STAVA'NGER MUSEUM ÅRBOK, ÅRG. 80(1970), s. 111-116 LTT OM RNGTROSTEN Av HOLGER HOLGERSEN Av våre seks hekkende trostearter er ringtrosten, Turdus torquatus, nest etter duetrosten den minst tallrike, selv om den er vidt utbredt og langt fra noen sjeldenhet. følge håndbøkene er den i det indre av Sør-Norge vesentlig knyttet til fjelltraktene, sjelden i lavlandet. Den holder delvis til i de øvre deler av barskogregionen, men helst i bjørke- og vierbeltet. På Vestlandet går den helt ut til kysten, og det samme gjor den i Nord-Norge. Den unngår tett skog, men vil gjerne ha spredte trær og busker der den holder til, og den foretrekker bratte bergvegger og fjellsider. Stort sett betraktes ringtrosten som en alpin og subalpin art, men det synes som om biotopen er viktigere_for artens utbredelse enn hoyden over havet. Tilsvarende terreng som den finner i og over skoggrensen, finner den også helt ut mot havet, og den synes å ruge mer vanlig her enn alminnelig antatt, når bare landskapet byr den det brattlendte og skogfattige fjellterreng den vil ha. Forholdsvis lite er ringmerket av ringtrosten her i landet. Til og med 1969 var det ikke mer enn 811 fugl, med ytterligere 50 merket i 1970 med Stavanger Museums ringer. (Til sammenligning kan nevnes tallene for de andre artene pr. 1969: 48400 gråtrost, 16000 svarttrost, 14700 rodving, 9000 måltrost, og 96 duetrost). Arsakene til det beskjedne tall er flere, men storresen av bestanden spiller selvsagt sin store rolle, antagelig den største. De opplysninger som kommer frem gjennom merkingen, er flcrsidige. Først og fremst får man ved merking av reirunger påvist rugeplasser som kan tegnes inn på kart og med tiden gi et bilde avartens utbredelse som hekkefugl. Dernest gir datoen en indikasjon på forplantningstiden, omenn høyst ufullstendig. Her 111
Kart o\'cr utenlandsfulln l\' ringmcrktc norske ringtroster. ø\'crst tih',: Steder i Sor-Rogaland der arten er påvist hekkende. - Recoveries abroad (lf Norrt:egia" ri1lget! Tm-dlls torq,mtlls (he miljoril.\' ri"ged,dilri" llllcheti firea). Upper left: RecorJed breecli"g localilies (eill,i" halched ilrea.
Litt om ringtrosten skulle man heller vite når første egg ble lagt og siste unge forlot reiret, enn bare et tidspunkt da det fantes unger i reiret, store nok for merking. Distribusjonen av reirfunn på et egnet kart vil også til en viss grad kunne antyde biotopvalget. Og selvsagt vil merkingen kunne gi gjenfunn og dermed opplysninger om trekkretning, trekkperioder, og vinterkvarterer. Da ringmerkingsvirksomheten er svært ujevnt fordelt ut over landet som helhet, har det på det nåværende tidspunkt ingen hensikt å gi et utbredelseskart i landsmålestokk bare på grunnlag av de reirfunn som finnes i merkejournalene. Supplert med andre tilgjengelige opplysninger om reir og om fugl sett i rugetiden ville de gi et bedre bilde. Men innsamling av alt slikt materiale er et omfattende arbeid, og det ville uten tvil også vise seg nødvendig med feltundersokelser i tillegg for å unngå åpenbare skjevheter. Et slikt langsiktig foretagende måtte ellers være en fristende oppgave, men vil kreve år for å gi et tilstrekkelig nøyaktig resultat. Derimot kan det være av interesse lokalt å se på fordelingen av reirfunn i Rogaland, slik det fremgår av merkejournalene i museet. Også her må en være oppmerksom på den skjeve fordeling av ringrnerkerne. Bl. a. er det ikke merket noe ringtrost i Ryfylke, hvor jo arten sees både her og der i hekkesesongen. Men ellers er ikke