KANDIDAT 526 PRØVE SY-110 G Grunnleggende sykepleie Emnekode SY-110 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid 28.05.2018 09:00 Sluttid Invalid date Sensurfrist 18.06.2018 02:00 PDF opprettet 30.04.2019 10:39 Opprettet av Digital Eksamen 1/17
SY-110 generell informasjon Emnekode: SY-110 Emnenavn: Grunnleggende sykepleie Dato: 28.05.2018 Varighet: 5 timer Tillatte hjelpemidler: Vedlagt datasamlingsguide Merknader: Alle oppgavene skal besvares ------------------------------- Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei Besvart. 1 Oppgave 1 Oppgave 1 (10%) I legemiddelhåndtering omtales de «de 7 R-er». Nevn disse, og forklar hva sykepleier kan gjøre for at for at de ulike R-er blir etterfulgt. Skriv ditt svar her... "de 7 R-er" er: Riktig pasient: Her skal sykelpleier sikre seg at det er rett pasient, på sykehus har pasienter armbånd der det står fullt navn og fødselsdato, sjekk at navn og fødselsdato stemmer med den pasienten du skal gi legemiddelet til. Har pasienten ikke armbånd, eventuelt på institusjoner, spør pasienten om fullt navn, og eventuelt si etterpå "her er tablettene dine Eva Hansen" og pasienten vil nok reagere om du har sagt feil navn. Riktig legemiddel: Her skal sykepleier være sikker på at hun gir riktig legemiddel til pasienten som skal ha dem, ved å sjekke medisinarket til pasienten og vite hvordan tablettens utseende er. Skal pasienten f.eks. ha paracet, så skal en vite hvordan paracet ser ut, hvis ikke må en søke 2/17
opp i det. Riktig legemiddelform: Her skal sykepleier være sikker på at det er riktig legemiddelform, om det skal gis intravenøst, tablettform eller salve. Det skal stå på legemiddelet, og eventuelt på medisinarket til pasienten. Riktig dose: Her skal sykepleier være sikker på at hun gir riktig dose, ikke for lite eller for mye dose, det skal være 100% korrekt. Her sjekker sykepleier hva legen har angitt som dose på legemiddelet, eventuelt må en måle opp i ml-sprøyte, dråpetall eller hvor mange tabletter. Dobbelsjekk alltid! Riktig styrke: Her skal sykepleier gi riktig styrke på legemiddelet. Hvis sykepleier vet dose og mengde, kan en dele dose på mengde og få opp hva styrken skal være. Riktig måte: Her skal sykepleier sikre seg at legemiddelet gis på riktig måte. Er det øyedråper skal de dryppes i øynene og ikke i nesen, vær 100% sikker på hvordan legemiddelet skal gis. Tabletter skal svelges, og er ikke alle tabletter en kan knuse. Salve skal smøres på et område på huden som er angitt og plaster skal plasseres på kroppen der det er angitt at det skal være, for å nevne noen eksempler. Riktig tid: Her skal sykepleier sikre seg at legemiddelet gis på riktig tid. F.eks kan en ikke gi morgenmedisinene på kvelden og kveldsmedisinene på morgenen, derfor viktig å se på medisinarket når legemiddelet skal gis. En skal heller ikke utsette/hoppe over legemiddelet, med mindre legen har oppgitt dette. Besvart. 2 Oppgave 2 3/17
Oppgave 2 (15%) Den problemløsende metode og sykepleieprosessen er uttrykk som brukes for å beskrive sykepleieres kliniske vurderinger, beslutninger og handlinger. Gjør rede for de ulike fasene i den problemløsende metode med utgangspunkt i figuren over. Skriv ditt svar her... 4/17
