Før morgengry hadde vi krysset grensen mellom Sibir og Ural. Det er kanskje en markert grense et sted, ikke vet jeg. Det var i hvert fall et merkbart skifte av omgivelser, fra de evige og øde skogene som hadde vært utenfor da sola gikk ned i bestemorkupéen, til et mer variert jordbruksland med åkerlapper, større jorder og små bebyggelser overalt. I Sibir kaller de gjerne den europeiske delen av Russland for fastlandet, som om de selv bodde isolert på ei øy. De føler det sikkert sånn noen ganger. Nå hadde jeg i så fall snart kommet til den andre siden av havet. Uralkjeden hadde jeg bestandig sett for meg som en massiv vegg som sørger for at Asia og Europa holder tekkelig avstand til hverandre. Nå var jeg midt oppe i fjellene, men det var ingenting ved omgivelsene som tilsa det. Alt som var å se var vidstrakte marker og koselige, avrundede åser. Riktignok krysser den transsibirske jernbanen Uralfjellene der de er på sitt laveste, men heller ikke andre steder er det noen fjellvegg å snakke om. Ingen steder strekker fjellkjeden seg opp over to tusen meter. Den viktigste kvaliteten til Uralkjeden er ikke 259
fasaden, men de enorme mengdene mineraler som er gjemt inne i berget. Jekaterinburgs eksistens er en direkte følge av nettopp mineralene i Ural. Byen er oppkalt etter to Katarina-er. Både etter Peter den stores kone og etter de russiske gruvearbeidernes skytshelgen. I flere hundre år har russerne fraktet råstoff ut av gruvene i området og inn til fabrikkene i byen. Ut av det har det kommet tungt maskineri, bensin, stål, gummi, diamanter, smykkesteiner og mye annet landet har trengt for å trives eller for å krige, alt etter hva som til enhver tid har vært mest aktuelt. Fjellenes rikdom har kommet byen til gode på mange måter. Det beste eksemplet er kanskje Jekaterinburgs undergrunnsbane. Den er bokstavelig talt ei gullgruve, noe som ble oppdaget først etter at gravearbeidet for tunnelene var godt i gang. Utsikten fra hotellrommet fortalte meg at nå var jeg i hvert fall ikke i det gamle Sovjet. Jeg kikket rett inn i ei enorm fabrikkpipe som bare stod der og kjedet seg, det så ut til å være lenge siden den sist hadde gjort noe nytte for seg. Lenger bort dominerte Blodets katedral, ganske nylig reist på stedet hvor den nå helgenerklærte tsarfamilien ble myrdet av kommunistene under revolusjonen. Gamle, forfalne firkantbygninger rundt katedralen fikk aller nådigst speile seg i de gyldne løkkuplene dens. Litt nærmere hotellet igjen prøvde en kaffefabrikant å friste meg til å ta en kopp, ved hjelp av et gigantisk plastbanner spent ut over alle de femten etasjene på hele fremsiden av en boligblokk. Hvordan det hadde sett ut der et tiår eller to tidligere vet jeg ikke, men det var i hvert fall ikke slik som det så ut nå. Alt gullet på katedralens tak trakk meg til seg, og jeg gjorde mitt første besøk i et russisk kirkebygg. Det pågikk en kontinuerlig gudstjeneste der. Det lignet i hvert fall på det, selv om det var lite som minnet om den forestillingen som tilbys norske kirkegjengere hver søndag formiddag. Kirkerommet hadde ingen stoler, så alle måtte stå. Mest slitsomt var det for prestene, som de hadde bortimot et helt fotballag av. De løp i ett sett mellom kirken, sakristiet og det aller helligste, for å hente frem og ta ut igjen diverse effekter som ble brukt i forkynnelsen. Stemningen var smått kaotisk. Menigheten bestod av et par hundre mennesker. Nesten alle var kvinner, eldre koner kledd i svart fra topp til tå og unge jenter i miniskjørt og pastellsjal. Det eneste de alle hadde til felles var at de dekket hodet med skaut i et vidt spekter av farger og mønstre. 260 Det skjedde noe overalt, hele tiden. Sjefspresten leste høyt fra dagens tekst,
