Hanne Ørstavik Uke 43

Hanne Ørstavik Uke 43

Nå er du fri. Det var det som sto på det siste kortet. Det første jeg husker av mamma er at hun kom gående over en stor plen. Hun kom over plenen, hun gikk og snakket med noen, hun så meg ikke. Jeg var fem år. Hun hadde forandret seg. Hun hadde klippet håret og farget det. Jeg kjente henne ikke igjen. Solveig åpnet øynene, så det svake lyset som hadde kommet ved gardinen, øverst, hvordan det lyste innover taket. Hun bøyde seg ut av senga, tok klokka som sto på gulvet og holdt den så hun kunne se viserne. Det var like før den ringte. Hun hadde begynt å drømme igjen. Hele sommeren hadde hun ikke drømt, hun husket at hun hadde tenkt på det da hun pakket sakene sine, bøkene ned i kasser, kopper og tallerkener i avispapir, hun hadde stoppet og sett ut av det åpne vinduet, hørt suset fra byen, gått bort til det og sett ned på veien, bilene som sto parkert, tenkt at noe var borte i henne. Hun var ferdig med studiene, alt hun hadde planlagt og jobbet mot, hun hadde klart det, hun var forbi det, det virket på en måte bare naturlig at drømmene også forsvant. Nå hadde drømmene kommet tilbake, det var sjelden hun husket dem, men hun kunne våkne med kroppen helt stiv, og hvis hun holdt øynene igjen, kunne hun se skygger forsvinne. Kanskje det bare er høsten, tenkte

hun, at det blir mørkere. Hun trykket ned bryteren og satte klokka tilbake, gikk ut av senga og bort til vinduet, dro fra gardinen. Tåka lå tett mellom trærne, hun kunne ikke se dalen, bare noen få meter fram. Det var vått der ute, men det regnet ikke. Det er vel bare et opphold før det begynner igjen, tenkte hun. Hun fant fram klær og gikk inn på badet. Så gikk hun ned på kjøkkenet. Hun fylte vannkokeren og slo den på, nynnet noe, en folkevise, hun hørte den i hodet som en pianomelodi. Hun sto ved benken og smurte matpakke mens hun ventet på at kokeren slo seg av, fylte en kopp og tok det kokte vannet med seg ut i stua mens hun ventet på at kaffen skulle trakte ferdig. Hun holdt koppen mot leppene og kjente dampen oppover kinnet. Hun så ut på den gråmalte terrassen, det sto en kjøkkenstol der ute, med sete i rød skai. Hun hadde sittet på den om morgenen, sånn som nå, med vannet sitt, de første ukene da det var fint vær. Hun hadde drukket vannet og sett ut over dalen, den store åpne dalen med fjellene langt borte, sittet og kjent hvor høyt oppe hun var. Og så hadde hun tatt det med seg videre gjennom dagen, utsynet der ovenfra og på vei til jobb ned bakkene, som om hun lente seg framover og at det bar henne, at hun fløt. Hun gikk ut på kjøkkenet igjen, helte opp kaffe, slo trakteren av og dro ut støpselet. Det var så stille, som om hun hadde stått opp til feil tid på døgnet, hun pleide jo å høre noe fra dem som bodde ved siden av, de hadde barn og skulle også av gårde om morgenen. Hun tok en skål og helte frokostblanding oppi, fant fram melk. Hun satte