Skriv ditt svar her... Den problemløsende metode og sykepleieprosessen brukes for å få et helhetlig bilde av pasientsituasjonen og vil være til hjelp for å sette opp problem og hva en skal gjøre videre for å få bort problemet. En starter med en datasamling, der en bruker opplysningene en får om pasienten, og setter det inn i en datasamlingsguide. Det skal inneholde personopplysninger og helsetilstand og kartlegging av behov for sykepleie. I oppgave 4, har jeg for eksempel laget en datasamlingsguide for de opplysningene jeg fikk fra pasientbeskrivelsen. Videre, etter datasamlingen, skal jeg gjøre identifisering av behov, altså å se på hvilke problemer pasienten har og behov for sykepleie, for eksempel "pasienten har obstipasjon". Når problemet er identifisert, må vi finnet et mål til problemet, dette må være et realtisk mål. For eksempel "pasienten er ikke obstipert". Videre, når sykepleieren har funnet et problem og målet til problemet, må en komme fram med ulike tiltak for å nå målet, altså sykepleiehandlinger. Dette kan gjøres i samarbeid med pasienten, og eventuelt pårørende. Ved problemet "obstipasjon", kan noen tiltak for eksempel være å tilby mosjon, fiberrikt kosthold og godt væske inntak, ro rundt toalettbesøket og eventuelt legemidler for å fremme avføring (olje, toilax). Etterpå gjøres det en evaluering i lag med pasient og sykepleier, om målet ble nådd eller ikke, å om en må prøve andre tiltak. Det er viktig å dokumentere underveis, slik at alle som skal arbeide med pasienten vet om problemet, målet og dermed hjelper til med å utføre tiltakene som er satt for pasienten. Besvart. 3 Oppgave 3 Oppgave 3 (15%) Gjør rede for observasjoner og sykepleietiltak hos pasienter som er i fare for underernæring Skriv ditt svar her... Oberservasjoner hos pasienter som er i fare for underernæring: 5/17
Vekt og høyde: for å vite hva pasienten veier og hvor høy, kan en regne ut KMI for å se hva kategori pasienten er i. KMI: mindre enn 18,5 er undervektig, 18,5-24,9 er normal vektig, 25 å oppover er overvektig og 30 og oppover er fedme. Hvis pasienten er 70 år og eldre, skal KMI ligge mellom 22-27, og er den på 20 er det er kriteritum for moderat underernæring. En må også følge med på vekten for å se om pasienten går ned i vekt. Hud, hår og negler: huden skal være varm og normal tørr, er den tørr/sprukken og fuktig kan det være tegn på fare for underernæring. Blir håret tynnere, tørt og flisete kan det også vær tegn. Hvis neglene blir tynnere, knekker lett eller sprukne, kan det også være et tegn. En kan også trykke på huden, å da skal det hvite merke gå bort etter 1-2sek, tar det mange sekunder før det går vekk, er det tegn på lite væske i blodet. Respirasjon og sirkulasjon: hvis en ikke har nok energi i kroppen til ivaretakelse respirasjon og sirkulasjon, kan dette resultere i at det senkes. Respirasjonfrekvens skal være på 12-16 per minutt, blodtrykk på ca. 120/80 og puls på 60-100 per minutt. Eliminasjon: ved fare for underernæring kan eliminasjonen opphøre delvis eller helt, blant annet at pasienten opplever obstipasjon, fordi det ikke er nok næring (fiber) og væske til at tarmbevegelsene opprettholdes normalt. Ved for lite væske blir urinen konsentrert i fargen og sterk lukt. Normalverdier på urin er ca. 1-2 liter i døgnet, så en kan observere det med å observere døgndiuresen. Som vil si at en måler hvor mye urin pasienten har i ett døgn, normalt å starte ca. fra kl 07 til kl 07 neste dag. Skal dokumenteres på skjema. Sykepleietiltak hos pasienter som er i fare for underernæring: 6/17
