En analyse av endringer i Høyres, Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk 1

I stjålne klær? En analyse av endringer i Høyres, Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk 1 Kamilla Simonnes (f. 1985) Mastergrad i statsvitenskap (Oslo, 2011), frilansjournalist E-post: kamilla.simonnes@gmail.com «Ap stjeler Frps klær» sto det med fete typer i Aftenposten i høst (Aftenposten 08.10.2012). 2 Saken omhandlet Arbeiderpartiets (Ap) nye programutkast og tittelen oppsummerte hovedinnholdet i saken: På en rekke områder skal Ap ha tatt etter Fremskrittspartiet (Frp). Også Høyre (H) er ved gjentatte anledninger blitt beskyldt for å forsyne seg av Frps politikk (f.eks. Aftenposten 2010; Klassekampen 2010) selv om beskyldningene er blitt mindre fremtredende ettersom Høyre har vokst på meningsmålingene. På den andre siden har nye påstander dukket opp: Nå er det Frp som er i ferd med å gjøre seg så spiselig for Høyre at partiet nesten selv blir spist opp (se f.eks. Dagsavisen 2013; Morgenbladet 2013). I hvilken grad stemmer påstandene? I denne artikkelen vil jeg se på i hvilken grad Høyre og Ap har nærmet seg Frp på et bestemt saksfelt; innvandrings- og integreringspolitikken. Jeg vil også vurdere i hvilken grad Frp har nærmet seg de to andre partiene. Siden Frp gjorde en restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk til fanesak på slutten av 1980- tallet, har partiet vunnet mange velgere nettopp på innvandrings- og integreringspolitikken. Om Høyre og Ap har nærmet seg Frp, er det derfor særlig sannsynlig at de har gjort det på dette feltet. For å finne ut av i hvilken grad det har skjedd en tilnærming mellom partiene, har jeg analysert avsnittene som omhandler innvandring og integrering i Høyres, Aps og Frps valgprogram for perioden 1985 til 2009. Videre i artikkelen vil jeg først kort redegjøre for hvordan en endret partikonkurranse kan føre til endringer i et partis politikk. Deretter vil jeg i korte trekk utdype hvordan analysene er gjennomført, før jeg presenterer analysenes mest sentrale funn. Analysene viser at det har skjedd en tilnærming mellom partiene. De føyer seg således inn i rekken av studier 1. Artikkelen tar utgangspunkt i min masteroppgave «I stjålne klær? En analyse av endringer i Høyres, Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk fra 1985 til 2009». 2. Takk til Anders Jupskås, Institutt for statsvitenskap, UiO og anonym kritiker for konstruktive kommentarer. 144 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 144 158 Universitetsforlaget www.idunn.no/ts/nst

i stjålne klær? som har vist at partiene som velgermessig utfordres av Frp, demmer opp for partiet ved å stramme inn egen innvandrings- og integreringspolitikk (se f.eks. Akkerman og Hagelund 2007, Bjørklund og Goul Andersen 2002). I denne artikkelen ønsker jeg imidlertid å nyansere disse slutningene ved å studere på hvilken måte partiene er blitt mer like hverandre. Jeg vil også se på om de politiske og retoriske forskjellene mellom partiene i større grad gjør seg gjeldende for enkelte deler av innvandringsog integrasjonspolitikken enn for andre. Dette har i liten grad vært belyst tidligere. Konkurransen om velgerne I moderne parti- og valgforskning opererer man som regel med at partiene vil ha en vote-seeking, office-seeking og en policy-seeking atferd (Strøm 1990). Med andre ord har partiene tre mål: De vil vinne valg, de søker makt og de ønsker gjennomslag for sin politikk. Disse tre målene er ikke gjensidig utelukkende, men oppnåelsen av et mål kan gå på bekostning av et annet. Store partier vil ofte ha velgeroppslutning som et overordnet mål, fordi et visst antall stemmer ses på som en forutsetning for å oppnå makt og med det påvirke politikken. Når nye nisjepartier partier som markerer seg sterkt på ett saksfelt vokser frem og utfordrer de etablerte partiene på velgerarenaen, er det derfor grunn til å forvente seg en eller annen form for strategisk og/eller politisk reaksjon. Meguid (2005) har systematisert hvordan etablerte partier kan ta opp konkurransen med nye fremadstormende nisjepartier. Systematiseringen forutsetter at konkurransen om velgerne foregår både ved at partiene søker å tilpasse seg velgernes synspunkter (spatial theory) og ved at de forsøker å påvirke hva velgerne oppfatter som viktig, bl.a. ved å søke å kontrollere hvilke saker som settes på dagsordenen (salience theory). Meguid hevder derfor at de etablerte partiene kan 1) velge å «overse» det nye partiet for å gjøre saksfeltet det markerer seg på mindre betydningsfelt, 2) endre sin politikk og tydeliggjøre motsatt standpunkt av det nye partiet, eller 3) endre sin politikk og innta det samme eller liknende standpunkt som det nye partiet. Om de etablerte partiene inntar strategi 1, vil velgerne kunne overbevises om at saksfeltet nisjepartiet markerer seg på er ubetydelig. Det vil kunne begrense det nye partiets innflytelse kraftig (jfr. salience-teorien). Strategi 2 og 3 vil være mer risikofylte strategier. Hvis de etablerte partiene gir mer oppmerksomhet til et tema uten at de samtidig klarer å stjele sakseierskapet 3 til temaet, kan resultatet 3. Begrepet sakseierskap refererer i partiforskningen til at enkelte partier «eier» gitte saksfelt i form av at velgerne har spesielt stor tillit til et parti i spørsmål som angår det aktuelle saksfeltet (Petrocik 1996). Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 145

