A. Sletten og N. S. Melbøe / Grønn kunnskap 9 (4) 123 Bekjempelse av pærebrann i Norge - erfaringer fra årene 1986-2004 Arild Sletten 1 og Nils S. Melbøe 2 /arild.sletten@planteforsk.no 1 Planteforsk Plantevernet, 2 Mattilsynet Sammendrag Pærebrann ble påvist første gang i Norge i 1986. Det har i de etterfølgende år vært brukt store offentlige ressurser for å bekjempe sykdommen. Den er fortsatt begenset til Rogaland og Hordaland, og er hittil ikke påvist i frukthager eller planteskoler. Nye utbrudd skyldes først og fremst varmere sommere som fremmer sjukdomsutvikling, og omfattende flytting av bikuber, som kan være smittet av pærebrann, fra områder hvor sjukdommen finnes, til områder fri for pærebrann. Symptomer og biologi Plantesjukdommen pærebrann er en visnesjukdom på planter i rosefamilien. Den er forårsaket av bakterien Erwinia amylovora, som angriper og dreper blomster og bark på skudd, grener og stamme, først og fremst på pære og eple, men også på mange mispel-arter, som er meget populære prydvekster i hager og parkanlegg. Sjukdommen spres med infisert plantemateriale, med bier og andre insekter, og med regn og vind. Det er et nøye samspill mellom de klimatiske forhold på et sted og angrep av pærebrann. Gunstig for utviklingen er høy temperatur og fuktighet. Under slike forhold kan skaden bli stor, men i kjølig og tørt vær blir det vanligvis lite skade. Pærebrann er en av de mest ødeleggende sjukdommer på pære og eple sett i verdenssammenheng. Den har vært kjent i U.S.A. i over 200 år. I 1956 kom den til Europa, først til England, og senere til de fleste land på kontinentet. I Norge ble den påvist for første gang i 1986, (Sletten 1990). Det finnes ikke effektive, kjemiske midler som kan bekjempe pærebrann, og den er derfor vanskelig å bekjempe. EPPO (European and Mediterrranean Plant Protection Organization) anbefaler at alle land har sykdommen på sin liste over karanteneskadegjørere, og at de har strenge restriksjoner på import av vertplanter fra land hvor sykdommen forekommer, slik at pærebrann ikke blir importert med smittet plantemateriale. Ved angrep anbefales rydding og destruksjon av smittede
124 A. Sletten og N. S. Melbøe / Grønn kunnskap 9 (4) planter. Det anbefales også forbud mot planting av de mest mottakelige vertplantene, og man bør nytte resistente sorter der det foreligger, eller planteslag som ikke angripes av pærebrann, (EPPO 1983). Norge har fulgt disse anbefalingene i alle år. I Matloven og Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere pålegges eier eller bruker av eiendom straks å melde fra til Mattilsynet om kjennskap til, eller mistanke om angrep av pærebrann. Regelverket setter også forbud mot import av vertplanter for pærebrann til Norge fra land hvor sykdommen forekommer, dvs. de fleste land i Europa, og dessuten flere land i andre verdensdeler. Bekjempelse i Norge Med grunnlag i Matloven (tidligere Plantesjukdomslova ) ble Aksjon pærebrann startet i 1986 da pærebrann ble påvist i Randaberg og Stavanger i Rogaland fylke. Det var et samarbeidsprosjekt mellom Planteforsk Plantevernet, Mattilsynet og Fylkesmannens landbruksavdelinger. Formålet var å utrydde sjukdommen, noe som så ut til å være oppnådd i 1993. Men i august 2000 ble pærebrann på nytt påvist. Det var på Ålgård og Varhaug syd for Stavanger, på Karmøy, og på Bømlo. Senere har sykdommen spredt seg til nye områder. Nordlig grense for pærebrann var høsten 2004 Stord og Tysnes, i øst Nedstrand og Tysvær, og i syd Egersund, Fig. 1. Sjukdommen har forløpig ikke blitt påvist i fruktdyrkingsdistrikter, men på Jæren mindre enn 4km fra tre planteskoler, slik at spesielle tiltak har måttet settes i verk der. Til bekjempelsen er det i løpet av årene 1986-2004 bevilget ca. 18 millioner kroner, hovedsakelig fra Jordbruksavtalemidler over Landbruksdepartementets budsjett. Bulke- og pilemispel er blant de mest mottakelige vertplantene for pærebrann. Derfor ble det med hjemmel i nevnte plantehelseregelverk allerede i 1986 nedlagt forbud mot produksjon og planting av disse to artene i hele landet. De ble tidligere mye plantet i privathager, i offentlige