utbredelsen i den grad knyttet til de indre deler av fylket som man kunne være tilboyelig til å anta for en alpin art. Særlig i de senere år er det kommet frem nye opplysninger som gir et vesentlig annet bilde av forekomsten i dette fylke. Som rimelig kan være, mangler ringtrosten som rugefugl på Flat-Jæren. På Karmøy er reir funnet, men om arten hekker årvisst her, er ukjent. Den ruger i det minste på noen av øyene i Boknfjorden, men også her trenges mer inngående undersøkelser. Norges Fugle (1921) sier Collett at arten er påvist rugende ved Egersund og Ogna. Av dette får en nærmest inntrykk av at ringtrosten i sore delen av fylket er en sjeldenhet og hekking kanskje skjer bare unntaksvis. virkeligheten ruger fuglen meget utbredt i Dalane, og dertil også på Høg-Jæren. De reirfunn som er påvist ved merking av ikke utfløyne unger i Sor-Rogaland, er vist på det ene kartet. Det enkelte punkt her betyr ofte flere - tildels mange - reir, gjennom flere år. Som man ser, går ringtrosten ikke bare helt ut mot kysten, men hekker flere steder praktisk talt i havnivå, som f. eks. ved Presteskjær fyr. Også på Usken i Riska er reir funnet ganske få meter over havet, og på østsiden av Gannsfjorden, på Lifjellet, er fugl sett i rugetiden i omtrent samme nivå. Ringtrosten er for tiden gjenstand for en nærmere undersøkelse i Rogaland 8-StU\'unRer :Vluseum. 113
Holger Holgen;en ved medlemmer av N. O. F.'s lokalavdeling, og kartet kan gi en antydning av hvor det er hensiktsmessig å se nærmere etter arten for å få et mer korrekt bilde av utbredelsen i dette distrikt. Tiden for ungernerkingen strekker seg i Rogaland fra 18. mai til 31. juli, basert på data fra 76 reir. Disse er funnet slik: Mai 22, juni 44, juli 10. Dette betyr egglegging fra sist i april; de seneste kull kan være omlagt eller kull nr. 2. 39 reir fra andre lokaliteter i Sør-Norge inneholdt unger innenfor samme tidsrom, nemlig 23. mai -27. juli (mai 3, juni 21, juli 15), mens et sparsomt materiale på 11 reir i Nord-Norge hadde unger som ble merket i tiden 8. juni-s. juli (juni 6, juli 5). litteraturen omtales for øvrig også reir med egg eller unger så sent som etter månedsskiftet juli-august. De nemte ca. 850 ringmerkte individer har hittil gitt 21 gjenfunn (2~%), hvorav 4 lokalfunn i avstand 0-37 km fra merkestedet er uten interesse i denne forbindelse. Av de 21 fugl er 1 merket ved Statens Viltundersøkelser, resten med ringer fra Stavanger museum. Disse få funn utgjor et så sparsomt materiale, at de strengt tatt ikke berettiger til noen bearbeidelse. Faren for feilslutninger er for stor, men det er da heller ikke så mye som skal utledes av dem her. Det har imidlertid sin betydning å peke på det lille som er kjent, for derved å oppmuntre ringmerkere til å legge seg mer etter denne arten enn hittil har vært tilfellet. Arten synes å ha et trekk som klart skiller den fra våre andre trostearter (se Stavanger Museums årbøker 1948 s. 135-146 og 1953 s. 91-102). A få dette bekreftet, eventuelt korrigert, ved betydelig flere funn, vil være av den største interesse. For hvert funn er tallet for gjenfunnsmåned inntegnet. Bare i ett tilfelle er nøyaktig tidspunkt ukjent (ohostem). Finnested og merkested er forbundet med en linje der fuglene kommer fra Hardanger (2), Runde (1) og Målselv (1). De øvrige fugl er alle merket innenfor det skraverte område på kartet. Her må for øvrig innskytes at 2 av de 17 fugl er merket som fullvoksne uten tilknytning til reir, men bare den ene utenfor