mens assistentprestene danset inn og ut av svingdører i alterveggen. Folk i menigheten korset seg og gikk stadig frem til en vegg og kysset helgenfigurene der. Oppunder taket messet et kor gloria og halleluja. Eller kanskje var det engler der oppe. Nede på gulvet, i et hjørne, gikk folk til alters for å få nattverd. Hele tiden kom og gikk det mennesker. Noen var bare som snarest innom for å tenne et offerlys, kjøpt i all hast i stearinlys-sjappa ved inngangen. Hysjing eller hevede øyenbryn fantes ikke. De gamle konene som hjemme ville ha stått for denslags, de stod i stedet i ring og utvekslet sladder, så det ut til. Det var litt merkelig, men det var ingen tvil om at denne måten å drive kirke på trakk mye folk. Publikum virket også langt mer oppriktig troende enn søvnkirkegjengerne du finner på benkene i våre kirker. Etter at Romanovene, tsarfamilien, ble henrettet der i 1918 og kommunistene døpte byen om til Sverdlovsk, var det stille i byen frem til andre verdenskrig. Med krigen ble industrien, akkurat som i Krasnoyarsk, mangedoblet i størrelse da Stalin flyttet viktige fabrikker for militære formål til byen fra mer krigsutsatte områder lenger vest. For sin viktige innsats i krigen fikk byen den store Lenin-medaljen. Den står fremdeles midt på bybrua i sentrum. Så ble det stille igjen. I hvert fall var det lenge mellom hver gang Vesten fikk høre noe om byen, full av forsvarshemmeligheter som den var. Ikke før lenge etter kommunismens fall ble det offisielt bekreftet at et par hundre mennesker døde av miltbrann der i 1979, etter et ukontrollert utslipp fra et militært laboratorium som produserte kjemiske våpen. På begynnelsen av 1990-tallet ble det igjen litt liv og røre i Jekaterinburg. En viss Boris Jeltsin var fargerik partisjef og dermed også øverste leder i regionen i ei årrekke. Så dro han til Moskva og lagde baluba der også. Selv om han dro var det mer enn nok av kjeltringer tilbake. Mafiaen blomstret bokstavelig talt voldsomt opp i maktvakuumet etter kommunistene, og Jekaterinburg ble sentrum for en omfattende krig om kontrollen over Russlands underverden. Situasjonen har senere roet seg betraktelig, men krigen etterlot seg mange spor i byen. Det første jeg la merke til var at selv den grønne mannen på trafikklysene så ut som om han var på vei for å rane banken. Man trengte ikke mye fantasi for å se at han var utstyrt med en liten pistol i hånda. Det andre jeg la merke til var at å veksle penger i Jekaterinburg var ikke helt som 261
å veksle penger andre steder. Jeg hadde 250 amerikanske dollar jeg ville gjøre om til russiske rubler, og derfor fant jeg veien til lokalene til Guta Bank i sentrum. Bankbygningen var stor, og utenfor stod det Mercedeser på rekke og rad. Det satt folk i mange av bilene, og de kikket interessert på meg og på sekken min da jeg nærmet meg den lille døra midt på bankfasaden. Da jeg stoppet foran døra ropte mennene ett eller annet om dollar til meg, men jeg valgte å ignorere dem. Døra var låst, men ved siden av var det en knapp og et kamera. Et raskt trykk på knappen var nok til at døra et lite sekund senere åpnet seg for meg. Innenfor fant jeg en smal gang full av flere fæle fyrer. De spurte om jeg skulle veksle dollar. «Da, da», svarte jeg samvittighetsfullt. Gulltenner blinket straks frem i gledestomme liksom-smil, og et par av karene tilbød seg å veksle for meg til en veldig god kurs. «Njet, njet», sa jeg, fremdeles like samvittighetsfullt. I stedet fikk jeg ordnet meg et adgangsbevis til selve banklokalet, mot å gi fra meg passet til en mann som