Kosthold: her må en sørge for at pasienten får de næringsstoffene han/hun trenger. Pasienter som er normal aktive skal ha 35 kcal/kg/døgn, er pasienten sengeliggende så er det 30 kcal/kg/døgn. Er pasienten over 65-70 år skal det reduseres med 10%, og har pasienten feber skal det øke med 10%. Et normalt kosthold skal også inneholde 40-65% karbohydrater, 10-20% protein (65år< 15-20% protein) og 25-40% fett, og siden pasienten er i fare for underernæring skal det være 35-40% fett. Det er også viktig med rikelig væske, som 1-2 ml/kg/døgn ( ca. 30ml væske i timen med mat, uten mat 40ml væske i timen). Måltider: små mengder og oftere. Pasienter som er i fare for underernæring, har kanskje et problem som resultere i dette, for eksempel diaré eller oppkast. Dermed er det ikke sikker at pasienter orker å spise store mengder, derfor blir det viktigere med små mengde, som ser spiselig ut, og oftere, slik at en får hvile i mellom. Ved diaré er det viktig med salter, for å binde vann til kroppen, og ved oppkast er en kvalmen og da er det viktig at maten ikke er sterkt krydret, veldig varm og rett og slett oppleves som mer kvalmende. Veiing: ved tiltakene er det viktig med regelmessig veiing, for å se at tiltakene fungerer, en skal veies helst på samme tid på dagene det veiies og med samme mengde klær. Enten to dager i uken eller en dag i uken, avtales med pasienten. Besvart. 4 Oppgave 4 Oppgave 4 (30%) Ragna Riise er en 86 år gammel kvinne som har fast plass i langtidsavdelingen på sykehjemmet der du er i praksis som sykepleiestudent. Hun har moderat demens og hjertesvikt. Hjertesvikten har utviklet seg gradvis og medført tretthet, redusert utholdenhet, pustebesvær(dyspne) og væskeansamlinger (ødem). Sykehjemslegen anbefaler henne å være i fysisk aktivitet i den grad hun orker, for å opprettholde funksjonsnivå og minske utvikling av hjertesvikten. Det er usikkert hvor mye hun forstår av den informasjonen hun får, og hun gir stadig uttrykk for å hun må hvile på grunn av hjertet. får hovne ankler og legger når hun sitter stille i stol. Hun opplever dyspne ved all form for fysisk aktivitet, og bruker da mye krefter på respirasjonsarbeidet. Opplevelsen av at hjertet slår 7/17
raskere og kraftigere og at det blir tyngre å puste gjør henne engstelig. Hun synes det er langt å gå til dagligstua, hun vil helst være på rommet sitt og få måltidene der. Når hun sitter rolig i lenestolen sin er hun ikke tungpustet. Hun synes det er slitsomt å vaske seg og kle seg, og vil helst at personalet skal gjøre det for henne. Av og til kan hun våkne om natten av at det er tungt å puste. Da kan hun være både forvirret og angstpreget, og ha vanskelig for å falle til ro igjen. Ta utgangspunkt i vedlagte datasamlingsguide. Trekk ut data fra teksten og lag en datasamling for de områdene som er relevante. Lag en pleieplan/tiltaksplan med problem, data til problem, mål og tiltak. Gjør rede for problem og tiltak. Pleieplanen/tiltaksplanen kan settes opp i en tabell, i fortløpende tekst eller som en kombinasjon av disse. Skriv ditt svar her... Personopplysninger og helsetilstand Personalia: Ragna Riise, 86 år gammel kvinne Bolig og hjemmesituasjon: Fast plass på langtidsavdeling på sykehjem Helsetilstand: Moderat demens og hjertesvikt Kartlegging av behov for sykepleie Mental kapasitet: Redusert utholdenhet, tretthet, usikker på hvor mye hun forstår av informasjon som blir gitt. Fysisk kapasitet: Nedsatt fysisk aktivitet og utholdenhet Respirasjon: Pustebesvær (dyspné) Blodsirkulasjon: Væskeansamlinger (ødem) Kroppspleie: Hun syns det er slitsomt å vaske og kle seg selv, ønsker at personellet skal gjøre det for henne. Aktivitet: Sykehjemslegen anbefaler henne å være fysisk aktiv, men pasienten har ikke krefter til det, vil helst sitte eller hvile på rommet sitt. 8/17