kamilla simonnes bli at det nye partiet får økt oppslutning ettersom et partis popularitet avhenger av i hvilken grad partiet får «sine» saker på dagsordenen. I så måte må man kunne anta at strategi 1 å overse det nye partiet vil være de etablerte partienes foretrukne strategi. Dette er imidlertid ikke alltid et reelt valg, da det ikke bare er partiene som avgjør hvilke saksfelt som oppfattes som viktige. Spanje (2010) har argumentert for at å overse innvandrings- og integreringspolitikk som et tema, ikke er en reell mulighet fordi innvandringspolitikken har fått et så tydelig innpass på den politiske dagsordenen. Dermed står de etablerte partiene igjen med to muligheter: Å markere avstand til det nye partiets innvandrings- og integreringspolitikk eller å adoptere den. Når det gjelder norsk politikk, er det ingen tvil om at Frp har opparbeidet seg et tydelig sakseierskap til innvandrings- og integreringspolitikken siden slutten av 1980-tallet. I alle år hvor spørsmålet om hvilket parti som har den beste innvandringspolitikken er blitt stilt i valgundersøkelsene 4, er Frp kommet best ut. Etter forrige stortingsvalg oppga hele 33 prosent av velgerne at de mente Frp hadde best politikk på dette saksfeltet (Karlsen og Aardal 2011:135). Fra og med 1997 har Frp økt oppslutningen ved hvert stortingsvalg, og innvandrings- og integreringspolitikken regnes ofte som en sentral forklaring på suksessen. Høyre og Ap er de to partiene som er blitt hardest rammet av Frps suksess. Fra 2005 til 2009-valget gikk 13 prosent av dem som hadde stemt Høyre ved forrige valg til Frp (Narud 2009:365). Med unntak av stortingsvalget i 2001 har Frp gjort det bedre enn Høyre i alle stortingsvalg siden 1997. Ap lekker ikke like mye til Frp som Høyre (se Narud 2009:365), men utover på 2000-tallet etablerte FrP seg som et parti med en klarere arbeiderprofil blant sine velgere enn Ap (Bjørklund 2009:26). I tillegg har det etablert seg et inntrykk i offentlig debatt om Frp som «det nye arbeiderpartiet» (se f.eks. Holje 2009, Marsdal 2008). Legger man til grunn at stemmemaksimering er et av partienes viktigste mål, vil det være naturlig å vente at Høyre og Ap har tilpasset seg Frps politikk enten ved å markere avstand til den eller ved å adoptere den. Som nevnt innledningsvis har det i tidligere blitt studier blitt hevdet at svaret fra partiene som utfordres av Frp har vært å stramme inn politikken. Jeg venter derfor å finne det samme i mine studier, og vil konsentrere meg om å konkretisere hvordan en eventuell innstramming kommer til syne. Verdt å bemerke er imidlertid at det ikke nødvendigvis er Frps fremvekst som er årsaken til de innstrammingene som er skjedd. Som Bjørklund og Goul Andersen (2002:128) tidligere har påpekt: I hvilken grad de 4. Valgundersøkelsen gjennomføres etter hvert stortingsvalg av Institutt for samfunnsforskning (ISF). 146 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29

i stjålne klær? andre partiene har latt seg påvirke av Frp er vanskelig å måle rett og slett fordi man ikke kan si noe om hva som ville skjedd dersom Frp ikke hadde opplevd suksess. Meguids systematisering er imidlertid et nyttig verktøy som kan bidra til å systematisere de endringene som er skjedd. Begrepsavklaringer og fremgangsmåte Innvandrings- og integreringspolitikken er et sammensatt saksfelt som med fordel kan deles opp. I innvandringspolitikken kan man skille mellom politikk for arbeidsinnvandring, familieinnvandring, innvandring på grunn av utdanning 5 og innvandring på grunn av beskyttelsesbehov (NOU 2011:7, 244). Sistnevnte omtales gjerne som flyktning- og asylpolitikk. I integreringspolitikken kan man operere med et skille mellom legalpolitisk, sosioøkonomisk og kulturell integrering (Entzinger 2000). Den legalpolitiske kategorien dreier seg om innvilgelse av sivile rettigheter (slik som statsborgerskap og stemmerett), den sosioøkonomiske om hvilke muligheter innvandrere har på jobbmarkedet og i velferdssystemet, mens den kulturelle integreringen kan forstås ut fra et kontinuum med assimilering på det ene ytterpunktet og multikulturalisme på det andre. Mens assimilering kan defineres til å være «en forventning om at innvandrere i løpet av en overgangsperiode gradvis og ensidig skal ta til seg majoritetens kultur og livsform» (Djuve og Friberg 2004:22), går multikulturalisme ut på at staten gir anerkjennelse og beskyttelse til kulturelle minoriteter som distinkte grupper (Brochmann og Hagelund 2010:28). I analysene som ligger til grunn for denne artikkelen har jeg systematisert partienes innvandrings- og integreringspolitikk etter fem kategorier basert på de ulike formene for innvandring og integrering: Flyktning- og asylpolitikk, øvrig innvandringspolitikk (hvor familieinnvandring og arbeidsinnvandring er egne variabler), legalpolitisk integrering, sosioøkonomisk integrering og kulturell integrering. Partienes valgprogram er analysert både kvalitativt og kvantitativt. I de kvantitative analysene er hvert utsagn 6 systematisert etter et kodeskjema (bestående av 15 ulike variabler). Utsagnene er gitt verdien restriktiv, liberal eller nøytral. Et eksempel på et restriktivt utsagn er «Fremskrittspartiet vil at Norge skal fortsette å føre en restriktiv politikk når det gjelder å innrømme asyl med flyktningstatus». Et liberalt utsagn er for eksempel: «Norge må hjelpe dem som har behov for asyl eller opphold på humanitært grunnlag her i landet». 5. Dette er et felt som knapt diskuteres og som heller ikke omtales av partiene i valgprogrammene. Jeg vil derfor videre i artikkelen ikke gå nærmere inn på dette feltet. 6. Et utsagn er i mine analyser definert til å være «en tekst-enhet som gir politisk mening». Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 147