seg så hun kunne se ut mellom furuene bort mot veien. Der sto postkassestativet. 9c, sto det på hennes, ikke noe navn. Hun leide rekkehusleiligheten av høyskolen, hun hadde ikke kommet seg til å sette navn på postkassa ennå. Likevel tenkte hun på det hver dag, når hun kom hjem og stanset foran den, løftet det grønne lokket og kikket oppi, at det kanskje var fordi hun ikke hadde fått satt navnet sitt på. Kanskje postmannen ikke fant henne, at det var derfor det ikke kom noe. Men det var ikke sant, hun fikk andre brev, annen post, korrekt adressert hit. Det kom fram. Du vil jo ikke ha noe brev fra henne heller, vil du, sa hun til seg selv. Det lå igjen en rosin, hun lot den ligge, reiste seg og satte skålen nedi kummen, fylte den med vann og lot den stå. Hun så ned i det gråaktige vannet, rosinen som snurret, hun kjente et sug i magen, som om hun var mer sulten, men hun var ikke det. Hun tok matpakka og et eple med seg ut i gangen, la det i veska. Før hun gikk opp på badet og pusset tennene, slo hun telefonsvareren på.

Tåka lå tettere oppe i åsen enn nede i dalen, å være nede i dalen var som å gå under et lavt, grått tak. Hun hadde gått nedover de bratte bakkene, forbi hestene, og det var som om hun hadde kommet ut av tåka, kommet fram fra den. Hun satt på kontoret og så ut på bilene som kjørte nedover dalen. Lyktestolper, det matte stålet i togskinnene, hun kunne så vidt se dem før de gjorde en sving, den våte svarte veien. På hver side en ås med en nesten rett kant der tåka begynte. I dag kommer Hilde tilbake. Hun kom plutselig på det, det var nesten som hun skvatt. Hun skjønte at hun hadde tenkt på det hele tiden, helt siden hun våknet, uten å vite det. At det var Hilde det handlet om, den susingen hun hadde hatt i hodet de siste dagene, som å stå og vente mens et langt tog passerer, og først når det er forbi kan du se hva som er på den andre siden. Hilde. Hun tenkte på lyset i undervisningsrommet, det kom inn vinduene bakerst, hun kunne løfte blikket over studentene og se ut. Studentene ja, hun så for seg ansiktene deres på den tidlige fredagsgruppa, som om de akkurat hadde kommet seg ut av sovehinnen, de så helt nyklekkede ut. Hun kjente at hun smilte, jo, hun var glad i dem allerede, alle sammen, hver på sitt vis. Også de litt treigere, det var ei jente som alltid virket ufokusert, men

hun smilte så sjenert og snudde på hodet på en myk og rund måte for å se opp når det var noe Solveig spurte henne om. Og han med det litt måpende blikket, som alltid så så overrasket ut når han forsto noe, når noe endelig gikk opp for ham. Solveig ristet på hodet, de var noen raringer. Tjueen glatte frø var de, som hun hadde vannet og stelt, og sakte hadde hun fått dem til å sprekke opp, og hun hadde fått se glimt og anelser av farger og liv og kronblad der inne. Som om alt lå på vent i dem, skjøre muligheter for innsikt og forståelse, og hun ville bare gi og gi dem, fylle på. Og allerede fra starten hadde det bølget og glidd så fint, undervisningen, det var blitt sånn hun hadde håpet på og arbeidet mot, en stemning av faglig glede og interesse, som om litteraturen var noe de dykket ned i i fellesskap. Ja, tenkte hun, det var som om de svømte under vann, med snorkel og våtdresser og store lykter, og hun var lederen og svømte foran og pekte og lyste fram, Se der, se inn i den viken, og når vi kommer rundt denne steinen her, vil dere få se et fantastisk skjær. Og de kom etter, studentene, de fulgte henne, de gjorde det, hun kjente det der hun sto foran dem, det varme og åpne i dem, det var helt tydelig at de ville være med. Planen var at Solveig skulle fortsette seminarene hun hadde startet opp. Hilde skulle ha et kortere kurs i nærlesning ved siden av, det hadde hun visst hver høst, og så skulle hun fortsette veiledningen på hovedfag. Solveig tenkte på studentene igjen, hun likte å ikke vite så mye om dem, hun ville ha dette åpne rommet mellom

