01/2006 69 Bokanmeldelser Fra identitet til forskjell av Randi Gressgård Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, Oslo 2005 ISBN: 8230400075 Pris: kr. 248,- 214 sider Tittelen på Gressgårds bok Fra identitet til forskjell henviser til hennes kritisk-konstruktive gjennomgang av muligheten for å innta en forskjellsfilosofisk posisjon i multikulturalismedebatten. Denne debatten, som de siste tiårene har pågått i og på tvers av akademiske, politiske og statsadministrative miljøer i Europa og Nord Amerika, forutsetter og reproduserer et spenningsforhold mellom anerkjennelse av individuell likeverdighet på den en siden og og kulturell særegenhet på den andre og det er disse reproduktive forholdene som Gressgård ønsker å utfordre via en problematisering av den flerkulturelle dialogens vilkår. Som tittelen antyder ønsker hun en dreining i debatten; hun vil forflytte fokuset fra identitet og over til et fokus på forskjell og heterogenitet. Men er det mulig å inngå en dialog uten identitet? Gressgård tar altså ikke stilling til de teoretiske spørsmålene innen multikulturalismedebatten og heller ikke til gjennomføringen av den praktiske politikken. Hun benytter seg av eksempler fra mediene for å illustrere det gjennomgående dilemmaet mellom de to formene for anerkjennelse, men boken er først og fremst en grunnlagsteoretisk gjennomgang av debattens bakenforliggende premisser, med henvisninger til en rekke teoretiske begreper, sentrale forståelsesmåter og aktuelle tenkerne. Hun opererer innenfor det kulturteoretiske tverrfaglige og filosofisk funderte feltet som tematiserer heterogenitet, og har hentet den mest betydningsfulle inspirasjonen fra Scott Lashs Another Modernity, Different Rationality (1999), Jean- Francois Lyotards The Differend (1988) og Hans Herbert Kløgers The power of Dialogue (1996). De første kapitlene [1-2] tar for seg det som forener bidragene i multikulturalismedebatten: Ønsket om, og forsøkene på, å forene anerkjennelse av individuell likeverdighet på den ene siden og gruppebaserte kulturelle særegenheter på den andre. Dette dilemmaet skjærer gjennom alle posisjonene i debatten og former utgangspunktene; om de er liberal demokratiske, moderate eller radikale kulturrelativistiske, universalistiske eller etnosentriske. Det springende punktet er ofte anerkjennelse av kulturell særegenhet og spørsmålene som da reises dreier seg om majoritetens toleranse; om hvor mye individuell frihet som i følge dem skal kunne gå på bekostning av innvandrergruppens kulturelle praksiser. Gjennomgående forståes den vestlige individuelle friheten som nærmest universell noe som setter premissene for hva som kan tematiseres og på hvilke måter dette kan gjøres. Norsk integreringspolitikk blir videre analysert med utgangspunkt i to stortingsmeldinger. Via en rekke mekanismer; som f. eks at religiøse praksise blir vurdert offentlig ut ifra hel-
70 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING semessige kriterier (kategorimistak), som at antatte ledere av kulturelle sfærer blir bedt om å vise ansvar og ta avstand fra kulturelle praksiser som er i strid med «våre» normer, og som at integreringstiltakene baseres på en planlagt pluralisme noe som ignorerer at integrering i bunn og grunn er kunnskapsinnoverende og endringsskapende belyser Gressgård hvordan målene for den flerkulturelle dialogen er gitt på forhånd og derfor får form av en norsk monolog. Men hva er det som skjer når de Andre på den ene siden assimileres inn i en spesifikk kulturell orden og hierarkisk underordnes Oss? Det spørsmålet danner utgangspunktet for den videre grunnlagsteoretiske drøftingen. Kapitlene [3-5] belyser hvordan de Andre er og blir fanget i den doble prosessen av assimilering og kulturalisering/underordning på bakgrunn av de logiske strukturene og mekanismene som genererer dilemmaet mellom likeverdighet og særegenhet. Mekanismene er stadig virksomme, til tross for at de, de siste tiårene, er blitt behørig