stikkordet Nr. 1 2008 Utgitt av Norsk Skuespillerforbund

stikkordet Nr. 1 2008 Utgitt av Norsk Skuespillerforbund

Stikkordet nr. 1-2008 Ansvarlig utgiver: Agnete G. Haaland Redaktør: Ida Willassen Trykk: Thure Trykk 10...Dramainnspilling i nord Stikkordet kommer ut fire ganger i året. Deadline neste nummer: 23. mai Forside: John Sigurd Christensen og Sigmund Sæverud som sønn og far i NRK-serien «Himmeblå». Foto: Helge Semb NSFs sekretariat: Daglig leder: Kirsti Camerer Konsulent: Inger Karin Zettergren Informasjonskonsulent: Ida Willassen Adresse: Welhavensgate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Faks: 21 02 71 91 Åpningstider: mand.- fred. 09:00-16:00 E - post: nsf@skuespillerforbund.no Web: www.skuespillerforbund.no 16...ville du hatt denne mannen som sjef? 23... Kan vi leve av DKS? NSFs styre: Agnete G. Haaland (styreleder) Olav Kyrresgt. 3, 0273 Oslo Tlf: 92 05 43 75 agnete@skuespillerforbund.no Janne Langaas (nestleder) Vardeveien 7, 1182 Oslo Tlf: 97 06 92 69 barske@frisurf.no 12...ny lederutdanning for kvinner 13... Gjesteskribent: Vigdis Lian 2 Yngve Seterås Sydnesgt. 9, 5010 Bergen Tlf: 48 14 12 13 seteraas@start.no Toni Usman Hagegt. 50, 0653 Oslo Tlf: 97 19 68 00 toni@toniusman.com Hilde Olausson Ladeveien 6, 0275 Oslo Tlf: 22 52 24 83 o-ho@online.no Marika Enstad Maridalsveien 64 D, 0458 Oslo Tlf: 92 65 23 50 marikae@online.no Øyvind Brandtzæg Nygata 11, 7014 Trondheim Tlf: 91 58 21 60 oyvindbrandtzag@hotmail.com Leder: Enhver funksjonær trenger en assistent...3 Nytt: Forhåndsutfylt selvangivelse til selvstendig næringsdrivende...4 Digitalisering av NRKs arkiver...6 Danskenes løsning...8 Privatkopieringsvederlag: penger til skuespillere...9 Tv-drama mot nye høyder... 10 Kvinne og sjefsemne?... 12 Utfordringer for norsk film... 13 Med Bjarte på rette staden... 16 Profesjonelle poteter... 20 Skjev tildelingspolitikk... 22 Suksessens pris... 23 Kunsten i utdannigen... 25 Innspill til scenekunstmeldingen... 27 Historisk hjørne: Harde bud... 32 Hvem er redd for Virginia Woolf?... 35 Rose og kaktus...36

F O R B U N D S L E D E R E N Enhver funksjonær trenger en assistent Det er på nytt krise ved Scenekunstfakultetet ved Kunsthøyskolen i Oslo, og våre fremtidige kolleger ved KHIO fortjener all vår støtte og sympati. NSF var i sin tid motstander av sammenslåingen av de ulike fagutdannelsene, fordi erfaringer fra tilsvarende sammenslåinger viser at slike organisasjoner gjerne blir ekstremt topptunge. Dessverre har det vist seg at vi hadde grunn til å være skeptiske: Siden sammenslåingen har antall ansatte i administrasjonen ved KHIO blitt doblet, ifølge Kulturnytt i NRK. Ressursene til faglig undervisning er svekket. En uoffisiell gjennomgang av regnskapet viser at 124 millioner av et budsjett på totalt 185 millioner går til fellesadministrasjon (inkludert strøm, husleie etc). De resterende 61 millioner deles mellom fakultetene, av disse går 26 millioner til scenekunst. «Løsningsforslaget» om å kutte opptak av elever ved skuespillerlinjen til neste år er absurd. Styret for KHIO må klare å sikre en forsvarlig utdannelse samtidig som rekrutteringen av nye elever ivaretas! En rekke nye stortingsmeldinger er på trappene. Det skrives fort i KKD i disse dager! Vi håper inderlig at tempoet ikke forringer kvaliteten på meldingene. Allerede i april kommer den nye scenekunstmeldingen. Løkenutvalget legger også frem sin innstilling, blant annet om hvordan det er mulig å kutte i administrasjon for å frigjøre mer midler til kunst. Men er kulturfondene virkelig overadministrerte? Er det mulig å kutte i et felt som allerede er barbert inn til beinet? Vi bør se med kritiske øyne på byråkratiet, for utviklingen ved KHIO beviser at det er selvforsterkende. Det samme er tilfelle innenfor institusjonsteatrene. Skuespillernes lønninger skulle selvsagt vært høyere, men igjen møter vi påstandene om at administrasjonen av teatrene krever så mye ressurser. Cyril Northcote Parkinson (1909-1993) utformet en rekke lover om byråkratiets evne til konstant vekst - uansett nytteverdi. Enhver funksjonær trenger en assistent, slo Parkinson sarkastisk fast. Parkinsons berømte lov om byråkratiet lyder slik: «Arbeidet utvides til å fylle den tilmåte tid». Funksjonærer skaper arbeid for hverandre, slik forsterker byråkratiet seg selv. Men innenfor det frie scenekunstfeltet finnes det ingen funksjonærer, bare fattige kunstnere og underbetalte poteter. Les artikkelen på side 20 som viser at behovet for produsenter innenfor scenekunstfeltet er stort, mens midlene er få. Vi må gjeninnføre driftsstøtten! Etter påske braker hovedforhandlingene med NTO løs. Da er målet selvsagt å heve skuespillerlønningene! Vi ønsker alle våre medlemmer en riktig god vår! Agnete G. Haaland forbundsleder 3

Ø K O N O M I Mads Bones, Torgeir Reiten, Kristofer Hivju og Ole Martin Aune Nilsen i Den siste viking, Trøndelag Teater. Foto: GT Nergård. Tips til selvangivelsen Vanlige lønnstakere og pensjonister har i ti år mottatt forhåndsutfylt selvangivelse. Nytt i 2008 er at dette også vil gjelde selvstendig næringsdrivende. H a n s P e t t e r N a g e l s ta d Selv om selvangivelsen er forhåndsutfylt, bør alle kontrollere den mot hva man har mottatt av dokumenter og årsoppgaver, da forhåndsutfylte selvangivelser ofte har mangler og feil. For næringsdrivende/epf vil nesten alt mangle vedrørende virksomheten og dette skal legges inn via de vanlige skjemaer som er ulike næringsoppgaver, personinntekt, saldoavskrivning med mer. Skjemaene skal vedlegges og tallene skal overføres poster i forhåndsutfylt selvangivelse. Stille aksept betyr at selvangivelsen ikke er innsendt av skatteyter. Den vil da bli registrert som innsendt slik den ble utsendt uten korreksjoner og er absolutt ikke å anbefale. Innlevering og frister Alle vil motta forhåndsutfylte selvangivelser på papir og elektronisk via portalen www.altinn.no. Det anbefales å bruke altinn.no. Her kan postene i selvangivelsen endres og alle relevante skjemaer kan lastes ned. Din innsendte selvangivelse vil også arkiveres med kvittering. Ved levering på altinn.no er fristen for å levere forhåndsutfylt selvangivelse for selvstendig næringsdrivende 31.mai (maksimum 1.mnd.utsettelse), ved innlevering på papir er fristen 30.april. Selvstendig næringsdrivende kan også velge å levere selvangivelse på gamlemåten, da er fristen 31.mars. Leveres den på fagsystem kan dette gjøres fra 18.februar til 31.mai. Alle selvstendig næringsdrivende mottar skatteoppgjør høsten medio oktober. Fristen for rentefri innbetaling av til- 4