Søvn og hvile: Våkner av og til av at det er tungt å puste, vanskelig å sovne etterpå. Stress og mestring: Forvirret og angstpreget ved dyspné. Blir også engstelig ved tungpust og når hjertet slår raskere. 1) Problem: Pasienten opplever pustebesvær og redusert utholdenhet og tretthet på grunn av det. Mål: Redusere ubehaget for pustebesværet. Tiltak: Pust- og mestringsteknikker Stillingsendring Eventuelt oksygenbehandling ved legeforordning Sørge for ro ved anfall Lufte ut rommet Holde munn og lepper fuktig Dokumentere Redegjørelse for mål og tiltak: Pustebesvær (dyspné) er en subjektiv opplevelse og opplevelsen kan variere fra pasient til pasient. Ved pustebesvær føler en at en ikke får nok luft, mange kan fortelle det som "lufthunger" eller "jeg får ikke pust" osv. Respirasjonsarbeidet øker og en kan oppleve angstfølelse. Som sykepleier kan en prøve å hjelpe pasienten til å redusere ubehaget, ved for eksempel de tiltakene jeg skrev ovenfor. 9/17
Pust- og mestringsteknikker: Her kan sykepleieren hjelpe pasienten til å få kontroll på pusten, ved hjelp at pusteteknikker. For eksempel å puste med leppene og diafragmapusting. Ved å prøve å puste rolig med leppene kan en sette stearinlys foran, og puste slik at en blåser på stearinlyset, men ikke slukker det. Diafragamapusting er at en skal puste godt inn og ut, ved at sykepleier for eksempel teller. Ved inspirasjon teller sykepleier 1-2-3 og ved ekspirasjon teller en 1-2-3-4. Dette kan gjøre at pasienten opplever å få bedre kontroll over pusten og slapper mer av. Sykepleier kan også lære pasienten mestringteknikker før dyspné oppstår, slik at en er mer klar for det å det blir en mindre belastning på pasienten når hun er forberedt. For eksempel gi tips til pusteteknikker som jeg nevnte ovenfor eller stillingsendring som jeg skal skrive om nedenfor. Stillingsendring: Ved stillingsendring mener jeg å prøve ut forskjellige måter å sitte eller stå på, som gir en følelse av at det blir lettere å puste. Det kan for eksempel være at pasienten sitter på sengekanten eller en stol og bøyer seg framover med armene på et bord. Hvis en ikke følte det ble bedre, kan en også forsøke å sitte med rett rygg og støtte armene på kneet. Er pasienten sengeliggende kan en stille sengen slik at det blir som å sitte i en lenestol, med hjertebrettet 30-40 grader og nede ved bena ned, slik at en ikke sklir ut. Stillingsendring kan være individuelt hvordan en opplever det, en må prøve seg litt frem. Oksygenbehandling: Hvis en ikke føler at en får nok oksygen, og eventuelt oksygenmetning har sunket, kan sykepleier gi oksygen ved forordnet av lege, og det kan gi en følelse av at en får nok oksygen (man får også det) og dermed demper stresset eller angsten. Sørge for ro ved anfall: Det er viktig at sykepleier oppholder seg rolig rundt pasienten, og ikke forlater henne. Hvis sykepleier er stresset og ikke viser at hun har kontroll over situasjonen, kan det forverre situasjonen og dermed pustebesværet til pasient. Pasienten føler dermed en trygghet når sykepleier er rolig og har kontroll over situasjonen, da 10/17
trenger pasienten kun å fokusere på å pusten. Pårørende kan også være til hjelp, for noen ganger kan en få trygghetsfølelse av å ha dem rundt, men oppmerksom på at pårørende forholder seg rolig og ikke stresser. Om pårørende er stresset kan det forverre situasjonen, og pasienten blir stresset selv og får mer vanskeligheter med å fokusere på pusten. Lufte ut rommet: Hvis rommet er veldig varmt, tørt og innesteng kan en oppleve det vanskeligere å puste. Dermed tilby pasienten å kunne lufte ut rommet, for å se om det bedrer situasjonen. Holde munn og lepper fuktig: Når en puster mye med munnen kan en oppleve at munn og lepper blir tørre, noe som er ubehagelig. Dermed kan sykepleier tilby noe å drikke og smøre leppene, eller andre tiltak som pasienten foretrekker med, for eksempel en liten svamp i munnen som er våt. 2) Problem: pasienten har væskeansamlinger (ødem), og dermed hovne ankler og legger når hun sitter i stolen. Mål: Redusere væskeansamlingen Tiltak: Veiing Væske uten salt Redusere salt i kostholdet Kompresjonsstrømper Lindre ubehag Dokumentere Væskeansamlinger i ankler og legger oppleves ubehagelig, og sykepleier skal hjelpe pasienten til å redusere eller blitt kvitt væskeansamlingen. 11/17