diskutert og kritisert innenfor dekonstruktivistisk feminisme, postkolonialisme og poststrukturalisme. Det er gapet mellom det universelle, abstrakte og det autonome, unike subjekt som danner grunnlaget for denne opposisjonsdynamikken, et gap som både republikansk og liberal ideologi utfyller, om enn på forskjellige måter, ved å gi det autonome individet universalitet som innebygd attributt. Den symbolske rammen dillemmaet befinner seg innefor får derfor karakter av lukkethet; den impliserer en binær opposisjonslogikk hvor de Andre stadig konstrueres i negasjon til Oss. Når det universaliserende likeverdighetsidealet videre blir tolket dit hen at likeverdigheten er universell, gjør det det så godt som umulig å stille spørsmål ved den formen for likeverdighet som er rådende innenfor den vestlige kulturelle orden. Men kan da den binære opposisjonslogikken forståes i termer av totalitarisme? Det paradoksale likeverdighetsidealet som i praksis leder til underordning av de Andre bunner i at en ikke-moderne hierarkisk struktur er indirekte operativ innenfor de moderne, egalitære ordensystemene. Forståelsene av forskjell, og dermed også konstruksjonen av de Andre, får ulike utfall innen henholdsvis en totalitaristisk og en holistisk helhetsforståelse. Men moderne, egalitære ordener, som setter det autonome, unike subjektet i sentrum, stenger for en holistisk struktur. Ideen om det universelle subjektet står likevel ved lag, noe som gjør at hierarkiet sniker seg inn bakveien. Anerkjennelse, som innebærer å integrere noe inn i en helhet, kan derfor ikke bli noe annet enn hierarkisk. Følgelig står vi overfor to alternativer: vi kan enten vedkjenne oss den hierarkiske strukturen i henhold til et holistisk univers (jmf Dumont), eller ta et oppgjør med den hierarkiske strukturen som er operativ innenfor den egalitære strukturen, og dermed forkaste forestillingen om en universell helhet. Gressgård tar til orde for det siste alternativet. I de neste kapitlene [6-10] retter hun videre kritikk mot den totalitaristiske tilbøyeligheten til å redusere forskjell til identitetens motsetning, noe som medfører at de radikale (uforutsette) Andre bringes til taushet. Samtidig kommer det klarere frem hva en forskjellsfilosofisk posisjon kan innebære. Med henvisning til Scott Lash belyser Gressgård hvordan det moderne subjektet går over fra å være universelt til å bli singulært og hvordan dette subjektet også er selvforskjellig. Mens identitet- og selvidentitetsbaserte felleskap innebærer fornektelse av mangel, innebærer forskjellsbaserte fellesskap å leve med mangel, selvforskjellighet og et aporetisk subjekt; det innebærer å leve med det som ikke lar seg identifisere, begrepsfeste, bestemme og assimilere. Gressgård belyser videre, blant annet gjennom Lyotards språkfilosofi, hvordan kan vi forstå det heterogene, i betydningen mangel på totalitet, og i menneskenes sinn; mangel på allvi-
01/2006 71 tenhet, som en mulighetsbetingelse for dømmekraften. Hun fokuserer på Lyotards kjærnebegrep 'striden', som til forskjell fra tvisten, refererer til en uløselig konflikt hvor premissene for bedømming er uforenelige. Striden, forstått som heterogeniteten uten domstoler, har sitt utspring i en grunnleggende heterogenitet mellom setninger, som i sin tur danner grunnlaget for heterogene diskurssjangere. Den eneste måten å løse konflikten mellom heterogene diskurssjangere på, er at andre diskurssjangrene tvinges til taushet. Lyotard forstår det heterogene som primært, noe gjør at han kan se orddingsprosesser som en glemselens prosess som en fortregning eller ignorering av det heterogene. Hans forskjell og forskyvningsfilosofi innbyr dermed til å tenke felleskap uten en enkeltstående identitet, essens, eller fundament hvor det i stedet er erfaringen av å dele det umeddelelige som binder folk sammen; et felleskap som altså ikke glemmer at det glemte finnes. Lyotard tar til orde for den radikale Andre, som han anser som selve grunnlaget