Ø K O N O M I leggsforskudd for forskuddskatt og forhåndsskatt er flyttet til 31.mai for næringsdrivende. Skatteytere uten næringsforetak må levere forhåndsutfylt selvangivelse innen 30.april (maksimum en måneds utsettelse). Disse vil som hovedregel motta skatteoppgjøret medio juni 2008. Lønnstakere Dersom du har faktiske kostnader i yrket som overstiger minstefradraget på kr 63.800,- stryker du dette og fører opp nytt beløp under post 3.2.2 faktiske kostnader. Beløpet må samsvare med originale bilag/kvitteringer. Disse må du arkivere og kunne legge fram for likningsmyndighetene ved forespørsel. Faktiske kostnader er alle typer kostnader som kan knyttes direkte til din inntekt (se skuespillerforbundets nettsider for eksempler). Det som er av vesentlig betydning er at fradraget står i forhold til inntekten og kan forklares ved innsyn og forespørsel. Derfor må du ta vare på kvitteringer og fakturaer gjennom hele året Andre fradrag som leie av bankboks, støtte til frivillige organisasjoner og assistanse med skatt- og selvangivelse fra advokat eller rådgiver fører du inn i post 3.3.7. Reisekostnader arbeid, pendlerkostnader, barnepass, fagforeningskontigent kr.2.700,-, rentekostnader, noen forsikringsordninger føres til fradrag i andre poster mot alminnelig inntekt. Enkeltpersonforetak Nesten alle typer fradrag nevnt i post 3.2.2. kan du også benytte deg som næringsdrivende/ EPF, men da må alle originalkvitteringer eksistere og være bokført etter den nye Bokføringsloven av 2006. Et EPF må registreres i Brønnøysund og alle næringsdrivende med flere enn 300 bilag årlig må bokføre sine bilag tre ganger årlig. EPF med færre enn 300 bilag må bokføre minimum én gang i året etter ny bokføringslov. (30stk.taxi kvitteringer summert og stiftet sammen er 1.stk. bilag så det skal litt til for å overstige 300 bilag) Ved reiser og bevertning i EPF kan du ikke anvende statens regulativ bortsett fra kilometergodtgjørelse ved bruk av egen bil inntil 6000 km. årlig. Hjemmekontor har et standardfradrag på kr.1500. Det er ofte gunstigere å anvende forholdsmessig %-andel av de faktiske kostnader (strøm, vedlikehold, forsikring, renhold etc.) i stedet for standardfradraget. Fradrag for hjemmekontor året før salg av privat bolig vil medføre gevinstbeskatning. Regelen for hjemmekontor gjelder også lønnstakere men inngår i minstefradraget. Det er meget gunstig å ha et EPF samtidig som du er ansatt/frilanser et eller flere andre steder. Da får du gjerne full utnyttelse av minstefradraget på kr.63.800,- (u/kvitt) som er 36% av en brutto lønn på kr.177.222,- samtidig som du kan benytte fradragsmulighetene et EPF gir deg. Skattefradraget i et EPF er på ca. 38% ved en brutto lønns- og næringsinntekt på kr.400.000,- og rundt 50% ved inntekter som overstiger dette. Aksjeselskap Et AS kan trekke fra alle ovennevnte fradrag, men noe blir naturalytelser for eier/ansatt. Du er også ansatt i AS t og kan eksempelvis anvende statens regulativ og ha en rekke naturalytelser med og uten beskatning. AS er gunstig skattemessig og beskatning av overskudd i AS er 28% og maksimum 48,16% ved uttak. Det er ingen fasit for når du skal velge å ha et AS framfor et EPF. Uten å gå i detalj kan vi si at dersom du tjener mer enn du forbruker, er det meget gunstig å etablere et AS. Et AS krever mer administrasjon enn et EPF Hjelp til regnskap og selvangivelse? Norsk Skuespillerforbund har avtale med regnskaps- og skatterådgiver Hans Petter Nagelstad i selskapet Maximillian AS. Nagelstad har mer enn 20 års fartstid som privat- og bedriftsøkonomisk rådgiver for kunstnere. Han er tilgjengelig for våre medlemmer i spørsmål vedrørende: -Skatteregler -Selvangivelser -Privatøkonomisk rådgivning -Bedriftsøkonomisk rådgivning -Bokføring av regnskap -Valg av selskapsform NSF dekker inntil 1 times konsultasjon. Eventuelle utgifter utover dette må medlemmene selv dekke. Maximillian AS ved Hans Petter Nagelstad Tlf: (+47) 950 26 188 E-post: info@maximillian-as.com Web: www.maximillian-as.com Postboks 2086 Vika, 0125 Oslo og er derfor mer kostnadskrevende. Annen nyttig informasjon Innbetalt foreningskontingent er fradragsberettiget med inntil kr.2.700,- (post 3.2.11). Kostnad ved juridisk hjelp og bistand til selvangivelse og skatt kan føres i post 3.3.7. Nyttige hjemmesider til bruk ved selvangivelseskriving er www.skatteetaten. no og www.altinn.no. 5

Digitalisering av NRKs arkiver En digital fremtid er like rundt hjørn for skuespillere at NRK tilgjengeliggj av K I R S T i C A M E R E R d a g l i g l e d e r n s f Museene har allerede kommet langt i å gjøre sine kulturskatter tilgjenglig for publikum med bilder og fakta på nett gjennom digitalisering av sitt arkivmateriale. NRK er også i ferd med å digitalisere sitt arkiv. De har et hensyn å ta som museene ofte slipper, nemlig hensynet til opphavsretten. Ifølge St.meld. nr. 17 Eit informasjonsssamfunn for alle har NRK allerede digitalisert 2/3 av radioprogrammene, mens digitalisering av alt arkivmateriale i fjernsyn er beregnet til å ta 10 15 år, med en kostnad på ca. 200 millioner. I februar kom nyheten om at NRK skulle droppe frokost-tv og derved spare 30 millioner, som de skal brukes til å få fortgang i digitaliseringen av NRK s arkivmateriale og til produksjon av flere norske TV-serier. Det siste er gode nyheter for skuespillere det første kan være godt nytt dersom vi får betalt ekstra for bruken av det digitaliserte materialet. Det er et sterkt politisk ønske om at NRKs arkivmateriale, i likhet med andre norske kulturskatter, skal bli fritt tilgjengelig for det norske publikum. Også NRK er interessert i at digitalisert materiale skal kunne legges gratis ut på nettet. De ønsker også å kunne klippe fra gamle program for å lage 6

