle de mulighetene han har for hånden og avpasser enkeltløsningene til hverandre. Veisystemet Separert veisystem vil ofte medføre at en forholdsvis stor del av området vil bli båndlagt til bilkjøring og gangveger. Separering betyr dessuten at kjøreveisystemet blir dimensjonert for høy hastighet. Inngrepene i terreng og vegetasjon blir omfattende og skjemmende og kostnadene blir uforholdsmessig høye. Enklere vegsystem med reduserte veibredder kan ha store driftsmessige fordeler. Det vil Figur 9. Vegetasjon demper vind. Anbefalinger for bebyggelsesplaner Samsvar mellom tomt og hustype. Skille mellom felles og privat areal. De nære fellesearealer lagt til atkomstsiden. Et komponert trekk i bebyggelsen. Nøktern veistandard med blanding av fotgjengere og biltrafikk på atkomstveiene Ledningstrasé uavhengig av veitrasé. 4

være gunstig om veiene dimensjoneres for lave hastigheter uten bruk av humper. Vesentlig for veiens drift er også at VA-ledninger og kabler legges utenfor veibanen eller i terrenget slik at reparasjoner på disse anleggene kan utføres uten at veien må stenges eller graves opp. Snømengden som må fjernes fra veien er avhengig av veiens bredde. Jo smalere vei, jo mindre snø. I alle planløsninger bør kvadratmeter veiareal pr. bolig beregnes. I dette tallet må berørt terreng på siden av veien tas med. Alternativer med minst vei pr. bolig bør normalt velges. Veitraséene bør kostnadsberegnes, profileres og masseberegnes. Alternativer med minst mulig masseuttak blir som regel billigst. Viktige detaljer: Unngå store skjæringer Unngå ustabile løsmasser i skjæringene. Unngå areal med verdifull vegetasjon Bruk felles massedisponering i området. Fyllinger er billigere enn støttemurer, men opptar mer areal. I skrånende terreng utgjør planering og underbygging 40-60 % av veikostnadene. Reduksjon av veibredder og -lengder er derfor viktige økonomiske faktorer. 10 % reduksjon av veiarealet som følge av reduksjon i veibredder kan gi inntil 25 % reduksjon i veikostnadene i skrånende terreng. Veisystemet er ofte det som bestemmer hva slags form et boligområde får. Et småhusområde vil ødelegges både visuelt og bruksmessig hvis veisystemet er overdimensjonert (figur 9). Tekniske anlegg i grunnen Grøfter har primært som funksjon å gi tekniske anlegg i grunnen mekanisk beskyttelse. Det kan være både vann-, avløps- og fjernvarmeledninger og el-tele og TV-kabler. Vanlig praksis har vært å legge ledningene på for skjellige nivåer i grunnen. Da vannledningen som er plassert øverst i grøften skal legges under frostfri dybde, vil dette ofte føre til grøfter som er opp til 4 meter dype. Disse grøftene må omhyggelig fylles igjen med masser som komprimeres. Dette er en meget kostbar prosess som kan resultere i mange skader. Første forutsetning for en rasjonell, kontrollert utførelse må være at alle ledningstyper legges på samme fundament. Det neste er å fast sette en praktisk leggedybde. Denne vil kunne variere med terrengets topografi, grunnforhold, husenes plassering o.a. Ved å velge leggedybden uavhengig av frostnedtrengningen, kan man samkjøre alle tekniske anlegg i fellesgrøfter. Figur 9. Overutviklet veinett. Mange av boligene får vei på flere sider. Ved å utnytte det man vet om lett kommunalteknikk kan man oppnå mange fordeler. Man kan unngå mye sprengning og dype grøfter, dessuten viser det seg at tekniske anlegg av denne typen ofte ender opp med en billigere prislapp. 5

For å rasjonalisere framdriften av de tekniske anlegg samtidig som man sikrer jevn og god kvalitet bør en del ting vurderes. Graving og sprenging bør reduseres til et minimum ved å legge VA-ledningene i isolasjon på samme horisontale plan. Ved å velge gunstige ledningstraséer i terrenget som reduserer ledningslengdene og inngrepene i naturen. Snøens isolerende virkning kan utnyttes ved å legge ledningene utenfor brøytede veier og gjerne under hus der ledningene kan oppta noe varme som kan avgis på frostutsatte steder. Grunne grøfter har et massevolum som er 1/4 av tradisjonelle, separate rør- og kabelgrøfter. Dette medfører en radikal nedskjæring i bruken av kostbar gjenfyllingsmasse og forenkler vedlikeholdet. Det er også økonomibesparende å infiltrere, magasinere og fordrøye overvannet lokalt i grunnen og bare lede bort overskuddsvannet og da om mulig i naturlige vannveier. Figur 10. Lokal håndtering av overvann. Ved å utnytte de mulighetene, kan en oppnå mange fordeler. Friere trasévalg gjør det letter å plassere hus og interne veier gunstig i terrenget. Grunne grøfter forhindrer uønsket drenering og uttørking av områder og gjør det lettere å opprett holde naturlig vannbalanse. Dette er ofte en forutsetning for å bevare opprinnelig vegetasjon. Ved frigjøring av VA-ledninger og kabler fra det interne veisystemet, kan dette opparbeides på et tidlig tidspunkt under anleggsfasen. Ved samtidig å ha muligheter for massetilskudd fra husgruber, blir det lettere å oppnå en total massebalanse. En samkjøring av alle tekniske anlegg vil redusere byggetiden og dermed redusere kapitalkostnadene. Overvann Det tradisjonelle overvannssystemet er utformet for å tilfredsstille dreneringskrav for hvert enkelt hus, vei, parkeringsplass ol. Dette medfører drenering av området og senking av grunnvannstand dessuten må hovednettet dimensjoneres ut fra relativt kortvarige ekstremverdier. Overvannsdeponeringen må komme med tidlig i planleggingen slik at den naturlige vannbalansen endres minst mulig. Den tradisjonelle håndtering en av overvann er relativt kostbar. Dessuten kan den medføre skader på vegetasjon og naturmark. Overvannet bør derfor håndteres lokalt i området ved hjelp av infiltrasjon og fordrøyning. Overflateinfiltrasjon Den enkleste og billigste måten å ta hånd om overvannet på er spredning og infiltrasjon på overflaten (figur 10). Da utnyttes vegetasjon og marksone som fordrøyningsvolum. Den vannmengden 6