beplantninger, og som leplantning rundt frukthager. De er vanligst på Vestlandet, men finnes også på Sør- og Østlandet. De har vært populære fordi de vokser svært raskt og gir skjerming mot innsyn, og blomstrer rikt i lang tid, med utvikling av pene røde bær om høsten. Blomstene er svært attraktive for bier. Hvis det er angrep av pærebrann i blomstene, vil bier effektivt føre med seg denne smitten på pollen og i nektar til friske blomster på samme plante, planter lenger bort, og hjem til kuben. Pærebrannbakterien kan overleve fra noen dager til flere uker i kuben, og etter det som er kjent fra litteraturen maksimum i ett år. Kuber med pærebrannsmitte vil kunne føre bakterien med seg til nye steder hvis de
A. Sletten og N. S. Melbøe / Grønn kunnskap 9 (4) 125 blir flyttet, f.eks. i forbindelse med lyngtrekk. Den spredning av pærebrann vi har sett i de senere år har klar sammenheng med flytting av bikuber fra områder hvor biene i mai og juni har hatt trekk på infiserte blomster, til lyngtrekk i områder som før var fri for pærebrann. Biene vil i disse områdene ikke bare oppsøke lyng, men også bulke- og pilemsipel som vokser i nærheten. Disse plantene kan være i blomst fra sluttten av mai til begynnelsen av september. Det er med hjemmel i Matloven innført strenge restriksjoner på flytting av bikuber. Desverre har det vist seg at enkelte birøktere bryr seg lite om slike offentlige pålegg. Ulovlig flytting av en eneste kube kan føre til at pærebrann etablerer seg i et nytt område, med omfattende utryddelseskostnader som resultat. Det har i alle år vært full enighet mellom næring og offentlig forvaltning at pærebrann skal bekjempes. Det gjør også de aller fleste andre land hvor sykdommen er utbredt, om enn i varierende omfang. EU vedtok i 2003 i et nytt Kommisjonsdirektiv (2003/116/EC) strengere regler for flytting av bikuber, og en utvidet liste over planter som regnes å være mottakelige for pærebrann. Betydningen av sykdommen kom også klart frem i en internasjonal workshop om pærebrann som ble arrangert i Italia i 2004 av International Society for Horticultural Science, og i en konferanse om pærebrannutviklingen i Europa arrangert av EPPO i Ungarn i 2003. Mange land bruker store ressurser til bekjempelse, f.eks. Sveits, hvor det fra pærebrann ble påvist i 1989 til 2001 ble brukt mer enn 65 millioner kroner til slikt arbeid. Hvor store ressurser Norge skal bruke til bekjempelse av pærebrann har i alle år vært gjenstand for diskusjon. I de første år var utbredelsen begrenset og ressursbehovet ikke så stort, men fra 1989 til 1993 ble det brukt store beløp, noe som så ut til å ha hatt tilsiktet effekt i og med at pærebrann ikke ble påvist fra 1993 til 2000. Men fra 2000 har imidlertid spredningen vært omfattende, og kravet til bevilgninger store. De betydlige midlene blir utnyttet på en svært kostnadseffektiv måte ved at arbeidet blir utført med lokal arbeidskraft og minimal administrasjon. Utgiftene kunne lett blitt mangedoblet ved en annen type organisering. Utbredelsen av pærebrann er i 2005 omfattende, men som nevnt utenfor fruktdyrkingsområder på Vestlandet, og helt fraværende på Østlandet. Av klimatiske årsaker er det lite sannsynlig at sykdommen vil kunne gjøre seg gjeldende i de nordlige landsdeler. Det skjer en faretruende spredning på Jæren som vil kunne få store konsekvenser for noen av landets største planteskoler. Med det spredningsmønster vi har sett for pærebrann i de
126 A. Sletten og N. S. Melbøe / Grønn kunnskap 9 (4) Reksteren Møkster Vinnes Våge Bekkjarvik Lykling Fitjar Fitjar Moster Hauge MosterhamnValevåg Rolvsnes Koløy- Nord- Huglo Aga Husnes Matre Stord Sør- SundeValen Rubbestad-neset Huglo MatreYtre Meling Meland Sagvåg Eidsvik Stord Gravdal vågen Eid Holmedal Leirvik Bømlo Høylandsbygda Sakseid Fjelberg TysnesVåge Humlevik stranda Lyngs- Hatlestrand UggdalTysnes haug Husa strandakvinnherad Ølve Kvinnherad Rosendal Onarheim Dimmelsvik Seimsfoss Herøysund Valestrand Utbjoa Bjoa Haugsgjerd Etne Grindeim Økland Sørbygda Førde Sørstranda Bømlo Espevær Bua- Ølen Sveio Vikebygd vågen ØlsvågenØlen Mortveit Hellands-bygda Sauda Åkra Markhus