for forskjellsbaserte felleskap. Med dette bidrar han til å løse opp i opposisjonens problem; på et filosofisk teoretisk plan. Men lar det seg også gjøre i praksis? Eller må fellesskap i praksis utgå fra en identitet? I de siste kapitlene [11-13] tematiseres vilkårene for en åpen og problematiserende flerkulturell dialog i termer av motstand mot totalitarisme. En dialog der de Andre ikke assimileres og kulturaliseres/underordnes forutsetter en kritisk distanse til egne bedømmelseskriterier. Med henvisninger til Hans Herbert Kögler kritiserer Gressgård videre sannhetstotalitarismen som både Habermas' diskursetikk og Gadamers hermeneutikk resulterer i. Klöger påpeker at vi ikke, i forsøkene på å unngå totaliserende perspektiver, kan relatere vår konseptualisering av verden til en dimensjon bakenfor eller hinsides språket (jmf. Lash og Lyotard). Vinklet positivt er innkommensurabilitet, forstått som produktiv heterogenitet, en forutsetning for en kritisk analyse av de underliggende symbolske strukturene i vår egen kulturelle orden. En abstrakt distanse til egne bedømmelseskriterier, basert på en universalisering av vår rasjonalitet, er utelukket, men distansestrukturen som oppnåes i dialog med den Andre er selve vilkåret for selvrefleksjon og følgelig også vilkåret for en åpen og problematiserende dialog som ikke utgår fra en på-forhånd-bestemt rettferdighet. Dialogen med den Andre er i så henseende både et middel og et mål. Motstand mot totalitarisme må både utgå fra og resultere i en form for sosial og kulturell identitet, avslutter Gressgård, og slutter seg til en form for strategisk essensialiert identitetstenkning som vel og merke skiller seg radikalt fra en global frigjøring basert på forestillingen om en felles menneskelig identitet. Dette er kanskje ikke den ideelle løsningen, innvender hun, da faren for å dekke over striden, snarere enn å vitne om den, er overhengende, likevel er det kanskje det mest realistiske alternativet. Dobbeltheten av assimilering og kulturalisering/ underordning av de Andre innen multikulturalistisk anerkjennelsespolitikk er neppe forgjengelig eller forbipasserende. Utfordringen er nettopp derfor å kunne se kulturelle forskjeller i minst mulig grad som avvik fra en norm, og heller en hver identitet, og en hver kulturell orden, som internt differensiert langs en rekke forskjellskonstituerende akser. Med Fra identitet til forskjell har Randi Gressgård gitt en omfattende, grundig og aktuell analyse av den multikulturelle dialogens rammevilkår, med et særskilt blikk for disse vilkårenes premissleveranser innen nasjonalstaten. Betyningen av det grundige, engasjerte og samtidig kritisk-konstruktive bidraget på et feltet, som innen andre diskursjangre lider under kravene om umiddelbar handlekraft, er etter min mening uvurderlig kjærkomment. Det som gjør at teksten noen steder skurrer; i det den tenderer mot å gape over for mange perspektiver, i det enkelte eksempler ikke helt ser ut til å passe inn i den abstrakte og avanserte teoretiske
72 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING konteksten, og idet språket sliter med å løsrives fra en elitistisk filosofisk sjargong er mangler det derfor ikke bare er mulig å leve med, men også noe som inviterer til et utvidet dialog. Anmeldt av Margrete Fredriksen Senter for utviklingsstudier, Universitetet i Bergen margrete.fredriksen@sfu.uib.no Politisk psykologi av Nils Johan Lavik og Nora Sveeas Pax Forlag, Oslo 2005 ISBN 8253027559 Pris kr. 368,- 431 sider Forfatterne av boka «Politisk psykologi» har i flere tiår vært sentrale deltagere i oppbygging av helsetjenester for asylsøkere og flytninger med psykiske lidelser her i landet. Begge har markert seg nasjonalt og internasjonalt i arbeidet for menneskerettigheter og mot rasisme, tortur og annen umenneskelig behandling. Lavik har som psykiater og Sveaas som klinisk psykolog, også lang erfaring fra klinisk arbeid blant traumatiserte flyktninger ved Psykososialt senter