som kan infiltreres i bevarte naturområder vil bero på vegetasjonstype, grunnvannstand, jordart og overflatehelling. Infiltrasjonskapasiteten er sår-bar overfor komprimering av det øverste jordlaget, f.eks. ved anleggstrafikk. Naturområder som skal brukes til infiltrasjon kan derfor ikke brukes til massedepot eller utsettes for anleggstrafikk. En kan oppnå økt infiltrasjon og fordrøyning som deler av overflaten kan tillates stå under vann ved kraftig regnvær. For å forbedre vannomsetningen kan en plante vannkrevende vegetasjon som f.eks. selje, pil, poppel og bjørk. Overflateinfiltrasjon forutsetter permeable grunnforhold og at høyeste grunnvannsnivå ligger lavere enn 0,5 meter under overflaten (figur 11). Terrenget bør ha fall fra husveggen, minimum 1:50 i en bredde på minst 3 meter. Figur 11. Overvannsinfiltrasjonen kan økes dersom en tillater neddemming av lave punkt i terrenget. Infiltrasjon i grunnen Dersom overflateinfiltrasjon i grunnen ikke er mulig på grunn av mangel på egnede områder, kan en lede avrenningen til fordrøyning. Magasinet kan utformes som steinmagasin eller betongkum. Steinmagasinet lages ved å erstatte den naturlige massen med en fylling av pukk, singel eller sprengstein. Det viktigste man kan gjøre for å få til en vellykket utbygging av et boligfelt er å planlegge alle faser i detalj, både prosjekteringsfasen, byggefasen og skjøtselen etter ferdig utbygging. Prosjekteringsfasen Registreringer av naturgrunnlaget må være målrettede og klargjøre naturens begrensninger og muligheter for ulike formål. Figur 12. Soneinndeling. A= vegetasjon som skal bevares, enten sammenhengende flater med enkelttrær eller grupper med enkelttrær. B=enkelttrær som det er mulig å bevare i byggesonen. Byggefasen Byggefasen krever nøye organisering og oppfølging ute i terrenget. Alle krav som har med behandling eller bevaring av vegetasjonen i byggeperioden å gjøre, bør framgå av anbudsdokumentene. Plantegninger som viser framtidig terreng sammen med bevaringsverdige områdene må følge anbudsdokumentene. Eventuell bruk av bøter må framgå av anbudsmaterialet. Organisering av byggeplassen er viktig, også ut fra hensyn til vegetasjonen. Behov for riggplasser og transportarealer må planlegges nøye. Bevaringsverdige områder bør soneinndeles (figur 12). Det fylles på 2-3 cm grus i rotsonen og stammene beskyttes mot mekaniske skader. Masselagring i rotsonen må unngås. 7

Lagring av masser ødelegger markdekket. Ved utgraving av byggegrube o.l. vil en få en sone rundt huset hvor markdekket forsvinner. ødeleggelsene kan unngås ved å legge massene på lemmer, dette vil sikre lufttilgang til markdekket. Skjøtsel Det bør utarbeides skjøtselsplaner for utbyggingsområdene. Av disse må det framgå hvilke tiltak som er nødvendige før, under og etter utbygging. Formålet med skjøtsel er å øke vegetasjonens mulighet til å klare de store endringene en utbygging medfører, dessuten å styrke markdekket slik at det tåler framtidig bruk. Oppsummering Alt som har betydning for resultatet og som påvirkes i området ved utbygging registreres, f.eks: topografi/terreng, landskap, eksponering, utsikt, solforhold og vegetasjon. For å avgjøre områdets eksponering og vegetasjonens betydning er det nødvendig med en nøyaktig registrering i området. Registreringene er grunnlaget for å kunne planlegge et boligområde som er godt å bo i og hvor utbyggingen ikke ødelegger for omgivelsene. Registreringene er en beskrivelse av utbyggingsområdet og omgivelsene slik de er og slik de oppfattes i dag, dessuten er de basis for senere analyser av hva som skjer i området. Landskapsanalysen vil vise vegetasjonstypene som finnes og hva disse tåler av påkjenninger.. Bruk av til passede kommunaltekniske løsninger kan redusere inngrep og gi muligheter for en bedre helhetsløsning. I en konsekvensanalyse vil det vurderes hvordan utbygging etter den eksisterende reguleringsplanen vil påvirke området og hvilke forbedringer som kan gjøres. 8