kamilla simonnes I den kvantitative analysen har jeg kun kodet valgprogrammenes manifeste innhold, altså har jeg ikke tatt hensyn til uutalte eller underliggende meninger. Dette plukkes imidlertid opp i den kvalitative analysen som først og fremst har til formål å utfylle funnene fra den kvantitative analysen. I den kvalitative analysen har jeg derfor særlig studert styrken i de politiske standpunktene som inntas (Hvor restriktiv? Hvor liberal?) samt hva slags argumentasjon partiene tar i bruk for å begrunne sine synspunkter. Dette er elementer den kvantitative analysen ikke kan si noe om. Videre i artikkelen vil jeg først gi et overblikk over utviklingen i de tre partienes innvandrings- og integreringspolitikk. Deretter vil jeg ta for meg endringene i politikk for hver av de ulike formene for innvandring og integrering. Endringer i innvandrings- og integreringspolitikken et overblikk Det vil neppe overraske noen at Frp har ført en stabil restriktiv politikk siden midten av 1980-tallet. En restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk har vært Frps varemerke, og mellom 60 og 80 prosent av Frps innvandrings- og integreringspolitiske utsagn i hvert av partiets programmer siden 1985 kan karakteriseres som restriktive. For Høyre og Arbeiderpartiet er bildet et annet. Mens 3,8 prosent av Høyres utsagn var restriktive i 1985 var tallet 44,4 prosent i 2009. For Ap de samme årene var andelen restriktive utsagn henholdsvis 4,3 prosent (1985) og 15,8 prosent (2009). Arbeiderpartiets integreringspolitikk er imidlertid ikke inkludert i tallmaterialet for 2009, da partiet dette året ikke hadde et eget programavsnitt om integrering 7. Derfor kan det være hensiktsmessig også trekke frem Aps 2005-program. I dette er 24,3 prosent av utsagnene kodet som restriktive. For både Høyre og Arbeiderpartiet har innstrammingen i innvandrings- og integreringspolitikken i hovedsak skjedd på 2000-tallet. For Høyre markerer særlig 2009-programmet et skifte. Dette året har partiet for første gang flere restriktive enn liberale utsagn om sin innvandrings- og integreringspolitikk. 8 7. Integreringspolitikken er inkorporert i de øvrige programavsnittene. Med rammene for den kvantitative analysen lot det seg derfor ikke gjøre å analysere Aps integreringspolitikk for 2009 kvantitativt. Integreringspolitikken er imidlertid inkludert i den kvalitative analysen. 8. Høyre førte også en restriktiv politikk på slutten av 1980-tallet, før partiet liberaliserte politikken på 1990-tallet. Politikken har imidlertid aldri før vært så restriktiv som den er i 2009-programmet. 148 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29

i stjålne klær? Målt kvantitativt fremstår Høyres og Aps tilnærming til Frp som nokså klar. Partiene har blitt mer restriktive. De kvalitative analysene viser imidlertid at Frp fortsatt skiller seg fra de andre partiene. Frp er klart mer ytterliggående i sin politikk. I tillegg legger Frp et helt annet rasjonale til grunn for sin politikk enn hva Høyre og Ap gjør. I all hovedsak bruker Frp to argumenter for å begrunne sin restriktive politikk. Innvandringen må begrenses fordi den er 1) en byrde for skattebetalerne og en trussel mot det norske velferdssystemet (økonomisk argumentasjon) og 2) potensielt konfliktskapende (kulturell argumentasjon). Fra og med 1997 tillegges den kulturelle argumentasjonen mest vekt og den økonomiske argumentasjonen nedtones. 9 I samtlige programmer etter 1997 inkluderer Frp utsagn som minner om dette fra 2009: «Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere, av bare tilnærmet det omfang som vi har sett i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Det er etisk uforsvarlig ikke å stramme inn denne innvandringen for å forebygge konflikter i det norske samfunnet». Den kulturelle argumentasjonen finner vi svært få spor av hos de to andre partiene. Arbeids- og familieinnvandring Arbeidsinnvandringspolitikken har i norsk politikk vært preget av konsensus (Brochmann 2006:38). Høyre, Arbeiderpartiet og Frp er alle enige om at arbeidsinnvandringen til Norge skal være begrenset og kontrollert. På 2000-tallet gjør imidlertid Arbeiderpartiet enkelte liberaliseringer i sin politikk. Blant annet uttrykker partiet i 2009 at det vil «legge til rette for økt arbeidsinnvandring». Aps liberaliseringer på 2000-tallet gjør at avstanden til Frp øker noe på dette politiske feltet. Når det gjelder familieinnvandring er dette et tema Høyre og Arbeiderpartiet tar opp i svært liten grad. Dette er overraskende all den tid familieinnvandring er blitt en av de viktigste kildene til varig innvandring til Norge i senere år 10. Samtidig er familieinnvandring også blitt en av de mest kontroversielle formene for innvandring (Brochmann 2006:75) noe som trolig kan forklare hvorfor Høyre og Ap har utelatt temaet fra programmene. 9. Den uttrykkes ikke lenger eksplisitt, men ligger som et som et underliggende premiss for politikken, noe som kommer til syne ved at Frp ved gjentatte anledninger bruker uttrykk som «hva flyktningene koster oss» eller lignende. 10. Familieinnvandringen har vært jevnt stigende fra 1990 og fram til i dag, og ligger til grunn for 39 prosent av alle ikke-nordiske innvandringer i perioden 1990-2009 (NOU 2011:7, 227). Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 149