for flyktninger ved UiO. Denne erfaringsbaserte kunnskapen har de nå formidlet i en bok som ifølge forfatterne henvender seg til studenter, forskere og andre som stiller spørsmål om hvordan krig, terror og tyranni er mulig i dagens verden. Boka antas også å være nyttig for dem som «har vært rammet av politisk maktmisbruk og konflikt». Altså en potensiell (altfor) stor leserkrets. Leses boka bakfra støter man først på et sitat av William Fullbright: «Det er eiendommelig at det gjøres så lite for å anvende psykologiens og sosialpsykologiens innsikt på studiet av internasjonal politikk i en tid da tverrfaglige studier er så populære ved universitetene.» Denne undringen er det lett å slutte seg til. Psykologien kan gi viktige bidrag til forståelse og løsning av konflikter mellom etniske, nasjonale og religiøse grupper, få fram emosjonenes betydning for enhver konflikt og konflikthåndtering, samt utfylle diplomatiets, statsvitenskapens og økonomenes politikkforståelse. Forfatterne fortjener derfor ros for å ta opp et aktuelt og viktig tema i en verden der menneskeskapt lidelse som følge av politiske beslutninger rammer så mange uskyldige. Disipliner som påberoper seg kunnskap om mennesket bør interessere seg mer for hvordan dette kan skje, dokumentere krigens gru og konsekvenser for dem som rammes og for fremtidige generasjoner, samt påvise andre konfliktløsningsmetoder enn det barbariet en moderne krig innebærer særlig for sivilbefolkningen. Boka er delt i 4 temakretser: 1 Hva er politisk psykologi? 2 Menneskerettigheter, 3 Vold som politisk strategi, krigens psykologi, terror, terrorisme, og 4 Overgangsprosessen fra krig til folkestyre.
01/2006 73 Forfatterne definerer politisk psykologi som «Studiet av interaksjonen mellom psykologiske og politiske fenomener». Denne vide «definisjonen» bidrar ikke til klargjøring, for hva kan ikke oppfattes som et «psykologisk eller politisk fenomen»? På den annen side er det lite hensiktsmessig med en streng definisjon. Det er bedre å gjøre slik forfatterne også gjør, å fortelle hva boka i hovedsak handler om, nemlig «forholdet mellom politisk vold og psykologi, med særlig vekt på menneskerettighetsbrudd, og psykologiske konsekvenser på alle nivåer.» Her ligger tyngdepunktet i boka, noe som betyr at andre tema som «normalt» hører hjemme i den «politiske psykologi» er mer stemoderlig behandlet. Det gjelder for eksempel (sosial)psykologiske prosesser i vårt hjemlige parlamentariske systemet, hvordan rekrutteringen til politikken foregår, hvem som tiltrekkes av «yrket», påvirkning og lobbyvirksomhet, hva som skjer med politikerne i de parlamentariske forsamlingene, altså det mindre dramatiske, men mer alminnelige uttrykk for det politiske. Forfatterne legger mest vekt på konsekvensene av at krig og terror blir politikkens midler (Clausewitz). Å legge vekt på det dramatiske, det som forårsaker mest menneskelig lidelse er forståelig, ikke minst med forfatternes kliniske erfaring. Men av og til er det viktig å forstå det alminnelige, det sedvanlige, det som Bourdieu kaller habitus. Noen ganger er regelen viktigere enn unntaket, samt at det også handler om å se bjelken i eget øye og ikke bare terrorismen hos muslimene og antihumanismen eller propagandaen hos «marxistene». Når forfatterne på s. 22/23 hevder at «marxismen forfekter en materialistisk determinisme» og propaganderte for å rekruttere mennesker til å slutte opp om revolusjonen, så burde også «marxisten» Lev Vygotskij, han som utformet en marxistisk basert utviklings- og kulturpsykologi i de årene da det kommunistiske mennesket skulle formes, vært nevnt. Da kunne ikke de temmelig vulgære beskrivelsene av «marxistisk» psykologi vært opprettholdt. Og kanskje ville man oppdaget at propagandaen eller oppdragelsen under kapitalismen, med vekt på aksept av mammon og konkurranse, er en like stor trussel mot freden i verden som den sosialiseringen som forgår under andre samfunnssystemer. I politisk psykologi er