satt i ei luke bak skuddsikkert glass. Ei dør i veggen åpnet seg, og jeg fikk gå inn i ei sluse for å få lommer og sekken min inspisert av bankens sikkerhetsvakter. Antagelig var jeg det uskyldigste de hadde sett på lenge, for sjekken gikk fort, og så ble jeg sluppet inn i selve banken. Jeg var ikke alene der, men det føltes sånn. Alle de andre klientene som satt i kø i skinnsofaene der inne var som hentet ut av en dårlig mafiafilm. De hadde stygge dresser, uttrykksløse ansikter, store mager, brukkede neser, skikkelig brylkrem-sleik og flere av dem skjelte så kraftig at det så mest ut som om øynene kikket på hverandre. Med seg hadde de kofferter og plastposer fulle av rubler, som nok skulle veksles til en mer anvendelig valuta for internasjonal handel av ymse. Igjen fikk jeg tilbud om å gjøre en god butikk med dollarene mine, men jeg avslo. De pengene hadde de nok ikke akkurat tjent på å selge selvplukkede bær og fioler fra skogen. Vekslingen gikk greit, om enn det var en omstendelig prosess med mange skjema å fylle ut. Da jeg kom ut igjen var ingen det minste interessert i meg lenger, hverken gjengen i gangen eller de som satt i bilene utenfor. Jeg pustet lettet ut, gjemte de nye rublene mine rundtom på kroppen og i sekken, og så gikk jeg og feiret rubel-rikdommen min med en kuleis. -- Karene i banken hadde neppe helt rent mel i posene sine. Faktisk var det nok 262
ikke mel i det hele tatt, men et helt annet stoff i pulverform som var grunnlaget for virksomheten til byens kriminelle. Inspirert og fascinert av nærkontakten med disse forretningsmennene dro jeg til et sted hvor jeg i fred og ro kunne se enda nærmere på mafiaen. Shirokorechinskaja het stedet, en gravlund litt utenfor byen. Det tok meg halvannen times vimsing med livet som innsats langs hovedveien ut av byen å komme dit. Enkelt var det ikke, men jeg trøstet meg med at enten jeg klarte å hoppe unna de vinglende bilene eller ei, så ville jeg nok før eller senere komme frem til kirkegården. Kirkegården var stor, men lå litt bortgjemt inne i en furuskog. Da jeg først fant den var det lett å lokalisere det jeg hadde kommet for, nemlig de mest fremstående innbyggerne der. Gangsterne som herjet i området på 1990-tallet hadde ikke spart hverken på liv eller på tjenestene fra begravelsesbyråene. De falne ble minnet slik de hadde levd, som stenansikter omgitt av standsmessige statussymboler. Rett ved inngangen lå mafiaeliten. Der var det langt mellom de normale gravstøttene og de enkle innskriftene av typen Hvil i fred. En som må ha vært rimelig sentral i oppgjørene lå i en stor sarkofag, omgitt av stilige marmorkrukker med dagsfriske blomster i, nesten ti år etter begravelsen. Bak kista stod det ei høy granittstøtte, og rett inn i den polerte steinen var det lasergravert et portrett i helfigur av hovedpersonen selv i naturlig størrelse. Slik kunne alle fremdeles se hvor stilig han hadde vært i mafiadress og med et dødelig blikk. Prikken over i-en hang dinglende ned fra den ene hånda hans; en nøklering med Mercedeslogo på. Videre bortover grusgangen kom det flere helter fra underverdenen; gudfedre, gudsønner og løpegutter. En pen yndlingselskerinne hadde tydeligvis gått med i dragsuget. Hun var foreviget i hvit marmor med splitt i kjolen og dyp kløft i noe som i hvert fall ikke var mindre enn naturlig størrelse. En av gutta hadde visst vært bokser på si og hadde likt veldig godt å kjøre snøscooter, for en drepende knockout og en kjøretur i full fres over vidda var gravert inn på hans store stein. Andre hadde valgt mer klassisk røffe fremstillinger. Tøffest var kanskje han som var iført skinnjakke og med sneipen i hånda, utfordrende skulende mot alle som gikk forbi, som en annen James Dean. Det var en litt... bisarr kirkegård. Hundrevis, kanskje tusenvis av menn i tyve- til førtiårene hadde nokså nylig, i løpet av få år, dødd i en krig om en makt som ikke skulle finnes. Men der lå 263
