10. januar 2016 Høringssvar til forslag om felles likestillings- og diskrimineringslov Foreningen for transpersoner i Norge (FTPN) er fornøyd med at regjeringen følger opp arbeidet for en mer helhetlig og likestilt diskrimineringslovgivning. Dette ble første gang satt på dagsorden med Dokument 8-forslaget i Stortinget av Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl (Dokument 8:66 (2005-2006)), videreført med utredningen til Diskrimineringslovutvalget (NOU 2009:14) og prinsipielt støttet med merknadene til Fremskrittspartiet, Høyre og KrF (i avstemningen også støttet av Venstre) til Stortingets behandlingen av det eksisterende diskrimineringslovverket i 2013 (Innst. 441 L (2012 2013)). Det er viktig å huske hva som var utgangspunktet for denne prosessen, og som ble understreket av Erna Solberg, Olemic Thommessen og André Dahl i Dok. 8:66 (2005-2006) som omhandler generell og overordnet lovgivning vedrørende diskriminering uavhengig av grunnlag: For å ivareta rettssikkerhet for alle, og for å sikre likhet for loven, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag, vil det være formålstjenlig å ha en mer overordnet og generell diskrimineringslovgivning enn den vi har i dag. FTPN ser det som uakseptabelt at Menneskerettighetene beskytter mot all diskriminering uavhengig av grunnlag, mens norsk lovgivning behandler de samme diskriminerende handlingene enten som straffbare, bare ulovlige eller lovlige alt etter hvem som rammes. Ref. menneskerettighetenes antidiskrimineringsbestemmelser hvor det overordnede diskrimineringsvernet skal være uavhengig av grunnlag (herunder EMK artikkel 14 (Europeiske Menneskerettskonvensjon) og SP artikkel 26 (FNs konvensjon om politiske og sosiale rettigheter) Mandatet for Diskrimineringslovutvalget fremkommer tydelig i NOU 2009:14, s. 23: Diskrimineringsvernet i dagens lovverk skal ikke svekkes. Diskrimineringslovutvalgets utgangspunkt er at alle mennesker er like verdifulle, har samme menneskeverd, og at det bør være et mål å fremme likestilling uavhengig av biologiske, sosiale og kulturelle forhold» FTPN ønsker som Diskrimineringslovutvalget, samt Solberg, Thommessen og Dahl i Dok 8:66 (2005-2006) å understreke behovet for å sikre alle vern mot diskriminering. Dette vernet skal
være et mest mulig likestilt vern. Selve ledetråden i revisjonen av diskrimineringsvernet må være å ikke svekke eksisterende vern. FTPN mener at regjeringen med det nye lovforslaget svekker diskrimineringsvernet på ulike områder, noe som er i direkte strid med det opprinnelige mandatet til diskrimineringslovutvalget. Utgangspunktet for en felles lov må være at en ny lov skal være minst like god som summen av eksisterende lover på området. Når et grunnlag på enkelte felt har et dårligere vern enn andre grunnlag, må vernet heves til samme nivå som det grunnlaget som nyter det sterkeste vernet. Dette gjelder følgende bestemmelser: Familieliv og personlige forhold er et svært viktig virkeområde for alle grunnlag. I dag gjelder diskrimineringsbestemmelsene i familielivet og i personlige forhold kun for kjønn. Ved en sammenslåing av dagens lovverk, må forbudet mot diskriminering i familieliv og personlige forhold utvides til å gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag. Som flere tiårs erfaring fra (kjønns)likestillingsloven viser, er det klart at en slik regulering er nyttig, selv om den i praksis ikke vanligvis blir håndhevet. Erfaringene fra forskning og fra ulike antidiskrimineringsorganisasjoner viser at behovet for beskyttelse mot diskriminering i familieliv og i personlige forhold, trengs for alle grunnlag. Diskriminering i nære relasjoner er svært alvorlig for de som utsettes for det, og de personlige relasjonene gir diskrimineringen en dimensjon som gjør den særlig belastende. Selv om det ikke er enkelt verken å etterforske eller sanksjonere hendelser innen familien, vil det være et viktig signal fra lovgiver om at denne