et. Hvilken betydning har det ør sine arkiver? Håkon Mathias Vassvik, Kristin Aafløy Opdan, Idun Losnegård, Gard Frostad Knudstad og Roger Hilleren i Maria Tryti Vennrøds Gokk, SoFT / Black Box. Foto: Olaf Reikvam nye. Det bør være i kunstnerorganisasjonenes interesse at dette stoffet blir gjort tilgjengelig for publikum, men ikke slik at opphavsretten blir truet. For vår del vil det i klartekst si at vi må sørge for at reprisehonorarene som ligger inne i våre tariffavtaler med NRK ikke forsvinner. Hvordan skal det gjøres? Ved revisjon av Åndsverksloven i 1995 kom det inn en ny bestemmelse i 32 som åpner for at kringkaster kan forhandle frem en såkalt avtalelisens med organisasjonene. Bestemmelsen gjelder kun verk kringkastet før 1.1.1997, og rettighetshaverne kan nedlegge individuelt forbund mot utnyttelse. Det er organisasjonene som i utgangspunktet har forhandlingsfullmakt. Men i avtaler som omfatter så mange organisasjoner som det her er snakk om, er det naturlig å overlate forhandlingsfullmakt til en forvaltningsorganisasjon / et forhandlingsutvalg, selv om dette ikke er en forutsetning fra lovgivers side. I Norge er det NORWACO som er forvaltningsorganisasjonen på det audiovisuelle området. Organisasjonen representerer både produsenter, opphavsmenn og utøvende kunstnere. Derfor har NRK nå tatt kontakt med NORWACO for å be om at de representere rettighetshaverne i forhandlinger med NRK om klarering av rettigheter til arkiv. Hvem skal betale? Opphavsmenn skal betales for bruk av digitalisert materiale. Spørsmål er om NRKs eier, Staten, har sørget for at lisensavgiften til NRK er tilstrekkelig til at kunstnerne kan motta rimelig kompensasjon for digital bruk? Ved inngåelse av avtalelisens må man for det første passe på at rettigheter som følger av allerede inngåtte tariffavtaler ikke blir truet, for det andre må man sørge for å oppnå en rimelig kompensasjon for den nye bruken. Det må være en forutsetning for inngåelse av avtalelisens at allerede inngåtte tariffavtaler ikke svekkes eller erstattes av dårligere ordninger. Hva mener regjeringen? I Stortingsmelding nr. 30 (2006-2007) Kringkasting i en digital fremtid sier departementet at NRKs programarkiv er en del av vår felles kulturarv, og at det er en overordnet ambisjon å gjøre dette tilgjengelig for alle: I den grad det kan antas å være av allmenn interesse, bør digitalisert arkivstoff rtløpende gjøres tilgjengelig som nedlastingstjeneste på Internett. De nevner som en forutsetning at rettighetene bør være klarert. I st.meld. nr 6 (2007-2008) heter det om digitalisering av NRKs arkiv: Departementet foreslår i pkt. 7.9 at NRKs arbeid med å digitalisere arkivene bør gis prioritet og at kostnadene forbundet med digitalisering må dekkes innenfor gjeldende økonomiske rammer. Med utgangspunkt i NRKs anslag, vil det være behov for 10-15 millioner kroner hvert år de nesten 15-20 årene det vil ta å digitalisere programarkivene. Stortinget har flere ganger økt lisensen utover generell prisstigning begrunnet i NRKs arbeid med å digitalisere programarkivene må dekkes. Men ligger kompensasjon til kunstnerne medregnet i NRKs anslag? De gangene vi har vært i forhandlinger i NRK om midlertidige avtaler om bruk av arkiv har gjennomgangstonen vært at dette har de egentlig ikke penger til. Danskenes løsning Danskene har fremforhandlet en avtalelisens for bruk av Danmark Radios digitale arkiv. (Direktør i Dansk Skuespillerforbund, Mikael Waldorff, skriver om prosessen på neste side.) I Danmark har departementet ikke vært direkte del av forhandlinene, men de har øvet sterkt press på partene for å fremtvinge en forhandlingsløsning. Spørsmålet er om ikke kulturdepartementet må sterkere på banen også her i Norge både ved å sørge for at NRK har tilstrekkelig økonomi til å gi rimelig kompensasjon til rettighetshaverne ved inngåelse av en avtalelisens, og ved å være pådrivere for å komme frem til en avtale mellom partene. 7

Danmarks Radios arkiver - en politisk utfordring Danske rettighetshavere har nettopp fått i havn en avtale om digitalisering av statskanalens filmarkiver, med et heldig resultat. Mikael Waldorff i Dansk Skuespillerforbund forteller her om deres løsning. Befolkningens adgang til Kulturarven er et mantra for den danske regering, og digitalisering af arkiverne (herunder DR s arkiver) er et projekt politikerne gerne vil betale for. Faktisk så gerne, at det i 2006 blev stillet som et politisk krav, at rettighedshavere, Tv-stationer, biblioteker m.m. løste de store ophavsretlige problemer, der ligger i en arkiv-aftale. Bekymringen var stor hos rettighedshaverne: Fri adgang til fortidens radio- og tv-produktioner krævede ny lovgivning, som greb gamle overenskomstmæssige rettigheder. Som altid når der stilles krav om ændringer frygtede man en forringelse af de økonomiske vilkår. Alligevel lykkedes det på kun 5 måneder at lave en Arkiv-aftale, som omfatter alle rettigheder. Det var vanskeligt, men nødvendigt. Hvis ophavsretten skal forsvares, så må rettighedshaverne sørge for, at den kan fungere og ikke virker som en forhindring for brugerne. Der måtte altså findes en aftale, og eneste mulige løsning var en samlet aftale, hvor DR ikke skulle forhandle med hver enkelt gruppe af kunstnere.på den anden side skulle det være en aftale, som gav kunstnerne sikkerhed for, at betalingen for den normale udnyttelse (genudsendelsesbetaling m.v.) ikke blev forringet. Rettighedshaverne valgte at gribe tingene praktisk an. Der er en erkendelse af, at værdien af et dødt arkiv er meget begrænset. I det nye (desværre meget kommercielle) medieunivers er der kun en svag interesse i at betale for brug af gamle produktioner, og de danske kunstnere valgte at forhandle om en rimelig betaling for en åbning af arkiverne. Aftalen indebærer, at alle får adgang til DR s arkivproduktioner via DR s hjemmeside. I praksis vil det sikkert ikke være mange, som bruger denne mulighed men selve det faktum, at det er muligt (både til brug i skolerne og til glæde for den enkelte seer og lytter) opleves som en værdifuld ny brug af DR. Undtaget for brugen er dog dramaproduktioner og oplæsninger, som er mindre end 10 år gamle. Samtidig får DR mulighed for at bruge klip fra gamle programmer til nye produktioner (med respekt for gældende aftaler), hvilket har betydning for produktion af nye kreative produktioner, bl.a. til de kommende nichekanaler (temakanaler) som Historie- og Børnekanalen. For rettighedshaverne vil dette betyde en indtægt, som over de næste år vil vokse til 23 mio. kr. om året. Der er tale om et kompromis. På den ene side kan man tænke, at dette ikke er en stor betaling for at gøre mange tusind programmer tilgængelige for befolkningen men på den anden side ved man, at disse programmer aldrig ville være blevet set eller hørt igen uden dette kompromis. De danske kunstnerorganisationer har valgt at vende et truende indgreb over for deres rettigheder til en sejr for ophavsretten. Ved at anvende den såkaldte nordiske aftalelicens-model er det muligt for organisationerne af klarere rettigheder på alle medvirkendes vegne, samtidig med at den enkelte rettighedshaver har bevaret en mulighed for at nedlægge forbud mod konkrete anvendelser af egne værker og præstationer. Derved er det blevet muligt at sikre nye indtægter til kunstnerne, at åbne adgangen til arkiverne og at bevare den individuelle ret til at sige nej. DR ønsker at gå videre med forhandlinger om brug af programmer også til udsendelse i nichekanalerne. En sådan udnyttelse er ikke omfattet af aftalen. Disse forhandlinger er netop gået i gang og forventes afsluttet (om muligt) i dette halvår af 2008. M i k a e l Wa l d o r f f D a n s k S k u e s p i l l e r f o r b u n d 8