bevisene på at det gjorde den i høyeste grad. Lenger inn i skogen hadde stiene nesten vokst igjen. Dit kom det nok ikke folk og så til sine døde fullt så ofte. Der lå gravene fra kommunist-tiden. Enkelte sosialisttopper hadde fått litt småflotte minnesmerker med noen enkle byster og gyldne hammere og sigder, men det kom ikke i nærheten av mafiaens overdådige monumenter. Den vanligste typen grav var den kommunistiske standardvarianten. Ei murplate lå på bakken, som fundament for noe som mest av alt minnet om et nesten meterhøyt, irrgrønt boretårn. Et enkelt, lite skilt viste navnet til den som lå der. På toppen av tårnet tronet ei rød stjerne. Det var som om den gamle Sovjetunionen selv etter døden hadde forsøkt å pumpe de aller siste kreftene ut av sine innbyggere. -- Tilbake i sentrum oppdaget jeg at den samme galskapen hadde brutt ut i Jekaterinburg som i nesten alle de andre større byene langs den transsibirske jernbanelinja. Av en eller annen grunn drev de med å erstatte de gamle og sprukne betongfortauene med rød og hvit brostein. Samtidig fikk resten av byen stå og forfalle i fred. Det kunne virke som om landets ordførere hadde vært på kongress et sted, sikkert ved Svartehavets deilige strender, og der hadde det vært så fint vær at de ikke hadde fått tid til å bli enige om stort. Da siste dag opprant og ordførerne raskt bare måtte finne en måte å forsvare utgiftene til kongressen i sus-og-dus-land på, så hadde de blitt enige om å stå sammen om kampsaken brostein. «Hvis vi bare brolegger alle våre fortau, så ordner nok de 264
andre problemene våre seg helt av seg selv», hadde de sikkert erklært i en felles kunngjøring. Den desperate ideen hadde resultert i at fortau over hele Russland nå var beleiret av veiarbeidere som møysommelig jobbet seg bortover. Tempoet tydet på at de hadde tenkt å holde på lenge. Hadde jeg vært nyhetsreporter på jakt etter et scoop, så hadde jeg prøvd å finne koblingen mellom president Putin og brosteinsprodusentene. Jekaterinburg er den største universitetsbyen øst for Ural, og hvor jeg enn gikk så kom jeg stadig over flere fakultetsbygninger, institutter, konservatorier og museer. Jeg tok museumsrunden, men ble ikke så mye klokere av det. Fotografimuseet var greit, der kunne jeg se på bildene. Geologimuseet var også stort og rimelig forståelig, en stein er en stein i hele verden. På resten av museene burde jeg derimot hatt med meg tolk for å forstå hva utstillingene egentlig skulle fortelle. Ungdomsmuseet hørtes lovende ut, men det eneste ungdommelige ved det var jenta som solgte billetter. De hadde mye radikal kunst, diverse fotografier, installasjoner og skulpturer som jeg tror skulle stille krig i alle dens former i et dårlig lys. Langt på vei klarte de vel det, men det var ingenting i forhold til hvor dårlige lysforhold som rådet i byens store krigshistoriemuseum. Etter å ha løst billett der famlet jeg rundt i mørke i en halvtime, før jeg bokstavelig talt snublet over en museumsvakt som satt der og sov. Han var nokså gammel og kanskje litt uklar. I hvert fall i tale, for han hadde flere armer enn tenner. Jeg tror han prøvde å fortelle meg at det var lys i etasjen over. En kollega med lommelykt ble tilkalt for å følge meg opp trappa. Gjennom resten av museet ble jeg fotfulgt av to vakter. Jeg var den eneste besøkende, og de var forståelig nok engstelige