formen for diskriminering er absolutt uakseptabelt, samtidig som det vil ha en stor symbolverdi for de som omfattes av slik diskriminering. Vi mener ut fra dette at en helhetlig likestillings- og ikke-diskrimineringslov må omfatte familieliv og personlige relasjoner. FTPN viser også til LDOs høringsuttalelse om hvordan beskyttelse mot diskriminering i familieliv og personlige forhold også kommer inn under menneskerettighetene. Harmonisering av diskrimineringsvern Utgangspunktet for diskrimineringslovgivningen må være menneskerettighetenes og Grunnlovens generelle diskrimineringsvern for alle. Forskjellig grad av diskrimineringsvern kan bare være tilfelle om det er en saklig grunn for en slik forskjellsbehandling. Alle diskrimineringsbestemmelser må derfor i utgangspunktet gjelde alle diskrimineringsgrunnlag, om det ikke finnes vesentlige årsaker for hvorfor noen skal utelates. Det er derfor svært positivt at regjeringen har foreslått i 28 at krav til likestilling i læremidler og undervisning skal gjelde alle grunnlag. 1
Derfor bør regjeringen også utvide diskrimineringsvernet til å gjelde alle diskrimineringsgrunnlag også i følgende paragrafer i lovforslaget: - 35 Lik lønn for likt arbeid - 40 Straff for diskriminering begått av flere i fellesskap Det samme bør også gjelde 2, 3 Diskrimineringsvern, aktivitetsplikt og ombudsordning på alle samfunnsområder, i alle deler av riket, hvor argumentasjonen for begrenset vern er mangelfull. At reglene om individuell tilrettelegging og universell utforming ikke skal gjelde på Svalbard fordi dette ikke er et livsløpssamfunn, er ikke en relevant argumentasjon siden nedsatt funksjonsevne er noe som gjelder mennesker i alle deler av livsløpet. Vern for juridiske personer Diskriminering av juridiske personer er i dag kun forbudt på grunnlag av etnisitet. Dette foreslås fjernes av regjeringen, noe som representerer en svekkelse av eksisterende vern. Diskriminering av juridiske personer rammer ikke bare tilknyttede enkeltpersoner, men undergraver arbeidet for likestilling og mot diskriminering i samfunnet, uansett diskrimineringsgrunnlag. Juridiske personer bør derfor få et diskrimineringsvern på alle grunnlag etter loven. Aktivitets- og redegjørelsesplikten må ikke svekkes Fjerning av redegjørelsesplikten og forslaget om at aktivitetsplikten i dagens likestillingslov kun skal gjelde for arbeidsgivere med mer enn 50 ansatte, representerer en alvorlig reduksjon av det aktive og strukturelle likestillings-arbeidet. Aktivitetsplikten er plikten til å drive aktivt likestillingsarbeid. Det er positivt at plikten konkretiseres i lovforslaget, men betydningen svekkes når man i samme håndvending unntar størsteparten av arbeidsgiverne. De fleste bedrifter i Norge i dag har færre enn 50 ansatte og erfaring fra likestillingsloven viser at dette fungerer fint. Alle arbeidsgivere, uansett størrelse, bør derfor ha aktivitetsplikt på alle grunnlag. Redegjørelsesplikten er en sentral del av aktivitetsplikten. Dersom redegjørelsesplikten fjernes, slik det nå foreslås, uthules aktivitetsplikten fullstendig ved at den baseres fullt ut på den enkelte arbeidsgivers gode intensjoner og ønsker. Etter BLDs egen vurdering vil en aktivitetsplikt uten noen form for rapportering trolig ha liten effekt på bedriftenes atferd. Aktivitets og redegjørelsesplikten kan sees på som likestillingens HMS-arbeid. Og som ved alt HMS-arbeide er forebygging av ulykker det viktigste arbeidet. Det samme gjelder for likestilling og diskriminering. Den enkelte bedrift skal drive forebyggende arbeid for å hindre diskriminering. Det argumenteres med at redegjørelsesplikten ikke har noen reell funksjon. At den bare blir et notat i revisors rapport. Når det ikke skal være noen redegjørelsesplikt blir 2