personlighet og politikerpatologi vanlige tema. Denne boka gir en grundig gjennomgang av Adorno et als klassiske studie om den autoritære personlighet fra 1950. Eysenck og Rokeachs dogmatismestudie presenteres mer skjematisk. Også avdøde psykologiprofessor Bjørn Christiansens arbeid om hvordan holdninger til utenrikspolitikk speiler personligheten er trukket fram og kommentert. Det fortjener den absolutt. Om politiske ledere skriver forfatterne lærerikt, bl.a. om Mandelas og Gorbatsjovs bidrag til forsoning og fredelig overgang til nye samfunnsforhold. Men det savnes en mer prinsipiell diskusjon av «personlighetens rolle i historien». Et annet klassisk tema for politiske psykologi er gruppeprosesser og massebevegelser. Dette er behandlet på tradisjonell måte med henvisninger til Freud, McDougall og LeBons Massenes psykologi fra 1895. Påstanden er at masseopptreden innskrenker bevisstheten, at den drives av lavere instinkter og utløser irrasjonell atferd. Nyere sosialpsykologiske perspektiver er ikke nevnt, for eksempel Steven Reichers analyse fra 1990-årene av mobbens rasjonalitet og poengtering av at masseopptreden er fornuftig ut fra konteksten. Del to gir grundig innføring i menneskerettighetene og den betydning de har spilt for konfliktløsning, og for mer human behandling av mennesker. Selv om også de psykologiske konsekvenser av at menneskerettighetene brytes omtales, er beskrivelsen overraskende statsvitenskapelig, juridisk og formalistisk orientert. Det særegne bidraget fra psykologien er ikke like tydelig. I kapitlet om Krigens Psykologi er utgangspunktet at krig er et menneskeskapt
74 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING fenomen, og som derfor kan unngås. (Påstanden på s. 216 om at «krig er uunngåelig» er antagelig en av flere trykkfeil). Særlig omfattende er boka i omtalen av hvordan man klinisk skal forholde seg til pasienter med store traumer fra krigsherjede områder. Her har forfatterne førstehånds erfaring og skriver med stor innsikt. Det samme gjelder avsnittet om «Politisk psykologi fra sør», en gjennomgang av psykologien bl.a. i Sør-Amerika og Sør- Afrika. Terror og terrorisme er aktuelle tema i politisk psykologi. Forfatterne minner om at terror også har forekommet som politiske virkemiddel før 11. 9. 01. Det finnes en felles kjerne for denne politiske virksomheten som boka eksemplifiserer og klassifiserer. I avsnittene om folkemord, tortur og overgripernes psykologi er det gjort grundig rede for torturmetoder og torturens helsemessige konsekvenser på kropp og sjel. Ifølge forfatterne har spesielt mange leger, psykiatere og psykologer blitt menneskerettsaktivister når barbariet truer. Det er en tvilsom påstand når vi vet for eksempel hvor aktive de samme profesjonene var i sin støtte til Nazi Tyskland. Boka avsluttes med en gjennomgang av overgangsprosesser, oppgjør og forsoning. Hva skal skje når krigen er slutt og samfunnet og tilliten gjenoppbygges? Svært aktuelle spørsmål også for psykologer og psykiatere. Forfatterne har tatt sikte på en variert og sprikende målgruppe, og spørsmålet blir om det er mulig å tilfredsstille så ulike krav i en bok. Den vitenskapelige og analytiske formen som bør tilstrebes for å tilfredsstille forskersamfunnet og akademia er ikke lett å kombinere med allmenn folkeopplysning. Best synes jeg forfatterne har lykkes i å gi en bred og til tider detaljert beskrivelse av krigens gru og konsekvenser. Betydningen av folkeretten og «krigens kjøreregler» samt betingelsene for gjenoppbygging, forsoning og tillit er sympatisk og uttømmende omtalt. Derimot synes jeg ikke boka tilfredsstiller kravene som bør stilles til en lærebok i «Politisk psykologi» på universitetsnivå. Til det er den for konsentrert om krig, terror og tortur i et klinisk og til dels folkerettslig perspektiv, og for lite opptatt av andre sider ved politisk psykologi, til tross for tittel og omfang. Anmeldt av Arnulf Kolstad Professor ved NTNU arnulf.kolstad@svt.ntnu.no