Etne Fjæra Sauda Sveio Velle Sandeid Vindafjord Vanvik Vikse Våga Vestrå Vats Vikedal Våg Imsland Sand Haugesund Suldal Vinjar Kvala Bergjorda Førre Grinde Finnvik Haugesund straumen Vik Suldal Skre Aksdal Rossabø Repps- Eike Yrke bygda Torvastad Nordheim Marvik Visnes Tysvær nes Våge Nedstrand Røksund Hebnes Tysvær Nedstrand Ytraland Slåttevik Jelsa Våre Hervik Hindaråvåg Erfjord Vedavågen Kopervik Førre Åkrahamn Åkra Stokka Sjernarøy Karmøy FøresvikBokn Eidsund Øye vågen Ferkingstad Sandve Bokn Finnøy Hjelmeland Fister Syre Falnes Judaberg Rennesøy Skudeneshavn ÅrdalBøn Sauda-sjøen Utsira Sørvik Utsira Områder ryddet for pærebrann irogalandoghordaland Ryddet før 1993 Ryddet etter 2000 Målestokk: 1:460 000 Kartet er produsert i januar 2005 ved Landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Rogaland, på oppdrag fra Mattilsynet. Fiskå Strand VikevågHauske Talgje Østhusvik Kjølevika MosterøyAskje Bjøreimsbygda Kvitsøy Vestre Tau Heia Randaberg Stavanger Bø Jørpeland Ytre Goa Tasta Sunde Stavanger Hafrsfjord Tananger Hillevåg Forsand Snøde Kolabygda Hinna Li Riska Bersagel Tjora Hommersåk Sola Øvre Espedal Sola Dale Høle Forsand Ølbør Lura Stronda markareke Vatne Helle Tjelta Sandnes Gand Frafjord GanddalSviland OltedalGjesdal Voll Klepp Figgjo Gilja Klepp Klepp Ålgård Gjesdal Byrkjedal Øvre Bryne Nedre Time Orre Time Salte Undheim Kydland Øvrebygd Nærbø HegelstadBjerkreim Varhaug Hå Vigrestad Brusand Ogna Tengesdal Helleland Helleland Vatnamo Hellvik TengsEigersund Myklebust Mjølhus Segleim Skora Hovland Hestnes Svånes Vikeså Bjerkreim Barstad Eikelandsdalen Ualand Lund Heskestad Haukland Moi Lund Skåland Mydland
A. Sletten og N. S. Melbøe / Grønn kunnskap 9 (4) 127 senere år kan det bli vanskelig å unngå spredning til Bergen-området og til Hardanger og Sogn. En endret strategi for bekjempelsen av pærebrann er derfor under vurdering i Mattilsynet. Det tiltak som har høyest prioritet er å fjerne fullstendig de to sterkt mottakelige vertplantene bulke- og pilemispel fra det området man idag vet at pærebrann forekommer, og i en begrenset sone utenfor dette hvor pærebrann ikke er påvist. Ved at disse to plantene fjernes vil den spredning vi har sett til nå kunne reduseres betydelig, og risikoen for spredning til fruktdyrkingsområder og Sør- og Østlandet blir liten. Et slikt område kan betegnes som et innsatsområde, og bør strekker seg fra Sokndal lengst sør i Rogaland, til Tysnes og Austevoll nord i Hordaland. Det diskuteres hvor langt øst en slik ryddesone skal gå, men den bør trolig omfatte deler av Kvinherad, Nedstrand, Finnøy, Strand og Sandnes. I dette området er allerede mye av bulke- og pilemispel ryddet, men det gjenstår en god del. Ryddingen vil kreve betydelige ressurser, men utgiftene kan fordeles over flere år. Som forbyggende tiltak bør det også vurderes en tilsvarende rydding i viktige fruktdyrkingsområder, særlig i Hardanger. Noe er gjort på frivillig basis, men det gjenstår ennå mange busker. Kontrollen med flytting av bikuber bør også intensiveres, og reglene for slik flytting bør vurderes på nytt. Det vil minske risikoen for spredning betydelig hvis det ble forbudt å flytte kuber ut eller midlertidig inn i innsatsområdet. Det bør også diskuteres om de tiltak som kan iverksettes for de som bryter reglene fungerer godt nok. Forbudet mot planting av bulke- og pilemispel bør vurderes utvidet til også å omfatte flere av de mest mottakelige arter. Mest nærliggende vil være krypmispel, (Cotoneaster horizontalis), sprikemispel, (C. divericatus), og sølvasal (Sorbus aria). Lengst i en slik forbudslinje har man gått i Sveits, hvor man siden 2002 har totalforbudt dyrking og planting av alle arter Cotoneaster, i enkelte kantoner av landet har man også forbudt en rekke andre av de mest mottakelige vertplantene. Nærmere detaljer om dette kan man finne på internett på følgende adresse: http://www.feuerbrand.ch/bek/pflverbot.htm. Referanser Sletten, Arild 1990. Fire Blight in Norway. Acta Horticulturae 273: 37-40. EPPO, 1983. Data sheets on quarantine organisms. No. 52. Erwinia amylovora. Bulletin OEPP/EPPO Bulletin 13 (1), http://eppo.org/