Tore Aurstad og Carina Westberg Fakkelskrømtet
Hittil utgitt i serien: Trettenkloa 2004 Benjamin Svartfeldts labyrint 2005 Fakkelskrømtet 2007
Innhold Sagnet om Fakkelskrømtet Rubinrommet Sansene kan bedra En dunst av svovel Bluss og gnister Avsløring Det stjålne smykket Lenestolsdetektiv Amuletten Våkenatt Askehaugen Geomagnetiske forstyrrelser? Wulu Skikkelsen i Gråsmuget Et langt og lykkelig liv Tønnes tårnværelse Mathilde Sørlands historie Noen venter ved porten Jordkjelleren To sider av samme sak Årgangsjegeren Leopardfolket
Grimesvik i flammer En lyd i mørket «Vie to Sjæle» Smedens ild En advarsel til sist
Sagnet om Fakkelskrømtet K lokka er fem på åtte, og Absalom Petersen har møtt fram på biblioteket i Grimesvik Pensjonat. Utenfor hyler vinden rundt hushjørnene, regnet pisker mot ruta, og høstløvet feier rundt i mørkerøde spiraler. Snart skal møtet i historielaget begynne. Ved siden av ham står vennen Maximillian Svartfeldt og venter. En dyp fure avtegner seg fra nesa og ned forbi munnen hans der han myser ut av vinduet. Den markerte haken og det hvite skjegget gir ham et vennlig, men sørgmodig preg. Absalom er ikke i tvil om at det skyldes Murdoch, selv om Maximillian ikke har nevnt broren sin i det siste. Bare tanken på Murdoch den lange, hengslete kroppen, fingrene med tre ledd som klemmer hardt rundt halsen sender kalde ilinger nedover ryggsøylen på ham. Og vissheten om at han fortsatt går løs ute i skogen et sted, kjennes som en murring i hele kroppen. Absalom strekker på seg og lar blikket sveipe gjennom biblioteket. Det er møblert med dype skinnsofaer som knirker når man sitter i dem, og vitrineskap fulle av pokaler og medaljer. Kinnene verker etter alle gjespene han har kvalt. Han er her kun fordi han vil høre om den
voldsomme brannen som herjet byen for hundre og ti år siden. Omsider ringer det i en bjelle, og en høy mann med bakoverstrøket, sølvgrått hår stiger opp på podiet. Absalom vet godt hvem han er: Kristian Sande, bestyreren for byens historiske samlinger. Sande kremter og presenterer seg. «I anledning av jubileet for den store bybrannen skal jeg vise dere noen bilder som illustrerer hvor skremmende hendelsen var for folk her i byen. Slik så det for eksempel ut da denne bygningen, Grimesvik Pensjonat, brant ned for hundre og ti år siden.» Sande klikker seg fram til første lysbilde. Det kornete svart-hvitt-fotografiet viser flammer som slikker oppover langs det høye, hvite tårnet som vender mot torget. Svære bjelker har falt ned på trappa og sperrer utgangen. Absalom forestiller seg hvordan det må ha vært da brannen herjet her inne. Det er lett å se for seg flammene fortære bøkene, spise seg inn i portrettene av tidligere hotelleiere og svi de fornemme krøllene på hodet deres. Han kan formelig kjenne at ildtungene slikker mot ansiktet. «Det verserer mange teorier om hvordan brannen begynte,» fortsetter Sande og stryker håret omhyggelig på plass. «I kveld, derimot, handler det om hvordan brannen er blitt en del av byens mytologi, eller overtro, om dere vil. Jeg skal snakke om et sagn som oppsto etter bybrannen. Og det fører oss til denne damen.» Neste lysbilde viser et maleri av en jente tidlig i
tjueårene med store, røde krøller og vakre øyne. Om halsen bærer hun et grønt anheng i et sølvkjede. «Den unge damen her er frøken Constance Halvorsen. Ifølge sagnet er historien omtrent slik: Constance var stuepike ved hotellet og kjæreste med selveste Leopold Svartfeldt en forfar av Maximillian Svartfeldt.» Sande gestikulerer mot Maximillian, som nikker avmålt tilbake. «Constance og Leopold møttes i skjul i vinkjelleren. Hun sto nemlig på god fot med hovmesteren på hotellet, som lånte dem nøkkelen. Men det var et vrient forhold. Constance ville at de skulle leve sammen, mens han ikke turte gifte seg under sin stand