kamilla simonnes Frp vier nokså mye oppmerksomhet til temaet. I all hovedsak strammer Frp inn sin familieinnvandringspolitikk for hvert program etter 1993. Enkelte liberaliseringer har imidlertid skjedd underveis. I 1997 ga Frp for eksempel uttrykk for at partiet ikke ønsket familieinnvandring i det hele tatt ved å skrive at «Fremskrittspartiet mener familiegjenforening er bra, men at den bør skje i familiens hjemland». Denne formuleringen var fjernet alt i neste program. I 2005 tok Frp til orde for at bare barn under 15 år skulle ha rett til familieinnvandring. Dette ble oppjustert til 18 år i 2009. Høyres og Arbeiderpartiets manglende oppmerksomhet om familieinnvandring fører til at det er vanskelig å si noe om tilnærmingen mellom partiene. Verdt å merke seg er likevel at når Høyre for første gang tar opp familieinnvandring i 2009, opererer partiet med nokså strenge krav til hvem som skal få hente familiemedlemmer til Norge. Partiet vil for eksempel ha «klare økonomiske krav for dem som henter familien til landet» og at personer som får opphold som asylsøkere eller på grunn av sterkt menneskelige forhold, skal ha vært i arbeid eller under utdanning i minst fire år før de kan søke om familieetablering. 11 Frp fører på sin side en svært streng politikk for familieinnvandring i 2009-programmet. Partiet har også i økende grad vektlagt en kulturell tilknytning til Norge. Blant annet krever partiet at familieinnvandring for ektefelle kun skal innvilges om paret ikke har en «større samlet tilknytning til noe annet land enn til Norge». Voksne familieinnvandrere må dessuten også ha «opparbeidet seg et minimum av kunnskaper om norsk språk og samfunnsliv». Dermed står Frp og Høyre nokså langt fra hverandre i 2009 til tross for at også Høyre fører en streng politikk og har en argumentasjon som kan minne om Frps tidlige argumentasjon, hvor innvandring er greit om det ikke innebærer en økonomisk byrde for Norge. Flyktning- og asylpolitikk Samtlige av partiene har flyttet seg i en merkbart mer restriktiv retning i flyktning- og asylpolitikken de siste ti årene. For Høyre har forflytningen først og fremst skjedd ved at partiet har økt andelen restriktive utsagn. I 2009 har Høyre for første gang flere restriktive enn liberale utsagn i flyktning- og asylpolitikken. 11. Merk at det i familieinnvandringspolitikken skilles mellom familiegjenforening og familieetablering. Familiegjenforening innvilges dersom partene har levd sammen som ektefeller eller samboere før den ene kom til Norge. Familieetablering brukes når det gis opphold på grunnlag av nytt ekteskap/samboerskap. Sistnevnte er mest omdiskutert bl.a. fordi denne formen for familieinnvandring gjerne knyttes opp mot tvangsekteskap. 150 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29

i stjålne klær? Arbeiderpartiet har i hovedsak redusert andelen liberale utsagn (fra 100 prosent i 1985 til 50 prosent i 2009). Frp har på sin side gjort politikken som siden 1993 utelukkende har vært restriktiv enda mer restriktiv. For Ap og Høyre står 2009-programmene i skarp kontrast til partienes flyktning- og asylpolitikk på 1990-tallet. Den gang førte både Høyre og Ap en tydelig liberal politikk. Ap tok til og med til orde for å vurdere om det var grunnlag for en «liberalisert praksis» i flyktning- og asylpolitikken. Verdt å bemerke er imidlertid at den såkalte «tosporsløsningen» synes å ligge til grunn for både Høyres og Arbeiderpartiets programmer på 1990-tallet. Tosporsløsningen innebar at det skulle føres en liberal politikk for å få innvilget opphold, men det var samtidig en klar forventning om at flyktningene måtte dra tilbake til hjemlandet når forholdene igjen ble trygge. Tosporsløsningen viste seg nokså raskt å være en forfeilet strategi. Det var verken humant eller praktisk gjennomførbart å sende flyktningene tilbake til sine hjemland (Hagelund 2003:150). Når Aps flyktning- og asylpolitikk strammes kraftig inn fra og med 2005 skyldes det i hovedsak at partiet tar opp hva som bør gjøres med innvandrere som oppholder seg ulovlig 12 i Norge. I 2009 åpner Ap for første gang for bruk av tvangsreturer et forslag Frp åpnet for fire år tidligere. I motsetning til Frp som ønsker å stramme inn reglene for hvem som skal få innvilget (eller ikke få innvilget) asyl, er dette noe Ap i liten grad gir oppmerksomhet. I den grad partiet vier det oppmerksomhet er det med en liberal tilnærming i form av at partiet vil øke antallet kvoteflyktninger. Den største endringen i Aps 2009-program skjer i omtalen av flyktningpolitikken. Mens politikken tidligere er blitt omtalt som «human, solidarisk og rettssikker», omtales den i 2009 som «human, rettferdig og konsekvent». I norsk innvandringspolitisk diskurs er ordet konsekvent mer eller mindre ensbetydende med restriktiv. Det er også verdt å merke seg bortfallet av ordet solidarisk. Dette har tidligere vært et mye brukt ord i Arbeiderpartiets omtale av egen flyktning- og asylpolitikk i 1997 og 2001 het endatil kapitlene om flyktning- og asylpolitikken Solidaritet med verdens flyktninger. At ordet ikke lenger brukes, signaliserer en strammere kurs. Dette forsterkes av at Ap fra 2005 også har fjernet en rekke av sine elendighetsbeskrivelser av flyktningenes hverdag som har inngått i tidligere programmer. Høyre viser for første gang i 2009 tendenser til å ønske innstramminger i hvem som skal innvilges opphold i Norge. Blant annet vil partiet «stramme inn 12. Man kan oppholde seg ulovlig i et land ved enten å ha tatt seg inn i landet ulovlig eller ved å la være å forlate landet etter at man ikke lenger har rett til å oppholde seg der, for eksempel ved avslag på asylsøknad (Djuve og Friberg 2004:21). Det er sistnevnte som særlig er en utfordring i Norge. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 151