Muskel-vene-pumpen er redusert å dermed samler det seg ødemer i kroppen, fordi sirkulasjonen er dårlig. Veiing: Ved å veie pasienten kan eg følge med på om tiltakene en gjør fungerer. Noen gonger kan også veiing hjelpe å finne ut om det har oppstått ødemer, for det skal 4-6 liter til i kroppen for at det vises på kroppen. Hvis vekta synker og pasienten svetter og urinerer mye, er det et godt tegn på at ødemene forsvinner. Væske uten salt: Hvis pasienten ønsker noe å drikke skal en tilby væske uten salt, fordi salt binder væsken og dermed blir det vanskeligere å bli kvitt. Redusere salt i kostholdet: Ved måltider skal en også redusere eller ta bort salt i kostholdet, fordi som sagt så binder væske seg til salt inne i kroppen. Kompresjonsstrømper: En kan tilby forskjellige kompresjonsstrømper, et eksempel er støttestrømper, som aktiverer muskel-vene-pumpen i bena, og dermed vil ødemene reduseres. Lindre ubehag: Å lindre ubehag kan være å ligge eller sitte med bena hevet. Noen pasienter pleier også å ligge med bena utenfor sengekanten når en skal sove, for å lindre ubehaget og gjøre det lettere å sove. 3) Problem: Pasienten er i fare for inaktivitet Mål: Øke fysisk aktivitet for å redusere fare for inaktivitet. Tiltak: Tilby en gå tur 12/17
Motivere aktivitet i hverdagslige situasjoner Informere om fare ved inaktivitet Kostholdplanlegging Dokumentere Å være inaktiv er det kun ulemper ved, og det er ikke noe helsefremmende eller forebyggende. Det er viktig at pasienter er fysisk aktive til den grad de mestrer det, og det er individuelt. Om en har hjertesvikt må en ta hensyn til det, for eksempel korte intervaller med trening og sørge for god ro og hvile etter hvert intervall. Tilby en gå tur: Å tilby pasienten en gå tur sammen med deg, for det kan motivere pasienten til å få litt mosjon, enn om en har ingen å gå med. Pasienten blir også engstelig når hjerte begynner å pumpe raskere og det blir tyngre å puste, da er det betryggende at en har noen ved siden av som kan hjelpe om det skulle oppstå noe, eventuelt ha en rullestol med i tilfelle pasienten ikke har mer utholdenhet å trenger å hvile seg. Motivere aktivitet i hverdagslige situasjoner: Her tenker jeg på at sykepleiere skal motivere pasienten til å gjøre mest mulig selv under stell eller motivere til å gå til måltidene for å også sosialisere seg med andre beboere og få litt mosjon. Pasienten gir utrykk for at hun ønsker at personell skal gjøre alt i stellet. Hvis personellet gjør alt for pasienten, som egentlig kunne fått veiledning til å gjøre det selv, vil vi være med på å gjøre pasienten mer inaktiv. En kan for eksempel bli enige om at pasienten vasker ansikt og armene selv, å hvis pasienten synes det er tungt og belastende å vaske seg selv nedentil eller andre plasser på kroppen, kan sykepleier hjelpe til. Informere om fare ved inaktivitet: Når pasienter blir inaktiv/immoblisert har det uheldige effekter ved helsen, en mister muskelmassen, blir stivere, altså bevegeligheten blir redusert. Beinskjørthet oppstår, som vil si at det er lettere å knekke ben, for eksempel om en faller. 13/17