et kjent rugeområde (Reve, Klepp). De fleste funn er gjort i fuglens første leveår. Tre funn i september (tidligst den 19.) og 8 i oktober tyder på at hovedtrekket foregår i disse måneder. samme retning peker også iakttagelsene rundt om i landet. Direkte observasjoner supplert med data fra Stavanger Museums samlinger tyder også på oktober som den viktigste trekkmåned, men høstflytningen kan også strekke seg ut til november. Det egentlige vinterområde er ikke helt klarlagt. Ringtrosten kan iblant overvintre i Norge, men uregelmessig og sjelden i noe større antall. Stavanger Museum 114
Litt om ringtrosten har en fugl fra Florø 22. januar, en fra Revtangen 3.. desember, og Collett nevner en fra Nærland på Jæren 4. februar (et funn aven tyskmerket fugl ble gjort i Hardanger 21. januar; fuglen var merket under høsttrekket vel et år tidligere, og var sannsynligst av norsk opprinnelse). Som eksempler på vintrer med mye ringtrost nevner Collett 1882-83 (Nordland) og 1892-93 (Sør-Norge). Tydelig nok drar storparten ut av landet, mot sørvest. Denne retning synes så gjennomført, at ringtrosten i denne henseende minner sterkt om måltrosten, men denne siste drar gjennomgående noe lenger, med et overvintringsområde som rekker helt til Sør-Spania og Marokko, mens merkte norske ringtroster foreløpig ikke er funnet sør for Pyreneene. Av interesse er det at våre ringtroster i sør synes å oppsøke de fjellrike områder, Pyreneene og Sørøst-Frankrike med Alpene. En enkelt er her meldt funnet i 2400 meters høyde. Men de finnes også i lavlandet (Gironde m. v.), som de jo også må passere på veien frem og tilbake. Av de 17 fugl funnet utenlands er 13 skutt, 1 fanget i snare, mens 2 angis som funnet døde og opplysninger mangler for 1. kke bare foregår hovedtrekket i den vanligste jakttid, men ringtrosten er utvilsomt ekstra etterstrept fordi den invaderer store vinproduserende områder nettopp i tiden for druehøsten, da fuglen forståelig nok ikke er særlig velsett. Spørsmål som da blir stående igjen, er bl. a.: Når ringtrost iblant overvintrer på De britiske øyer, er dette lokale fugl eller kan det være norske? Og når arten forekommer under høsttrekket på Shetland, hvor den ikke hekker, er da dette fugl som er kommet østfra, kanskje helst nord-norske fugl? Trekker ikke norske ringtroster lenger sør enn til Pyreneene? Ligger hele vinterområdet (for de fugler som i det hele tatt drar ut av landet) utelukkende i Frankrike? så fall har ringtrosten det mest begrensete trekk- og overvintringsområde av alle våre troster, så langt våre kunnskaper rekker idag. Bare en vesentlig utvidet merking av ringtrost, som reirunger eller på trekk, og i alle landsdeler, kan gi svar på dette. 115
Holgcr Hoigerscn SUMMARY: RNGNG AND MGRATON OF NORWEGAN TURDUS TORQUATUS The ringing of en, 850 individuals of this species hns 50 fnr given 21 reeoveries of whieh.. nre of loenl interest only. 'fhe material is toa senree for an evlllulltion bul is nevertheless presentcd here in order to eneourngc our bird ringers to inercase their efforts in banding this speeies. More information is needed to map the exaet distribution in Norway and to increase aur knowledge of the wintcring area, which 50 far seems to be restricted to Franec (the species may occasionally \\'inter also in Norway). Same information as dedueed from the ringing data is given on the distribution and frequency in a part of Co. Rogaland in S\V-Norway (inserted map) and on the extent of the breeding season. 116