det umulig å holde øye med hvem som utøver plikten. Det blir umulig å ettergå hvordan plikten faktisk etterleves og det er lite sannsynlig at et eventuelt aktivitetsarbeid utøves målrettet og planmessig. Det aktive likestillingsarbeidet er altfor viktig til at det kan overlates til vilkårligheter. I stedet for å fjerne redegjørelsesplikten, må den styrkes. FTPN mener det kan skje ved at LDO får tilført mer ressurser til å følge opp bedriftenes arbeid på området. Samfunnsskapte barrierer for funksjonshemmende Dagens lov erkjenner at diskriminering av funksjonshemmede også får uttrykk i samfunnsskapte barrierer. Det er derfor viktig at det fortsatt vises til i felles lov, hvor lovens viktigste funksjon skal være å bygge ned disse samfunnsskapte barrierene. Spørsmålet er bare hva håndhevingsapparatet blir. Det må eksistere et effektivt apparat for håndheving av lovverket Det er svært uheldig at behandlingen av hvordan apparatet skal utformes er utsatt til en senere behandling. Vi som er høringsinstanser, tvinges dermed til å vurdere lovendringen og apparatendringen i separate prosesser. Dersom et lovverk skal kunne være av betydning for å fremme likestilling og bekjempelse av diskriminering, må dette lovverket være tilgjengelig og kjent. Det må finnes veiledningsmuligheter for personer som har behov for å kjenne til lovverket, og det må finnes sanksjonsmuligheter ved brudd. For at vernet mot diskriminering og mekanismene for håndheving av de proaktive pliktene skal være effektive, må det eksistere et effektivt apparat for sanksjoner. Et effektivt apparat må være tilgjengelig og ha ressurser til både å veilede og ha kompetanse til å sanksjonere. En veiledningstjeneste og et sanksjoneringsapparat må derfor være utformet som lavterskeltilbud. En henvisning til det alminnelige domstolsapparatet oppleves å være svært lite tilstrekkelig, unødvendig kompliserende og ikke minst belastende, særlig for de som trenger det mest. For tiden blir det gjort et utredningsarbeid med sikte på en omstrukturering av likestillings- og ikke-diskrimineringsapparatet, samt muligheten for at Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal kunne ilegge oppreisning. Det er positivt at det skal være mulig å ilegge oppreisning også i lavterskeltilbudet, men vi ser det som problematisk at det i omstruktureringen ellers legges opp til å innføre et dårligere apparat, hvor lavterskelpreget og det aktive likestillingsarbeidet svekkes. Det internasjonale og nasjonale regelverket må samstemmes. Det er påfallende at det i forbindelse med utarbeidelsen av lovforslaget ikke er blitt prioritert å samstemme det internasjonale og det nasjonale regelverket. Når et uttalt formål med lovrevisjonen er å styrke likestillings- og ikkediskrimineringsfeltet, bør en slik prosess være en helt naturlig del av arbeidet. 3
For å rette opp i dagens skjevheter, må følgende grep gjøres: FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD) og FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) må inkorporeres i Menneskerettsloven, på lik linje med kvinnediskrimineringskonvensjonen og barnerettskonvensjonen. Tilleggsprotokollene til Barnekonvensjonen, Funksjonsnedsettelseskonvensjonen og Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som gir individuell klageadgang etter de ulike konvensjonene, må ratifiseres og inkorporeres. Tilleggsprotokoll 12 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som gjør artikkel 14 til et selvstendig klagegrunnlag tilsvarende det som allerede er tilfelle med FN-konvensjonene, må ratifiseres og inkorporeres i Menneskerettsloven. Sammensatt diskriminering Det er svært positivt at forbud mot sammensatt diskriminering er tatt inn i høringsforslaget. Ved å lovfeste et uttrykkelig forbud mot diskriminering på flere grunnlag, enten samtidig eller i kombinasjon, anerkjenner lovgiver at dette er en reell problemstilling. Selv om ombudet håndterer denne typen diskriminering innenfor dagens lovgivning, vil en uttrykkelig lovfesting fjerne en eventuell tvil omkring håndheving av slike saker. Det kan videre føre til at sammensatt diskriminering