for klenodiene sine. Det aller fineste museet hadde å vise frem var noen skruer og metallbiter i en staselig, men støvete monter. Visstnok var det restene av det amerikanske spionflyet, et U2-fly, som på vei til Bodø ble skutt ned i nærheten av Jekaterinburg i 1960. Jeg syntes det var litt merkelig med vrakrestene, siden jeg mente å ha lest at nedskytingen nesten hadde vært en kontrollert nødlanding, hvor russerne hadde kunnet meske seg med å studere teknologien i flyet. Men begge de to personlige museumsguidene mine insisterte på at dette var alt som var igjen av flyet. Ikke vet jeg, kanskje har de delt flyet opp i småbiter og gitt litt til hvert eneste krigshistoriemuseum i hele Russland. Det virket i hvert fall som om hver lille landsby hadde et sånt museum, og flere av dem skiltet med 265
ekte U2-rester. Nå hadde jeg fått dosen min av museer for en stund. For å få en smak av dagens Russland, ville jeg dra videre til byen Kazan, et gammelt knutepunkt for handelen mellom Russland og Sentral-Asia. Det betød at jeg måtte følge en litt sørligere bue mot Moskva enn den offisielle transsibirske jernbanen gjør. Den veien gikk det bare nattog. Jeg bestemte meg for å betale for ei natt til på hotellet, selv om jeg måtte forlate rommet før midnatt for å rekke toget. Forskjellen mellom prisen på hotellrommet og prisen for å bruke bagasjeoppbevaringen på jernbanestasjonen var nemlig ikke stor. I mangel av noe bedre å gjøre, brukte jeg kvelden til å finne ut mer om det nesten oppsiktsvekkende billige hotellet mitt. Konklusjonen på undersøkelsene mine ble at billige hotell i Russland sikkert kan være vel og bra, men det er en viss fare for at det bak den lave prisen kan skjule seg noen litt dunkle sider. Gangen, for eksempel. Den var veldig mørk. Og lang. Fra resepsjonen skrittet jeg opp at gangavstanden til rommet mitt var så godt som en kilometer. Veien ble ekstra lang på grunn av underlaget. Alle gangene var belagt med et plastgulv i imitert tre. Gulvet bølget seg bortover i en rekke små opp- og nedoverbakker fordi det var sterkt vannskadd. Om det var langt å gå så gikk jeg til gjengjeld som regel ganske fort gjennom gangene, særlig sent om kvelden. Lydene som snek seg ut i gangen under dørene fra rommene jaget meg frem. Det var nok en del billige enkeltrom hvor det holdt til mer enn én person, for å si det sånn. Selve rommet mitt var ved første øyekast greit nok. En av lampene lyste, og om kjøleskapet kanskje ikke var så veldig kjølig inni, så hadde det i hvert fall en kraftig støygenerator som fungerte utmerket. Den fikk hele skapet til innimellom å hoppe på en artig måte bortover gulvet mot vinduet, hvor det tok seg noen velfortjente røykepauser. Jeg hadde lenge gått og drømt om å bli avlyttet på et hotellrom i Russland, og hadde derfor gledet meg veldig til å finne den første myggen på rommet mitt. Da jeg nå endelig fant den, men myggen ikke var en mikrofon, så var det ikke så stor stas likevel. Myggen hadde kommet flyvende inn over senga mi fra badet, så jeg gikk inn dit for å studere fasilitetene. Myggen kom fra en stor familie, det kunne jeg se med en gang. Ellers var badet helt greit, med ikke bare mye mygg, men også mengder av mugg og råte både i gulv, vegger og tak. Dopapiret var oppklippet 266