kamilla simonnes definisjonen av flyktningbegrepet og reversere de siste års liberaliseringer». 13 Partiet understreker også i 2009 at det vil ha en «streng, men rettferdig og human» flyktning- og asylpolitikk. I tillegg fører Høyre en strengere politikk for returpolitikk enn tidligere. Til sammen gjør dette at programmet får en langt strengere tone enn hva Høyre tidligere har hatt. Avstanden til Frp er likevel fortsatt stor. Det skyldes blant annet at Høyre i 2009 fortsatt i langt større grad enn Frp understreker plikten til å hjelpe flyktninger. 14 Frp er dessuten langt mer ytterliggående i sin politikk enn de to andre partiene. Blant annet har Frp i hvert program siden 1997 uttrykt at de heller vil dekke utgifter til mottak i flyktningenes nærområder i stedet for å «få mange flyktninger inn i Norge». Partiet vil i 2009 også at «mottak av mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets begrenses kraftig». Frp åpner i 2009 også for at asylsøkere skal sitte i «lukkede mottak» mens søknaden behandles og at tvangsreturer kan «finne sted til opprinnelseslandet, antatt opprinnelsesland eller et annet land i den regionen vedkommende antas å ha kulturell tilknytning til». Dette er et kontroversielt forslag ettersom et viktig grunnprinsipp i eksisterende returpolitikk er at returer kun skal kunne skje til asylsøkerens hjemland. 15 I tillegg legger som nevnt Frp en helt annen argumentasjon til grunn for sin politikk. Mens Frp vil begrense flyktningtilstrømmingen til Norge fordi møter mellom ulike kulturer kan føre til konflikt, har både Høyre og Ap som utgangspunkt for sin politikk en «moralsk» eller «humanitær» forpliktelse til å hjelpe mennesker i nød. Særlig er dette fremtredende hos Ap som bruker mye plass på å beskrive krigen og elendigheten asylsøkere flykter fra. Slik fremstår det som om Høyre og Ap har helt andre beveggrunner for sin politikk enn hva Frp har. Hvorvidt dette faktisk stemmer, eller om det først og fremst er retoriske grep fra Høyres og Aps side, er ikke godt å si. Interessant er det uansett å merke seg at både Ap og Frp tydelig toner ned sin argumentasjon i 2009-programmene. Ap har fjernet en rekke av sine elendighetsbeskrivelser av 13. Dette må kunne antas å vise til endringer i Utlendingsloven i 2008 hvor flyktningbegrepet, slik det forstås i norsk lov, ble utvidet til også å gjelde de som tidligere har fått opphold på humanitært grunnlag. En «reversering av liberaliseringene» innebærer dermed ikke nødvendigvis at færre skal få innvilget opphold, men at færre skal innvilges flyktningstatus. Dette har blant annet konsekvenser for familieinnvandring, hvor praksis har vært strengere for de som har fått opphold på humanitært grunnlag. 14. Også Frp understreker en forpliktelse til å hjelpe. De mener imidlertid at hjelp bør gis i flyktningenes nærområder. Argumentasjonen er dessuten klart mindre fremtredende enn den kulturelle konfliktargumentasjonen. 15. Verdt å merke seg er at Høyre var det første partiet som tok opp utfordringen med ulovlig innvandring. I 1989 skrev partiet i sitt partiprogram at innvandrere som oppholdt seg ulovlig i Norge måtte «eskorteres ut av landet». 152 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29