seg og dem, bevare en avstand, sånn at hun kunne tenke om ham som måpte, at selv om han virket seintenkt, så kunne hun ikke vite hva det betydde for ham, når han var alene, hva det var for ham, å lese, hvor viktig det var. Hun snudde seg, hun så på kontoret, skrivebordet, tingene, pc-en som sto på, hun hørte den dure. Når hun kom inn, sto bordet langs den ene veggen, hyllen med bøker til venstre. Vinduet var rett fram. Permene nærmest døra. På kalenderen som hang ved døra, hadde hun merket av denne mandagen med en rød ring. Det var fortsatt mye plass i hyllene, papirene lå i bunker. Hun så på de nye bildene. En av studentene hadde kommet innom for et par uker siden, hun var så ung, kanskje bare tjue år, hun hadde sett seg rundt og smilt og sagt at hun hadde trodd at det skulle se annerledes ut. Solveig hadde smilt tilbake og spurt hva hun mente. Studenten hadde sagt at det var som å komme inn på et vikarkontor i et forsikringsselskap, det var umulig å se at Solveig jobbet der. Hvorfor henger du ikke opp noen bilder, hadde hun sagt. Solveig hadde ikke tenkt på det før, men da hadde hun lagt merke til at veggen over pulten var tom. Etterpå hadde hun gått en runde i gangen for å se hva kollegene hadde gjort. Lingvisten hadde store fargerike plansjer fra sykkelritt, en historiker hadde store puter fra Østen og et kuskinn i karmstolen og et stort rundt fat på bordet. Solveig hadde ikke visst hva hun skulle henge opp, det hadde plutselig virket som om det hastet, men hun visste ikke hva. Så hadde hun tatt bilder oppe fra kontoret, åpnet vinduet og tatt bilder av utsikten nedover dalen, på

hver side og midt på, og et bilde av de tre store steinene foran inngangen, ovenfra, en ettermiddag da det ikke satt noen der og det ikke var sol. Og så hadde hun fått dem forstørret, kjøpt svarte rammer hos fotohandleren, og fredag etter jobben hadde hun hentet dem og hengt dem opp så det skulle være klart. Klart til Hilde kom, hun hadde jo gjennomskuet seg selv. Hun så på dem. Som om bildene skulle kunne fortelle hva slags menneske det var som arbeidet inne på dette lille rommet. Hvem hun var. Trodde hun det? Trodde hun virkelig det? Nei, sa hun lavt. Jeg tror ikke det. Og det tror jeg ikke Hilde gjør heller. Solveig tenkte at uansett hva hun hengte opp, så ble det ikke riktig, det var ikke utfyllende, det ble skeivt, overtydelig fra én vinkel, og altfor mye annet falt bort. Men fotografiene kan henge, tenkte hun, for de er tomme. Når de ikke påstår noe, så tar de heller ikke noe bort. Og fotografiene var faktisk der, de fylte opp, de viste at hun var et menneske som satte spor rundt seg, et menneske som var til stede i sine omgivelser. Ja, for hun ville jo være det. Hun ønsket å være et sånt menneske, et menneske som var til stede. Som det rant over fra, og at dette som rant over ble til konkrete gjenstander, utvalgte objekter, ting som alle kunne se. Likevel, tenkte hun, var det kanskje feil å ha fotografiene hengende når de bare var tomme. Kanskje de hindret henne i å finne fram til det som egentlig skulle vært, det egentlige livet. Som en bedøvelse, en utsettelse. Kanskje de viktige tingene, det virkelige uttrykket, kanskje det ble skygget over, og så ville det

aldri komme fram. Men hun visste ikke hva det skulle være, det virkelige, å tenke på det var som å rope inn i et stort, tomt rom, og så innbille seg at noe kom til å svare. Hun snudde seg mot skjermen, hun kjente suget i magen igjen. Kanskje det ville hjelpe å spise. Hun så på klokka og var streng mot seg selv: Nå måtte hun jobbe. Det var ikke så veldig lenge til lunsj.