avispapir, sikkert for å gi rommet litt hjemlig sjarm for russiske gjester, gjettet jeg. Jeg følte meg veldig miljøvennlig da jeg måtte bruke det, men du verden så svart jeg ble i baken. Noe av forklaringen på den lave romprisen var altså lett å finne. En vesentlig del av innsparingen lå i at hotellet ikke kastet bort rubler på vasking og vedlikehold. For å få bekreftet hypotesen bestemte jeg meg for å gjøre den potensielt skumle sengetesten. Jeg skulle jo uansett ikke sove der mer. Å gjennomføre sengetesten er noe man av nødvendighet lærer seg når man reiser på lavbudsjett gjennom spesielt Asia og Afrika. I sin iver etter å holde prisene på et konkurransedyktig nivå, er det nemlig i en del land og områder nokså vanlig å utsette sengetøyet for minst mulig slitasje. Et ofte brukt triks er å vaske og lufte sengetøyet så sjeldent som mulig. Kanskje aldri. Det er derfor en god idé å undersøke nettopp madrass og sengetøy ekstra nøye når et rom ser overraskende bra ut i forhold til hva det koster å overnatte der. Det som kan skje når man løfter en madrass på et veldig billig rom i visse strøk av verden, er at man plutselig blir tilskuer til Småkrypas Grand Prix. Veldig mange insekter finner ut at under sengene, mellom sengebunnen og madrassen, blir det på varme dager en akkurat passe deilig temperatur å ligge og vente på natta i. Så der ligger de og døser bort dagen, mens de fordøyer foregående natts festmåltid. Det kan godt ha vært for eksempel noen dråper blod fra en døddrukken, intetanende skandinav. Sjokket er stort for småtassene når de plutselig farer til værs sammen med madrassen, og det med ett blir helt lyst. Reaksjonen deres er ikke å stivne til, men å begynne å løpe, frenetisk. Det er et kappløp som går ut på å bli førstemann til å finne en mørk krok igjen. Det kappløpet er Småkrypas Grand Prix. Med litt trening lærer man seg å skille mellom de insektene som ligger under der bare for å ha et sted å være, og de som er der for å jakte på menneskeblod. Hvis man ikke ser blodflekker noe sted er det i utgangspunktet neppe direkte helseskadelig å dele seng med insektene man finner. Om du våkner med tydelige insektbitt på kroppen, plassert med jevne mellomrom nesten som om noen hadde laget dem med linjal og tegnestift, så var de nok blodtørstige sengelopper likevel. Da er det fint om du finner et par av de døsende blodsugerne og knuser dem mot veggen, sånn at neste gjest raskt kan ta hintet og heller finne seg et annet rom. Denne skiltingen fungerer bra, for om man kommer til et rom hvor sengelopper har fått etablere bosettinger, er sjansene store for at eieren av rom 267
met heller ikke vasker veggene særlig ofte. I Jekaterinburg regnet jeg ikke med å finne særlig mye synlig liv i senga, men det var likevel spennende å dra lakenet av madrassen. Man vet liksom aldri hva som vil åpenbare seg. Jeg lette og jeg fant: Ett glasskår, grønt, ca 1 x 0,5cm. Antagelig fra ølflaske. Sånt skjer. Tre mygg, døde. Uvanlig dødssted kan skyldes feilnavigasjon, for eksempel på grunn av tett røyk i rommet. Hårstrå, assortert utvalg. Det lengste var mørkt og 45cm langt. Også en del lyse og drøyt tyve centimeter lange hårstrå. Ellers diverse kortere hår, noen mistenkelig krusete. Sistnevnte trolig fra mannspersoner. Merke etter rødlig væske. Vin, kanskje fransk, men kanskje ikke vin likevel. Merke etter mye, svært mørk væske. Muligens Guinness-øl, eller muligens gammelt blod. Svakt merke etter gul væske, omtrent midt på madrassen. Forhåpentligvis appelsinsaft. Diverse brennmerker. Lett å mistenke sigaretter på grunn av merkenes runde form, men skilt på rommet indikerte klart at røyking på senga var forbudt, og at røykdetektorer i taket i tilfelle regelbrudd ville starte sprinkleranlegget. På den andre siden, hvis røykdetektorene fungerte, så var de omtrent de eneste elektriske innretningene på hotellet som faktisk gjorde det. Alt i alt gjorde jeg ganske omfattende funn under lakenet mitt. Det var meg en fornøyelse å sjekke ut og reise videre. 268