blir satt på dagsorden i arbeidsgiveres og offentlige myndigheters arbeid med aktivitetsplikten. Men for å kvalitetssikre dette arbeidet kan ikke redegjørelsesplikten fjernes. Alder bør inn som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag Vi erfarer at det skjer diskriminering på bakgrunn av alder, både på selvstendig grunnlag og i samvirke med andre grunnlag. Det er en svakhet med lovforslaget at regjeringen ikke har tatt uttrykkelig stilling til hvorvidt alder skal inkluderes som eget grunnlag også utenfor arbeidslivet. Eldre diskrimineres daglig i dagens samfunn, både på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet og i mange andre forhold. Det er faktisk fullt tillatt å utelukke mennesker på grunn av alder. Vi anser det som naturlig at alder bør inkluderes som et eget diskrimineringsgrunnlag i lovgivningen i alle deler av samfunnet. Motstrid med diskrimineringsbestemmelser i andre lover Med harmoniseringen av diskrimineringsvernet bør regjeringen sørge for at det ikke er motstrid i diskrimineringsbestemmelsene mellom likestillingslovgivningen og andre lover. De samme diskrimineringsgrunnlagene bør derfor få diskrimineringsvern i de følgende lovene: - Helseforetaksloven 1 Diskrimineringsvern - Universitetsloven 6-2, 6-3 - Likestilling ved ansettelser - Utdanningsstøtteloven 1 Formål om likestilling - Markedsføringsloven 2, 34 Diskrimineringsvern 4
- Straffeloven 77 om skjerpende omstendigheter om lovbruddet har bakgrunn i fordommer, 174 om definisjonen av tortur, 185 om vern mot hatefulle ytringer, 186 om diskrimineringsvern vedrørende varer og tjenester, 264, 272, 274 og 352 om skjerpende straff hvis fordommer motiv for trusler, vold eller grovt skadeverk. Diskrimineringsvern for «andre liknende vesentlige forhold» Regjeringen har ikke tatt stilling hvorvidt diskrimineringsvernet skal inkludere vern mot diskriminering på grunn av «andre liknende vesentlige forhold», i tillegg til visse avgrensende diskrimineringsgrunnlag. Forbundet for transpersoner vil understreke at norsk diskrimineringslovgivning må være i overensstemmelse med menneskerettighetenes diskrimineringsvern, som også gir vern mot diskriminering på grunnlag av «annen status». I denne sammenhengen kan det også vises til Fremskrittspartiet, Høyre og KrF i behandlingen av de fire parallelle diskrimineringslovene i 2013: De nevnte partiene mener en samlekategori bør innføres fordi det vil gi vern for personer som er spesielt utsatt, fordi det er vanskelig å identifisere og dokumentere i dag hvilke personer som er spesielt utsatt, og fordi det vil gi et mer fleksibelt regelverk som også er i tråd med menneskerettighetskonvensjoner som har en slik samlekategori (Se Innst. 441 L (2012 2013): s. 18). Her er det også bred politisk enighet. Ref. fellesuttalelse fra Arbeiderpartiet, Sp og SV ved behandlingen av lov om etnisk diskriminering i 2005: Dette flertallet [i kommunalkomiteen og i familie- og administrasjonskomiteen] mener at alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud (Innst. O. nr. 69 (2004-2005): s. 11). Dersom en ny diskrimineringslov ikke gir vern mot all diskriminering, synes dette også å være i strid med Grunnlovens bestemmelse om diskriminering ( 98), hvor det står: Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Konklusjon: FTPN kan ut fra ovenstående ikke støtte en ny lov som gir oss dårligere vern enn vi har i dagens lovverk. For det første må ikke aktivitets- og redegjørelsesplikten fjernes. Familieliv og personlige forhold skal inn i lovverket, tilsvarende som for 5
kjønn i dagens likestillingslovgivning. Vi opplever stadig at diskriminering av transpersoner forekommer i nære familierelasjoner. Som nevnt tidligere viser erfaringen fra kjønnslikestillingsloven helt klart at en slik regulering er opinionsdannende og nyttig, selv om den i praksis vanligvis ikke blir håndhevet. Jan Elisabeth Lindvik Leder FTPN Thomas Thea Gjestland Sekretær FTPN 6