av frykt for å bli gjort arveløs. Leopold forærte henne vakre klær og et gammelt arvestykke en vakker, grønn amulett. Men det var ikke gods og gull Constance var ute etter.» Sande tar en slurk vann, og Absalom skotter bort på Maximillian. Denne historien har han ikke hørt før. «For å få Leopold til å innse hva han kunne miste, begynte Constance å flørte med hovmesteren hver gang Svartfeldt-familien var på søndagsmiddag på hotellet. Det oppildnet muligens Leopolds lidenskap, men gjorde ham også fra seg av sjalusi. Det sies at de kranglet høylytt i vinkjelleren nærmere bestemt i Rubinrommet den kvelden det brant. Constance hadde akkurat fortalt Leopold at hun var gravid, og han var overbevist om at det måtte være hovmesterens barn. Constance ble så oppbrakt over beskyldningene at hun kylte et stearinlys mot ham. Men hun bommet. I stedet traff hun en brennevinstønne som noen hadde glemt å
sette lokk på. Spriten tok fyr, og snart var hele hotellet overtent. Constance og det ufødte barnet omkom i flammene, mens Leopold flyktet opp til Evilstad herregård. Han viste seg så å si aldri i Grimesvik etter brannen. Som mange av dere kjenner til, sies det at Constance Halvorsen spøker her i byen. Folk forteller om en forkullet skikkelse som stryker gatelangs med en fakkel i hånden.» Det siste sier Sande i en dyp, dramatisk tone mens han klikker seg fram til en tegning av en svartsvidd figur med tomme øyenhuler og noen få hårtuster stikkende opp fra det svidde hodet. Øyebrynene mangler, armene og skuldrene er svarte og skallen full av blemmer. Gjenferdet er kun iført noen filler, og kroppen er dekket av væskende brannsår. Høyre hånd holder en glødende fakkel. «Da Leopold Svartfeldt døde i en mindre brann i 1925, begynte sagnet å spre seg for alvor. Folk mente at Constance, eller Fakkelskrømtet, som hun senere ble kalt, hadde stått opp fra de døde for å ta hevn. Siden den gang har det blitt sagt at hun viser seg i forkant av ulykker her i byen, og da spesielt i tilfeller hvor folk omkommer i brann.» Kristian Sande tier et øyeblikk, og det lyder spredt mumling og humring i salen. «Som bestyrer for Grimesvik historiske samlinger er jeg nok mest interessert i en konkret detalj i denne kjærlighetshistorien, nemlig det smykket dere kanskje la merke til på maleriet av Constance.» Kristian Sande
viser fram lysbildet på nytt. «Halskjedet ble funnet i ruinene etter brannen, og Leopold Svartfeldt donerte det sjenerøst nok til museet vårt i ettertid. Dessverre befinner det seg ikke lenger hos oss. Det forsvant noen tiår senere, men vi som interesserer oss for gamle gjenstander, gir ikke opp håpet om at det kanskje dukker opp igjen en vakker dag.» Han slår hendene sammen foran seg og rister dem, som om han sender en bønn til høyere makter om at smykket skal finne veien tilbake til museet. «Til sist vil jeg bare minne om at vi skal ha en utstilling på museet i forbindelse med 110-årsjubileet for bybrannen. Takk for meg.» Det klappes mens Sande går ned fra podiet, og snart begynner stemmene å surre i lokalet igjen. Absalom snur seg mot Maximillian, men rekker ikke å si noe før hotelldirektør Jeremias Tønne har brøytet seg vei gjennom mengden og bort til dem. Et bredt smil ligger smurt utover det runde, rødmussete ansiktet. «Maximillian,» sier han. «Så fint at du kunne komme. Du er jo praktisk talt Grimesviks historie i egen person.» Maximillian smiler høflig. Jeremias Tønne liker store ord. Absalom kjenner ham ikke så godt, men vet at han foruten å være direktør for Grimesvik Pensjonat også er historielagets formann. Tønne kaster et blikk på Absalom. «Og her har vi den yngre garde. Trivelig, trivelig.» Absalom mumler noe uforståelig til svar. Det neste blir vel at Tønne bemerker hvor stor han er blitt, eller at han har begynt å gå med én krykke i stedet for to.