i stjålne klær? flyktningenes hverdag, og Frp har nedtonet konfliktperspektivet. Dette kan være et effektivt grep for å få politikken til å fremstå som mer restriktiv eller mer spiselig uten at den faktiske politikken endres i nevneverdig grad. Ettersom argumentasjonen har bidratt til å skille partiene tidligere, bidrar dette også til at politikken fremstår som likere i 2009 enn tidligere. Sosioøkonomisk og legalpolitisk integreringspolitikk I likhet med politikken for arbeidsinnvandring, har forskjellene mellom Ap og Frp i den sosioøkonomiske integreringspolitikken økt over tid. Det skyldes at både Frp og Ap har forsterket sine særtrekk på dette politiske saksfeltet. Et grunnleggende prinsipp for Arbeiderpartiets sosioøkonomiske integreringspolitikk er et ønske om å korrigere for eventuell sjanseulikhet og sikre alle like muligheter. Partiet har derfor ønsket å ta i bruk statlige eller kommunale integreringstiltak. Frp tar avstand fra slike tiltak fordi partiet mener tiltakene diskriminerer ikkeinnvandrere. Prinsippet som har rådet i Frps politikk er likebehandling, altså at ingen skal forskjellbehandles. Sagt på en annen måte åpner Ap for «positiv diskriminering», mens Frp tradisjonelt ikke har villet ha noen «diskriminering» i det hele tatt. Når forskjellene mellom de to partiene har økt de senere årene, skyldes det at Frp på 2000-tallet også legger til rette for en «negativ diskriminering». I 2005 åpner partiet for første gang for å begrense ikke-norske statsborgeres tilgang på velferdsgoder. Samtidig synes Arbeiderpartiet villige til å ta i bruk tiltak som i enda større grad enn tidligere med Frps retorikk forskjellsbehandler nordmenn, slik som bruk av kvotering. I 2009-programmet skriver Ap at «det ved stillinger i det offentlige hvor det finnes kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn, skal minst en kalles inn til intervju». Høyre befinner seg midt mellom de to andre partiene. Partiet understreker i samtlige programmer at innvandrere «raskest mulig må bli i stand til å forsørge seg selv», men godtar likevel en viss bruk av integreringstiltak for at dette målet skal nås. Høyre har opprettholdt en stabil posisjon i sitt syn på den sosioøkonomiske integreringspolitikken. Når det gjelder legalpolitisk integrering, altså tilgang på statsborgerskap o.l, er dette et felt som i svært liten grad berøres av partiene. Fremskrittspartiet har imidlertid gradvis skjerpet inn kravene som stilles for erverv av norsk statsborgerskap. I 2009 tar Høyre opp statsborgerskap som tema og vier det mye plass. Partiet ønsker å skjerpe inn reglene, bl.a. ved å innføre en obligatorisk språk- og kunn- Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 153

kamilla simonnes skapstest. Dette synes inspirert av Frp som siden 1993 har ønsket et språkkrav som forutsetning for statsborgerskap. Høyre står imidlertid for en mindre streng politikk enn Frp. Kulturell integreringspolitikk Helt siden 1993 har Frp vektlagt betydningen av tilslutning til norsk kultur. Dette er ikke spesielt overraskende ettersom Frp er kjent for å markere seg på og vinne velgere på den «kulturelle trusselen» innvandringen kan medføre. Frp-leder Siv Jensens utspill på landsstyremøtet til Frp i februar 2009 om «snikislamisering» av Norge førte for eksempel til at Fremskrittspartiet gikk frem med 8,5 prosentpoeng på meningsmålingene (Jupskås 2009:74). Arbeiderpartiet har en tilsynelatende klar tilnærming til Frp fra og med 1997- programmet, da også Ap fra dette tidspunktet krever en tilpasning til «demokratiske» normer og verdier. Beveggrunnen for kravet, slik det framstilles, er imidlertid nokså forskjellig hos de to partiene. For Fremskrittspartiet bunner kravet i å hindre konflikt all den tid møter mellom kulturer ses på som konfliktfremkallende. Arbeiderpartiets krav om tilpasning fremsettes derimot som et ønske om å hjelpe «de svake» som rammes av «negative» og til dels ulovlige praksiser i enkelte innvandrergruppers kultur, slik som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og manglende likestilling. Høyre, på sin side, gjør også en klar forflytning i mer restriktiv retning i den kulturelle integreringspolitikken på 2000-tallet særlig i 2009. Tilnærmingen til Frp er imidlertid mindre åpenbar for Høyre enn for Arbeiderpartiet da Høyre først og fremst har fjernet utsagn som går på tvers av Frps politikk, mens Arbeiderpartiet har inkludert utsagn som kan minne om Frps politikk. Frem til 2009 er Høyres kulturelle integreringspolitikk i all hovedsak preget av en positiv omtale av mangfold. I 2009 reduserer partiet merkbart den positive omtalen. Partiet inkluderer også for første gang at flerkulturelle samfunn «byr på en rekke utfordringer». For øvrig kan det være verdt å bemerke at Høyre i like lang tid som Frp har fremmet at språkopplæring må være en plikt. Ap føyer seg til de to andre partiene i 1997 etter tidligere å ha omtalt språkopplæringen som et tilbud. Fremskrittspartiet understreker imidlertid pliktaspektet i langt større grad enn de andre partiene. Ikke minst blir dette tydelig ved at Frp siden 1993 har ønsket at norskopplæring skal være et vilkår for å motta sosiale ytelser. Det er et krav verken Høyre eller Arbeiderpartiet stiller. Det er dessuten interessant å merke seg at Frp mener det er en plikt å lære seg norsk for alle uavhengig av 154 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29