Privatkopieringsvederlag penger til skuespillere Fikk du penger fra forbundet før jul? Da var det nok privatkopieringsvederlag. Det var engang noe som het Kassettavgiftsfondet. Det skulle være en kompensasjon til kunstnere for at hovedsakelig musikk ble kopiert på tomkassetter. Så var det nesten ingen som kopierte kassetter lenger. Da ble Kassettavgiftsfondet omdøpt til Fond for lyd og bilde. Det er som kjent et produksjonsfond som nå får sine penger over statsbudsjettet, og skal kompensere for at det i Norge er lov å ta privatkopier av TV-program til hjemmebruk. Statens legger inn penger her fordi de har plikt til å kompensere kunstnere for presumptivt tapte salgsinntekter som skyldes denne kopieringen. Kåre Conradi i Singing in the rain, Oslo Nye. Foto: Leif Gabrielsen I tillegg til fondet bevilger Staten ca. 30 millioner som kompensasjon for privatkopiering som skal gå direkte til kunstnerne. Denne ordningen tro i kraft i 2005. NORWACO får disse pengene, og viderefordeler dem til kunstnerorganisasjonene. Grunnen til at organisasjonene ikke har fått pengene før i 2005 er at det har tatt lang til å diskutere seg frem til hvordan disse pengene skulle fordeles mellom organisasjonene. Janne Langaas har vært vår representant i utvalget som arbeidet med dette, og har gjort en flott jobb. NSF fikk før jul 1,4 millioner til fordeling. Av disse er vel 700.000 utbetalt resten kommer snart. Dette er penger for privatkopiering i 2005. Vi fikk uendelig lange lister fra NORWACO over de filmer, TV-dramatiske sendinger og lydbøker som er blitt kopiert. De har funnet ut av dette ved å foreta MMI-undersøkelser. Men, vi fikk bare navnet på titlene, ikke på hvilke skuespillere som hadde medvirket. Forbundets Inger Karin Zettergren hadde en kjempejobb før jul med å finne frem til hvilke skuespillere som hadde vært med i hvilke filmer og TVproduksjoner, og hvem som hadde lest inn lydbøker ca. 700 stykker! Fikk du penger fra forbundet inn på konto før jul, var det nok privatkopieringsvederlag. Det vil altså si at en film, en TV-produksjon eller lydbøker du har vært med på har blitt kopiert i noen av de tusen hjem. Vi har mottatt over 2 millioner kroner for 2006. Det skal fordeles i løpet av året. Mer blir det i årene fremover, regner vi med i alle fall så lenge det fremdeles blir blir privatkopiert. Så mange av dere kan forhåpentligvis se fram til et uventet innskudd, om det er fem hundre eller fem tusen. K i r s t i C a m e r e r n o r s k s k u e s p i l l e r f o r b u n d 9

Tv-drama mot nye høyder Sigmund Sæverud og Julie Øksnes som ektepar i «Himmelblå». Foto: Helge Semb. Vi må kunne fortelle historier fra andre deler av landet enn Majorstuakrysset, sier Petter Wallace i NRK Drama. av I d a W i l l a s s e n I februar kom nyheten om at NRK vil kutte ut frokost-tv, blant annet til fordel for en ytterligere satsing på dramaproduksjon. Petter Wallace er prosjektsjef for NRK Drama, og dermed ansvarlig for utvikling og lansering av nye tv-serier. Han har nok å gjøre for tiden: Ja, her er det alltid travelt. Akkurat nå holder vi på med å redigere andre sesong av kodenavn Hunter, samtidig som vi er i avslutningsfasen av innspillingen av Himmelblå som skal ha premiere til høsten. Fra Skottland til Helgeland Himmelblå er NRKs største dramasatsing i Nord-Norge noensinne. Serien spilles inn i på den lille øya Ylvingen på Helgeland. Hvordan har det vært å flytte et helt produksjonsapparat til en øy med 29 fastboende? Det er nok tilfelle i mange land at film og tv-produksjon sentralisert rundt hovedstaden. For oss har det vært viktig å også kunne fortelle historier fra andre deler av landet. Ulempen med å flytte produksjonen ut, har vært at kostnadene går opp. Det er ikke så mye å ta av lokalt når det gjelder produksjonsapparat, så flykostnader har vært en stor utgiftspost. Men det positive med å flytte produksjonen til et mindre sted der alle bor, spiser og sover, er at man får et fantastisk miljø og samhold og større fokus på prosjektet. Alle er i samme båt, rent bokstavelig. De gangene jeg har kolleger på besøk fra utlandet for å følge norske prosjekter blir de slått av dette samholdet, særlig at skuespillerne er så integrerte i resten av teamet. Det blir kanskje spesielt tydelig i Himmelblå -produksjonen. Apropos utlandet: Serien bygger på et britisk konsept. Hva var det som gjorde serien overførbar til norsk hverdag? Med komiserier har jo slike adapsjoner vært gjennomført flere ganger, for eksempel med Fleksnes og Fredriksons Fabrikk. Men det er faktisk første gang vi prøver å lage et format basert på en allerede eksisterende dramaserie. Vi syns resultatet har vært svært vellykket. Two thousand Acres of Sky ble spilt inn på et lite sted i Skottland, og gikk på britisk tv i tre år, men er ikke vist i Norge. Vi har brukt kanskje 40 50 % av historien, og 70 80% av karakterene fra den opprinnelige serien. De mellommenneske- 10

