Arild Stavrum Maradonas moral
Til Ole
Søndag
Konger Sted: Ekebergsletta Oslo Dato: 26. juli «Arguineguín!? Jeg trodde du sa de kom fra Spania?» sa Shearer, la hendene i kors over brystet og så sint på treneren vår. «De gjør det,» sa treneren fort tilbake. Han så ned i bakken og dro litt nervøst i glidelåsen på treningsjakka. «Ja, men slik du snakket om dem på spillermøtet, så trodde vi at vi skulle møte Barca, Real eller i det minste Atlético. Disse Arguineguín-greiene har vi aldri hørt om,» sa Hansa, like sint som Shearer. Ingen av dem ville la treneren slippe unna med det de mente var simpel løgn. Shearer og Hansa er mine to beste venner. Shearer er fotballnerd. Hansa er gjennomført nerd, han kan det meste om alt. Hvis disse to ikke hadde hørt om motstanderen, ja, da var det neppe noe storlag som sto på den andre banehalvdelen. Jeg, Mikke Milnbergan, brydde meg ikke om slike bagateller. Det var det samme for meg hvem vi skulle spille mot. Vi var endelig på Ekebergsletta og Norway Cup, verdens største fotballturnering. Turneringen vi hadde drømt om og trent for i flere år. Turneringen vi skulle gi alt for å vinne. Ingenting skulle ødelegge dette for meg.
Det var folk overalt på den enorme gressletta. Folk hastet rundt for å rekke en kamp, et timestilbud i G- Sport-teltet, eller i det minste en pølse i brød. Og det var så mange jenter. Helt likt kledde, søte jenter. I hvite skjorter, dongerishorts og Toms. Jeg hadde sett hundrevis av Toms på åpningskonserten i går. Skoene med et lite flagg som så ut som det argentinske, men for meg var det bare ett par argentinske sko som betydde noe Vi stilte opp midt på vår banehalvdel. Vi sto i ring og holdt rundt sidemannen. Vi dannet det som skulle være en ubrytelig kjede. Treneren hadde sagt alt han skulle si, nå var det jeg, som kaptein, som skulle lede laget. Jeg så ned på skoene til de andre. John hadde Mercurial Vapor i gult, svart og med sølvgrå tunge. Peter hadde samme modell i turkis. Christian og Jens hadde Magista i farger sist sett på en refleks fra Trygg trafikk. Lars hadde F50 Adizero i gul, sort, blå og rød, mens Henrik stilte i Predator Instinct i hvit, rosa og rød. Kai og keeper Magnus hadde den billige 11 Questra TRX. Sparsom hadde derimot ikke Shearer vært. Han hadde toppmodellen Mercurial Superfly IV, sokkeskoen som Cristiano Ronaldo brukte. Ja, selv Hansa var preget av dette med sko. Han stilte i sorte og røde 11 Pro Crazylight, som så ut som om de sto i brann. Det var bare jeg som hadde klassiske sorte og hvite skinnsko. Skjønt ikke noen helt vanlige sorte og hvite skinnsko. Det var de argentinske skoene som betydde alt.
Puma King. De som kongen av fotball, Diego Armando Maradona, hadde brukt i 1986, da han spilte den beste VM-turnering noen fotballspiller noensinne har gjort. Skoene var mine nå. Jeg kunne merke at gutta så på dem. De visste at i disse skoene lå muligheten til å vinne Norway Cup. Det var en hemmelighet vi delte i laget. At skoene mine, Maradonas gamle, var magiske. De viste meg piler, for hvor jeg skulle løpe, hvor jeg skulle drible, hvor på ballen jeg skulle treffe. Skoene gjorde meg ustoppelig. Jeg brydde meg ikke om bagateller som hvor denne Argusgjengen kom fra. Jeg hadde jo kongens sko. Jeg brydde meg heller ikke om alle menneskene rundt oss. Tidligere ville jeg blitt redd for at turneringen skulle bli for stor for meg. Nå var det mer «bring it on!». Jeg følte meg som den nye kongen. Shearer sentret til meg, og vi var i gang. Clausenengens Norway Cup-eventyr hadde startet. Fem minutter ut i kampen klinket Shearer til. Et fantastisk volleyskudd som gikk stang inn. Mamma og de tilreisende mødrene i Mammaberget, som vi kalte dem, tok helt av. Vi spillerne kastet oss over Shearer og jublet som om vi allerede hadde vunnet turneringen. De neste åtte målene scoret jeg.