Eliminasjonen reduseres, for eksempel obstipasjon og resturin (urinblæren blir ikke helt tømt, og det kan oppstå infeksjon, urinveisinfeksjon). Sirkulasjonen og huden blir dårligere, det kan oppstå trykksår. Respirasjonen reduseres ved at respirasjonsmusklene svekkes når en ligger over lengre tid. Dette er noen komplikasjoner en kan informere pasienten om. Kostholdplanlegging: En planlegger i lag med pasienten måltidene. For eksempel skal det inneholde 45-60% karbohydrater, 25-40% fett og siden pasienten er 86 år, skal det være 15-20% protein. Protein er viktig for å bygge muskler og opprettholde disse, det er derfor viktig når pasienten er i fare for inaktivitet. Besvart. 5 Oppgave 5 Oppgave 5 (30%) Tone Wilhelmsen er en 80 år gammel kvinne som det siste halve året har hatt langtidsplass på sykehjemmet der du er i praksis som sykepleierstudent. Hun har vært enke i åtte år og har ingen barn. Hun har heller ikke søsken i live, og nærmeste pårørende er en niese som bor på en annen kant av landet. Frem til for et halvt år siden bodde hun alene i egen bolig. En nabo kontaktet lokale helsemyndigheter og uttrykte bekymring for at hun isolerte seg og virket desorientert. En nærmere utredning viste at hun hadde utviklet demens. Hun fortsatte å bo hjemme, og fikk hjelp av hjemmesykepleien til tilberedning av mat, personlig hygiene og inkontinens for urin som hun etter hvert fikk som følge av demensutviklingen. Da hun ikke lenger hadde krefter og orienteringsevne til å mestre toalettbesøk fikk hun tilbud om plass i sykehjem. En medvirkende årsak var også at hun ofte motsatte seg hjelp til personlig hygiene når hjemmesykepleien kom, og at det kunne gå flere dager mellom hver gang hun fikk vasket seg. Også på sykehjemmet synes Tone Wilhelmsen det er vanskelig at andre mennesker skal hjelpe henne med de mest intime aktiviteter som kroppsvask og toalettbesøk. Hun skjønner heller ikke alltid hva som skal skje, noe som gjør henne usikker og engstelig, og noen ganger sint. Personalet på sykehjemmet opplever ofte at hun både verbalt og fysisk motsetter seg hjelpen de tilbyr, og som de mener hun trenger. I noen situasjoner utøves sykepleie i spenningsfeltet mellom selvbestemmelse og svak paternalisme. I uttrykket svak paternalisme legger sykepleiefilosof Kari Martinsen at selv om pasient og sykepleier som mennesker er likeverdige, er de ofte ikke likestilt med hensyn til kompetanse, krefter og vilje. Sykepleieren må benytte sin merforståelse til å gi hjelp som gagner pasienten mest mulig. I pensumlitteraturen beskrives begrepet empowerment som det motsatte av undertrykking eller paternalisme, og handler om mobilisering og styrking av egne krefter og eventuelt nøytralisering av motkrefter. Drøft hvordan du vil samhandle med Tone Wilhelmsen i lys av begrepene empowerment og svak paternalisme. Skriv ditt svar her... Når en skal hjelpe pasienter som trenger hjelp men som ikke ønsker det, oppstår det en vanskelig situasjon. Hvor langt skal jeg som sykepleier gå for å hjelpe pasienten? Tone Wilhelmsen har demens, noe som kan gjøre 14/17
det vanskelig for å henne å forstå viktigheten av personlighygiene og toalettbesøk, hun husker kanskje ikke selv når dette ble gjort sist. Når jeg skal inn å samhandle med Tone Wilhelmsen vil jeg først gå frem på en varsom og hyggelig måte å presentere meg selv, slik at hun kan bli trygg på meg og få tillit. I denne situasjonen må en bruke god tid, så en må tilregne god tid. En god samtale først, der pasienten kan fortelle om sine følelser og tanker kan være til god hjelp, en kan eventuelt få innsikt i hvorfor hun ikke ønsker hjelp med de mest intime aktiviteter. Videre kan jeg prøve å motivere henne til toalettbesøk eller stell av personlig hygiene, ved det kan jeg