lige problemstillingene er imidlertid de samme, og lett overførbare. Større variasjon Wallace kom til NRK i 2006 etter blant annet å ha startet produksjonsselskapene Missing Link og Rubicon, var koordinator for Norsk Filmfonds tv-drama og -dokumentarer fram til 2005 og satt i styringsgruppa til Emmy 2007. Du var i sin tid med på å få i gang Norges første såpeserie De syv søstre. Er du en innovatør? He, he. Det kan hende. Men det som er bestemmende for NRKs programmer er at vi skal ha en bredde i det vi sender. Vi skal ta på alvor at NRK er en allmennkringkaster. Actionserien Hunter, biografien En udødelig mann, familiedramaet Størst av alt og Berlinerpoplene i tillegg til diverse krimproduksjoner: Ivrige tv-seere vil ha registrert en positiv endring i NRKs dramaproduksjon i det siste? Det er i så fall veldig hyggelig! Den største endringen ligger nok i typen produksjoner, samtidig som antall produksjoner har gått noe opp. Selv om vi bare har noen få prosjekter, ønsker vi at det skal være ganske ulike prosjekter det er kanskje en ny vei å gå. Sånn sett har det vært deilig å komme til NRK: Det å kunne være et sted der det ikke bare er seertall som betyr noe. Vi har seere over landet, og vi er opptatte av at dette skal kunne gjenspeiles i produksjonen. Jeg syns det er viktig at vi skal kunne fortelle historier fra andre deler av landet enn Majorstuakrysset, uten at rollefigurene må framstå som landsbyidioter. Jeg håper jo at noen seere etter å ha sett Himmelblå kanskje kan få lyst til å flytte på landet. Der er det et samhold og en solidaritet. Vi har kanskje vært veldig fokuserte på krim opp gjennom årene, så det har vært veldig morsomt å få være med på å dra i gang en serie som har andre verdier. Nye ansikter Hvilken plass får dramaserien i...når folk får se kvaliteten på skuespillerne som deltar i Himmelblå, vil de raskt forstå at man ikke trenger å være i Se og Hør hver uke for å være en god skuespiller. Terje Skonseng Naudeer og Line Verndal som Roland og Marit i «Himmelblå». Foto: Helge Semb. NRKs nye trekanals-organisering? Foreløpig produserer vi jo mest for NRK1, men det som er interessant å se, er jo at folk nå blir stadig mer innstilt på å se serier når det passer dem. Berlinerpoplene la vi ut som repriser på NRK3 på to ulike tidspunkt på døgnet, på nett tv fire uker etter første sending. Så slapp vi DVD en én måned etter siste sending. Det vi oppdaget, var at ca. 20% velger andre visninger enn den tradisjonelle. Dette må vi som tilbydere være flinke til å følge opp. Derfor er jeg veldig glad for den fleksible avtalen vi nå har med skuespillere, som sier at vi har et visningsvindu på fire uker. Wallace har også godt nytt til skuespillere som mangler tv-erfaring: Er det noe vi vil nå, så er det å få flere ansikter på skjermen. For en stund siden fikk jeg et eksemplar av det såkalte Norsk kjendisleksion levert på pulten, og kunne til min store tilfredshet se at ikke én av skuespillerne i Himmelblå var nevnt der. Enda. Men når folk får se kvaliteten på skuespillerne som deltar i Himmelblå, vil de raskt forstå at man ikke trenger å være i Se og Hør hver uke for å være en god skuespiller. Da blir det blir lettere for oss å få flere seere også til produksjoner med ukjente ansikter. Hva er planene framover? Nå skal vi i gang med en tospråklig produksjon, Mano og lillebror. Det er en sterk historie om tre kurdiske venners ferd fra Nord-Irak til Norge. Så skal vi lage mer krim, flere episoder av Berlinerpoplene. Det er mye å glede seg til! 11

Kvinne og sjefsemne? Snarlig oppstart Med søknadsfrist 1. mai skal 12 kvinner, fortrinnsvis fire fra dans, teater, musikk og film/tv, velges ut gjennom en rekrutteringsprosess. Deltagernes navn blir klare i midten av juni. Programmet legger opp til 10 todagers samlinger i løpet av høsten 2008 og våren 2009. Programmet skal kunne gjennomføres ved siden av å være i arbeid. Samlingene skal fokusere på forskjellige tema, fra organisasjonsteori via retorikk til personlig lederskap. Programmet vil i sin form være dialogisk og er basert på at deltakerne skal reflektere over egen erfaring, lytte til andre og snakke med hverandre. På oppdrag fra kulturdepartementet startes nå en ettårig ledelsesutdanning for kvinner som ønsker å bli øverste leder for institusjoner og produksjonsenheter innenfor scenekunst-, musikk, film og TV-feltet. n i n a A m b l e / a g n e t e g. h a a l a n d Norsk Skuespillerforbund, Norske Dansekunstnere, Musikernes Fellesorganisasjon, Norsk Sceneinstruktørforening, Norske Filmregissører, Norsk Filmforbund, Norsk film- og tv-produsenters forening og Norsk teater- og orkesterforening har planlagt denne utdannelsen i fellesskap etter oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet som også finansierer ledelsesprogrammet. God ledelse kan læres Arbeidsforskningsinstituttet ved prosjektleder Nina Amble (bildet) har fått oppdraget med å utvikle og lede programmet i nært samarbeid med en referansegruppen hvor alle organisasjonene er representert. Nina Amble er seniorforsker ved AFI, og jobber i temagruppen for organisasjonsutvikling og innovasjon, med særskilt pasjon å fremme damer i alle varianter, til alle posisjoner. Gode ledere vokser ikke på trær, ei heller de som er kvinner, i kultursektoren som ellers, sier Nina Amble: Men vi vet at god ledelse kan læres og utvikles. Næringslivet har gjennomført ett krafttak som vekker internasjonal oppsikt, med lovfestet kvinneandel i styrene, systematisk satsing på opplæring og utvikling av kvinner gjennom bl.a. Female Future, programmet til NHO, som gjennom økt engasjementet blant kvinner og deres ledere skal øke kvineandelen i styrer og ledelse generelt. Målet er å skape lyst og trygghet på egen lederkompetanse. Ledelsesutdannelsen utlyses rett over påske så følg med på www.skuespillerforbund.no hvis du er en kvinne som vil kvalifisere deg til sjefsjobber! 12

Utfordringer for norsk film Norsk filmbransje står overfor store strukturelle endringer. I april slås virksomhetene Norsk Filmfond, Norsk Filmutvikling og Norsk filminstitutt sammen til en ny virksomhet. Stikkordet har bedt avtroppende direktør Vigdis Lian komme med noen betraktninger rundt framtiden for det nye filminstituttet og norsk film. Regjeringens Stortingsmelding nr. 22 Veiviseren for det norske filmløftet ble i all hovedsak godt mottatt da den kom, men det er en pågående debatt om mål og midler i kjølvannet av Stortingets behandling av meldingen og påfølgende statsbudsjett. Dette er bra og nødvendig, fordi ingen kulturpolitikk kan være statisk. Den vedtatte politikken må kunne etterprøves og justeres. Regjeringen valgte å følge Einarsson-utvalgets flertallsinnstilling om å slå sammen de tre nasjonale virkemiddelområdene på film til et nytt Norsk filminstitutt, og la også filmkommisjonsarbeid inn i den nye virksomheten. Ved at de tre virksomhetene på V I G D I S L I A N filmområdet nå blir én institusjon, er det lagt til rette for å ta helhetsgrep, fra idé til ferdig film i distribusjon ut i de ulike vinduene, nasjonalt og internasjonalt. Målet er å bygge sterke produksjonsmiljø, med økt talentutvikling, økt profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen. Mange har fryktet for uheldige konse- «Ulvenatten» Foto: Odd-Steinar Tøllefsen / Nordisk Film 13