Mikke 10 Sted: Ekebergsletta Oslo Dato: 26. juli «Dette var vilt, Mikke,» sa pappa og klødde seg i hodebunnen med håndtaket på en av krykkene sine. Pappa hadde brukket foten i en old boys-kamp tidligere i sommer. Nå var han med på Norway Cup som en slags hjelpetrener til den spenna fotballgærne hovedtreneren vår, han vi bare kalte Lille-Mourinho. Pappa fortsatte: «Den driblingen du hadde på 5 0- målet, der du trikset ballen med hælen over to motstandere, den har jeg ikke sett før. Rett og slett vilt, Mikke!» «Takk, pappa,» sa jeg. Vi gikk bort til en av kioskene. Pappa kjøpte en cola til meg og en Royal bar-iskrem til seg selv fra en gul- og blåkledd dame. Bækkelaget, de som arrangerte turneringen, hadde samme fargene som Boca Juniors, Maradonas gamle lag. Det tok jeg som et godt tegn. Pappa satte tennene i sin tredje iskrem for dagen. Mamma kom bort til oss og kremtet til ham. Under kampene våre kunne hun komme med de dummeste, barnsligste tilrop: «Enga tar alle på senga!» var en av favorittene hennes. Ellers var hun den fornuftige i familien. Nå trengte hun ikke si noe, pappa skjønte av
kremtingen at han hadde spist nok is. Likevel sa han med uskyldig mine: «Hva?» og tok isen så vidt ut av munnen. «Og du, da?» sa mamma til meg. «Skulle ikke du se Kari spille?» «Å nei!» ropte jeg og satte på sprang mot bane 14. Kari Hola er kjæresten min. Hun spiller også fotball, for Frei. Det er et fotballag som kommer fra litt utenfor Kristiansund. Pappa sier at Frei er i Kristiansund. Det har jeg sagt én gang til Kari. Nå sier jeg «litt utenfor». Laget har hvite drakter og røde shorts. Kari er deres farligste spiller. Lynrask og glad i bakrom. Jeg så på lang avstand at Frei spilte i nedoverbakke på bane 14. Det var fint. Ikke det at banen var så skjev at det var nedoverbakke, det skal jo helst ikke være sånn, men det betydde at de hadde ryggen mot meg mens de angrep. Da kunne jeg løpe bort til banen uten at Kari merket det, og da kunne jeg si at jeg hadde vært der hele tiden. Jeg smøg meg inn blant de andre Frei-supporterne. Det var under ti minutter igjen. Jeg visste ikke hvem de spilte mot, men de var blå og hadde ballen. Kari og gjengen løp mot egen banehalvdel. Jeg ropte: «Heia Frei!» Kari snudde seg fort og så på meg. Uten å smile. Hadde hun fått med seg at jeg var så sent ute, eller var hun bare konsentrert om kampen? Kari hadde satt opp håret i en hestehale. De røde
strømpene var brettet ned slik at leggskinnene sto litt ut. Hun var klar for sprint, og da hun fikk ballen, slo hun den direkte bak backen og løp lett forbi. Hun kom alene med keeper. Jeg strakte meg ekstra opp på tå. Hun dro til det hun maktet. Ballen spratt ti tolv meter til side for mål. Det var en forferdelig dårlig avslutning. Kari er god til å drible, kjemperask, men hun eier ikke tilslag. Dette siste hadde jeg selvsagt aldri sagt til henne. «Hva er stillingen?» spurte jeg moren til en av de andre jentene på laget. «2 0 til oss!» sa hun. «Hvem har scoret?» Hun smilte lurt til meg og sa: «Kari scoret det første.» To minutter senere blåste dommeren av kampen. Frei og motstanderne stilte seg opp på hver sin banehalvdel før de gikk mot hverandre og takket for kampen. Kari gikk rett forbi meg og bort til drikkeflasken sin. Hun bet over den blå tuppen og helte i seg. Jeg gikk bort til henne og gratulerte med seieren og scoringen. Kari senket drikkeflasken sakte, boret de mørkegrønne øynene i meg og sa: «Synd du ikke så den, da.» Hun trykket hardt ned tuppen på drikkeflaska og fortsatte: «Jeg så dine tre første mål før jeg spurtet bort til banen vår til kampstart. Jeg hørte dere vant 9 1, og at du scoret åtte. Gratulerer.» Hun plantet en skikkelig stor klump av dårlig samvittighet i magen min. Hun hadde altså sett meg, løpt