i stjålne klær? hvem som får tilbud om språkopplæring. Frp tydeliggjør med det at partiet først og fremst ser på integrering som innvandrerens eget ansvar. Enda tydeligere fremstår innvandrerens eget ansvar for integrering om man setter Frps sosioøkonomiske integreringspolitikk opp mot den kulturelle integreringspolitikken. Samtidig som Frp tydeligst av alle tre partiene krever en tilslutning til norsk kultur, er det også partiet som er minst åpen for bruk av sosioøkonomiske integreringstiltak. Frp skiller seg dermed klart fra de andre partiene ved at de krever en integrering som ligger tettere opp mot assimilering enn hva de andre partiene går inn for, samtidig som partiet i liten grad er villig til å betale for at en slik integrering skal skje. Oppsummering I denne artikkelen har jeg vist at det har skjedd en tilnærming mellom partiene i innvandrings- og integreringspolitikken. Først og fremst har denne tilnærmingen skjedd ved at Høyre og Arbeiderpartiet har strammet inn sin innvandrings- og integreringspolitikk på 2000-tallet. Flyktning- og asylpolitikken, samt politikken for kulturell integrering, har gjennomgått de største endringene, og både Høyre og Arbeiderpartiet er blitt merkbart mer restriktive på disse saksfeltene. Høyre har også inntatt en restriktiv holdning til familieinnvandring. Generelt har Høyre nærmet seg Frp mer enn hva Ap har. Langt på vei kan altså påstanden om at Høyre og Arbeiderpartiet stjeler Frps klær, sies å stemme. Legger man til grunn at partikonkurransen har ført til endringer i partienes politikk, må Ap og Høyre således kunne sies å ha fulgt Meguids strategi 3 å adoptere nisjepartiets politikk. Vi har imidlertid også sett at endringene har vært mindre på andre saksfelt. I den sosioøkonomiske integreringspolitikken og i politikken for arbeidsinnvandring har avstanden mellom Ap og Frp endatil økt på 2000-tallet. Det skyldes at Frp har blitt mer restriktiv i sin politikk på dette saksfeltet, men også at Ap tar til orde for en økt bruk av integreringstiltak noe Frp er kraftig i mot. Aps utvikling på dette saksfeltet tilsvarer dermed Meguids strategi 3, å innta motsatt standpunkt av nisjepartiet. Det er interessant å merke seg at Ap inntar motsatt standpunkt av Frp på saksfelt som berører arbeidslivspolitikk. Dette er et politisk saksfelt Ap har hatt et sterkt sakseierskap til og hvor en derfor må anta at partiet er mindre villig til å endre sin politikk. Analysene har vist at Frp skiller seg klart fra de to andre partiene ved at partiet hele veien går ett skritt lengre i sin politikk enn de to andre partiene, men også ved Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 155

kamilla simonnes at partiet legger en helt annen argumentasjon til grunn for sin politikk. Samtlige saksfelt i Frps politikk gjennomsyres siden 1990-tallet av en kulturell argumentasjon hvor ideen er at økt innvandring vil føre til økt konflikt. Verken Høyre eller Arbeiderpartiet er i nærheten av å benytte seg av en tilsvarende argumentasjon. Trolig henger dette sammen med hva som tidligere er blitt påpekt av Hagelund (2003): Frps politikk er gjerne blitt oppfattet som «uanstendig». Partiene har derfor lenge søkt å markere avstand fra Frps politikk (jfr. Meguids strategi 2). Særlig så vi dette i partienes programmer på 1990-tallet, da både Høyre og Ap førte en liberal politikk. Selv om partiene har strammet inn sin politikk på 2000- tallet, er det tydelig at de ønsker å få frem at en annen argumentasjon ligger til grunn for politikken. Både Høyre og Ap understreker verdien av mangfold og hvilken berikelse dette er for samfunnet. De har også lagt vekt på den moralske plikten til å hjelpe flyktninger. Partiene og særlig Ap har imidlertid tonet ned sin argumentasjon i 2009-programmet. Det kan tyde på at de ønsker å finne en balanse mellom ikke å fremstå som for «bløthjertet» for slik å trekke velgere samtidig som de heller ikke ønsker å bli sett på som «uanstendige» (eller i for stor grad å endre politikk, jfr. antakelsen om at partier vil være policy-seeking). For Ap er det også mulig at særlig store endringer har skjedd i retorikk heller enn i faktisk politikk, fordi partiet ønsker å bevare regjeringssamarbeidet med SV, som fører en mer liberal flyktning- og asylpolitikk. Når det gjelder Frp er det interessant å merke seg at også Frp i 2009-programmet har tonet ned sin argumentasjon. Ettersom Frp på ingen måte har moderert sine politiske tiltak (heller tvert i mot), er det nærliggende å tro at nedtoningen av den kulturelle argumentasjonen først og fremst bunner i et ønske om å gjøre seg «spiselig» for de andre partiene slik det er blitt hevdet i samfunnsdebatten i senere tid. I utstrakt grad har Frps innvandringspolitikk vært til hinder for samarbeid med de andre partiene (Bjørklund 2002:127). I så måte kan en nedtoning av argumentasjonen, samtidig som de konkrete politiske tiltakene radikaliseres, være et forsøk på å finne en balanse mellom målet om å skaffe stemmer (hvor Frp vinner på å føre en restriktiv politikk) og målet om regjeringsmakt (som kun er oppnåelig dersom politikken modereres). Denne antakelsen kan underbygges av at Frps nedtonede argumentasjon inntreffer samme år som Frp for første gang ble vurdert til å være en reell regjeringskandidat. Hvorvidt en slik antakelse stemmer, kan vi med analysene som ligger til grunn for denne artikkelen ikke gi et sikkert svar på. I denne artikkelen har målet vært å redegjøre for de endringene som har funnet sted og stadfeste på hvilken måte de tre partienes politikk har forflyttet seg i mer restriktiv retning. Hvorfor partiene har valgt å foreta disse endringene, bør studeres nærmere i videre forskning. I 156 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29