Foto: Motlys/Sandrew Metronome kvenser av konsentrasjon av virkemidlene ved en slik sammenslåing. Departementet mener selv at det ligger mekanismer i modellen som vil hindre at ett dominerende filminstitutt har all makt over norsk film. Her må bransjens egne organisasjoner imidlertid være med på å ta ansvar for at det utvikler seg i riktig retning gjennom dialog med det offentlige støtteapparatet og ikke minst ved å holde den filmpolitiske debatten levende Hva utfordres så vel bransje som politikere på? Det skal årlig lages 25 langfilmer, hvorav fem barne- og ungdomsfilmer. Disse skal ha minst 3 mill. besøkende, hvilket vil si ca 25 % av kinomarkedet. Norsk film skal også ha 15 % av dvd- og klikkefilm - markedet, og eksporten av norsk film og tv-drama skal dobles innen 2010. I tillegg skal filmene speile mangfoldet, og vi skal ha 40 % kvinner/menn i nøkkelposisjoner i produksjonen innen 2010. Dette har jeg tidligere beskrevet som hårete mål, og de skal selvsagt speile hensikten med styrking av filmsektoren. Film er et massemedium, og forventes å nå et stort publikum. Men i likhet med teater-, musikk-, danseog litteraturpublikummet er filmpublikummet en sammensatt masse: Det som passer for den ene faller ikke i smak hos den andre. Når tall taler, er det komedier og familiefilm som i hovedsak trekker det store publikum, her hjemme som i land vi ellers sammenligner oss med. Skal vi ha en offensiv filmpolitikk må imidlertid også muligheten for det utforskende og nyskapende, det kunstneriske ambisiøse sikres. I kultursammenheng oppleves bevilgning til filmstøtte som generøs. Den må også være generøs overfor den smale, kunstneriske filmen. Det er denne type film som kan ha et begrenset kinopublikum, men som oftest inviteres til festivaler, vinner priser, og bygger Per i dag har vi ikke gode nok incentiver eller nok offensiv co-produksjonspolitikk til at vi er veldig attraktive for internasjonale selskaper og investorer. I kultursammenheng oppleves bevilgning til filmstøtte som generøs. Den må også være generøs overfor den smale, kunstneriske filmen. oss som filmnasjon. Erfaringen tilsier at vi først er interessante for det internasjonale markedet når vi kan vise til særpregede stemmer og uttrykk, filmer som vekker nysgjerrighet, som overrasker og som bygger så vel regissørnavn som skuespillernavn. Det er med andre ord lite hensiktsmessig å tro at man kan planlegge en Berlin- eller Cannesfilm (selv om det er nødvendig å tenke gjennom filmens internasjonale potensiale når man planlegger lanserings/markedstiltakene, og herunder hvilken festival filmen kan høre hjemme på). At årets Berlin-festival bare hadde én nordisk film i hovedprogrammet (et finsk samtids-og samlivsdrama), kan si vel så mye om festivalens filmvalg og programretning dette året som kvaliteten på årets nordiske filmproduksjoner. Norsk (og nordisk/europeisk) filmproduksjon er uansett å betrakte som artfilmproduksjon. Dette gjelder også for publikumssuksesser som Kautokeino-opprøret (og Tempelridderen Arn som er en co-produksjon). Begge 14

påkostede produksjoner som speiler vår egen historie og som også er relevante for dagens publikum. Hvor ofte kan vi ha råd til slike filmer? Vårt eget publikum vil ha dem, men de når sjelden ut på de største festivalene, eller høster de gjeve internasjonale prisene. Storfilmer som dette vil måtte trenge en større andel av kaka hvis de skal produseres. Per i dag har vi ikke gode nok incentiver eller nok offensiv coproduksjonspolitikk til at vi er veldig attraktive for internasjonale selskaper og investorer. Vil vi lage filmer av dette formatet, er det en utfordring for støtteapparatet....arbeidet med gjennomføringen av det norske filmløftet krever kontinuerlig årvåkenhet og bevissthet om egen rolle fra beslutnings- og bevilgningstakere så vel som fra bransjen. Hvis det sentrale mål er å produsere filmer som har høy kvalitet, er kunstnerisk dristige og nyskapende, skal speile mangfoldet og trekke publikum, må det også være lov å stoppe opp og se om dette lar seg forene med måltallene. Det kan være smart skjele til våre naboland og de erfaringer som er gjort der. Både i Sverige og Danmark pågår en debatt om kvantitet og kvalitet. I Danmark drøfter man blant annet den kunstneriske tørken, og i Sverige har debatten særlig fokus på en filmstøtteordning som har smurt støttemidlene for tynt ut på for mange filmer som verken faller i publikums eller kritikernes smak. Dette er diskusjoner vi skal følge nøye med på, simpelthen fordi man kan trekke lærdom fra dem og kanskje unngå noen tabber. Nye Norsk filminstitutt skal ha det overordnede ansvar for gjennomføring av den statlige filmpolitikken. Samtidig varsler Veiviseren en sterkere politisk styring fra departementets side. Meldingen sier tydelig at forutsetningen for en kraftig opptrapping av filmbudsjettet nå, er at målet på lengre sikt må være å sikre norsk films samlede markedsinntekter slik at støtteprosenten per film kan reduseres og filmmidler derved frigjøres til flere og større produksjoner. Å iverksette en ambisiøs filmpolitikk vil måtte ta tid. Vi har en stadig mer selvbevisst og profesjonell bransje, vi har kritikere og publikum som er på parti med den norske filmen. Vi har et volum på produksjonen som har gjort oss mindre nærsynte på den enkelte film. Dette er plussfaktorer når norsk film skal ha som mål å speile et mangfold i uttrykksform basert på sterke filmmiljøer i alle deler av landet, å sikre likestilling i produksjonsleddet og å ha en sterk posisjon blant barn og unge. Det er åpenbart at de ambisiøse delmålene møter på utfordringer. Å løse disse, vil tidvis måtte kreve is i magen og tidvis vilje til å justere så vel kurs som virkemidler. Jeg tror at nye Norsk filminstitutt har muligheter til å lykkes, men arbeidet med gjennomføringen av det norske filmløftet krever kontinuerlig årvåkenhet og bevissthet om egen rolle fra beslutnings- og bevilgningstakere så vel som fra bransjen. Bare gjennom løpende dialog med partene og gjennom offentlig innsyn og debatt kan en vital filmpolitikk utvikle seg til beste for publikum. 15

Foto: Martin Grûner Larsen Med Bjarte på rette staden Gullet kom hem: Bjarte Hjelmeland er tilbake i Bergen og skal bringe Den Nationale Scene til folket. Når man har sett Bjarte Hjelmeland i utallige roller som den mest bergenske bergenseren fra Bergen er det lett å glemme at han har bodd mesteparten av livet sitt i hovedstaden. Han svarer på spørsmål på dannet oslomål ispedd litt vestlandsk, og det blir raskt tydelig at det ligger en solid forretningssans bak hans overstrømmende offentlige persona. Vi sitter på Olympen på Grønland Østkantens Grand Café ifølge Hjelmeland. Det er slutten av februar, og Bjarte har vært teatersjef i snart to måneder. Bergens Tidende snakker om Hjelmeland-effekten : En massiv økning i billettinntekter og økt interesse for teateret generelt. Teater for alle To måneder som teatersjef. Hvordan går det, synes du? Det går faktisk over all forventning. Jeg drar nytte av at jeg var halvveis inne og gjorde grunnarbeid i høst, og nå begynner ting å falle på plass. AV M a r t i n G r ü n e r L a r s e n Jeg har vært ute og jobbet beinhardt med formidling, har holdt fem teaterforedrag i uken overalt: senioruniversiteter, politiske partier, næringslivet... Det er fint å merke at Bergen føler et slags eierskap til meg. Mange opplever det som at de har aksjer i meg, og det merkes nok også i stor grad i den såkalte Hjelmeland-effekten. Du var tidlig ute og snakket om at du ville ha et bredt og folkelig teater. Hva legger du i begrepet folkelig? Med det mener jeg et teater der 16