snakke om viktigheten av det, og hvor godt det er å føle seg vel. Ved begrepet empowerment, handler det om at jeg som sykepleier skal hjelpe pasienten til å styrke sine egne krefter og mobilisering. Jeg skal ikke undertrykke pasienten, men løfte henne opp. Jeg kan spørre henne om jeg skal følge henne til badet, slik at hun får vasket seg selv, og jeg kan eventuelt finne frem utstyret om hun ikke har krefter til det eller vet hva hun trenger, slik at alt er på plass når hun skal vaske seg selv. Hvis pasienten ikke ønsker at jeg skal være inne hos henne når hun steller seg, skal jeg respektere det. Jeg må huske på å ikke overkjøre pasienten, og med det er begrepet svak paternalisme viktig. Det vil si at jeg og Tone Wilhelmsen er likeverdige som mennesker, men ikke likestilt med kompetanse, krefter og vilje. Jeg har kunnskap om viktighet med personlighygiene og sykdommer/infeksjoner som kan oppstå om dette ikke opprettholdes, eller hvor viktig det er å få gå på toalettet. Hun har også inkontines for urin, som vil si at det oppstår urinlekkasje i truse/bind, og dermed er det viktig med godt stell nedentil, for å redusere bakterie/sopp vekst. Jeg må også huske på at det ikke er jeg som er rammet av sykdom og lidelse, og derfor har jeg oftest mer krefter enn dem som er rammet. Jeg har også en viljestyrke for å hjelpe pasienten, blant annet for at det er mitt ansvar å hjelpe til å dekke de grunnleggende behovene som pasienter ikke kan opprettholde selv. Hvis pasienten ikke har innsikt i viktigheten av intime aktiviteter, noe som Wilhelmsen kanskje ikke har, er det viktig at jeg informerer henne om det. Jeg skal samarbeide med pasienten. 15/17
I hjemmet isolerte pasienten seg og virket desorientert. Hennes identitet og egenverd sees til å ha blitt rammet, og hun skjønner ikke hva som foregår og hvorfor alle vil hjelpe henne når hun ikke ønsker hjelp. Pasienten kan ha problemer med å vite hvem hun selv er, hva hun ønsker og ikke ønsker. Når identiteten blir rammet og en har mistet kontrollen over seg selv, kan det oppleves ubehagelig og vanskelig. Det resulterer at en isolerer seg, og eventuelt får en depresjon. Det kan være at en ikke lenger føler livskvalitet eller meningen med å opprettholde grunnleggende behov. Pasienten har heller ikke noen nærme pårørende i nærheten av seg, kun helsepersonell som hun ikke føler seg trygg på. Det er derfor viktig å ta seg god tid til å bygge opp en relasjon. Pasienten har rett til selvbestemmelse, med mindre noe annet beskjed av lege er oppgitt. I denne situasjonen bør en kanskje vurdere om rett til selvbestemmelse skal reduseres hvis pasienten fortsatt nekter nødvendig hjelp etter å ha prøvd ulike tiltak, som nevnt ovenfor. Pasienten har demens, og da er det ikke sikker at pasienten skjønner viktigheten av å dekke ulike grunnleggende behov, ikke forstår informasjon som blir gitt eller komme med konkrete opplysninger på hvorfor en ikke ønsker hjelp. Jeg bruker derfor her begrepet svak paternalisme, fordi jeg har kompetanse, krefter og vilje til å oppretteholde de grunnleggende behovene for pasienten, noe som pasienten i denne situasjoen ikke har selv. Videre er dette en vanskelig situasjon om en aldri kommer til enighet med pasienten, og pasienten fortsatt ikke ønsker noe hjelp til ivaretakelse av intime aktiviteter, og ikke selv har krefter eller orienteringevne til det. Dermed bør helsepersonell som har ansvar for pasienten (lege, sykepleiere, helsefagarbeider) samlest og snakke om situasjonen og hva en skal gjøre videre, eventuelt kartlegge retten til selvbestemmelse, som tas videre til fylkeslegen. Besvart. 16/17
17/17