i stjålne klær? hovedsak står to syn mot hverandre: På den ene siden kan innstrammingene ha skjedd som en følge av ytre samfunnsendringer, slik som en kraftig økt innvandring til Norge 16 og økt oppmerksomhet om negative følger av innvandringen (se f.eks. Akkerman og Hagelund 2007). På den andre siden kan Frps fremvekst i norsk politikk brukes som en forklaringsfaktor. For det første kan Frp ha bidratt til å legitimere en mer restriktiv politikk. I tillegg kan «fiskingen» etter Frps velgere, slik det ble nevnt i avsnittet om konkurransen om velgerne, ha bidratt til å endre partienes politikk. I hvilken grad partikonkurransen legger føringer på innholdet i partienes politikk er et tema som har fått økt oppmerksomhet i europeisk partiforskning de senere årene (se f.eks. Bale m.fl. 2010, Schain 2006, 2002, Harmel og Svåsand 1997). Dette bør også studeres nærmere for norsk politikk. Referanser Aftenposten (2010). «Høyre nærmer seg Fremskrittspartiet. Valgforsker: Partiene skriver seg sammen». Aftenposten 10.05.2010 Aftenposten (2012). «Ap stjeler Frps klær». Aftenposten 08.10.2012 Akkerman, Tjitske og Anniken Hagelund (2007). «Women and Children First! Antiimmigration parties and gender in Norway and the Netherlands», Patterns of Prejudice, 41(2): 197 214 Bale, Tim; Christoffer Green-Pedersen, André Krouwel, Kurt Richard Luther og Nick Sitter (2010). «If you can t Beat Them, Join Them? Explaining Social Democratic Responses to the Challenge from the Populist Radical Right in Western Europe», Political Studies, 58: 410 426 Bjørklund, Tor og Jørgen Goul Andersen (2002). «Anti-immigration Parties in Denmark and Norway: The Progress Parties and the Danish People s Party», i M. Schain, A. Zolberg og P. Hossay (red.) Shadows over Europe: The Development and Impact of the Extreme Right in Western Europe, New York: Palgrave Macmillan Bjørklund, Tor (2009). «To mål på arbeiderklasse: Yrke og klassetilhørighet. Norske velgere og partier fra 1965 til 2005», Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 25 (4), 5 29 Brochmann, Grete (2006). Hva er innvandring? Oslo: Universitetsforlaget Brochmann, Grete og Anniken Hagelund (2010). «Norge: Landet for den gylne middelvei», del 4 i G. Brochmann og A. Hagelund (red.) Velferdens grenser, Oslo: Universitetsforlaget Dagsavisen (2013). «Den siste harry». Dagsavisen 02.03.2013 Djuve, Anne Britt og Jon Horgen Friberg (2004). «Innvandring og det flerkulturelle samfunn», Fafo-notat 2004:32, Oslo: Fafo Entzinger, Han (2000). «The Dynamics of Integration Policies. A Multidimensional Model», i P. Statham og R. Koopmans (red.) Challenging Immigration and Ethnic Relations Politics. Comparative European Perspectives. Oxford: Oxford University Press 16. Mens under 1000 personer kom til Norge som asylsøkere i 1985, var tallet rett over 10 000 i 2010 (UDI 2011)). Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29 157

kamilla simonnes Hagelund, Anniken (2003). The importance of Being Decent. Political Discourse on Immigration in Norway 1970 2002, Oslo: Unipax Harmel, Robert og Lars Svåsand (1997). «The Influence of New Parties on Old Parties Platforms», SAGE Publications, 3:3, s. 315 340 Holje, Cathrine (2009). Retorikk i DNA og Frp. To arbeiderpartier to budskap?, Oslo: Forlag1 Jupskås, Anders (2009). «Høyrepopulisme på norsk. Historien om Anders Langes Parti og Fremskrittspartiet» i T. E. Simonsen, A. G. Kjøstvedt og K. Randin (red.) Høyrepopulisme i Vest-Europa, Oslo: Unipub Karlsen, Rune og Bernt Aardal (2011). «Kamp om dagsordenen og sakseierskap», i B. Aardal (red.) Det politiske landskap. En analyse av stortingsvalget 2009, Oslo: Cappelen Damm Klassekampen (2010). «Mener Høyre er på vei mot høyre». Klassekampen 28.08.2010 Marsdal, Magnus (2008). Frp-koden. Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess, Oslo: Forlaget Manifest Meguid, Bonnie M. (2005). «Competition Between Unequals: The Role of Mainstream Party Strategy in Niche Party Success». American Political Science Review 99:3, s. 347 359 Morgenbladet (2013). «Fremskrittspartyet». Morgenbladet 01.03.2013 Narud, Hanne Marthe (2009). «De små marginenes valg Stortingsvalget 2009», Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 4: 357 373 Narud, Hanne Marthe og Henry Valen (2007). Demokrati og ansvar. Politisk representasjon i et flerpartisystem. Oslo: Damm NOU (2011). Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid. NOU 2011:7 Petrocik, John R. (1996). «Issue ownership in Presidential Elections, with a 1980 Case Study», American Journal of Political Science, 40: 825 850 Schain, Martin A. (2002). «The impact of French National Front on the French Political System» i M. Schain, A. Zolberg og P. Hossay (red.) Shadows over Europe: The Development and Impact of the Extreme Right in Western Europe, New York: Palgrave Macmillan Simonnes, Kamilla (2011). «I stjålne klær? En analyse av endringer i Høyres, Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk fra 1985 til 2009». Masteroppgave levert ved Universitetet i Oslo, november 2011 Spanje, Joost van (2010). «Contagious Parties: Anti-immigration Parties and Their Impact on Other Parties Immigration Stances in Contemporary Western Europe», Party Politics, mars: 1 24 Strøm, Kaare (1990). «A behavioral Theory of Competitive Political Parties» i American Journal of Political Science, 34:2, s. 565 598 158 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift nr 2 2013 årgang 29