F R O N TA LT mange mennesker føler seg hjemme. På reaksjonene virker det som om folk legger noe annet i folkelig enn det jeg gjør. Mange tror rett og slett at folkelighet er lik lav kvalitet. Det er jeg helt fullstendig uenig i. Det handler om at vi skal levere høy kvalitet, men til mange forskjellige, og mange flere grupper. Hvilke grupper tenker du da på? Hvem er folket? Bergen er en komplisert by med mange grupperinger. Det en universitetsby med et kompakt sentrum, fylt av 30.000 studenter. Det er en gammel handelsby, med et stort og villig næringsliv det vil si at de er patriotiske og støtter opp, men samtidig vet hva de vil ha. Hvis man ikke leverer kvalitetsteater, så sier de ifra. Det er en by med en bred, jovial folkelighet som ikke nødvendigvis føler seg hjemme i et intellektuelt teater. Og det er en by som trenger bedre barneteater. Det siste har vi store satsninger på, særlig fra neste år og utover. Jeg tror det kommer til å være utrolig gøy å være teatersjef på DNS om 15 år. Da kommer de kundene vi tok inn her nå som 6-åringer til å være vant til å gå i teater, og har det som en naturlig del av sitt kulturliv. Ærlighet varer lengst Våre teaterstykker skal ikke se ut som dramaturgiske avhandlinger, og våre brosjyrer skal ikke se ut som avhandlinger i teatervitenskap. Publikum skal få all informasjon de trenger på teateret, i salongen. Så får de heller gå fra salen med et mer utfyllende programhefte etterpå. Jeg jobber i bransjen og tjener levebrødet mitt på å knekke teaterkoder, men noen ganger går jeg fra oppsetninger og tenker det der forsto jeg ingenting av. Når jeg ikke får noe ut av det, så tror jeg ikke det treffer særlig mange. Det finnes ingen teaterstykker som passer til alle. Hvis markedsføringen til et stykke sier at det passer til Under lanseringen av vårprogrammet til DNS: Den nye teatersjefen lekesloss med reven i Hakkebakkeskogen, en rolle han selv måtte steppe inn i noen uker etter. Foto: Fredrik Arff. På reaksjonene virker det som om folk legger noe annet i folkelig enn det jeg gjør. alle mellom 8 og 80, så lyger det. Det betyr at vi må bli vant til å ikke lyge til publikum. Målet er å bygge opp et tillitsforhold til publikum over tid. Få dem til å stole på oss. Vi må klare å få dem inn i salongen, for det er kun der vi kan påvirke dem. Jeg håper at etter en stund med ærlighetsprinsippet kommer folk til å stole så mye på meg at når jeg setter opp noe de ikke kjenner, så stoler de på meg, og tar sjansen. Betyr det også at det blir mye publikumsfavoritter i starten, og mer ukjente ting etter hvert? Nettopp. Da kan vi formidle ting folk ikke en gang visste at de hadde lyst til å se. Når folk stoler på oss, kan vi kjøre ukjente ting, kanskje til og med på hovedscenen. Akkurat nå så virker det nesten som om du er markedsføringsstrategien på DNS. Når man går inn på hjemmesidene er Bjarte Hjelmeland over halve skjermen. Ja, vi bruker meg veldig aktivt som frontfigur nå, men det skal vi tone ned underveis, og heller fronte andre skuespillerprofiler. Jeg har lyst til å rykke hele ensemblet en divisjon opp. Å bli hovedrolleskuespiller er en alvorlig avgjørelse. Man skal være lokomotiv for en hel forestilling og gjennomgår en mye tøffere øvingsprosess. Jeg har lyst til å hjelpe dem å ta det valget. Jeg tror vi har flere på teateret som er klar for å dra det lasset. Det er et mål jeg har å skape flere tydelige skuespillerprofiler på teateret, som da bør brukes i markedsføringen i stedet for meg. Kompis vs. sjef Du er tydeligvis godt likt blant skuespillerne. Men antagelig det jo bare et spørsmål om tid før du som leder vil måtte ta stilling i arbeidskonflikter. 17

F R O N TA LT Hvordan vil du kombinere rollene som likandes kollega og leder? Jeg tenker at det skal være konflikter på et teater. Noe jeg går og sier til meg selv er at jeg ikke bare skal akseptere at problemene oppstår men glede meg over dem, selv de tilbakevendende problemer. Vi betaler i praksis skuespillere for at de skal være labile. De skal være koblet rett inn i sitt følelsesliv og oppleve enorme inntrykk for å kunne fungere på scenen. Det koster mye for mennesker å være under et slikt press, og da kan vi ikke forvente at de skal snu på flisen og være rasjonelle hele tiden når de går av scenen, samtidig som vi sier bare kast deg ut i det! når de er på den. Din stilling ble jo ikke utlyst. Styret på DNS fikk også noe refs fra departementet på grunn av det. Hvordan forholder du deg til det? Det tar jeg egentlig med knusende ro. Som den potensielle ansatte er jeg en part i saken og kan ikke riktig ta stilling til det etiske. Selv om sånne stillinger ideelt sett kanskje burde være utlyst, så var det så mye støtte i styret og overalt ellers, at jeg ikke opplevde det som problematisk. Styreformann var også overrasket over kritikken. Han hadde hatt kontakt med departementet. Personen som kom med den kritikken var kanskje ikke helt inne i saken, og uansett så modererte hun seg også kraftig senere og sa at departementet gledet seg til å se hva jeg fikk til. Nå har vi også fått ny styreleder, Ole Berrefjord, som jeg har et godt samarbeid om strategi med. Styret er støttende overfor linjen min. Vi jobber for Jeg liker alt, til og med mye tysk regiteater. å få sponsing, økte tilskudd. Jeg kjører en åpen stil og diskuterer mine valg. Jeg har stor glede av styrets råd, og trenger dem. Seriøs folkelighet Basert på det du snakker om å sette opp, virker det som om det ligger en slags motstand mot det tyske regiteateret der. Stemmer det? Ja, det tror jeg godt du kan si. Det er en utrolig sterk tysk og russisk-influert tendens i norsk teater. Det er nesten en ensretting. Det blir noe religiøst over det. Jeg orienterer meg mer mot en engelsk og amerikansk tradisjon til å begynne med, men vi har jo også f.eks. Rezas Kunst som jeg skal instruere til Festspillene. Og så kommer vi til å ha mye ny norsk dramatikk. For eksempel Stig Amdams Simons historie, om Afghanistankonflikten. Den kommer til høsten, og har allerede generert en avisdebatt med forsvaret. Vi kommer først og fremst til å kjøre et bredt repertoar: Alle sjangere, alle slags tolkninger. Jeg vil at repertoaret skal reflektere smaken min, eller skuespillerlivet mitt. Jeg har alltid unngått typecasting og har spilt alle slags roller. Jeg har spilt i Brand og revyer samtidig, både i såkalt høy og lav dramatikk og det er igjen en distinksjon som overhodet ikke betyr noe for kvaliteten. Jeg liker alt, til og med mye tysk regiteater. Det er jo en lang tradisjon i Bergen rundt det å utfordre folket fra scenen, med f.eks. Nordahl Grieg, Henrik Ibsen, Hjorth-Jenssen under krigen... Hvordan forholder du deg til denne tradisjonen? Det skal vi fortsette med, men den situasjonen DNS er i nå, er spesiell. Teaterlandskapet har forandret seg. I «Disney-killer» ved Torshovteatret i 1994. Foto: Leif Gabrielsen Som Niels Klim ved DNS i 2000. Foto: Thor-Erik Mathisen 18

F R O N TA LT Nedover Ole Bulls plass nå har de private teatrene dukket opp som paddehatter. Folk kaller det Ole Broadway plass. Den konkurransen har man ikke tatt innover seg på DNS, tror jeg. Vi er nødt til å definere vår rolle på nytt for å forholde oss til dem. Uttalelsene mine og valget av Panikk i kulissene skapte panikk fordi mange trodde at det kun ble farser fra nå av. Det skal det selvsagt ikke bli. Grunnen til at vi satte det opp var også for å minne folk på at de private teatrene ikke skal ha monopol på komedien. Vi gir publikum noe ingen andre i byen kan gi dem: komedie i storformat. Samtidig tar vi veldig på alvor at vi er omtrent eneleverandør av seriøst stoff til et bredt publikum. Gode aktører som Teatergarasjen og Carte Blanche blir spennende alternativ til oss for dem som vil ha mer. Den konkurransen er vi begeistret for. Det gjør at vi må skjerpe oss. Å leke kontor Hjelmeland er for første gang i sitt yrkesliv verken skuespiller eller instruktør. Bortsett fra en sommerjobb i tenårene på et bildel-lager har han aldri jobbet utenfor scenekunstområdet. Hvordan ser du på det å forlate din rolle som utøvende kunstner og instruktør? Nå skal jeg jo ikke forlate det helt. Jeg skal instruere i år, og skal spille en rolle til neste år. Men det er klart at det blir mye mindre, og det er en overgang. Men jeg har alltid ment at det gir frihet og perspektiv å skifte roller. Det er utrolig viktig å gjøre andre ting. Sånne ting endrer perspektivet Akkurat nå vet jeg liksom ikke om tre møter er for lite i løpet av en dag, eller om 18 møter er for mange. og det gjør en til en bedre skuespiller og menneske. Men det er utfordrende å gjøre en så stor forandring i livet. Det står klart for meg at det er fire ting jeg er nødt til å gjøre om dette skal fungerer for meg: Jeg er nødt til å akseptere å ikke være godt likt av alle, og skjønne at man ikke kan gjøre alle til lags. Jeg er nødt til å la være med å lyve. Ærlighet er oppskrytt, men det er så lett å leve på nødløgner, og det går ikke. Jeg er nødt til å finne en måte å holde meg i form på når jeg ikke spiller. Og jeg er nødt til å utvikle noen kontorrutiner og finne følelsen for det å jobbe administrativt. Akkurat nå vet jeg liksom ikke om 3 møter er for lite i løpet av en dag eller 18 møter er for mange. Og noen ganger ser jeg på klokken og så er den seks om kvelden og jeg har ikke spist hele dagen. Det skjedde noe morsomt her i januar, når jeg satt der oppe og mailet og plutselig var det akkurat som om det var noe kjent over det hele, som om kroppen husket hva den skulle gjøre fra et tidligere jobb. Til slutt skjønte jeg at det gikk tilbake til da jeg var helt liten og lekte kontor som unge. Det viser hvor stor en omstilling det er. Jan Martin Johnsen på huset har utviklet en utrolig bra parodi på hva jeg gjør der jeg sitter på kontoret og er usikker, plystrer og trommer med fingrene, roper tvilende ut til sekretæren min at hun kanskje skal ta et diktat. Men så fredelig er det vel ikke? Nei, det kan jeg love deg for at det ikke er... I tittelrollen i «Baal» ved DNS i 2003. Jan Martin Johnsen til høyre. Foto: Thor Brødreskift 19

K R O N I K K Profesjonelle poteter Det norske scenekunstfeltet er underadministrert, og det finnes i dag ikke noen egen støtteordning som er direkte rettet mot profesjonalisering og styrking av produsentleddet sier Ine Therese Berg, forfatter av den nylig utgitte rapporten «Flere poteter? Produsentrollen i den frie scenekunsten». Det er ingen tradisjon for produsentyrket innen den frie scenekunsten i Norge og som profesjon står produsentene meget svakt. Det finnes ingen forening som ivaretar produsentenes interesser, det er ingen tariffer som regulerer lønnsnivået vårt, ingen spesialisert utdannelse, vi har ikke engang rett til å få scenekort. I tillegg er holdningen til de profesjonelle produsentene svært varierende blant de som utgjør arbeidsgivergruppen vår, nemlig kunstnerne. Dette og mer avdekkes i rapporten «Flere poteter? Produsentrollen i den frie scenekunsten» som er utarbeidet av Living Arts og ført i pennen av undertegnede. Rapporten ble fulgt opp av seminar den 22. februar på Cafeteatret i Oslo hvor førsteamanuensis ved kulturstudier ved Høgskolen i Telemark, Dag Solhjell, leder i Danse- og teatersentrum, Tove Bratten, koreograf Karen Foss, og leder for det svenske produsentselskapet Loco Motion, Åsa Edgren, holdt innlegg. Prosjektet ble støttet av Norsk Kulturråd og er det eneste gjennomførte tiltaket som kan knyttes til scenekunstutvalgets strategiplan for scenekunst 2006-2009, hvor en styrking av produsentleddet defineres som et av satsingsområdene. Stort behov Rapportens tittel «Fler poteter...» henspiller på forventningene som møter produsentene i feltet om å kunne fylle mange roller: fra regnskapsfører, sekretær og daglig leder til pr-sjef, selger og turnéplanlegger. I et institusjonsteater er det spesialiserte avdelinger med flere ansatte som løser disse oppgavene. I det frie feltet er det imidlertid som oftest kunstnerne selv som gjør disse oppgavene, fordi de ikke har budsjett til å betale for produsenttjenester. Hele 60 prosent av respondentene som svarte...det tvinges fram en endring hvor det ikke lenger sees som en selvfølge at kunstnere og produsenter selv er scenekunstens største sponsor ved å subsidiere sine egne prosjekter med gratis arbeid. på Living Arts spørreundersøkelse om kunstnernes produsentbehov (sendt ut i mai via Danse og Teatersentrum og Norske Dansekunstnere) gjør alle de administrative oppgavene/produsentoppgavene selv. Over 80 prosent ønsket å knytte til seg en produsent, hvis det var lagt tilrette for det. Det er et velkjent problem at produsentoppgaver stjeler tid og fokus fra det kunstnerne er utdannet til, nemlig kunstproduksjon. av I N E T H E R E S E B E R G En nøkkelperson Hele kunstfeltet preges av en stadig skjerpet konkurranse og voksende utbud av ulike kulturtilbud, brede som smale. Innenfor feltet er det også økende konkurranse om prosjektmidlene, da det utdannes flere kunstnere enn før. I tillegg er det i de siste kulturmeldingene blitt stilt økende krav fra Kulturdepartementet om resultater i forhold til publikumstilstrømming, internasjonalisering og institusjonelt samarbeid. I denne situasjonen blir den profesjonelle produsenten en nøkkelperson. Er prosjektet av en viss størrelse og tar sikte på å turnere og nå et større publikum, kan ikke kunstneren gjøre alt selv lenger. Det er nemlig ikke bare kunsten som skal holde høy standard, formidlingen av den må også være profesjonell. I tillegg er det en lang rekke påkrevde administrative rutiner som skal ivaretas fortløpende. Spørreundersøkelsen Living Arts utførte blant norske scenekunstkompanier viste imidlertid klart at produsentoppgavene er det første som nedprioriteres når man må kutte i budsjettet ved utilstrekkelig finansiering, noe de fleste i feltet erfarer med jevne mellomrom. Det frie feltet er ikke tariffregulert på samme måte som institusjonene, ofte strekker kunstnerne strekker seg meget langt for å kunne realisere sine egne prosjekter. Man vil heller jobbe med kunsten sin enn å ta strøjobber. Det er imidlertid en økende bevissthet om at også de som jobber i det frie feltet bør sette sammen realistiske budsjetter som sørger for at de kunstne- 20